Terrenget er bratt og ulendt, stien sleip fra morgenregnet. Der ligger 72 år gamle Kari E. Solberg langflat med en klissvåt ullue som omslag rundt ankelen.
Men humøret, det er på topp!
– Det kostet blod og svette, men jeg fikk tatt bildet mitt! Så det går veldig bra med meg, kvitrer hun lattermildt til hjelpemannskapene som ankommer med båre og omsorg til den uheldige.
Hun er i Stryn på familiebesøk. Sønnen hennes er fotograf, men på ferietur er det Kari som sikrer bildene. Instagram er blitt en hobby som har gitt venner landet rundt. Hun poster fugler og ekorn.
– Mye natur!
Og natur er det nok av i Loen. Så mye, at bygden er blitt et episenter i den nye reisestrømmen som sender turister i kø mot stedene der bildene til sosiale medier blir best.
I særklasse står Rakssetra høyt over Lovatnet. Eller «Instasætra», som den kalles nå.
Ut på tur, aldri sur på bildene
Setervollen er grønn, vannet speilblankt, og skydekket har akkurat gått fra grått til blått. Det er så en hører Griegs «Morgenstemning» stige opp over fjellene.
– Kan du flytte deg litt? Vi tar bilde!
Henning Bjørke hoier for å rydde motivet for tilfeldig forbipasserende. Og det er mye å holde styr på: bikkjer i alle størrelser, barn som leker gjemsel, familier som bretter polarbrød, kanelgiflar og turmiks utover steinene.
– Dette stedet har stått på listen lenge, sier Bjørke.
– Jeg så det på Instagram. Han går ofte på fjelltur, og synes det er fint at folk via sosiale medier har fått øynene opp for nye turmål.
– Det er som om folk først nå har funnet ut at vi har alt dette her i Norge, helt gratis! Litt tilbake til hvordan foreldrene våre opplevde feriene i norsk natur, sier han.
– Men det er masse folk her, da.
For tre–fire år siden var det bare lokalkjente som visste om Rakssetra. Så kom en «turfluenser» på besøk. Nå har Rune Solheim begynt å leie ut familiens bitte lille sel til turistene – via Instagram.
– Jeg synes det er artig og smigrende at så mange har funnet vår lille perle, sier Solheim.
– Vi kan ikke stenge ute den vakre naturen vi har her.
Han sier de er ambassadører som er med på å bygge opp området.
– Det er herlig å slå av en prat med turistene. De er i ekstase, og da blir vi engasjert.
Men det er viktig å oppføre seg med respekt, ta med sitt eget søppel, gjøre sitt fornødne der det passer seg.
– Det vil jo ødelegge hele greien om folk går på do i alle busker og kratt. Jeg synes folk har vært veldig flinke. Det er klart det kan falle et sjokoladepapir ut av sekken, men jeg velger å tro at folk har gode hensikter med besøket sitt.
Lenger ned i dalen er meningene mer delte.
De siste årene har det vært smått kaotiske forhold rundt Lovatnet i høysesongen. Villcamping, søppel, avføring og høyttalere som sprer festivalstemning ut over vernet seterlandskap. I år er dessuten utenlandsturistene tilbake, på jakt etter unike naturbilder.
– Vi har jo sett folk som kommer med kano på taket, bærer kanoen ut på vannet, tar bildet sitt og tar kanoen opp på taket igjen. Uten å padle 1 meter. Det er helt snodig, bemerker Karin Sæten Solvik, en av grunneierne av Breng seter nede ved Lovatnet.
Hun har ikke inntrykk av at de tilreisende nyter naturen i særlig grad.
– De skal liksom posere i en kulisse.
Hun synes det er synd.
– For de som faktisk er her for å nyte naturen, de blir så forstyrret, sier Sæten Solvik.
I år skal ammekyr gå med kalv på setra. Hun håper at folk tar hensyn.
– Det er ikke helt ufarlig. Man skal ha respekt for naturen.
Turfluenserne
Hvem er alle disse influencerne som drar horder etter seg opp i fjellene? Vel, de er mange, og de har sine nisjer. Bobil eller kajakk, topptur eller bærtur.
Noen av dem får så mye oppmerksomhet at det blir bok av bildene. I «Min Insta-tur» serverer Julie Bjanes 50 turoppskrifter for fine bilder. Slik gjør du det: parkering, terreng, tidsbruk.
– Veldig mange tror at du må gå de tøffeste turene for å få disse bildene. Men det finnes utrolige mange flotte steder å ta utsiktsbilder fra i det flotte landet vi bor i, nesten uansett hvilken form du er i, sier Bjanes.
– Jeg gjør det mer tilgjengelig.
Selv står hun opp så tidlig at hun har fjellet for seg selv på tur.
Hun vet det selvfølgelig godt at mange rynker på nesen over instagramtrenden.
– Men jeg tenker at det er bra at folk går på tur, uansett motivasjon – om det er å ta bilder eller lukte på blomstene, sier Bjanes.
Hun tror noe av attraksjonen i Loen er lettvintheten. Du kan parkere rett ved veien, og så ligger det turkise Loenvatnet der, like ved siden av.
Du får de supre bildene uten at det ligger så mye arbeid bak. Det tiltrekker nok mange. Men det er jo morsomt, for om du kjører litt lenger, finner du et vann som er nesten prikk likt og minst like fint. Men der er det ingen folk.
Monsen på grusveien
Hos Norsk institutt for naturforskning (Nina) har de telleapparater ute i naturområder over hele Norge. Tellerne gir forskerne verdifull kunnskap om nordmenns bruk av og ferdsel i naturen.
Da koronaen kom, shoppet nordmenn hengekøyer, soveposer, telt og turutstyr som aldri før. Forsker Vegard Gundersen og kollegene hans fulgte derfor spent med på tellerne og forventet å se en tydelig økning av besøk i mer ukjente naturområder.
Det skjedde ikke.
– Vi hadde trodd at folk skulle komme seg vekk fra stiene, ut i villmarksområder og kanskje søke seg vekk fra andre mennesker – i det minste av hensyn til smittevern. Men vi så ingen tendens til det i dataene våre, forteller Gundersen.
Villmark forble villmark. Nordmenn dro heller til Besseggen, Trolltunga, Nordnorske fjelltopper og andre populære turmål.
– Så trenden er fortsatt at vi holder oss til stier og attraksjoner i landskap som er godt opptråkket fra før.
Det er jo interessant, legger han til. Spesielt fordi mange av oss svarer at vi helst vil gå på «umerkede stier» i undersøkelser.
– Vi føler oss kanskje som Monsen-typer alle sammen, men de fleste velger likevel å gå på grusveier og lette gangveier. Samtidig handler det kanskje litt om livsfaser? Mange drømmer om å dra på guttetur i villmarken, men ender med å trille barnevogn på grusveien.
For Gundersen, som er opptatt av hvordan dyrene påvirkes av menneskenes inntog i naturen, er det uansett et gode at mange velger grusveier og kjente stier.
– Det er bra for naturen. Når mange ferdes i de samme områdene, blir det kanskje ikke like pent på stiene – de blir slitte, gjørmete og får mer skader, men det skjer i alle fall på et begrenset areal, som er tilrettelagt for at folk skal gå der.
Dermed blir det mer en estetisk sak – til irritasjon for menneskene selv.
– Vi liker ikke å bli påminnet andre mennesker for mye når vi er i naturen, mener Gundersen.
Men å finne skogens ro kan være en utfordring i disse dager.
Null filter!
Dypt inne i Krokskogen på Ringerike ligger en attraksjon som har «tatt helt av» de siste årene.
Mørkgonga er en gigantisk fjellkløft som er avbildet tusenvis av ganger på Instagram. Det fører ofte til kaos på parkeringsplassen nede på bilveien og irritasjon over kreative parkeringer som står i fare for å blokkere utrykningskjøretøyer.
Her må du gå halvannen time i oppoverbakke før en majestetisk sprekk midt i lavaplaten som dekker Krokskogen, kommer til syne. I bakgrunnen reflekteres solen i Steinsfjorden, og i noen sekunder blir man stående og gape over det mektige synet.
Før man husker at det hele må dokumenteres.
– Jeg tar bilde av deg først, så kan du ta bilde av meg, avtaler et kjærestepar med hverandre.
– På story blir det sånn, som innlegg blir det sånn, diskuterer et par jenter over mobilene sine.
Maxim Gjerdalen har vært på Mørkgonga mange ganger før, men orker ikke legge ut noe bilde på sosiale medier i dag.
– Jeg har gjort det tre–fire ganger allerede. Jeg føler jeg har brukt opp kvoten, ler han.
– Det beste bildet fikk jeg en sommerkveld det var solnedgang her, da hele fjorden og himmelen var rød. Det måtte så klart på Instagram, sier han og viser frem bildet han tok med mobilen.
Han gliser.
– Null filter!
Men ingen har vært så mye her oppe som turentusiast og «Mørkgonga-veteran» Tommy Støa. Han driver nettstedet Ringtur.no, en guide til turmål rundt på Ringerike.
– Jeg går ikke så ofte til Mørkgonga lenger, svarer han da vi ringer.
– Hvorfor ikke?
– Jeg er litt ambivalent til at det er blitt så populært. Jeg liker at naturen er vill og urørt, mens Mørkgonga begynner å bli voldsomt opptråkket.
Han humrer og forteller at Mørkgonga alltid har vært et populært turmål for lokalbefolkningen. Så kom det folk fra Oslo og Asker. Nå kommer det turister langveis fra både inn- og utland.
Etter at telefonene fikk bra kamera, har det eksplodert. Og ja, du får mye tøffe bilder der oppe. Men all ferdselen er blitt et problem, både med tanke på parkering og på at det er farlig å gå opp den bratteste veien. Det er et veldig løst fjell med stor fare for steinsprang.
Støa sier at det både har vært redningsaksjoner for turgåere som ikke kommer seg ned på egen hånd, og en tragisk fallulykke fra Mørkgonga.
– Noen tar seg vann over hodet. Det er viktig å huske at naturen er farlig. Du skal være forsiktig, og du skal ta forholdsregler, særlig i terreng med mye motbakker og steiner. Men i de aller fleste tilfeller går det heldigvis bra. Og det er tross alt sunt for folkehelsen å komme seg ut.
Også i Åndalsnes har instagrammerne sitt favorittsted. Først må du gå rett opp. En god stund.
Vel fremme på Rampestreken vil mange sikre fotobeviset. På toppen er det kø-ordning. Etter to minutter slipper nestemann til.
Men på bildene i sosiale medier ser det gjerne slik ut: Alene i den storslåtte naturen.
Jotunheimen – det nye Tusenfryd
For 22 år siden jobbet arkitekt Gaute Brochmann på en turisthytte i Jotunheimen. Da var det, som han selv bemerker, «ikke spesielt trendy å gå i fjellet».
På den tiden var det fortsatt folk fra det «gammeldagse» turlivet som dro til fjells. De med slitte anorakker og gjerne høy utdannelse, forteller Brochmann, som også er forfatter, redaktør og skriver om arkitektur i Morgenbladet.
– Man følte seg ikke som verdens kuleste når man forlot Oslo og Øyafestivalen for å gå i fjellet.
I dag er situasjonen en helt annen. Da Brochmann oppsøkte Jotunheimen i mai i fjor for å gå topptur, glitret det i Gore-Tex, randonee-bindinger og dyrt fjellutstyr overalt.
– Det var litt som å være på Tusenfryd. Det er det for så vidt ikke noe galt i, mange synes sikkert det er gøy å gå på topptur. Men klientellet har definitivt endret seg, naturen er blitt en statusopplevelse.
Samtidig er også overnattingsstedene i naturen blitt mer førsteklasses. De gamle campinghyttene, med enkle køyesenger, sprekker mellom gulvplankene og felles dusj og toaletter, har fått konkurranse fra spektakulære tretopphytter, arkitekttegnede turisthytter og glamping-igloer med direkte utsikt til stjernehimmelen og naturen utenfor.
Brochmann kaller den nye turismen for «destinasjonsturisme».
– De nye overnattingsstedene fasiliterer naturopplevelsene for deg. Du får komfort og tilgjengelighet samtidig som du er tett på naturkreftene i et fotovennlig landskap.
Og markedet for slike overnattinger er stort. Prøver du å booke en tretopphytte i en kommune nær deg, bør du helst booke flere måneder i forveien – i hvert fall hvis du vil sikre deg en helg.
Prisen? Rundt tre ganger så dyrt som en vanlig campinghytte, tilsvarende en natt på The Thief.
Til gjengjeld får du myke dobbeltseng, en «unik» naturopplevelse og gjerne en flaske med bobler ved ankomst.
– Vi kan vel si at forestillingen om nordmannen som en barsk selvberger som overnatter i sitt enkle telt er på vei ut, ja, sier Brochmann og forteller om da han og familien måtte søke spontan ly for stormen på vei hjem i bil fra Nord-Norge i fjor sommer.
– Vi stoppet på en avsidesliggende campingplass og forventet å tilbringe natten på en av disse gammeldagse hyttene. I stedet fikk vi en moderne bungalow som så ut som en hvilken som helst leilighet på Sørenga, ler han.
– Er det en bra ting, eller går man glipp av selve sjarmen med camping?
– Det er nok en naturlig, kontinuerlig utvikling. Det kan godt hende at folk stusset over at flere hytter fikk innlagt strøm og vann på 60-tallet også. For oss som familie synes i hvert fall ungene det var topp å komme til et sted med TV på veggen og innlagt wifi, sier han.
– De kom rett inn på Netflix og var superfornøyd.
Noen motiver går igjen i strømmen av turbilder på sosiale medier. Spektakulære naturformasjoner, så klart. Men også sjarmerende trehusbebyggelse, enkle brygger og fargerike hengekøyer.
Ikke minst: rustikke husker av treplanker og tau.
Langt inne i fjordarmene på Nordvestlandet har en slik huske trukket turister fra hele verden til et tettsted, der du kan telle antallet fastboende på fingrene. Til Trandal går det ingen bilvei, og knapt en ferge, om du ikke er en racer til å lese rutetabeller. Likevel strømmer folk sjøveien til Christian Gaard midt i de monumentale Sunnmørsalpene.
– Det eldste huset har stått her siden 1550-tallet. Den nyeste delen bygget pappa selv – etter åndsverkloven, ler Linda Storeide og viser vei rundt i et virvar av tilbygg og bygningsarter.
På Trandal har de bar, matservering og tre musikkfestivaler i året. Men full fart ble det først da en tilreisende fotograf delte et bilde av husken på tunet, med spektakulær utsikt over fjord og fjell.
– Plutselig kom folk hit fra hele verden! New Zealand, Australia, Italia ... Én gang kom en indisk familie, der datteren hadde fått velge seg én plass i hele verden å reise til etter sin «graduation». Faren var helt fortvilet: «Dette er det dyreste bildet vi noen gang har tatt», gjengir Linda Storeide med latter.
Som japanere på tur på 1990-tallet
Reiselivsjournalist Gunnar Garfors har gjort det til sin misjon i livet å sende folk i andre retninger. Hans «Bortenfor allfarvei»-bøker handler om å få folk til å reise vekk fra folkemengder og tråkk.
Selv har han sett hele verden, bokstavelig talt, og kan med hånden på hjertet si at det er nok av spennende og vakre steder her hjemme.
– Derfor er det så merkelig å stå i kø for å se natur i verdens vakreste naturland. Helt hull i hodet, sier Garfors.
Hans råd er å gjøre unna «instaplassene» utenfor sesong.
– Vi trenger ikke bare ta langhelger i London, Paris, Dublin, vi kan også ta langhelger i Norge.
Dessuten: Ta sideveiene, gå på oppdagelsesreise uten fasiten på forhånd.
– Det er ikke alltid du finner noe, men andre ganger er det «wow». Om du reiser til steder som er litt annerledes, kan du bli trendsetter selv. Ikke bare være den som dilter etter.
Han registrerer at nordmenn har fått det travelt på norgesferie. Blir kanskje én natt eller to på hvert sted.
– Vi er blitt som de stereotypiske japanske turistene, de vi lo av på 1990- og 2000-tallet. Det er fascinerende. Og litt trist, sier Garfors.
Og noen ganger – direkte livsfarlig.
– Et fall fra dette punktet ... da er det ikke mye å lete etter, sier ordfører Jan Ove Tryggestad i Stranda kommune.
Han har sagt det rett ut: Det er idioti. Og han gjentar det gjerne.
– For det er idioti!
Mens kommunen forsøker å advare tilreisende om livsfaren det innebærer å klatre ut på kanten av Flydalsjuvet i Geiranger, dukker stadig nye bilder opp på sosiale medier. Turister som poserer på kanten med flagg, kysser, tar splitthopp eller dingler med bena utenfor.
– Jeg ønsker ikke én eneste ulykke på dette utsiktspunktet og håper vi kan unngå det i år, sier ordføreren.
Han synes det er flott at sosiale medier inspirerer og skaper reiselyst.
– Men jeg tillater meg en advarende pekefinger: Den respekten vi som innfødte har for naturen, håper vi overføres også til de besøkende.
Det er lov å håpe.
Men allerede opp de snirklete svingene mot Flydalsjuvet aner vi uråd. Geiranger bobler over av folk og feriestemning denne dagen. Solen steker, snøen blinker hvitt i fjellene, det summer av fuglekvitter, helikoptertrafikk og ivrig skravling på ulike språk.
Busslast etter busslast dunker oppover fjellsidene med folk som vil ta bilder og facetime med dem hjemme: «Se! Er det ikke helt «amazing»?»
Utenfor gjerdene blir motivet ekstra «amazing».
– Er det her? «The rock», er det ned her?
Når noen tråkker over gjerdet, gjør plutselig alle det. De er 30, 40, 50, en hel horde som skal ta bildene av «#Flydalsjuvettherock».
I køen ute på kanten står unggutter med rumpetaskene på tvers og en kvinne i gullsandaler. En pappa har parkert tre – fireåringen oppe ved gjerdet med mobilen som barnevakt.
Det er så en knapt tør å se på.
Et italiensk par stavrer seg ned fjellsiden, holder fast i trestammer underveis, før de vipper opp mobilen for å dobbeltsjekke: Er det her de spektakulære bildene er tatt?
Hun går helt ut på steinen, han fotograferer. Om han skal ut dit? Han rister kontant på hodet, nei, takk.
– Han blir så svimmel, forklarer Giada med et smil.
Høydeskrekken er til å forstå. Det er over 300 meter rett ned herfra. Du bør helst ikke snuble.
Italienerne myser mot kamerarullen på mobilen. Ble det riktig vinkel? Ser det bra ut?
Det ser strålende ut.
Selvsagt gjør det det.
22 kjente «instaspotter» i Norge