Det norskeste av det norske er ullundertøy (som i hovedsak kommer fra sauer på den andre siden av kloden). Vi vet at det gruser bomull når det er kaldt, og alle ordentlige foreldre kler ungene i ull. Roald Amundsen erobret Sydpolen for over hundre år siden med ull innerst og ski på beina. Senere har de moderne skistjernene Vegard Ulvang og Kari Traa frisket opp imaget til ullundertøyet så mye at det er blitt ok å gå i jobbmøter med en fin ulltrøye under blazeren. De har tilført ullstillongsen et hint av sexy.
Det finnes 1,1 milliarder sauer i verden som produserer 1,2 milliarder kilo ull i året. Norske sauer står kun for 4,5 millioner kilo. Australske sauer står for 25 prosent av verdens ullproduksjon.
Gensere, bukser, luer
Selv husker jeg hvor spennende det var da besteforeldrene mine klippet ullen på sauene om våren. Han holdt den motvillige sauen fast, hun brukte klippemaskinen. Etterpå så sauene morsomme ut når de løp lettet og nakne tilbake til flokken. Det luktet ull og sau og kokekaffe på kjøkkenet da bestemor satt ved komfyren og kardet ull. Og mamma strikket ustanselig gensere, bukser, luer, votter og sokker til oss med fantasifulle mønstre — i fargerikt kjøpegarn - men jeg visste hvor det kom fra: En fremmed sau.
Nå vil vi vite mer: Hvor ble ullen produsert? Hvilket liv hadde sauen?
Mens vi kler oss i myk merino, eksporteres 90 prosent av ullen fra våre egne sauer ut av landet. Nøyaktig hvor den norske råullen havner til slutt er det ikke mange som vet, men mye ender ifølge Dagens Næringsliv opp som gulvtepper på britiske toaletter og kontorer. Imens foretrekker norske klesprodusenter vanligvis å kjøpe utenlandsk ull.
Slow fashion
«Slow fashion» vil noe annet, og er en del av den stille, internasjonale revolusjonen som handler om et ønske om kortreiste varer med en historie. Flere er opptatt av etisk, miljøvennlig produksjon og redusert forbruk, dette merkes også i den mektige tekstilbransjen.
Da Oda Midtlyng Klempe og Mari Stølen startet klesmerket Sølv for snart fem år siden, begynte de på vanlig måte: Laget nye kolleksjoner hver sesong og sendte dem ut i butikkene. Men de syntes det var en rastløs måte, både å kreere og kjøpe klær på.
— Vi ønsker at folk skal bry seg om klærne sine og ta vare på det de har. Derfor prøver vi nå ut en forretningsmodell der kundene forhåndsbestiller. Vi gjør det for å få bukt med overproduksjonen. Folk venter gjerne i to måneder på en sofa, og vi tenker at det samme burde fungere for en kåpe. Men det tar tid å få folk til å skjønne konseptet. Det bryter med måten vi er vant til å forholde oss til klær, sier designer Klempe.
Røft materiale
Sølv bruker norsk ull, fordi vi har norsk ull tilgjengelig i Norge. Norske sauer tåler røft vær, derfor er ullen et røft materiale som egner seg for yttertøy. Norsk ull har rykte på seg for å være uslitelig.
Foreløpig har de satset på det norske markedet, de vil vise frem vårt eget naturlige superprodukt. Kundene deres er mødre, døtre og bestemødre som er opptatt av planeten og måten vi forbruker på, forteller Klempe.
Motebildet er ikke like solid som norske ullvaner og -tradisjoner. Men designere verden over omfavnet ull (og strikk i billige, syntetiske materialer — sjekk lappen inni!) etter at det italienske motehuset Dolce & Gabbana for få vintre siden sendte en kolleksjon nedover catwalken som så ut som at hadde raidet et norsk Husfliden-utsalg.
— Da gikk det nok et lys for norske designere, som fikk en fornyet stolthet for norske tradisjoner, sier journalist og motekjenner Tone Skårdal Tobiasson som har skrevet boken «Ren ull» sammen med forsker Ingun Grimstad Klepp ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO).
Ullentusiasten Tobiasson øyner nå et nytt håp for norsk ull, fordi en bølge av norske designere har begynt å alliere seg med norske fabrikker og ullprodusenter.
Kjoler
Karrieren til Leila Hafzi startet med en fotsid strikkekjole i myk, norsk ull. Den strikkeglade mormoren hennes laget den på diktat fra designeren, før hun reiste til Nepal og startet en karriere bygget på ull og håndverk i 1997. Nå er Hafzi tilbake til strikkepinnene (som hun ikke bruker selv) gjennom samarbeidet med Sandnes Garn, der du kan strikke dine egne Leila Hafzi-plagg av norsk ull — og alpakka fra Peru.
— Ull er veldig trendy i USA nå, det tar seg opp i Italia også. Jeg tror folk blir mer bevisste, og da går vi tilbake til røttene - som ofte er bærekraftige. Før ble ting laget for å vare, og folk blir stadig mer opptatt av kvalitet, sier Hafzi.
Hun registrerer at de unge generasjonene er bortskjemt med myke materialer, derfor blander hun ofte ull fra Norge og Peru.
Produserer i Italia
Et annet norsk varemerke som benytter norsk ull i en tøff internasjonal bransje, heter Julian Reed. Gründeren Hugo Reed hadde jobbet i Moods of Norway i ni år da konen Nicole ble gravid. Han valgte å hoppe av og starte for seg selv sammen med henne. De kalte sønnens velkomstgave opp etter ham. Så lenge det ivaretar hensynet til designet og produktene, bruker de norsk ull og skinn. Varene produseres i Italia.
— Det er veldig kult når det klaffer! Jeg er usikker på hvilken kred norsk ull har ute i verden i dag. Da blir det vår jobb å gå foran som et godt eksempel og bane litt vei. Jeg har kjempetro på at vi skal slå gjennom ute i verden, sier Hugo Reed.
Er de av ull, klarer du deg med færre plagg. De varer lengre og trenger ikke vaskes så ofte. Ull er temperaturregulerende, og du blir ikke kald selv om du blir svett. Fordi ull er nesten selvrensende, holder det ofte å lufte plagget. Får det flekker, går du så raskt som mulig rett på flekken med ullsåpe og vann. Ull krever for øvrig ikke håndvask. Kjør det i maskinen på ullprogram og full sentrifugering. Ull kan kokes, hvordan ellers skulle en få farget den?