— I perioder har jeg vært kjempeirritert på pappa.
Marte Michelet dulter faren lett med albuen.
— Spesielt da du satt i juryen for en missekonkurranse, sier hun.
— Jeg var ikke i juryen! Jeg var der for å lage en kritisk reportasje for Vi Menn, sier han.
— Kritisk og kritisk, du lot deg avbilde liggende med alle disse damene i badedrakt stående over deg.
— Jo, jo, men den store misforståelsen er at jeg satt i juryen. Men ingen tror meg, ikke engang du, min egen datter.
De sitter tett i tett, i en blomstrete sofa på Larkollen i Rygge kommune. Det er her, i barndomshjemmet til faren, de har tatt for seg hver sitt nasjonale traume i bokform. I høst brakdebuterte Marte Michelet med «Den største forbrytelsen», historien om det norske Holocaust fikk Brageprisen i klassen sakprosa. 772 jøder ble deportert fra Norge under krigen. Kun 34 overlevde.
Jon Michelet topper igjen listene med romanen «Gullgutten», det tredje bindet i serien «En sjøens helt» om norske krigsseilere. Av de 35.000 krigsseilerne i den norske handelsflåten, omkom nær 4500 under krigen. Likevel fikk de ikke den anerkjennelsen de fortjente.
Dette er aller første gangen de to Michelet-stjernene lar seg intervjue sammen, det har absolutt ikke vært mangel på tilbud.
— Det har vært viktig å markere at vi er hver vår forfatter, sier Jon.
— Jeg har vært veldig skeptisk til alle forespørsler, det blir så lett sånn kjendisbarn-greier, sier Marte. Etter flere år som profilert debattredaktør og kommentator i Dagbladet, tok hun i sommer sluttpakke og flyttet til Stockholm, etter at samboeren Ali Esbati ble valgt inn i Riksdagen for Vänsterpartiet.
Flyttelasset står fortsatt i pappesker, høsten har gått med til lansering, signeringer, foredrag og opplesninger. Både for far og datter.
— Den fantastiske mottakelsen kom veldig overraskende på meg. Kanskje det henger sammen med at Jens Stoltenberg i 2012 ba norske jøder om unnskyldning, spør Marte.
— Krigsseilerne fikk i fjor også en unnskyldning fra daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Det varmer godt at vi når så bredt ut med to verk som ingen kunne forutse skulle bli en suksess. Marte fikk lang applaus etter en opplesing fra en fullsatt sal i Det Mosaiske Trossamfunn, samtidig ble jeg møtt med stående ovasjoner i Nøtterøy historielag, en av landets blåeste kommuner. Hvem skulle trodd det om oss to for få år siden?
Enebarnet Jon Michelet vokste opp her på Larkollen, før huset ble solgt ut av familien. Papirpynten fra Jons storstilte 70-års feiring i juli er gulnet, og dingler i usynlige tråder fra det enorme bøketreet midt i hagen. Her står også gravsteinen til Jons foreldre, sønnen glemte å betale en regning til kommunen og steinen ble satt på lager. I forbannelsen hentet Jon steinen, tok noen never jord fra gravstedet og fraktet alt til Larkollen.
Praktisk har forfatteren alltid vært. Til barnebarna har han snekret to trehytter i hagen, i enden av tomten har han laget en fotballbane som stadig gror igjen. Ingen av de tre barnebarna, som er jenter, er særlig opptatt av fotball, til bestefarens store fortvilelse.
Fra øverste etasje har Marte sittet og jobbet i sin egen røyksky fra tidlig på morgenen, omringet av bøker om Holocaust.
— Jeg skrev intenst på dagtid, jeg fikk til og med lov til å røyke inne. Med en tre år gammel datter, måtte jeg være effektiv de dagene jeg var her alene for å skrive.
Når hun en sjelden gang kikket opp, fikk hun ofte øye på faren der ute.
— Pappa har en helt annen arbeidsrytme enn meg. Han står opp klokka ti, spiser enkel frokost, går ut og bærer, lemper, snekrer og ordner hele dagen. Så spiser han middag, før han går inn på arbeidsrommet og jobber til langt på natt.
Det er høyt under taket i det gule trehuset, i alle etasjer strekker stabler med bøker seg opp til taket. Jon Michelets arbeidsrom er fylt av maritim historie, flere atlas og miniatyrutgaver av seilskuter og tankbåter. 31 år gammel debuterte han som forfatter i 1975, samme året som Marte ble født. Et av hennes første barndomsminner er lyden av skrivemaskin. Da det nærmet seg deadline, skrev faren ekstra hardt og bannet høyere enn vanlig. Gjennombruddsromanen «Jernkorset» skrev han med Marte på fanget i en blokkleilighet på Lindeberg i Oslo.
— Marte var veldig vilter, men skrivinga virket søvndyssende på henne. Jeg var så gira på å skrive, og hadde ikke andre steder å gjøre av henne, sier han.
I 1984 flyttet familien på fem til Lusaka, hovedstaden i Zambia. Marte var ni år, og mora Toril Brekke jobbet for frigjøringsbevegelsen SWAPO. Faren skrev, men reiste etter hvert tilbake til Norge. I 1986 kjøpte han tilbake barndomshjemmet på Larkollen.
Jon og Toril ble separert, og hun bestemte seg for nok en periode i Afrika med døtrene.
— Vi ble der i til sammen fem år. Lusaka på 80-tallet var ganske kaotisk, mamma sitt arbeidssted var et utsatt attentatmål. Men hun har aldri villet innrømmet det, sier Marte.
Mora ble senere mangeårig utenlandssjef i Flyktninghjelpen, der hun fortsatt jobber. Faren Jon, den tidligere styrmannen, reiste videre rundt i verden som forfatter, kvinnebedårer og journalist. Han hadde suksess med «Orions belte», skrev bøker om fotball-VM, jaktet isbjørn på Svalbard og antiloper i Afrika.
- Som engasjert feminist i tenårene, hadde jeg problemer med pappa sitt machoimage. Jeg syntes selvsagt det var hårreisende at han kunne jobbe for Vi Menn. Men når det er sagt, dagbladet.no er i dag mye verre enn det Vi Menn noen gang har vært.
Både far og datter ble i sin tid kastet ut fra hver sin videregående skole, og begge har siden opplevd kraftig motstand for meningene sine. Men at Martes meninger kunne være livsfarlige, skjønte hun ikke før etter 22. juli, 2011. Samboeren, iranskfødte Ali Esbati, holdt foredrag på Utøya dagen da det smalt. Høygravide Marte var på Ikea. «Fortsatt skudd. Vi løper rundt. Alt uklart», skrev han i tekstmeldingen Marte fikk. Ali hadde kommet seg i vannet da han ble siktet på, men ble på mirakuløst vis ikke drept. Dagen etter ble Marte evakuert av PST fra leiligheten sin i Oslo, i avhør hadde gjerningsmannen nevnt hatet mot Marte Michelet. I rettssaken på høsten avslørte han planene om å halshogge henne, knelende og bakbundet.
— At noen har sittet og gledet seg til å skjære hodet av meg… Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om at noen kan hate meg så mye, sier hun.
— Hvordan endret 22. juli familien Michelet?
— Det kom et jævla alvor som vi ikke har opplevd tidligere. Både Marte og Alis liv sto på spill, det var et drama som vil sitte i oss for alltid, sier Jon.
— Hvordan da?
— Vi måte gardere oss, uten at vi kan si så mye mer om det. Men vi er kommet oss gjennom det på en bra måte. Marte og Ali lever, andre har det så mye verre, sier Jon.
— Hvor kommer alt hatet fra?
— Det kommer fra en høyreradikal understrøm i det norske samfunnet, som vi ofte glemmer at finnes. De som hater muslimer, de som hater «marxister», de som hater kvinner, sier Marte, før faren tar over:
— Marte er i en mye mer utsatt posisjon enn det jeg noen gang har vært. At hun er kvinne og uttalt feminist, er grunnen til mye av det idiothatet hun er utsatt for.
— Du har også fått din dose motstand?
— Ja, men i forhold til Marte har jeg seglat runt på en räkmacka , som de sier i Sverige.
— Men alle dine kontroverser har helt klart gjort meg mer uredd, sier Marte.
— Det ligger i familien. Faren min var en gjennombruddsmann for den nonfigurative malerkunsten i Norge, og det var ekstremt kontroversielt. I vår familie har det alltid vært mye støy om kunst, kultur og politikk. Og sånn kan det gjerne fortsatt være.
— Jeg husker da politiet kom på døra etter Alta-aksjonen. Hva ville de, egentlig, spør Marte.
— Jeg var etterlyst for ubetalte bøter, og tiltalt for grovt skadeverk.
34 år etter kan Jon Michelet med stolthet avsløre at han var skyldig i saken som ble henlagt grunnet bevisets stilling.
— Vi skulle aksjonere mot Alta-utbyggingen, hadde gått en helvetes lang tur uten drikke, og alt jeg tenkte var at får jeg ikke kaffe nå, så dauer jeg. For å smelte snøvann måtte vi ha bål, og det eneste brennbare jeg fant var noen merkepinner fra veivesenet. Bålet ble ansett som grovt skadeverk, men problemet var at merkepinnene brant opp og politiet hadde dermed dårlige bevis.
Godt plantet på ytre venstre har far og datter stort sett vært enige politisk. Marte sitt ungdomsopprør foregikk på helt andre arenaer.
— Det nærmeste jeg kom et opprør, var da jeg kom hjem og sa at jeg ikke likte fotball.
— Nei, det var gangen da du kom hjem med en veldig snål venninne, sier Jon og fortsetter:
— Dere var 16 år, hadde barbert dere på hodet, gikk i flagrende batikk, spiste bare grønnsaker og sa at dere var blitt med i Hare Krishna. Da gikk jeg helt i svart, og tenkte å kjøre inn til Hare Krishna-kafeen på Majorstua og si dem noen sannhetens ord.
— Men det var jo bare en spøk, sier Marte.
— Ja, men det tok tre dager før jeg fikk vite det.
Marte fikk derimot applaus fra faren da hun ble ny leder før Rød Ungdom, verre var det sommerdagen hun kom hjem med ny kjæreste. Omringet av kvinner, har Jon Michelet alltid vært åpen for svigersønner. Men ett sted går grensen.
— Det var varmt, og jeg hadde meg med en ny kjæreste som gikk i bermudashorts og lakksko. Da tok pappa meg til siden og sa at «han der er ikke noe å samle på».
— Jeg har vært ganske tolerant med mindre døtres mannlige venner, samtidig må jeg få lov å si at det har vært mye rart. Som far kan jeg ikke blande meg for mye… men lakksko til bermudashorts?
Skal de finne en ting de absolutt ikke er enige om, er det viktigheten av mat. God mat. Marte er nesten ferdig utdannet kokk, er med i en gourmetklubb, og har bakgrunn som restaurantanmelder. I mange år inviterte faren til søndagsmiddag hjemme på Larkollen. Menyen var alltid den samme: En økonomipakning nakkekoteletter servert med ris, frosne brekkbønner og bearnaise fra pose.
— Jeg tilbød meg å lage noe annet, i det minste en hjemmelaget bearnaise, men nei. Han vil ha det smakløst, kanskje litt salt. Noe av det mest bortkasta du kan gjøre, er å ta pappa med på fin restaurant.
— En gang tok forlaget meg med på Bagatelle. Det er noe av det kjedeligste jeg har vært med på, det tok uendelig med tid. De hadde en stuert som…
— Pappa; det heter hovmester, sier Marte.
— Samma det, denne hovmesteren skulle forklare hver eneste, lille rett. Og hovedretten var en innbakt svineblære! For noe jævla jåleri.
Julaften skal, som vanlig, feires her på Larkollen. Etter en tids kamp får Marte endelig lov til å sette en ekstra spiss på sin hjemmelagde rødkål. Ellers må det ikke tukles med verken ribba, potetene eller den brune sausen.
De siste årene er de igjen blitt en samlet familie. 20 år etter samlivsbruddet, fant Jon Michelet og Toril Brekke tilbake til hverandre.
— Da vi bestemte oss for å flytte sammen, ville vi gifte oss på nytt. Til vår store forbauselse hadde vi aldri vært skilt, bare separert, sier Jon.
— For meg var det kjempefint. Helt strålende, sier Marte.
— Var det ikke noe rart?
— Jo, litt rart. Men både mamma og pappa hadde taklet bruddet bra, og slengte aldri dritt om den andre parten. Nå, med felles erfaringer, barn og barnebarn, fant de ut at de ville bli eldre sammen. Er det ikke fint?
Med romanserien om krigsseilere er det blitt sagt at Jon Michelet har gjort et comeback i litteraturen. Så langt er opplaget på svimlende 380.000 bøker, for deler av millioninntektene har han opprettet et eget fond som skal gi tilskudd til dokumentasjon og forskning på norske krigsseilere og krigsveteraner. Datteren kaller farens suksess for et comeback i livet.
— For ikke mange år siden satt pappa ved enden av bordet, var fjern og inneslutta. Vi søstrene snakket om at nå har han bestemt seg for å bli en gammel mann, han hadde hatt sitt å streve med.
Problemene begynte etter fem turbulente år som redaktør i Klassekampen. Omgivelsene trodde at Jon Michelet var utbrent, men det var hjertet som var problemet. I 2002 måtte han operere inn en kunstig hjerteklaff.
Han skjenker traktekaffe, slenger en ny vedkubbe på peisen.
— Bare fem år etter at jeg kjempet meg tilbake etter hjerteoperasjonen, fikk jeg faen meg prostatakreft. Da synes jeg egentlig at det var nok. Men så var det bare å overvinne de fordømte greiene, og finne tilbake til forfatterskapet.
— Var det så enkelt som «bare åovervinne de fordømte greiene», spør Marte.
— Kanskje ikke, men med hjelp av skolemedisin og en jævla tenning for prosjektet med krigsseilerne, gikk det rette veien. Til forlaget mumlet jeg om tre bind, men tenkte hele tiden at det skulle bli fem. Og sånn blir det nå, jeg er godt i gang med det fjerde.
Marte reiser seg og går ut på trappen for å røyke. Jon legger inn nok en snus, henter enda en mugge vann. Alkoholen la han på is da han skrev på første bind i romanserien, det var ikke nok tid til å «slurve etter tre whisky».
Tilbake i stuen er Marte kommet på en ting hun synes har vært veldig flaut med faren.
— Pappa er glad i å svømme, og mange ganger er han intervjuet og avbildet i små badebukser. Det hjelper ikke at jeg har kjøpt mange badeshortser til ham.
— Jeg bruker en sånn shorts nå. Men ikke bermudashorts, sier Jon.
— Bra. Jeg har kanskje vært flau, men aldri skammet meg over pappa.
Hun smiler til ham.
— Pappa har alltid drevet med noe jeg har vært veldig stolt over.