2002: 28 år og 28 kilo 2015: 41 år og ca 41 kilo

— Får håpe jeg ikke blir 100 når en ser hvilken vei det går!

Tina Øvland ler høyt og godt. Humor og humør har alltid fulgt henne. I alle fall det hun har vist folk flest. Men bak smilet og den muntre fasaden er det et alvor. Et dypt alvor som har gitt henne dype sår. Ikke bare i sjelen. Men over store deler av kroppen.

Spiseforstyrrelser og selvskading. Det har blitt en sentral del av livet hennes. Det ekstreme behovet for å ha kontroll. På alt. Inkludert vekta.

— Tallet på vekta er så konkret. Det lyser mot deg. Jeg har alltid likt matte. En konkret fasit. Noe man kan ha kontroll på. Mister jeg kontrollen, mister jeg fotfestet, sier hun.

Hest og bok

Tina Øvland har samlet sine tanker om livet sitt i en bok. Det er i hovedsak dagboknotater som er skrevet i ulike perioder i hennes voksne liv og i ulike tilstander av friskhet. Det gir en innsikt i et menneskes tankegang og fokus når ikke alt er under kontroll. Og slik har det vært i store perioder av hennes voksne liv.

Nå har hun en unghest på stall på Rosseland i Songdalen, jobber noen timer i uka på Sørlandets dyreklinikk ved travparken og har flyttet i egen leilighet i hjembygda. Det er temmelig mye i Tinas liv.

— Jeg kan ikke dø nå som jeg har hesten min som trenger meg, sier hun og smiler. Vel vitende om alvoret i situasjonen sin.

Hun har leflet med selvmordstanker og skadet seg mye på kroppen. Beskriver drøssevis av innleggelser på psykiatrisk avdeling - både i Norge og Sverige. Fortsatt går hun hver uke til behandling og samtaler om lidelsen sin. Alt for å bli bedre.

Sitat fra Tina Øvlands bok

— Jeg trives bedre med meg selv. Det ender ikke med selvskading som før, og jeg tar nesten ikke medisiner. Jeg har det bra nå, men det kan svinge. Jeg liker ikke å snakke om sykdommen verken med familier eller venner, for det kan gå ut over bildet de har av den glade jenta.Nå ser jeg rimelig normal ut, så få vet jeg at jeg fremdeles til tider sliter mye, sier hun - glad for at hun nå har et mer «normalt» forhold til mat og kroppen sin.

Krenket

Tina Øvland var den unge idrettsjenta som gjorde det knallgodt både i judo og fotball. Men de destruktive kreftene i henne tok overhånd. Som i mange tilfeller av anoreksi, har også hun opplevd krenkelser i barndommen. Hun skriver om det i boken - bare såvidt, siden det er noe hun ikke ønsker eller orker å fokusere på.

Konsekvensen ble spiseforstyrrelser og stadig dårligere mental helse. Slik beskriver hun det i boka:

«Historien begynner med mitt enorme driv etter å nå målene om de magiske tallene på vekten. Så blir det etter hvert det å leve på grensen som opprettholder livssituasjonen. Til slutt er det ingen av delene som holder meg gående.«

— Fokuset på vekta styrte alt. Jeg veide 28 kilo, men følte jeg så tjukk ut.«Jeg vet jeg er syk, men var for syk til å skjønne det.»

— Det sitatet er akkurat slik det var den gangen. Jeg var aldri så syk at jeg ble liggende i sengen. Jeg ble påtvunget hvile når jeg var innlagt, men tvang har aldri passet meg. Jo mer tvang, jo mer i opposisjon. Nå er rammene annerledes, og det er mye lettere å forholde seg til, forteller hun.

2002-intervjuet

Fædrelandsvennen intervjuet henne i 2002. Da var hun innlagt på sykehuset i Kristiansand. Vi (undertegnede) møtte henne utenfor sykehuset hvor hun var innlagt. I boka skriver hun om intervjuet og omstendighetene det fant sted under:

«Vel var det jeg som kontaktet avisen, men da journalistene så meg, burde de ha forstått at jeg var dødssyk, og kanskje vurdert det dit hen at de ikke skulle lage saken likevel. Jeg «solgte» meg til byens største avis for å komme meg opp av sengen i noen minutter. I dag spør jeg meg selv: til hvilken pris?«

— Jeg var desperat etter å komme meg ut. Derfor tok jeg kontakt, forteller hun og presiserer:

— Det «positive» for meg var på en måte at jeg «måtte» leve opp til at jeg var spiseforstyrret og brukte det kanskje litt som en unnskyldning for bare å holde på, sier hun i dag. Så kanskje ikke så positivt likevel...

Mestre smerte

Spiseforstyrrelse handler ofte om å forsøke å mestre en underliggende smerte. Ved mer komplekse tilstander er det ikke tilstrekkelig å arbeide med å «få bort» spiseforstyrrelsen. Da forflytter bare symptomet seg til andre områder, som selvskading og rus. Mye handler om hjelp til regulering av kropp og følelser, samt dekke følelsesmessige behov i relasjon.

Slik forklarer Heidi Ranvik Jensen det. Hun er psykiater i Mandal, på DPS Strømme og ved RVTS Sør og har hatt Tina Øvland til behandling de siste 3-4 årene. Hun er løst fra taushetsplikten av Tina Øvland og uttaler seg derfor om henne her:

— Komplisert

— Tina har en komplisert pasientlogg. Mennesker med psykiske lidelser over lang tid trenger relasjoner og noen som kan stå ved deres side over tid. Samarbeid mellom ulike etater og mobilt uteteam er en nøkkel, sier Ranvik Jensen, som også hadde Øvland til behandling på psykiatrisk avdeling for omkring ti år siden.

— For Tina har det vært et komplisert behandlingsløp. Hun har vært svingdørspasient, hatt langvarige opphold med både frivillig og tvungent vern. Både anoreksien og selvskadingen har i perioder vært livstruende, som det går fram av boka. For Tina har hesteinteressen og tilrettelagt arbeid vært svært viktig. Selv om det er komplisert, må man aldri gi opp håpet. Det er et lite mirakel når det skjer positive ting i en slik prosess som Tinas. Det er flott når noen reiser seg og tar fatt på et liv det kan gå an å leve, sier Ranvik Jensen.

— Hvordan er prognosen for å bli frisk?

— Det avhenger av i hvilken grad det lykkes å hjelpe pasienten å øke tåleevnen for følelser og traumereaksjoner. Det gjelder å være realistisk, samtidig som en løfter fram hvert skritt i positiv retning. Med Tina ser vi at hun fungerer bedre i hverdagen og er mye sjeldnere innlagt nå, sier Heidi Ranvik Jensen.

Sitat fra Tina Øvlands bok

Hestedoktoren

Bjørg Siri Svendsen på dyreklinikken har hatt Tina Øvland i arbeid på tredje året nå. De har kjent hverandre lenge.

— Jeg kjente henne før det ble snakk om at hun ønsket å jobbe med dyr, via en henvendelse fra Nav. Har hun er dårlig dag, har vi avtale om at hun kan melde fra på sms. For Tina er det viktig å mestre, og det gjør hun her. Hun er en viktig ressurs for oss, sier Bjørg Siri Svendsen.

Sjokk for broren

Kenneth er storebror i familien i Songdalen. Han forteller at det første han husker var selvskading med tigerbalsam og tape over for å få til sår. Deretter at Tina gikk ned i vekt.

— Så fikk jeg sjokk da hun hadde forsøkt å ta livet sitt i 1995. Da skjønte vi at det var noe alvorlig galt, forteller Kenneth Øvland.

Han har bodd borte lenge, tatt flyverutdannelse i USA og jobber nå i Forsvaret. Han har fulgt søsteren tett og vært verge for henne i nærmere ti år.

— Den jobben som Heidi (behandler) og Bjørg Siri (på dyreklinikken) gjør, er helt fantastisk. De er Tinas beste støttespillere. For henne er det utrolig viktig at hun kan gjøre noe meningsfylt.

Ser positive tegn

Kenneth sier at han ser en forandring hos Tina nå. Mange positive ting i livet hennes. Likevel er det så vidt han tør å håpe, for nedturene har vært så mange.

— Ting virker annerledes nå. Hun virker sunnere, har et fysisk overskudd, kombinert med at hun spiser og sover mer normalt. Hun er obs på faresignalene. Jeg skjønner ikke at hun kan skrive boken på den måten hun har gjort og samtidig ikke klare å komme seg ut av det. Men det er jo utfordringen i denne sykdommen, sier Kenneth Øvland.

Doblet opplaget

Forlegger Andreas Aase i Portal forlag i Kristiansand sier de får mange henvendelser i denne sjangeren – folk som vil skrive seg ut av et problematisk liv.

— Stort sett sier vi nei til det. Grunnen til at jeg tente på denne, var beskrivelsen hennes fra tiden hun trente, om å ikke drikke vann, svette og så videre. Det var noen kvaliteter jeg likte. Det er en nerve i teksten, selv om det er en ganske mørk bok, sier Aase.

Han forteller at det har vært en lang prosess, og boka ble først ble trykket i 200 eksemplarer. Det er lite. Men de har doblet og trykket 200 nye.

— Biblioteksentralen bestiller en del. Jeg tenker målgruppen her er de som trenger å forstå andre mennesker – folk som jobber i psykiatrien, de som jobber med ungdom med vanskeligheter, sier Aase, som også er forleggeren bak "Saritas India" som ble trykket i 12.000 eksemplarer. Ellers gir de stort sett ut lærebøker og bøker knyttet til Sørlandet.