— Jeg ble skikkelig sint da jeg ble tvangsinnlagt på sykehuset. Jeg var overbevist om at de gjorde det for å være stygge mot meg, sier Tonje Aanensen fra Kristiansand.

Vi møter henne på skolen. 18-åringen, som er russ til våren, har tatt med tvillingsøsteren Silje. For med Silje ved sin side blir det litt enklere å prate om det vanskelige.

Tonje Aanensen

  • Jeg klarte ikke å tenke at det var til mitt eget beste. Det eneste jeg ville, var å bli tynnere.

PÅVIRKET ALLE: Tonje Aanensen (t.v.) sin spiseforstyrrelse har også satt spor hos tvillingsøsteren Silje. - Det var så utrolig frustrerende at Tonje ikke innså at hun var syk, forteller Silje. De synes det er så uendelig godt at den tiden er forbi. Foto: Eskedahl

Livet på vent

De fire siste årene har vært en intens berg— og dalbane for sørlandsjenta. Spiseforstyrrelsen satte livet på vent for både Tonje og familien hennes. Det handlet om å ta en dag av gangen, og jobbe beinhardt og målrettet for å få henne frisk.

— Hjemme snakket vi om Tonje 1 og Tonje 2. Når hun lukket seg og oppførte seg unormalt, sa mamma at vi måtte huske at det var Tonje 2, den syke jenta, som snakket. Ikke den egentlige Tonje, for hun ville aldri oppført seg slik, forteller Silje.

Vondt: Instagrambildene Tonje selv la ut, forteller om ei jente som ikke hadde det godt med seg selv. Foto: Privat

Det finnes flere typer spiseforstyrrelser, men felles for dem er at det er en psykisk forstyrrelse som fører til et spisemønster som er uheldig for kroppen. Spesialpsykolog Per Arne Lidbom forklarer at det å ta kontroll over spisingen ofte handler om et forsøk på å få økt selvfølelse og bedre selvbilde.

— Dagens unge utsettes for press fra alle kanter. Et medieskapt kroppspress er én ting, men de skal samtidig være gode på skolen, populære i vennegjengen og lykkes i fritidsaktiviteter. Alle disse forventningene gjør mange sårbare, og det er fort å føle at man ikke er god nok. Da kan det å ta kontroll over spisingen bli noe konkret man lykkes med, sier Lidbom.

Selfie: - Jeg husker at jeg synes jeg så veldig tjukk ut, selv om jeg var kjempetynn, forteller Tonje. Foto: Privat

— Før var ungdomstiden en tid for prøving og feiling, men nå er det blitt en prestasjonstid.

Per Arne Lidbom, spesialpsykolog

Rammer viljesterke

Spiseforstyrrelser rammer oftest unge jenter, og gjerne viljesterke personer som ses på som flinke. For eksempel har mange toppidrettsutøvere slitt med sykdommen. Men alle kan bli syke, og det finnes ingen dokumentasjon på at det er biologiske årsaker.

Per Arne Lidbom Foto: Valerie Kubens

Som regel er det sammensatte årsaker til at sykdommen utløses. Eksempelvis kan gjentatte kommentarer fra en person med status i et miljø sette tankene i gang. Eller det kan være andre psykiske belastninger.

Sommeren 2011 fikk Tonje blindtarmbetennelse, og under operasjonen gikk noe galt. Dagen etter våknet 13-åringen med over 40 i feber og intense smerter. Hun måtte hasteopereres på nytt. Men det ble ikke bra da heller, og det neste halvåret var Tonje inn og ut av sykehuset. Hun klarte nesten ikke å spise og hadde mye fravær fra skolen. Så fulgte enda en operasjon, og først da ble Tonje bra i magen. Hun kunne spise normalt igjen, og begynte å legge på seg.

— Jeg husker jeg tenkte «endelig får jeg tilbake det gamle livet mitt», forteller Tonje.

Kollapset

Men selv om hun kunne spise igjen, var hun ikke frisk nok til å trene. Det ble vanskelig for tenåringen som tidligere hadde vært aktiv turner. Hun hadde også mye fysisk vondt mens hun spiste. Noen måneder senere, sommeren før tiende klasse, kollapset Tonje på en menighetstur til Canada.

Foreldrene til Tonje og Silje, som hadde dradd på voksentur til Rhodos, glemmer aldri telefonen de fikk der, midt på natten.

— Å få den beskjeden, at Tonje, som bare var 14½ år, hadde kollapset og lå på sykehus på den andre siden av kloden, var helt grusomt, sier mamma Randi Aanensen.

Det endte med at Randi fløy hjem alene til Norge, mens jentenes far, Atle Aanensen, fløy alene fra Rhodos til Canada.

— Vi visste jo at Tonje hadde slitt med spisingen, men trodde at alt skyldtes problemene etter operasjonen. Derfor tok det tid før vi skjønte hvor alvorlig det var i ferd med å bli, forteller Atle.

Her er Tonje på ungdomsklinikken i Arendal, der hun var innlagt i to perioder. Foto: Privat

Lot som hun spiste

Hjemme i Norge fikk Tonje behandling av leger og psykolog, men hun ble bare sykere og sykere. Noen dager spiste hun ingenting, andre ganger lot hun som hun spiste. Noen måneder etter Canada-turen gikk det så galt at hun ble akuttinnlagt på sykehus med lav puls og hjertetrøbbel. Kroppen var nedbrutt, og det var kritisk. Tonje var dødssyk.

— Hun har vært innlagt på ungdomspsykiatrisk i Arendal to ganger. I perioder ble hun tvangsmatet gjennom sonde to ganger om dagen, forteller moren.

SKJØNTE IKKE ALVORET: - Da jeg ble tvangsinnlagt, trodde jeg alle rundt meg gjorde det for å være stygge mot meg, sier Tonje Aanensen (18). Foto: Eskedahl

Tre-fire pleiere måtte holde Tonje fast for å føre sonden ned i halsen, for hun nektet.

— Det var så forferdelig å se jenta mi ha det sånn. Jeg husker jeg fikk blodsmak i munnen og at svetten silte. Jeg klarte ikke å se på, og måtte ut. Jeg stavret rundt i snøen utenfor sykehuset mens de holdt på med Tonje, beskriver Randi.

Tonje Aanensen

Tonje husker at tvangen opplevdes uendelig vondt.

— Hjernen min var helt forskrudd. Jeg klarte ikke å tenke at det var til mitt eget beste. Det eneste jeg ville, var å bli tynnere. Jeg var kjempetynn, men jeg syntes jeg så tjukk ut.

  • Jeg var kjempetynn, men synes jeg så tjukk ut.

Tonje er en av mange unge som har slitt med spiseforstyrrelser. Her er hun innlagt på sykehuset, og tvillingsøster Silje er på besøk. Foto: Privat

Lurte seg unna

Etter den første perioden i Arendal trodde familien at jenta deres var på bedringens vei. Men sannheten var at Tonje lurte de nærmeste enda mer. Hun drakk vann og puttet ting i skoene for å veie mer.

— Jeg fikk tips av andre med spiseproblemer, sier hun og forteller at det er et helt lite nettverk av ungdom med spiseforstyrrelser der ute. Og at de hjelper hverandre på en svært farlig og destruktiv måte.

Etter det første oppholdet i Arendal begynte Tonje på sykehusskolen og klarte å fullføre ungdomsskolen. Hun begynte samtidig å glede seg til videregående, kanskje det var det som skulle til? En ny start!

Men et par måneder ut i videregående ble det for tøft.

— Presset ble større enn jeg taklet, og jeg ble innlagt på ny.

STØTTESPILLERE: Tvillingsøstrenes foreldre, Atle og Randi Aanensen, sto stødig da stormen blåste som verst, og jobbet målrettet og beinhardt for å hjelpe Tonje til å bli frisk. - Vi har støttet henne, men det er Tonje som har gjort jobben. Jeg er utrolig stolt av henne, sier pappaen. Foto: Eskedahl

Overvåket døgnet rundt

Da Tonje var på sitt sykeste, ble hun overvåket døgnet rundt. De få minuttene hun fikk alene på toalettet, brukte hun på å ta situps i smug.

Spesialpsykolog Lidbom forklarer at sykdommen virker slik at jo mindre næring man tar til seg, jo mer reduseres evnen til både generell refleksjon og selvrefleksjon.

— Det er typisk at de benekter at de er syke, også fordi de ikke selv innser det, sier han.

Hilde Stray Jensen, rådgiver, Kristiansand Katedralskole Gimle. Foto: Privat

Først rundt jul i første klasse på Kristiansand Katedralskole Gimle, to og et halvt år etter kollapsen i Canada, begynte Tonje selv å innse at hun var syk. Skolens rådgiver, Hilde Stray Jensen , ble en viktig støttespiller.

Stray Jensen sier det er bra når skolen blir informert tidlig om hva elever sliter med, fordi åpenhet og god dialog gjør det enklere for dem å tilrettelegge.

— Vi kan for eksempel arrangere det slik at prøver tas på dager hvor eleven er frisk nok til det, og at noen oppgaver gjøres hjemme i stedet for på skolen. Faglærer må selvsagt ha nok grunnlag for å sette karakterer, men med individuell tilpasning gjør vi det vi kan for å få det til, forklarer rådgiveren.

- Det er kjipt å tenke på hvor mye jeg har mistet av ungdomstida mi, sier Tonje Aanensen (18). Foto: Eskedahl

Tonje er ikke den eneste med spiseforstyrrelser på skolen. Innimellom er det elever som spiser nista inne på Hildes kontor, fordi det er vanskelig å spise sammen med de andre.

— Vi er klar over at mange opplever et stort press rundt karakterer og vellykkethet, og vi jobber bevisst for å redusere karakterpresset. Trivsel er så utrolig viktig i denne tiden, forklarer hun.

Men når noen synes ting blir vanskelig, er døra til rådgiver Hilde åpen.

— Jeg tror det er viktig at elevene vet vi er her for dem. Det handler om å gi dem støtte og bevisstgjøre dem på at karakterer ikke er alt. Det er ikke sjelden jeg gir i hjemmelekse å gå på kino i stedet for å gjøre lekser, sier hun.

Per Arne Lidbom, spesialpsykolog

"Styggen på ryggen"

I fjor sommer ble Tonje endelig friskmeldt av legene, nesten fire år etter at hun ble syk. Nå spiser hun normalt, og har også kommet dit at hun kan kose seg med maten. Hun er bevisst på faren for tilbakefall, men føler seg trygg på at det ikke skjer. Hun synes det er rart å tenke på hvor syk hun egentlig var, og hvordan stemmen i hodet klarte å innbille henne alt det rare.

  • Man har indre kommanderende stemmer som man må lystre, hvis ikke snakker denne stemmen straffende og nedsettende til deg.

Instagrambildene Tonje selv la ut, forteller om ei jente som ikke hadde det godt med seg selv. Foto: Privat

— Det var som jeg hadde en djevel på skuldra som fortalte hva jeg skulle gjøre, og at jeg var tjukk. Innerst inne var det kanskje noe i meg som skjønte at det var farlig å ikke spise, men denne Tonje 2 var liksom sterkere hele tiden.

Lidbom forteller at den stemmen Tonje hørte, er vanlig for sykdommen.

— Man har indre kommanderende stemmer som man må lystre, hvis ikke snakker denne stemmen straffende og nedsettende til deg. Dermed oppleves det som man må gjøre som «djevelen» sier, forklarer han.

Stjålet ungdomstid

Tonje synes det er kjipt å tenke på at sykdommen frarøvet henne mye av ungdomstiden. For eksempel skulle hun gjerne hatt en jobb ved siden av skolen.

— Man får så lav selvtillit når man er syk, så jeg kunne bare glemme å gjennomføre et jobbintervju. Men nå er jeg frisk, og håper noen vil ansette meg, smiler hun.

MER ENN SØSKEN: Ingen aner hvor mange vanskelige stunder det var vært rundt kjøkkenbordet hjemme i Randesund. Søstrene, Tonje t.v og Silje, synes det er så uendelig godt at den tiden er forbi. Foto: Eskedahl

Spiseforstyrrelser er en alvorlig lidelse, og flere dør av sykdommen. Prognosene er bedre når behandlingen starter tidlig.

— I selve behandlingsprosessen er det viktig å få i gang en god dialog mellom den syke og de foresatte, og at en i fellesskap blir enig om en kostholdsplan den syke skal følge, sier spesialpsykolog Lidbom.

— Vi som skal hjelpe den unge med å bli frisk, må skjønne hvor sårbart og sammensatt dette er. Og vi må forstå at det handler om mer enn bare mat og spisevaner, men er et forsøk på å mestre noe som er vondt og vanskelig.

Å tvinge den unge til å spise, er som regel en dårlig løsning.

— Tvang kan føre til at tilliten blir brutt, og at den syke lukker seg enda mer inn i seg selv. Men samtidig må den syke ha i seg mat. Det beste rådet er å spille på lag. Forklar at hun må spise dette, men spør samtidig hvordan du kan gjøre det lettere for henne? Kanskje hun vil spise alene? Kanskje dere skal sitte sammen?

-Jeg skulle ønske flere kunne slappe av litt og være fornøyd med sånn de er. Ingen er perfekte, det holder å være en vanlig tenåring, sier Tonje Aanensen (18). Foto: Eskedahl

Faste rutiner

Hjemme hos familien Aanensen ble det innført faste rutiner og klare regler.

— Tonje fikk en halvtime på et lite måltid, og så måtte vi sitte rolig i sofaen en time etterpå så hun skulle forbrenne minst mulig. Du aner ikke hvor mange kort- og brettspill vi har spilt i sofaen, forteller Randi.

Og da Tonje var frisk nok til å gå på skole, stilte Randi opp i langfri. Hver dag i 2½ år.

Silje Aanensen

— Jeg møtte opp og spiste sammen med henne hver dag, forteller Randi, som fikk innvilget pleiepenger i denne perioden.

— Vi har vært der for henne, men det er Tonje som har gjort jobben med å bli frisk. Jeg er uendelig stolt av henne, sier faren.

— Men jeg hadde ikke klart det uten mamma og pappa, mener Tonje selv.

Hun sammenligner sykdomsperioden med en trapp man må ta ett steg av gangen i.

— Så ramler man kanskje ned et trinn, men så karer man seg oppover og oppover. Heldigvis, smiler Tonje.

  • Da hun var på det sykeste, ville hun ikke leve og gjorde ting som kunne fått katastrofale følger.

Dikt: Dette diktet ga Randi til sin datter da hun var syk. -Jeg synes det sier så mye. Vi kunne ikke dytte Tonje opp trappa, bare støtte henne. Hun måtte gå i sitt tempo, sier moren. Foto: Eskedahl

Frustrerende for familie

Tvillingsøster Silje sier det var frustrerende at Tonje ikke innså at hun var syk.

— Vi kunne ikke dytte henne opp trappa, selv om det var fristende. Da hun var på det sykeste, ville hun ikke leve og gjorde ting som kunne fått katastrofale følger, forteller Silje.

Hun ble også stående i en vanskelig skvis mellom den syke søsteren og foreldrene.

— Tonje betrodde meg ting som jeg måtte love å ikke fortelle til mamma og pappa. Men så måtte jeg jo si det til dem for å hjelpe Tonje, forteller Silje.

PÅVIRKET ALLE: Tonje Aanensen (t.v.) sin spiseforstyrrelse har også satt spor hos tvillingsøsteren Silje. - Det var så utrolig frustrerende at Tonje ikke innså at hun var syk, forteller Silje. Foto: Eskedahl

Mamma Randi sier at de gjemte unna kniver, sakser, vekter og alt som Tonje kunne finne på å skade seg med eller trene med. Selv gjorde Tonje det hun kunne for å sabotere — hun trente med vedkurven og gjemte unna brødskalker i hettegenseren eller i sokkene.

— Vi har sittet uendelig mange timer og snakket med Tonje for å forsøke å nå inn, sier moren.

— Det var vanskelig, for vi jobbet veldig med å få en god dialog og skape tillit. Men mens vi holdt på med det, ble hun så syk at hun ble akuttinnlagt og måtte tvangsmates, og da falt jo den tilliten vi forsøkte å bygge opp, sammen igjen, forklarer Tonjes far.

— Samtidig var det aldri noe alternativ å gi opp, uansett hva hun fant på, sier Randi bestemt.

— Jeg husker du sa det, du var sta du også, mamma, smiler Tonje.

Per Arne Lidbom, spesialpsykolog

Press fra alle kanter

Tonje er sikker på at magetrøbbelet utløste sykdommen. Hun sier hun aldri har hatt andre psykiske utfordringer som kan forklare hvorfor akkurat hun ble syk. Men hun vet at et inderlig ønske om å være populær og flink gjør at mange unge sliter.

— Jeg trodde for eksempel at jeg ville få flere venner bare jeg ble tynnere, men det skjedde jo ikke.

— Det er et stort press fra alle kanter, og jeg vet at flere holder karakterene sine hemmelige, sier tvillingsøster Silje.

  • Alt dette jaget er ikke bra. Jeg savner rett og slett at flere ungdommer tar et skritt til siden og spør - skal vi virkelig finne oss i dette?

- Det er kjipt å tenke på hvor mye jeg har mistet av ungdomstida mi, sier Tonje Aanensen (18). Foto: Eskedahl

Lidbom gir søstrene rett i at presset på dagens ungdommer er reelt.

— Før var ungdomstiden en tid for prøving og feiling, men nå er det blitt en prestasjonstid. Alt dette jaget er ikke bra. Jeg savner rett og slett at flere ungdommer tar et skritt til siden og spør - skal vi virkelig finne oss i dette?

I dag er Tonje heldigvis en frisk ungdom på vei inn i voksenlivet. Hun forteller at livet er godt, og at hun øver seg på å være mer stolt av den hun er.

— Jeg skulle ønske flere kunne slappe av litt og være fornøyd med sånn de er. Mange streber etter å bli perfekte, men hva er det? Det er jo ingen som er perfekte, og det holder at vi bare er normale tenåringer, avslutter Tonje Aanensen.