Fra jeg var liten jente i Bodø, har lillejulaften i min familie vært den opplest og vedtatte koseligste dagen i jula. I oppkjøringa til julen har vi alltid snakket om hvor vi gleder oss til denne kvelden med pynting av juletre, julemusikk, hovmester og grevinne, sviing av fingertupper når vi prøver å rekonstruere fjorårets «englejag» i messing, inntak av eggcognac og Aquevitt samt prøvesmaking av sildesalaten. Skikkelig hardcore ritualer. Vi har etter beste evne påført den oppvoksende slekt de samme prosedyrer, noe de med forbausende entusiasme ser ut til å sette pris på.

— Var dette egentlig så koselig som det burde være?

De siste åra har jeg likevel følt en slags manglende tilfredshet når jeg omsider har krøpet til sengs. Var dette egentlig så koselig som det burde være? Det hadde jo vært både krangling, sure og fornærmede miner og ingen hadde hatt lyst til å smake på sildesalaten jeg hadde laget i mitt ansikts sved.

bihlen1.jpg Foto: Ihlenpsykologene skriver om kommunikasjon.

Det var nesten en lettelse å være ferdig med hele greia og nyte ensomheten under dyna.

Etter en del refleksjon og samtaler med andre har jeg oppdaget at jeg på ingen måte er alene om disse følelsene. Og det jeg tror er aller viktigst er mine forventninger om hvordan det burde føles. Jeg tror jeg leter etter de gode stundene i min egen oppvekst. Altså en nokså umulig rekonstruksjon, siden både jeg og mine omgivelser har forandret oss betraktelig siden den gang.

Det blir ikke noe lettere av at man bombarderes av medias og sosiale mediers forventningspress om samvær i en harmonisk atmosfære.

Dette har ubevisst fått meg til å lage en streng moralsk ramme rundt denne kvelden som tilsier at det ikke er «lov» å krangle, man skal være koselig og blid, og sildesalaten skal smakes på og beundres. Dermed basta! Derved blir det trangt for den menneskelige utfoldelse, ja mye trangere enn ellers i året. Noe som paradoksalt nok skaper enda mer bråk fordi det blir så sterke reaksjoner på alle avvik fra den «koselige» normen.

Det sies, jeg vet ikke om det stemmer rent statistisk, at psykologkontorene har en økt pågang etter jul— og sommerferie av mennesker som plutselig opplever å ha det problematisk i sine familie-og parforhold. Og det handler ofte om skuffelser med utgangspunkt i store forventninger som ikke ble innfridd.

Men er det sånn at man ikke skal få glede seg til jul liksom?! Julen er jo kalt forventningens høytid. Og forventningene er jo halve kosen. Det er godt å kunne glede seg til noe.

Selvsagt skal man glede seg til jul. Men det kunne kanskje være lurt å bli bedre kjent med både dine egne og de nære omgivelsene sine ønsker. Kanskje er det på tide å endre på noen tradisjoner? Her kan det lure noe positive overraskelser. Kanskje jeg kan droppe arbeidet med sildesalaten. Ingen spiser den likevel. Ikke jeg heller når sant skal sies.

Men det viktigste av alt hvilke rammer forventningene dine skaper. Kanskje skal du benytte jula til å tillate de andre å gjøre det de har mest lyst til? Altså øke takhøyden i stedet for å ubevisst tvinge omgivelsene inn i en ramme styrt av dine egne forestillinger om hvordan julen burde være.

Gå alene til midnattsmesse julaften. Nyt stunden, og tenk på hvilken lettelse det er å slippe og sitte sammen med halvsure unger og helsure partnere som slett ikke hadde noe ønske om sakrale input denne kvelden.

  • Julen er jo kalt forventningens høytid. Og forventningene er jo halve kosen. Det er godt å kunne glede seg til noe.