Han forklarer at mange pasienter på imponerende vis blir spesialister i å leve med usikkerhet ved at de i større grad fokuserer på nåtiden samtidig som de toner ned langtidsplanleggingen. Dermed lærer mange seg å leve gode liv selv om sykdommen har ført til at tidshorisonten er endret. For de pårørende kan dette ofte fortone seg som mer problematisk.
— Frykten og sorgen over at man vil miste noen man er glad i blir en svart sky på himmelen som kaster mørke skygger over tilværelsen. Det å se at den syke kanskje også har smerter eller andre plager, gjør situasjonen enda vanskeligere, sier han.
Unike historier
Mjåland har opp gjennom årene møtt mange kvinner som har brystkreft med spredning. Alle har sin historie, og ingen er like.
— En utfordring som imidlertid nesten alle har til felles, er hvordan man skal forholde seg til usikkerheten som kreftdiagnosen medfører, forteller kreftlegen.
Spørsmål de fleste stiller er: Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Vil behandlingen virke? Hvordan er leveutsiktene? Hvilke plager vil jeg få, og hvordan vil det gå med mine nærmeste dersom jeg blir borte?
— Dette er spørsmål som ingen har fullgode svar på og usikkerheten må derfor håndteres uten å bli fjernet. Gjennom behandling, informasjon, støtte og etablering av nettverk kan vi bidra til å skape økt trygghet i det uforutsigbare. I noen grad skal vi også veilede pasientene fram til mestring av en ny livssituasjon. Men her står og faller også mye på den syke selv, sier Mjåland.
Han sier at både pasient og pårørende har behov for å gå inn i det mørke rommet med jevne mellomrom, og anbefaler at de gjør dette sammen. Der skal det være god plass for følelser som sorg, skuffelse, sinne, redsel og savn.
— Men man trenger ikke å gå inn i rommet for ofte, og man bør ikke bli værende der for lenge. Kvinner som har brystkreft med spredning søker som oss andre etter glede og gode opplevelser, og hver dag i poliklinikken er en påminnelse om at dette er mulig, sier han.
- Snakk med folk i samme situasjon
Marit Aamdal er leder for besøkstjenesten til Brystkreftforeningen i Kristiansand, og er først og fremst i kontakt med pasienter som har fått brystkreft for første gang. Hun forklarer at de er forsiktige med å gi spesifikke råd til de som har fått diagnosen brystkreft.
— Vi ser enkeltmennesket. Den situasjonen de ulike befinner seg i, er forskjellig fra menneske til menneske. Vi samtaler ut fra den situasjonen den enkelte er i, og ofte har de som er rammet mange spørsmål og bare et behov for å snakke med noen, sier Aamdal.
I besøkstjenesten i Brystkreftforeningen driver de med det som kalles likemannsarbeid, at den syke får snakke med folk som selv har vært i samme situasjon. Aamdal har selv hatt brystkreft, men er nå frisk.
— Hvis jeg skulle gi et generelt råd, så må det være å snakke med folk i samme situasjon, og som har kommet dit hen at de takler det livet som de nå lever. Det som er viktig, er at man snakker med mennesker som har kommet dit i sykdomsforløpet at de har lært seg å leve med sykdommen, fremfor de som er i den første fasen, forklarer Aamdal.
Hun er også i kontakt med pårørende dersom de tar kontakt med henne. Og hun ser på det som sin jobb å gi folk håp og mot.
— I likhet med når jeg prater med de som er rammet, er det en samtale om det å være syk. Det er viktig å peke på gode resultater og de håp som kan ligge i det. Samtidig er det viktig å få de medisinske fakta og få vite akkurat hvordan det er, og så må en takle det derfra.