Hun har liksom alltid vært der. I kristiansandspolitikken. Bare avbrutt av enkelte pauser i rikspolitikken. Men nå er hun definitivt ikke her. Hele konferansen til Kommunenes Interesseorganisasjon (KS) er i ferd med å pakke seg ut av Kilden, den tett befolkede foajeen blir stadig tommere, og det ristes hender og gis klemmer og takkes for samvær og foredrag og inspirasjon. Men det er helt ekstremt tomt for Mette Gundersen her. Selv om hun skulle sittet sammen med oss for en halvtime siden. Og Mette Gundersen pleier å være lett å få øye på, balanserende på høye hæler og ikledd sterke farger. Ofte. Så kommer en tekstmelding.
«Har ikke glemt deg. Vi nærmer oss slutten av møtet.»
Vi svarer «flott, tålmodig bittelitt til», selv om det er blank løgn og vi egentlig er gått sur for lengst.
«Ja, beklager deg altså.»
Meg? Hæ? Og så en ny:
«Det. Ikke deg».
Da sender vi sånn smilefjes som flekker tenner med stivt smil. Da kommer hun.
Men så har hun så sår hals, litt syk er hun, og hun virker litt utladet og blek, og hun har jo gått på et lite nederlag og ikke blitt den nye lederen for norske kommuner, så — hun er jo tilgitt idet hun setter seg og setter sine store øyne i oss. Hun er travel, men hun er ikke stresset. Tett timeplan er denne damen ganske vant til. Nå har det vært KS-konferanse i tre dager, eller døgn nærmest, retter hun, og når den er over skal hun rett i formannskapet til dagen blir garantert kveld. Sånn er det. Livet til Mette Gundersen. En uendelig rekke med møter.
Hvordan det startet
Men - begynnelsen. Hvordan det startet, det at hun alltid liksom har vært der. Selv om hun er født i 1972 og ennå er i begynnelsen av førtiårene er Mette Gundersen er politisk veteran. Durkdreven. Sett alt, opplevd mye. Men det begynte i Voiebyen. Datter av sine foreldre som var politisk engasjerte mennesker. Faren til Mette hadde aner på Flekkerøy og kom nok litt mer fra høyresiden og bibelsiden i politikken enn moren. Morssiden hadde røtter i Telemark og i selveste arbeiderbastionen Rjukan, der hvor kommunister og sosialister og sosialdemokrater sloss og kranglet mot kapitalisme og Hydro. Et arnested for arbeiderkultur og arbeiderpolitikk.
— Nå stemmer de Ap, begge to, men i tidligere år var han nok litt mer - ja, du vet, hva skal jeg si, litt mer Flekkerøy?
Begge arbeidet i Fædrelandsvennen. Far til Mette jobbet i distribusjonen, var sjåfør. Moren var typograf. Og aktiv i Norsk Grafisk Forbund, en forening som i mange tiår var kjent for å være av de aller seigeste og sterkeste. En gjeng du ikke vil bli uvenner med.— Da jeg var bitteliten var det ikke så mange barnehager, og min mor jobbet. Så jeg satt i en sånn liten babystol ved siden av pulten hennes og spiste - eh - banan.
Musikerpappa
Reidar Gundersen, faren, var egentlig mer musiker. Spilte i rockebandet Kolibri som covret Beatles og Elvis og sånn. Masse jobber, bare ikke nok til helt å leve av. Forsørge to døtre ute i Vågsbygda.
— Påskeferiene i min barndom var på høyfjellshotell rundt omkring der pappa spilte. Han spiller ennå, men de siste årene har det vært mer på danskeferja og Kulturrullatoren, smiler Mette.
En oppvekst med politikk og musikk, det har hun. En lykkelig og trygg oppvekst, to foreldre og to døtre.
— Og et liv uten klasseskiller, jeg tenkte i hvert fall aldri over det. Vi føyk ut og inn av små rekkehus og store eneboliger, men folk var folk.
Mette går på skole, går på danseskole hos Karen og Ernst Larsen på Totalen, opptrer som syngedame for familie med hoppetau som mikrofon, viser seg å være en talentfull svømmer og havner også i finalen i butterfly i ungdoms-NM. Hun oppdager på et tidspunkt at aerobic-drakter er litt kulere enn badedrakter og legger idretten på hylla.
Oppbyggelig litteratur
Men trass i denne tilværelsen i lyckliga gatan er det en glødende rettferdighetssans som har brakt henne inn i politikken. Likhet, samme rettigheter, uansett kjønn og bakgrunn. Moren har fôret henne med bevisstgjørende litteratur, Mette og søsteren skal ikke vokse opp og tro at livet er lett og greit for alle, og fra hun var barn leser hun Katitzi-serien, for eksempel. En barnebok-serie om romfolket og den lille jenta Katitzi på barnehjem. Straks Mette fyller 12 mener mor det er på tide at hun leser Christiane F — en skjellsettende bok for flere generasjoner med ungjenter over hele Europa som handler om en ung jentes vei inn i narkomani og prostitusjon. Andre mødre rynket litt på nesen over at dette var oppbyggelig litteratur for en 12-åring i Vågsbygd, men Mette slukte det rått, leste og lærte.
Første gang Mette reiser seg og bruker stemmen er når fylket vil legge ned plasser i den videregående skolen. Det er før retten til plass på videregående skole er blitt en lov, og Mette Gundersen — som ikke merker seg voldsomt ut med skoleprestasjoner - skjønner at hun og flere med henne rett og slett vil miste skoleplassen. Hvis ingen gjør noe. Så hun gjør noe. Det blir demonstrasjoner og stor ståhei og - de vinner. Smaken på politikk og makt har smakt godt og Mette Gundersen er i gang. Hun blir skolepolitiker. Noe er tent. Hun vet det bare ikke helt ennå.
Russetiden var målet
For først skal hun bare forsyne seg litt av livet. Etter russetiden - hvor russetiden later til å være et like stort mål som eksamen artium - bærer det til Spania. Der hvor hun har vært alle somre i sitt liv.
— Hver sommer. Pappa hadde en Toyota HiAce som han kjørte aviser med. Han ryddet den og tok alle hagemøblene våre inn bak og de satt vi, søsteren min og jeg, og bilet ned til ferie i Spania.
Så etter endt russetid bærer det til Spania med en venninne. Og der blir hun jammen. I bortimot fem år av sitt unge liv er det Spania som er hjemlandet, hvor hun jobber i utelivsbransjen, bor i kollektiv, reiser, fester, lærer språk og får venner og kjærester. Til hun til slutt føler:— Brain drain? Er det ikke det det heter? Jeg følte jeg måtte fylle opp med noe ordentlig. Så jeg reiste hjem. Jeg måtte liksom i gang. Men det var godt å få frest ut litt, smiler hun. Mystisk, må vi nok tilføye.
Fagbevegelsen
Hjemme er det også utelivsbransjen hun starter i. Begynner å jobbe som servitør, og på et vips er hun med i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Hun får viktige verv og går flere kurs og utdanninger, pedagogikk i fagbevegelsens regi, hun starter på LO-skolen og lærer seg mye juss og økonomi. Og hun liker det godt. Være en del av fagbevegelsen. Så ringer AUF og vil ansette henne i Vest-Agder. Og der starter karrieren i Arbeiderpartiet. Parallelt med studier i medievitenskap i Volda og så statsvitenskap på UiA. Plutselig må hun rykke inn til Stortinget som vara for Rolf Terje Klungland.
- Stortinget - det likte du ikke?
— Jeg gikk meg vill. Jeg kjente ikke kodene, visste ikke hvilket bord jeg kunne sette meg ved i stortingskantinen, jeg kunne ikke fagfeltet jeg fikk og fikk dokumenter om Ormen Lange-feltet i fanget og jeg hadde for lite sosialt nettverk. Det var ikke en inkluderende arbeidsplass. Jeg husker da jeg første gang kvinnet meg opp til å ta ordet. Stortingspresidenten introduserte meg som Mia Gundersen. Mia Gundersen!
— Jeg ble helt satt ut. Jeg lengtet hjem, og jeg ble også forstyrret av at jeg hadde fått meg kjæreste hjemme. Det hadde nok også litt med det å gjøre.
Statssekretær
Når varaperioden er ute reiser hun hjem til Kristiansand. Men ikke så lenge etter er det duket for økt nummer to i hovedstaden. Da ringer Trond Giske og kaller henne til Oslo som statssekretær i Kulturdepartementet. Det likte hun. Det ble en fantastisk tid for Mette.
— Jeg jobbet med politikk hele tiden med en helt utrolig flink gjeng, Anniken Huitfeldt, Randi Øverland, Halvard Ingebrigtsen som sammen med Giske ble firerbanden i kulturdepartementet.
Hun jobbet der til hun ikke kunne lenger. Til hun skulle føde. Og hjembyen ønsket henne som ordførerkandidat - og for Mette var familieliv i Oslo ikke et alternativ. Hun er for glad i Kristiansand.
To barn har hun rukket å få i all denne dokumentlesingen. To barn og en travel småbarnstid med delt omsorgspermisjon, men hennes første forhold havarerte, og i dag er hun lykkelig gift med sin ungdomsflørt Axel Gjellestad. Hun med to barn fra første forhold, han med fire. Det kan gå for seg i det gamle huset på Grim. Men det er blitt en gjeng av det, et lite lag, ifølge Mette. Og det er vel en fordel at både kolleger og venner av Mette sier hun er en pragmatiker, hun leter etter gode løsninger som kan fungere for alle.
— Nå, etter så mange år i politikken - hva er dine hjertesaker nå?
— Det startet jo med rettferdighet, antirasisme, utenforskap og sånne ting. Men nå synes jeg også det er veldig spennende å føle at man er med på å bygge gode samfunn, gode miljøer. Se hvordan Kristiansand har endret seg de siste årene, en voldsom transformasjon, en mye åpnere og mer liberal by. Men jeg blir aldri noen vei-, vann- og kloakkpolitiker.
Å tape kamper
- Hva synes du har vært de kjipeste kampene?
— Kutt i skolesektoren, og når de blå omtrent fjernet tospråklige assistenter i barnehagene. Nedleggelsen av lavterskeltilbudet «utekontakten» og lærerstreiken. Når vi kjemper for noen og taper. Det er kjipt.
- Lønnsøkningen til politikerne, da?
— Ja. Det ble dårlig forklart. Men jeg skal stå i det. Forklaringen er enkel, det er viktig for Kristiansand at de har råd til å ha en fulltids politiker i opposisjon.
- Du ble ikke KS-leder. Hva tenker du om fremtiden nå?
— Jeg har jo lyst å bli ordfører i Kristiansand også. Men jeg tar fire år om gangen. Det er slik vi politikere lærer oss etter hvert.
Så bøyer hun seg plutselig mot oss og utbryter:— Du - høres jeg veldig kjedelig ut? Jeg har levd et spennende liv, altså. Det er bare det at jeg føler dette ble så - kjedelig, sier hun. Hun er fortsatt blek og hoster litt innimellom og er åpenbart ikke frisk.
Autoritetsangst
— Jeg kan fortelle deg en historie jeg ikke har fortalt før. En helt utrolig pinlig ting. Da Stoltenberg 1-regjeringen skulle etableres, gikk jeg jo her i byen og ante fred og ingen fare. Så ringte plutselig Jørgen Kosmo, som var arbeidsminister. Det var bare en sondering for å lufte litt om jeg kunne være aktuell som politisk rådgiver, som han sa. Jeg ble sååå nervøs. Jeg ble så nervøs at vet du hva jeg gjorde?
- Nei?
— Jeg begynte å snakke nordlandsdialekt.
- Svarte du ham på nordlandsdialekt?
— Ja! Er ikke det helt rart?
Så legger hun ut en latter så den febersyke kroppen rister, og når hun er ferdig konstaterer hun at Kosmo - vel - han ringte aldri igjen.
Neste intervju venter. Rekken av møter. Hun sukker, fortsatt litt matt og hvit om nebbet:
— Lykke til med det! sier hun og smiler skjevt.
— Hva da?
— Det, svarer hun og peker på blokken. - Lykke til med den jobben, skrive dette.
- Jo, takk , svarer vi. Og den lykkeønskingen trengte vi. For vi ble selvfølgelig også syke.