AUDNEDAL: — Snø er no' filleri!
Det måkes så snøen spruter i Konsmo. Utenfor bo- og dagsenteret midt i sentrum står Gunhild Håland (90) og freser.
Hun er lei av snøen som siger inn mot leiligheten. Noe av den sperrer også utsikten. Fra stuevinduet ser hun bensinstasjonen, butikken og bakeriet i Konsmo – selve hjertet i tettstedet.
Tettstedene Byremo og Konsmo i Audnedal kommune er noe utenom det vanlige. De var nemlig de siste som til slutt tillot ølsalg i butikkene – etter heftige diskusjoner. Nå er det en fridag som splitter kommunen. Flertallet vil ha firedagersskole for de yngste elevene på barneskolen. Noen mener det hindrer likestilling, når kvinner må være hjemme med barna. Andre mener det viktigste er familiens verdier.
14. februar avgjør kommunestyret om det skal innføres femdagersuker også for de minste i Audnedal.
Gunhild Håland snakker ikke om feidene. Men hun mener kommunen har endret seg.
— Konsmo er veldig forandret. I ungdommen kjente jeg alle – nå ser jeg plutselig mange nye her, som jeg ikke vet hvem er. Men det er voldsomt koselig i Konsmo.
KrF-bastionSnøen har lagt seg tungt over Audnedal. I Konsmo dempes alle lyder av snøen. Et par biler kjører forbi. De som spaserer, snur seg og kikker. Det er sol. Det er stille. Litt som en helt vanlig bygd, eller? Så hva er det som er annerledes?
I 2011 fikk 71 prosent av ett— og toåringene i Audnedal kontantstøtte. Landsgjennomsnittet samme år var rundt 25 prosent. Kommunen har lav arbeidsledighet. Og de frir til nyetablerere. I 2008 begynte kommunen å dele ut tilskudd på 100.000 kroner til folk som ville bygge hus her.Bygda omtales som KrF-bastion, og ved et av de senere valgene var Audnedal kommunen med størst KrF-oppslutning. Tidligere har den ligget jevnt rundt 35 prosent.
Inne på ordførerkontoret sitter Tønnes Seland, som representerer Bygdelista. På kontorveggene henger svære kommunekart, hvor grensene er markert med fargerik tusj. Han kikker på dem, og snakker om innbyggerne.
— Sørlendinger er lite endringsglade av natur. Folk sier det er på grunn av bibelbeltet, men det er av natur. Bare det å skifte farge på veggene i stua er ikke lett her. Å tilpasse seg behov i samfunnet går seint. For seint, noen ganger, sier han.
Han snakker om Audnedal, hvor flesteparten ønsker firedagersskole. Kommunens spørreundersøkelse til foreldre i småskolen og barnehagen viste at over 70 prosent fortsatt ønsker dette. Ordføreren vil noe annet.
— Et flertall er alltid bare et flertall. Flertallet har langt ifra alltid rett, det viser all historie, sier han.
Inntil i høst sang elevene ved Konsmo barneskole det kristne bordverset «Å du som metter liten fugl» hver skoledag. Da skolen ville droppe det kristne bordverset, satte foreldreutvalget ned foten. Bordverset ble gjeninnført, men med en justering: Det skal også synges sanger fra andre kulturelle og religiøse sammenhenger.
"Alle" er på bedehuset
— Det er mange religiøse mennesker her, og kristenlivet står sterkt. Og det er ingenting negativt med det. Her er det sånn at de som ikke er kristne, også går på bedehus. "Alle" går dit, og det er bra. Men vi mangler nøytrale møtesteder, spesielt på Byremo, sier Seland.
Men ølsaken, som var kjerne til konflikt, snakkes det knapt om lenger.
— Det temaet har roet seg. Det er ikke et "hot" engasjement for det nå, sier Seland.
LikestillingsdebattenDe ligger på rekke og rad i Konsmo. Sykehjem, butikk, bank og et barnevandrersenter. Det er også her Sigrid Bendixen, tidligere ordfører, har et bakeri.
På Byremo bygde de bedehus på dugnad, og la ned 14.000 timer med frivillig arbeid. Her har de barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Og i sentrum er det blant annet matbutikk, bank, postkontor, børsemaker, idrettshall, trygdekontor, legesenter, bensinstasjon, blomsterforretning, bo— og aldershjem, bedehus, amatørkunstgalleri og frisørsalong.
Begge steder er blant de svært få som har firedagersuke for elevene. På Konsmo gjelder ordningen 1. og 2. klasse, mens på Byremo gjelder det trinn 1-3. Tone Monica Bjørkelid fra Konsmo er en av dem som ønsker en slik ordning. Rundt stuebordet i Konsmo sitter barna hennes Amalie (9), Nora (4) og Simon (8) og gjør lekser.
Bjørkelid reagerte på avislederen i Fædrelandsvennen i november, hvor det blant annet sto: «Det er sikkert hyggelig for noen foreldre å være mest mulig hjemme sammen med barna. Men dette er ikke noe som stimulerer til likestilling eller høy yrkesdeltakelse, som vårt samfunn trenger».
— Det provoserer meg at det slås fast som en sannhet at det samfunnet trenger er flest mulig som er 100 prosent yrkesaktive, sier Bjørkelid, som selv jobber som lærer ved Finsland skole, har høyskoleutdanning, og jobber 80 prosent.
— At firedagersskole hemmer likestillingen, er jeg helt uenig i. Både min mann og flere andre menn i Konsmo har vært hjemme med barna. Hvorfor blir man nesten sett ned på dersom man prioriterer å være hjemme med dem en dag i uka? spør hun.
Men det er ikke bare feider og uenigheter i kommunen. Bjørkelid mener det er fint å vite hvem som er hvem.
— De fleste kjenner de fleste her, og det blir et gjennomsiktig samfunn. Men jeg synes det er greit å kjenne til alle foreldrene. Jeg tenker man har større mulighet til å ha oversikt over hvem barna våre er sammen med og hva de gjør. Det er godt å bo her, borte fra mas, jag, trafikken i byen. Vi har det vi trenger her, sier hun.
VillmannskjøringOrdfører Tønnes Seland er enig i at Audnedal kommune er gjennomsiktig.
— Miljøet er så lite at de fleste vet det meste. Noen kjenner noen som kjenner noen, og det er på godt og vondt. På én side fanger man lettere opp sosiale problemer da. Samtidig er det nesten umulig å gjemme seg bort.
Som ordfører blir man ekstra synlig.
— Noen ringer meg på de underligste tider, gjerne midt på natta. Spesielt hvis de har sett villmannskjøring.
— Men hvorfor ringer de deg?
— De vet ikke hvor ellers de skal ringe. Men jeg rykker ikke ut, jeg gir dem heller råd, å ringe politiet for eksempel. Alle kan fortelle det de vil til meg, men jeg må holde tunga veldig beint i munnen når jeg svarer. Noen tror ordføreren styrer kommunen, men det er faktisk kommunestyret som bestemmer.
- Man hadde blitt sprø!
Ordføreren tar oss med ut. Med hendene i bukselomma, viser han oss butikken som ligger like ved. Bakeriet. Det er stille. De som går forbi, hilser.
— Audnedals voksne befolkning er på jobb, det er derfor det er så stille nå. Arbeidsledigheten er bare på 1-2 prosent her. Men hva i all verden skal man finne på uten arbeid her? Man hadde blitt sprø!
Inne på butikken er Reidar Vrålstad innom, leder av Kristen muslimmisjon.
Kan ikke ha det bedre
— Jeg kan ikke skjønne at man kan ha det stort bedre enn her. På butikken kan man kjøpe alt som finnes i storbyen, så man trenger ikke å dra utenfor bygda for å handle. Jeg har bodd her i 60 år, og nå er jeg snart 70. Jeg kjenner så godt som alle her, så jeg hilser som regel på alle jeg ser.
Han mener det kristne barne- og ungdomsarbeidet står sterkt.
— Det er kanskje en av grunnene til at vi ikke ønsket ølsalg i butikkene i sin tid. Jeg er en av dem som ikke bruker alkohol, og har alltid vært motstander av å selge det, sier Vrålstad.
Trond Bendixen dukker opp bak disken hos Café Vandreren, kafeen som ligger vegg i vegg med butikken. Det er formiddag, det dufter ferske bakevarer, men det er ganske tomt i lokalet. Sånn er det ikke alltid.
— På barseltreff på tirsdagene er det helt fullt her. Kafeen er møtested for mange. Jeg har jobbet her i ti år, og kjenner alle som er innom, stort sett. Når de kommer inn, vet jeg hva de skal ha, sier han.
— Hvordan er det å bo i Konsmo?
— Det er sånn passelig. Jeg kom hit på grunn av jobben, og nå har jeg bodd her i snart 30 år. Jeg er fra Tromsø, og det er nok et annet folkeferd her, for å si det sånn.
- Rykter og tull
Byremo. Nabostedet. 22 minutter unna med bil, gjennom lange, slake svinger som brøyter seg gjennom tjukk skog. Vi kjører Hellesletta, som er en kjent arena for råkjøring. På isen ser vi snøscooterspor.
På Byremo videregående skole sitter en gjeng på fire, som har fritime.
— Det er ikke så folksomt på Byremo. Ikke så mange tilbud. Vi har Jokerbutikken, men den er liten, og den stenger tidlig. Det er ikke så mye å finne på her, sier Elisabeth Neset (17).
— Det er bygdekino én gang i måneden, da. Men det er lenge siden jeg har vært der, legger Susann Bryggeså (17) til.
— Det er ingenting som skjer her. Ellers er det fint. Jeg går mye på treningssenteret, sier Tor Sverre Eftestøl (17).
— Vi ser på tv, gjør lekser, eller trener aerobic. Vi blir en sprek gjeng av å bo her, sier Neset.
Det beste med å bo i Audnedal, sier de, er at alle kjenner alle.
— Det kan være et minus også. Alle vet mye privat om deg, og det blir mange rykter og tull. Ellers er det fint sosialt, for man blir raskt kjent med folk her, sier jentene.
— Om jeg hadde gått på skole i byen, hadde jeg aldri preika med de kvinnfolka her for eksempel. Det er lettere å bli kjent når det er så lite her, sier Eftestøl, mens jentene fniser.
Livet i butikkNede på Byremo Landhandel legger Olga Byremo Bryggeså på plass is i frysedisken. Hun er født og oppvokst på Byremo, og har jobbet i butikken i 30-40 år.
— Når man jobber her, blir man kjent med mesteparten av dem som bor her. Jeg var i kommunestyret da de skulle bestemme om vi kunne selge øl, men jeg var inhabil siden jeg jobbet her. Men jeg mente det måtte gå an, øl er jo en lovlig vare, sier hun.
— Men nå skal dere treffe Harald, sier butikkmedarbeider Anne Reidun Pytten, kikker på Fædrelandsvennens fotograf, og lener seg på en reol.
Og det er riktig. Vi er på vei for å møte Harald Leland (26), mannen som var med i tv-serien "Gøy på landet".
— Alle kjenner alle her, sier hun og ler.
— Så mange vet at Fædrelandsvennen er i Audnedal i dag?
— Å ja, det kan du regne med. Alle kjenner noen som kjenner noen. Eller så vet naboen det, sier hun.
Tømmer og damer
Hjemme på gården til Harald laver snøen ned.
— Mye tømmer, og lite damer. Det er en rolig og fredelig bygd, sier Harald Leland når han skal beskrive kommunen.
I tv-serien «Gøy på landet» dro single byjenter rundt i en buss som stoppet i flere bygder rundt omkring i Norge. Målet var å finne seg en bygdegutt. De stanset i Audnedal, og Leland møtte Tonje Olsen (22) fra Fredrikstad.
— Det er hiiimla gøy med kjæreste. Byfolk og landfolk er ikke så ulike. Kjæresten min synes det er tungvint å kjøre en time for å gå på kino eller handle. Men jeg er vant til det.
Han forteller om da han var med på tv-serien. Og om oppmerksomheten.
— De fleste i bygda var positive, men ikke alle. Jeg har hørt at noen syntes det var feil at kommunen skulle hoste opp penger, mens vi som var med fikk en buss med damer, sier han og ler.
Han vokste opp i Audnedal, og føler en tilknytning til plassen.
— Jeg har ikke sett noen grunn til å flytte herfra. Jeg trives på landet. Jeg er ingen festløve, men jeg spiller i bandet 4 Weel Dryve, som spilte PÅ Dark Deason. Om jeg går på bedehuset? Nei. Jeg er jo kristen på sett og vis, men jeg er ikke veldig praktiserende. Men jeg drikker øl, hvis det er det du mener.
— Ryktene flyrEn liten og veldig vilter kattunge spretter opp i gardinene med klørne ute, og blir hengende. Den fikk de av ordføreren, som også er naboen.
— Ordføreren er så søt. Jeg skrev på Facebook-siden til Audnedal, og spurte om noen hadde en katt. Etter en kort stund svarte ordføreren at vi bare kunne plukke et par kattunger hos han, sier Tonje Olsen.
Utenfor fjøsdøra henger Felleskjøpet-dressen. Hun kommer på besøk så ofte hun kan.
— Når Audnedal i utgangspunktet er det kjedeligste stedet på jord, synes jeg de som bor her er flinke til å bruke de mulighetene som finnes. Jeg hadde bare lagt meg ned for å dø, siden det ikke er noe å gjøre her. Men de som bor her, er vant til det. Neste gang jeg kommer på besøk, skal vi på revy, for eksempel, sier hun.
Da hun kom, var det sommer, hun var nyforelsket, og alt var perfekt.
— Men så tenkte jeg: Det lukter kubæsj! Og før jul ble jeg sur, fordi de ikke hadde julebrus i butikken. Men det bestilte de til meg. Alt kan ordnes her, om man bare kan vente litt. De var veldig nysgjerrige da jeg kom, og jeg fikk mange spørsmål. Det tok ikke lang tid før alle trodde at jeg var gravid og at vi skulle gifte oss. Ryktene flyr her. Og alle snur seg jo, hvis jeg går i butikken. Jeg føler at jeg ikke kan gå uten sminke og være sur, siden alle kikker.
Hun forteller at hun ser på Audnedal som et sted "der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu".
— Hvem kan bo her? Det er jo ingenting her. Men de får det til. De har idrettslag, og bygger opp mye uten å forvente at noe kommer av seg selv. Alle hjelper alle.
— Det er et annerledes liv.