Snøflekkene ligger tett langs Tovdalsvassdraget midt i mars. Like før Senumstadbrua i Birkenes stopper vi ved et hvitt hus. En kar i slutten av 50-årene kommer ut av døra og vinker. Gunstein Vetrhus skal snart fortelle historien om livet sitt.

Det er ingen A4-historie.

– Hei. Velkommen.

Eiendommen har vært familiens faste feriested i 19 år. Den ligger idyllisk til med strandlinje mot Tovdalsvassdraget. Hit kommer de fire barna og familiene deres når storfamilien skal møtes.

Familien Vetrhus’ feriested på Senumstad i Birkenes. Gunstein Vetrhus og resten av familien tilbrakte mye tid her før han kjøpte eiendommen i 2000.
Jacob Buchard

Vel inne i gangen blir vi tilbudt raggsokker. Huset er gulvkaldt. I stua blir vi møtt av nok en mann og en kvinne.

– Jeg vokste opp på Tvidøblane i Vennesla, begynner Gunstein.

Han forteller om en trygg og fin oppvekst fylt av venner, skole og en aktiv fritid. Som ungdom var han med på å starte opp Venneslas første volleyballklubb. Nettverket fant han etter hvert i Frikirken i bygda.

– Foreldrene mine var medlem av statskirken, men hadde ikke noe aktivt forhold til kirken. Det var venner som dro meg med dit - allerede fra jeg begynte på skolen, sier Gunstein.

Han sier han alltid har hatt ei gudstro. Når han kjenner på følelsen fra den gangen, mener han den kan spores tilbake til tiden på søndagsskolen. Historiene som ble fortalt interesserte ham, og han hadde en følelse om at dette var viktig for ham.

– Jeg var med på å starte ungdomskor, vi hadde til og med slagverk. Det var jo banebrytende på den tiden. Vi var en flott vennegjeng som holdt sammen.

Ungdom, venner, forelskelse. Det er tre begreper som for mange henger naturlig sammen. Tiden hvor man prøver og feiler - eller treffer på mennesket som man ønsker å dele livet med.

– Jeg hadde nok et ønske om å bli kjæreste med noen. Nå var jeg nok ikke så veldig aktiv på det området, og jeg skjønner kanskje i ettertid hvorfor jeg ikke var det. Jeg hadde et par kjærester, men forholdene varte ikke lenge.

Han kunne undre seg over hvorfor han ikke ble mer forelsket. Det var en del som ble veldig forelsket i Gunstein, men det ble ikke gjengjeldt. Han syntes det var litt pinlig.

– Jeg tror nok jeg allerede da kjente på det å være annerledes. Jeg tror at når det ble snakk om det å være forelska, når det ble snakk om jenter, så var jeg ikke helt med i samtalen. Jeg bare lot som, sier Gunstein.

59-åringen bruker ordet «annerledes». Han kan ikke huske at han likte spesielle gutter. Han forklarer at det vakte interesse når det var snakk om noen som var homofile. Dette skjedde bare noen år etter at loven som forbød homofili i Norge ble opphevet i 1972.

– Det begynte å bli snakk om homofili i offentligheten. Det trigget meg.

– Hva tenkte du da?

– At det var noe helt unaturlig. Jeg var nok fort til å tenke at «dette er noe som ikke kan være for meg». Jeg satte fort en sperre for det. Jeg ville ikke være «sånn».

Som ung knyttet Gunstein Vetrhus homofili til synd og straff.
Jacob Buchard

Så her stod Gunstein. På slutten av ungdomstida. På vei inn i teologistudier ved Menighetsfakultetet. Usikker på sin egen legning. Det var ubehagelig. Han knyttet det til synd. Han knyttet det til straff.

– Da jeg ante at jeg ble tiltrukket av det som handlet om homofili, bad jeg til Gud om at jeg måtte bli helbreda.

Menighetsfakultetet ble en opptur. Han følte seg hjemme der. Han fikk gode venner som han fortsatt har den dag i dag. Og han traff Siren. Det var høsten 1979, og Gunstein ble forelska.

– Det var nok første gang jeg hadde kjent på følelsen av å være forelska i et annet menneske. Det var en veldig god følelse å kjenne på at hun var ei nydelig jente som jeg ønsket å bli bedre kjent med.

– Ble du letta?

– Ja, jeg ble letta. Jeg husker jeg tenkte at det var fantastisk å kunne bli forelska i ei jente.

– Ja, jeg ble letta. Jeg husker jeg tenkte at det var fantastisk å kunne bli forelska i ei jente.
Ole Alvik (ansiktet midt imot), Gunstein Vetrhus og hans eldste datter, Maria Nærdal, i samtale rundt stuebordet på Senumstad.
Jacob Buchard

Vi sitter rundt stuebordet i huset på Senumstad. Gunstein, datteren Maria, Ole, som vi skal stifte bekjentskap med senere i historien, fotograf Jacob og jeg. Praten går om dagliglivets gleder og utfordringer. Om hvordan det var å stifte familie.

For det ble Gunstein og Siren.

Tre år etter at de hadde truffet hverandre giftet de seg i januar 1982 i Kristiansand.

– Hvordan var følelsen ved alteret?

– Jeg husker ukene før, så hadde jeg nok en tanke om at dette var en veldig stor avgjørelse. Jeg vet ikke om jeg skal si at det var fordi jeg hadde homofile følelser. Det var nok mer at jeg på en måte ble skremt av det løftet en skulle gi om å elske og ære hverandre.

De var 22 år gamle. Det å se to tannbørster stå ved siden av hverandre og tenke «slik skal det være fremover», fremkalte en frykt for om det kom til å gå bra.

«Til døden skiller dere ad». Det var alvor.

Han fortsatte på teologistudiet. Det kom barn til verden. Først Audun i 1984. 15 måneder senere ble Maria født.

Gunstein kikker ut av vinduet i stua på Senumstad. Der ute ligger vannet som barna fisket i som små. De hadde ikke redningsvester på seg når de var i båten sammen med Åsta Kjetså, som eide stedet før familien Vetrhus kjøpte det. Gunstein smiler litt av hvor skjødesløse de var på den tiden.

Gunstein hadde heller ingen redningsvest da samlivet ble komplisert midt på 80-tallet. Han måtte kaste seg ut på dypt vann.

– Jeg begynte å kjenne på følelsene rundt min egen legning. Jeg vet ikke hva som utløste det. Det var kanskje storbyen og en større aksept for å være annerledes. Det var muligens historier i nyhetsbildet og fortellinger fra bekjente om at menn i heterofile forhold hadde stått fram som homofile, sier Gunstein.

To gifteringer som representerer to forskjellige historier.
Jacob Buchard

Han turte ikke å dele tankene med noen. Frustrasjonen vokste. Botemiddelet var å være mer aktiv. Han hadde alltid vært glad i å løpe. Nå løp han enda mer. Han kastet seg over studiene og engasjerte seg voldsomt i menneskene rundt seg.

Gunstein fikk angst og ble deprimert. I ettertid ser han at det nok var en reaksjon på usikkerheten om hvem han egentlig var. Han ønsket ikke å anerkjenne de homofile følelsene.

– Det var vel først og fremst fordi jeg var gift med Siren og var blitt pappa. Så var det alt det ytre. Tanken på å være prest og skulle stå i en kirkelig sammenheng. Det viktigste var å ikke svikte dem jeg var så uendelig glad i.

– Du så på det som et svik?

– Ja, jeg gjorde det. Jeg så på det som et svik, ja.

Gunstein gikk siste året på menighetsfakultetet. Han skulle ordineres. Han orket ikke å bære på hemmeligheten lenger. Han gruet seg veldig til å ta det opp med kona. Våren 1986 tok han mot til seg. Gunstein fortalte kona at han hadde følelser for menn.

– Det var veldig tøft og overraskende for Siren å høre dette. Jeg påførte henne et sjokk. «Vil du fortsette med oss?» spurte hun. Det var ikke noe jeg heller ville. Jeg så ikke noe godt liv for meg uten Siren og barna.

De ble enige om ikke å innlemme andre i det som var sagt. Det ville bli mange spørsmål fra venner og kjente. Gunstein var på vei inn i prestetjeneste. De hadde begge en sjelesørger de snakket med dette om, men det var det. Ellers ble det lagt lokk på saken.

Familien Vetrhus på tur på Kjerringøy i Nordland. Bakerst til venstre sitter Gunstein Vetrhus. Maria og Audun sitter på kne ved siden. Foran sitter Siren med Bjørnar på fanget mens Markus sitter ved siden av.
Privat

Det kommer mer kaffe i koppene på stuebordet i huset på Senumstad. De andre personene i rommet nikker og skyter inn litt underveis mens Gunstein forteller om livet sitt. Den eldste datteren, Maria, sier de aldri merket noe til at pappa var «annerledes» i oppveksten. Ole Alvik sitter på andre siden av bordet og følger med underveis. Uten å si så mye.

Gunstein og Siren fikk to barn til etter at han hadde fortalt om sine følelser for menn. Sett utenfra kan det kanskje virke litt uvanlig etter samtalen som hadde funnet sted.

– Vi tenkte ikke i de banene. Vi ønsket å ha flere barn, vi syntes det var altfor lite med to. At jeg hadde sagt det som det var til Siren endret ikke på det.

– Du sa du var homofil?

– Om jeg brukte de ordene... jeg sa jeg hadde følelser for menn.

– Noen vil kanskje tenke at du er bifil. Hva tenker du?

– Ååå... det er vanskelig med seksualitet, det er så mangt. Jeg ble forelska i Siren og jeg ble glad i henne. Vi brukte nok ordet bifil, men slik jeg har det i dag vil jeg ikke si jeg er bifil. Jeg klarer ikke å forklare det annerledes.

Hjemmet til Siren og Gunstein var fylt av liv og mennesker. Det var et åpent hjem. Først i Oslo, siden i Birkenes og Grimstad, hvor Gunstein jobbet som prest. Barna kjente ikke til pappaens indre konflikt.

– Hjemmet vårt? Det var jo litt kaos. Sånn godt kaos. Vi var fire barn. Det var mye lyd, mye engasjement og aktivitet. Mamma og pappa var gjestfrie, sier datteren Maria Nærdal.

Maria beskriver moren som veldig rolig. En livsnyter som kunne sette pris på de små øyeblikkene. En kaffekopp ute når solen varmet. Slike ting. Maria var mer lik på faren. De har begge temperament og var en del i «tottene på hverandre» opp igjennom. Mange av vennene har fortalt henne at hun var heldig som hadde en stabil og ordentlig familie.

– Jeg har alltid tenkt at vi var en A4-familie, på grensen til det kjedelige. Jeg har måttet spise i meg de ordene de siste årene, sier hun med antydning til latter.

Maria Nærdal sier hun i oppveksten tenkte at familien hennes var en A4-familie.
Jacob Buchard

Barna ble eldre. Gunstein begynte å jobbe for Normisjon ved Gjennestad videregående skole i Sandefjord, hvor han etter hvert ble rektor. Siren jobbet som sykepleier. Hun hadde videreutdannet seg innenfor palliativ behandling og var spesialist på pleie og omsorg av pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid.

De levde et vanlig familieliv. Gunstein forteller at han og Siren flere ganger underveis snakket om den samtalen de hadde hatt en vårkveld i leiligheten i Oslo for mange år siden. Flere ganger måtte de si til hverandre at «det er dette vi vil».

Familien Vetrhus i forbindelse med en familietilstelning. Bakerst til venstre står Siren Vetrhus. Ved siden av står eldstesønnen Audun og Gunstein. Barna i første rad er fra venstre Bjørnar, Markus og Maria.
Privat

– Ja, vi snakket om det. Det tror jeg er viktig i alle parforhold. Mange tar nok forholdet for gitt. Jeg måtte nok i større grad forsikre Siren om at jeg ønsket å være der, sier Gunstein.

***

Sommeren 2015 er familien på ferietur i Spania. I to uker slapper de av og nyter late dager i solen. Når ferien er på hell synes Siren det er merkelig at hun føler seg utslitt etter to uker med ferie. Legebesøket tidlig på høsten viser at Siren har fått kreft.

– Det var en forferdelig opplevelse. Diagnosen kom veldig brått på. Hun skjønte fort at hun ikke ville bli bra av kreftsykdommen. Det gikk et halvt år fra vi fikk diagnosen til hun døde.

Han drikker vann fra glasset - han blir tørr i munnen når han snakker om dette.

– Det var ille å kjenne på den tanken at hun skulle dø. Både det at vi to ikke skulle være sammen lenger og at hun ikke skulle være sammen med barn og barnebarn. Det er vanskelig å beskrive. Jeg har lyst til å si litt om det. Hun var så sterk i alt som skjedde. Hun var så realistisk. Det var så viktig for henne å ta avskjed. Vi var alle samlet den siste tiden i dette gamle huset på Senumstad. Hun døde her, sier Gunstein.

Maria og faren i stua på Senumstad. Her satt barna og lyttet til farens overraskende budskap for noen år siden.
Jacob Buchard

De lyse veggene i stua på Senumstad er relativt nymalte. Gulvbordene er slipt. Midt i rommet står et gammelt bord på en fillerye. Familiebilder på veggene. Det er som noe av den gamle tiden henger igjen i nye omgivelser.

Siren var på mange vis limet i familien. Gunstein opplevde et voldsomt tomrom etter at hun gikk bort. Han sier hun var den gode personen som folk ønsket å være sammen med. Han følte på ansvaret for å føre dette videre.

– Jeg kjente nok ganske fort at det å være alene var vanskelig for meg. Siren ønsket at jeg skulle finne kjærligheten igjen. Det var hun tydelig på. For meg var det vanskelig å snakke om det der og da, jeg ønsket bare at tida vi hadde igjen skulle bli lenger, sier Gunstein.

Han kjente fort hvor grå og trist dagen kunne være hvis en ikke hadde noen å dele tanker og følelser med. Han tenkte at hvis han møtte, og ble glad i et annet menneske på nytt, så ville det være en mann og ikke en kvinne.

En tid etter Sirens død drar Gunstein på retreat.

– Da jeg møtte Ole der, så tenkte jeg at «han er mannen i mitt liv».

– Du ble forelsket?

– Det var noen av de samme følelsene jeg kjente på da jeg møtte Siren. Da jeg møtte Ole, var det som om ting falt på plass i livet mitt. Til tross for at jeg så mange hindringer, tenkte jeg at «dette er det beste som kan skje meg».

Ole Alvik (t.v.) og Gunstein Vetrhus traff hverandre på retreat etter at Gunstein hadde mistet kona.
Jacob Buchard

«Ole» er Ole Alvik. Mannen som sammen med Gunsteins datter har sittet rundt stuebordet på Senumstad og lyttet mens Gunstein har fortalt sin historie. Han nikker til beretningen om hvordan de to traff hverandre.

– Jeg kom ikke til retreat for å treffe noen. Det var ikke en setting hvor jeg trodde jeg skulle møte en mann jeg kunne bli glad i. Det var noe med Gunstein og den kontakten vi fikk umiddelbart som gjorde at vi begge forstod at vi hadde lyst til å bli bedre kjent, sier Ole.

– Kjente du historien hans?

– Nei, men vi gikk turer sammen og møttes etter at retreatoppholdet var over. Da fortalte han veldig mye av sin historie.

Gunsteins øyne blir fuktige. Det er som om han spoler gjennom det første møtet mellom de to. Mange tanker farer gjennom hodet i rask rekkefølge. Emosjonene romsterer rundt i kroppen.

– Tankene om reaksjoner og konsekvenser kom fort. Jeg skal være ærlig på at i noen øyeblikk tenkte at jeg kanskje kunne ha Ole der ute i periferien av livet mitt. Slik at ingen andre trengte å vite om det, sier Gunstein.

Han slo bort den tanken ganske fort. Han kunne ikke leve i skjul med det. Han kunne ikke leve et dobbeltliv overfor barn, venner eller kolleger. Han var klar over at rektorjobben kom til å ryke.

– Jobben var ikke det viktigste, men jeg visste jo hva Normisjons teologiske syn på homofili var. Det ville få konsekvenser.

Gunsteins avskjed fra Gjennestad vakte oppmerksomhet i norske medier. Selv var han innstilt på å slutte i jobben. En rekke av elevene mente han burde få fortsette. Før han snakket med sin arbeidsgiver om tingenes tilstand hadde han bestemt seg for å prate med familie og venner. Han la en plan.

– Vi hadde avtalt en dugnadshelg på Senumstad på våren. Det var i slutten av april. Det var første gang vi var samlet til dugnad etter at Siren var gravlagt. Alle barna skulle komme.

Gunstein skrev ikke ned noe, men han rådførte seg med Ole i forkant. Det viktigste var at han hadde bestemt seg.

Gunstein Vetrhus, datteren Maria Nærdal og to av barnebarna.
Jacob Buchard

Dugnadshelgene på Senumstad gjennomføres etter et strengt regime. Det jobbes hardt fra morgen til kveld. Det er skrevet lapp med arbeidsoppgaver. Alle bidrar. «Nesten litt tyrannisk» ler Maria når hun beskriver dugnaden.

– Det var jo en helt normal dugnadshelg. Vi jobba hele dagen og holdt på. Jeg merket at pappa var litt distansert. Det var første gang vi møttes uten mamma. Alle følte nok litt på det, at det var litt sånn spesiell stemning, sier Maria.

Kveldene på Senumstad tilbringes veldig ofte med kortspill rundt stuebordet og høyt konkurranseinstinkt. Denne aprilkvelden fikk kortene ligge. Barna, ektefellene deres og Gunstein satt og mimret og fortalte historier om mamma.

– Jeg så at pappa satt og mannet seg opp. Endelig hadde han nok mot til å fortelle, minnes Maria.

Hvordan forteller en far sine barn at han og moren deres har hatt en hemmelighet? En hemmelighet som på en eller annen måte ville sette livene deres i et nytt perspektiv. En hemmelighet som ville sette i gang tankeprosesser og utløse spørsmål som var umulige å få svar på.

– Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men det var noe slikt som at «jeg har truffet et annet menneske som jeg har blitt glad i - og så er det en mann», sier Gunstein.

Et par av barna hadde fått et hint kvelden i forveien, men nå satt de der alle fire. Gunstein hadde mye på hjertet. Inne i kroppen et sted lurte redselen for å bli avvist.

– Det var veldig tøft for ham - det var tårer. Pappa sa etterpå at han bare så en gjeng med folk i rommet da han fortalte historien. Jeg så bare pappa, sier Maria.

Det kom ikke mange spørsmål den kvelden. Det kom heller ingen bebreidelser. Gunsteins frykt for å bli avvist viste seg å være grunnløs. Barna hadde behov for å absorbere, behov for å bearbeide. Maria og mannen hennes snakket sammen da de la seg om kvelden.

– Jeg har hatt behov for å bearbeide dette i etterkant. Ikke at pappa er homofil. Det synes jeg er helt greit. Det går mer på mamma. Jeg vil tro det har vært veldig tøft til tider, sier Maria.

– Hvilke spørsmål ville du stilt til din mor hvis hun hadde vært i live?

– Jeg tror nok jeg ville spurt hvordan det var for henne å høre dette. Om hun hadde tenkt noe i forkant og hvorfor hun valgte å leve videre med pappa. Jeg ville selvfølgelig lurt på hvordan hun har hatt det i samlivet med pappa.

Maria sier moren må ha vært en tøff person. Hun har tenkt mye på den siste tiden hun hadde med moren. Siren var mye på sykehus i Kristiansand. Der hadde hun og datteren mange gode samtaler.

– Hun prata veldig mye om pappa. Hvis du hadde vært der og hørt den varmen og kjærligheten hun prata om pappa med, hadde du ikke vært i tvil om at de hadde hatt et godt samliv. Hun sa også at hun håpet pappa fant noen etterpå. Jeg hadde kanskje en følelse av og til om at hun hadde mer på hjertet, men hun sa ikke noe. Jeg føler meg veldig trygg på at når pappa sier at de sammen valgte å leve videre som ektepar, så er det sant, sier Maria.

En bør var fjernet fra skuldrene til Gunstein. Barna visste og aksepterte. Nå gikk turen til nære venner. Samtalene ble gjort ansikt til ansikt. Aldri via telefon. Så stod besøk til svigermor for tur. Gunstein kjente på at det var ekstra vanskelig å si det til henne som nettopp hadde mistet datteren sin. Maria tilbød seg å bli med. Hun mente det kanskje kunne bli litt «kleint» hvis faren dro opp dit alene.

– Aslaug, som svigermor heter, hadde tidlig sagt at hun håpet jeg fant ei ny å bli glad i etter at Siren døde.

Han fortalte at han hadde truffet en ny.

– Så fint, da, husker jeg hun sa.

Så fortalte Gunstein at det var en mann.

– Kommentaren som fulgte kom ganske raskt. «Jammen, er ikke det det samme?». Jeg lurte på om hun virkelig mente det, og det tror jeg hun gjorde, sier Gunstein.

Ole Alvik har bidratt på dugnadene etter at han og Gunstein Vetrhus ble et par.
Jacob Buchard

Det har blitt ettermiddag på Senumstad. Vårsola som prøver å varme gjennom et tynt lag med dis er i ferd med å gå ned over huset ved fjorden. Dagen er i ferd med å bli til kveld. Det er bare en liten skvett igjen på kaffekanna.

Gunstein har fortalt hvordan tvil ble til tro - før tvilen meldte seg igjen. Hvordan utfordringer ble håndtert og hvordan nye utfordringer ble møtt. Han har snakket om prosesser og anerkjennelse fra familie og venner. Det er bare en ting som mangler.

– Du er prest?

– Ja, sier Gunstein.

– Du bad om å bli helbredet for homofili da du var ung?

– Det handlet om frelse eller ikke frelse for meg den gangen.

– Når sluttet det å gjøre det?

– Jeg var godt voksen. Jeg var uavklart i dette spørsmålet da jeg sa fra til Siren. Jeg tenkte den gangen at dette ikke var bra overfor Gud. Det er noen tekster i Bibelen som handler om homofili med et negativt fortegn. De tekstene var på en måte et vern for meg sjøl. Men jeg har endret syn på dette. Jeg kan ikke forestille meg en Gud som har skapt oss til å høre sammen, elske hverandre, respektere hverandre - og så skal det ikke gjelde for to mennesker av samme kjønn, sier Gunstein.

Gunstein Vetrhus har valgt å tro at de stedene i Bibelen som handler om homofili, handler om en annen tid.
TOMM CHRISTIANSEN

Han mener Bibelen er inspirert av Gud og at den er tydelig på det som er viktigst: Guds nåde og Guds kjærlighet.

– Samtidig handler en del av Bibelen om kultur. Det er deler av Bibelen vi har satt strek over i dag. Deler som hører til en annen kultur. Jeg har valgt å tro at de stedene i Bibelen som handler om homofili, de handler om en annen tid. På en måte har jeg alltid hatt en opplevelse av at Gud er glad i meg - uansett. Det har vært grunnleggende. Det som har endret seg er min tolkning av noen av stedene i Bibelen, sier Gunstein.

Vi snakker litt på bilturen hjemover, fotograf Jacob og jeg. Om hvordan livet må ha vært for Gunstein. Om hvordan det må ha vært for Siren å få tilværelsen rokket etter noen år i ekteskap. Om overraskelsen blant familie og venner. Om hvordan det har vært for Ole å komme inn i en familie som allerede er etablert. Svaret skal vi få et par uker senere - i Oslo.

– Velkommen inn, sier Gunstein og åpner døren til Holmen kirke i Asker.

Gunestein Vetrhus foran altertavlen i Holmen kirke hvor han jobber som sokneprest.
TOMM CHRISTIANSEN

Han viser oss rundt i kirkebygget hvor han nå jobber som prest. Han forteller om hvordan han liker å stå når han holder gudstjeneste. Om hvor glad han var da et enstemmig menighetsråd innstilte ham til jobben til tross for at han var homofil og hadde inngått ekteskap med Ole. De to var det første likekjønnede paret som ble viet i Ullern kirke i fjor sommer.

– Vi syntes det var viktig å gifte oss og love hverandre å holde sammen i gode og onde dager, sier Gunstein.

Ole nikker. Hva tenker han om at Gunstein ventet så lenge med å «komme ut av skapet»?

– Jeg tror at hvis jeg hadde vært i samme situasjon som ham, at jeg var gift med barn og at jeg tilhørte hans miljø, så er det veldig sannsynlig at jeg hadde tatt samme valget, sier Ole.

– Har du møtt reaksjoner etter at dere ble et par?

– Ikke noe som har vært uventet. Det mest overraskende er alle de som har reagert ved å støtte det Gunstein har gjort og som har følt behov for å uttrykke det. Det er også noen som har uttrykt det motsatte. Det har ikke vært overraskende.

Gunstein Vetrhus (t.v.) og Ole Alvik var det første likekjønnede ekteparet som giftet seg i Ullern kirke. Bryllupet stod i fjor sommer.
Privat

De to bor i dag sammen på Ullern med utsikt over Oslo og deler av fjorden utenfor. Ole jobber som redaktør i et fagblad. Gunstein er sokneprest. Ole har blitt en del av familien. Han sparker fotball med barnebarna. Der Gunstein er distré og uorganisert, er Ole ryddig og har oversikt. De utfyller hverandre.

I gode og onde dager.

Ole Alvik og Gunstein Vetrhus var det første homofile ekteparet som giftet seg i Ullern kirke. Det skjedde i fjor sommer.
TOMM CHRISTIANSEN

– Hvis du var 20 år i dag, Gunstein?

– Det er vanskelig å si. Hadde jeg vært 20 år i dag, hadde jeg visst mer om meg sjøl. Da kan det godt være at jeg hadde stått fram som homofil. Men så tenker jeg på alt jeg hadde gått glipp av. Jeg er veldig glad for at jeg har levd det livet jeg har levd og at jeg tok de valgene jeg tok. Selv om jeg hadde tatt andre valg hvis jeg var 20 år i dag, sier Gunstein Vetrhus.