– Jeg har gitt opp for min egen del, men er nødt til å være sterk for ungene.
«Nina» ser ned i gulvet. Tårene renner.
Hun tar et nytt, kjapt blikk på notatene på telefonen, og prøver å komme seg videre i samtalen.
Det er mye hun har på hjertet, selv om det er vondt å åpne seg.
Hun veier hvert ord med omhu, for hun er forsiktig med å avsløre altfor mange detaljer.
Det er mye på grunn av barna som hun vil skjerme.
Hun vil heller ikke at eksmannen skal kjenne seg igjen. Da kan det komme en ny bølge av hevnaksjoner.
Derfor er hun anonym i denne saken.
– Jeg har hatt troen på det norske systemet, og at du skal få hjelp dersom du er åpen og ærlig. Men den hjelpen fikk jeg ikke, sier «Nina».
– Sviket med å ikke få hjelp er tøffere enn selve volden.
«Nina» var ung da hun ble sammen med eksmannen sin. Volden begynte tidlig.
Men han slo aldri.
Det var kanskje derfor hun ble værende i forholdet. Lenge skjønte hun ikke helt hva som foregikk. Volden var ikke som på film.
– Jeg tenkte da vi var sammen at han var 90 prosent bra og ti prosent dårlig. Sånn er det liksom for alle.
Hun forteller om mye psykisk vold. Kontroll og trusler. Om en eksmann som hele tida måtte vise at han var den sterke og «Nina» den svake.
Når han var fysisk, sørget han for at det var på steder som ikke var synlig, og når andre ikke var til stede, forteller «Nina».
– Jeg fikk høre at jeg fikk som fortjent, og at jeg ikke burde ha gjort sånn og sånn.
Eksmannen hadde full kontroll på alle måter.
Også ungene har opplevd mye, uten å bli hørt eller fått hjelp i systemet, ifølge «Nina».Et konkret eksempel var da hun bestemte seg for å dra på krisesenteret første gang.
Kontaktet barnefaren
– Barnehagen ville kontakte min eksmann og si fra om at jeg tok med barna. Jeg måtte si at det var kjempefarlig dersom de gjorde det.
Først da hun ga telefonen til en ansatt fra krisesenteret, som forklarte situasjonen, skjønte barnehagen alvoret.
«Nina» sier også at hun har opplevd at skolen har tatt et nøytralt standpunkt, selv om de har fått vite mye av det som har skjedd.
– Jeg kan ikke kommentere denne saken spesielt, men kan på generelt grunnlag si at slike saker er krevende å håndtere, svarer Rune Heggdal, kommunalsjef for skole og SFO i Kristiansand kommune.
Ifølge Heggdal kan foreldre ha veldig ulik versjon i konfliktsaker.
– Barnehager og skoler kan i slike tilfeller ikke ta parti for den ene eller andre forelderen, uten at man har dokumentasjon som tilsier at dette er riktig.
Han understreker at de er avhengig av et tett samarbeid med andre instanser i saker om vold i nære relasjoner.
– Her har vi nok et potensiale til å bli bedre.
«Nina» skryter av hjelpen hun har fått fra krisesenteret, men mener flere andre har sviktet.
– Barnevernet har blant annet spurt barna om pappa slår dem mens han sitter og hører på, sier «Nina».
Hun har også blitt møtt med fra barnevernet at det hun har opplevd er en høykonfliktsak mellom henne og eksmannen.
– Vold er ikke høykonflikt. Mannen som har utøvd vold blir sett på som den sterke, og så sitter det en kvinne der som er livredd, sier «Nina».
Ifølge barnevernsjef Monica Brunner skal ansatte i barnevernet som hovedregel snakke med barna om vold uten at foreldrene er til stede.
Høykonfliktgruppe var et tilbud Familievernkontoret hadde tidligere, men som ikke tilbys lengre. Det var barneverntjenesten som henviste.
– Fokus nå er på familieråd og muligheten for å bruke dette i saker som også preges av konflikt, forklarer Brunner.
Hun sier at kompetanse på vold i nære relasjoner er svært viktig for ansatte i barneverntjenesten:
– Samtidig må barneverntjenesten forholde seg til begge foreldrene. Det er naturlig at man må bruke noe tid på å forstå hele bildet.
Taushetsplikt
Skal man komme noen vei må instansene begynne å kalle ting for hva de egentlig er, mener «Nina».
– Og de må prate sammen, ikke bli låst av taushetsplikten hele veien.
Hun har anmeldt eksmannen flere ganger og føler hun har blitt tatt på alvor av politiet.
Sakene har imidlertid blitt henlagt på grunn av bevisets stilling.
Vold i nære relasjoner er krevende å etterforske.
– Bevisbyrden er stor, og på sett og vis er det bra. Men dersom det hadde vært et bedre samarbeid mellom instansene, ville det vært lettere å avdekke, mener «Nina».
For flere år siden klarte hun endelig å komme seg ut av forholdet.
Da opplevde hun å ikke bli trodd. Det ble et nytt slag i ansiktet.
«Nina» hadde også holdt mye av det hun opplevde skjult for familie og venner.
– Mine foreldre trodde seriøst at det hadde klikket for meg.
Vold i nære relasjoner er ofte tabubelagt og tilknyttet skam. Det gjør at mange ikke åpner seg og ber om hjelp.
– Det er mangel på kunnskap om at dette faktisk skjer, påstår «Nina».
Hun mener verken hun eller barna har fått nødvendig hjelp til å bearbeide det hun har gått gjennom:
– Jeg føler meg så hjelpeløs. Denne kampen har blitt en fulltidsjobb. Jeg har blitt ufør, for dette har slitt meg helt ut.
Selv om hun har det tungt nå, ser hun at noen av ungene blomstrer.
– Det gjør det verdt å kjempe videre.
«Nina» har nå minimal kontakt med eksmannen, men hun føler volden har fått fortsette via andre instanser.
– Det som skjer i etterkant blir ikke fanget opp. Det er så uventet at det fortsetter at man ikke får hjelp og støtte.
For «Nina» har det vært verre i etterkant av volden.
– Sånn skal det ikke være. Hadde jeg visst det da jeg kom til krisesenteret at jeg skulle stå i dette årevis, ville jeg gitt opp før jeg hadde begynt.
Hun mener det må et bedre system på plass.
– Hvis en person får kreft, blir det satt sammen et team som hjelper til med det praktiske og følger opp familien. Om du blir utsatt for vold skal du klare alt selv. Det gir ingen mening.
– Har mange instanser berøringsangst?
– Jeg tror mange så at eksmannen var en skade for meg og mine barn, men ingen gjorde noe med det. Det er mye uvitenhet og mangel på kunnskap. I mange tilfeller står det faktisk om liv eller død.
Lene Mordal har tidligere jobbet mange år med familievold, både i kommune, på krisesenter og i ideelle organisasjoner. Hun har også utdannelse på voldsfeltet.
Hun fulgte opp «Nina» i en periode gjennom sin stilling i forebyggende avdeling i Kristiansand kommune.
– Hun var i en situasjon som etter min erfaring er ganske typisk for voldsutsatte; Den «akutte fasen» er over, skriver Mordal i en epost til Fædrelandsvennen.
«Nina» trengte hjelp til mye, alt fra ungenes samvær med barnefaren, dialog med skolen og møter med forskjellige instanser.
– Det er viktig for oss i hjelpeinstansene å vite at vi kan bli en brikke i selve volden, skriver Mordal.
Lavterskeltilbud
Hun mener det må være kunnskap i systemet om både hvor langvarig og komplisert problematikken kan være.
– Manglende kunnskap kan føre til at de utsatte og deres barn ikke får den hjelpen de trenger, også lenge etter et samlivsbrudd.
Voldsutsatte kan ha hjelpebehov i mange år. Også etter at barnevern, domstol, krisesenter og helsehjelp har avsluttet sine tiltak og saker.
– Min erfaring er at voldsutsatte har stor nytte av at de de møter har kompetanse om vold. Mange har levd i mange år med en oppfatning av at de selv er skyld i hvordan de har det, sier Mordal.
Ifølge Mordal må voldsutsatte gjerne overbevises om at de fortjener hjelp og støtte:
– Da er det ekstra viktig at de møtes med omsorg og forståelse. En avvisning fra hjelpeapparatet kan i verste fall forsterke opplevelsen av at voldsutøver har hatt rett hele tiden, selv mange år etter et brudd.
Mordal peker på at det finnes veldig mye god hjelp å få, både i det offentlige og i det frivillige.
– Systemet fungerer for de fleste, men i voldssaker er det ofte mye informasjon som er ukjent for skole og hjelpeinstanser.
Hjelpebehovet kan være så sammensatt at det ikke passer inn i mange av tjenestene.
Margrethe Møll er daglig leder for Ressurssenteret Unik. De ønsker å være til stede for barn og familier i utfordrende livssituasjoner.
For halvannet år siden begynte de å jobbe med et prosjekt om vold i nære relasjoner.
Senteret følger nå opp flere familier som enten lever i et voldelig forhold, eller har kommet ut.
– «Nina» sin historie er ikke unik, dessverre, sier Møll.
Hun sier at mange av voldsmennene ofte er utspekulerte og klarer ofte å manipulere systemet til sin fordel.
– Man tror man kommer ut av et voldelig forhold, men volden fortsetter, sier Møll.
De som opplever vold i nære relasjoner står ofte veldig alene etter at de går ut av forholdet.
– Det hadde vært fint å ha en medvandrer. En som kjenner systemet, som kunne fulgt deg og bli med på møter med de forskjellige instansene.
«Nina» har et håp om at det skal skje en forandring i systemet.
– Det må mer kunnskap til, og det gjelder både barnehager, skoler og leger.
– Det er også kjempeviktig at alle journalfører, supplerer Møll.
Hun oppfordrer folk som lever i et voldelig forhold om å ta kontakt med noen, og dele historien sin.
– De kan også ta kontakt med Unik. Vi kan veilede i systemet og være en støttespiller, sier Møll.
Det er ikke alltid noen forstår at de lever i et voldelig forhold.
– Det er det som er det skremmende her. Vi håper at vår erfaring kan være med på å hjelpe andre, sier Møll.
Vold i nære relasjoner:
Vold som skjer mellom familiemedlemmer, partnere eller andre nærstående, kalles for vold i nære relasjoner.
Vold i nære relasjoner kan være ekstra vanskelig fordi den som utøver volden er en viktig person i livet til den som utsettes.
Det kan også være vanskeligere å slippe unna volden.
Vold i nære relasjoner innebærer ofte at den som er utsatt ikke er trygg i sitt eget hjem.
Kilde: Helsenorge.no