Det var sommer, og Ronald Grini var ute og gikk tur. Lyden av militære fly kjente han godt. Nå hørte han det plutselig igjen, et velkjent drønn, idet flyet suste over hodet hans. Kroppen reagerte før hodet rakk å tenke og krøket seg sammen på instinkt.
Han var syv år første gang han så bomber bli sluppet fra fly.
Siden hadde krigen tatt slutt, han hadde giftet seg og kjøpt hus, blitt psykolog, far, bestefar, pensjonist. Likevel var lyden av et jagerfly på øvelse alt som skulle til før den 89 år gamle kroppen reagerte på instinkt, sendt rett tilbake til barndommens bomber.
– Den som har opplevd krig og ikke minst bombeangrep, blir preget av det, sier Grini.
– Det setter i kroppen resten av livet.
Uhørte krigsbarn
Da Ronald Grini var ni år, fikk han en dagbok av sin mormor. I det lille, gule notisheftet skrev han sitt første innlegg, en blanding av triviell hverdag og blodig alvor:
«I dag har jeg vært på skolen. Det regner. Bestemor er her. Mamma og tante Astrid har gått på forsyningsnemnda etter nye brøkort. Pappa er fremdeles i Drangedal. Rusre og Tyskere slåss. Tyskere og Engelskmenn slåss.»
Fra den dagen, 28. august 1941, ble dagboken fast følgesvenn gjennom okkupasjonen, fylt med barnslige observasjoner om krig og hverdag, bomber og skirenn, død og julegaver.
– De voksne var opptatt med mange ting: farer, trusler, skaffe seg mat. Så barn ble lett gående for seg selv og gruble. Og det tror jeg var årsaken til at mormor én dag kom og foreslo: «Ronald, kanskje du skal begynne å skrive dagbok?»
Rapporter fra dagboken har han samlet i den ferske «Krigsdagboka – Krigen sett med barneøyne», som nå ligger på bordet foran ham. Fra forsiden kikker en blid og hjelmklipt Ronald opp mot mannen han skulle bli 80 år senere. Grini sitter i en godstol i huset utenfor Trondheim sentrum. Blonder på gardinene, barnebarn på veggen. Gjennom stuevinduet kan han høre hvin og jubel fra barneskolen over veien.
Barnas stemmer runger sjeldent høyest i krigshistorien. Ett unntak er boken «Spor etter Krigen – Livshistorier», der 16 nordmenn forteller om sin barndom under okkupasjonen. Da den kom ut i 2006, ble Grini spurt om å anmelde den for Psykologforeningens tidsskrift.
Flere av bokens historier ga gjenklang i hans egne opplevelser. Barn som hadde gått videre til voksenlivet, men som fortsatt bar på minner som gjorde det vanskelig å sove i mørke rom, strevsomt å klare seg i sosiale settinger, ubehagelig å høre flydur.
Barns opplevelse av krig er underkommunisert og lite utforsket, mente forfatterne av boken. Og da slo det ham: Han hadde jo beholdt sine egne dagbok-notater, et vindu inn til et barns sinn der og da.
– Jeg tenkte at kanskje jeg kan bidra på min lille måte til norgeshistorien, sier han.
Angst for flyalarmer
Hans egen krigshistorie begynner tidlig om morgenen 9. april 1940, da flyalarmen ljomet utover nabolaget i Lillestrøm. Ronald og moren sto foran vinduet i familiens hus med orkesterplass til invasjonen. En drøy kilometer unna så de tyske fly fyke over Kjeller militære flyplass.
Først føltes bombingen uvirkelig, husker han, som et skuespill. Så ble huset deres truffet av et prosjektil. Da kom faren ilende til, røsket dem vekk og sa med sint og redd stemme at de måtte holde seg unna vinduene.
– Da skjønte jeg at det var alvor, rett og slett. Og da startet det som gikk gjennom hele de fem årene under krigen: en slags angst for flyalarmer, sier Grini, som tar på seg psykologhatten et øyeblikk:
– Det er godt kjent i psykologien at foreldrenes reaksjon smitter over på ungene. Hvis en er ute i en farlig situasjon og foreldrene klarer å bevare roen, så smitter det over på barna.
Grini ser ennå klart for seg alle gangene de huket seg ned sammen i kjelleren, voksne og barn, i opptil flere timer. Tause og maktesløse mens huset skalv. Ville neste bombe falle på dem?
– Du har ikke kontroll. Du kan ikke gjemme deg. Det er ikke noen å bekjempe. Det kommer der oppe fra.
124 norske barn ble drept av bomber under andre verdenskrig. Tre ganger ble Kjeller bombet. 30. april 1944 skrev Grini:
«De har bomba flere hus i Sørumsgata. Og det ble drept tre familier der. Bare i den en familien er det drept seks eller syv personer. Så denne gangen har de kasta bomber veldig usikkert.»
Foreldrene som forsvant
Barn i fred lærer å sykle og lese. Barn i krig lærer å holde munnen åpen for ikke å bli døve når bombene faller eller at løvtette trær skjuler dem best for bombefly.
Barn i fred mister votter og Lego. Barn i krig mister mor og far. I boken «De siste vitnene» forteller voksne østeuropeere om barndommen under nazistenes brutale inntog på Østfronten. Om hvordan mange barn vandret rundt alene på jakt etter foreldrene eller andre – hvem som helst – som kunne gi dem ly og trygghet.
Ronald Grinis egen far forsvant tidlig for å bidra i kampen mot tyskerne, men vendte tilbake noen dager senere fordi det ikke var våpen nok til ham. Angsten og frykten hans fikk liten plass i dagboken. La gutten lokk på følelsene? 89-åringen tror det. En novemberdag i 1942 skriver han:
«I dag var jeg på skolen, og det gikk flyalarm, og vi måtte gå i kjellarn og jeg skal si deg vi hadde det moro vi lekte og skrek så lærer Tangen holdt på å sprekke av sinne.»
Ronald visste godt hvem som var de slemme og de snille i krigen. Likevel likte han å høre på når tyske soldater marsjerte og sang i gatene mens han fryktet de alliertes bombing av Kjeller. De påbudte blendingsgardinene var forhatte, men ga også en slående stjerneklar nattehimmel.
Den «overstadige» fredsrusen
Dagboken er full av slike observasjoner, der krigen siver inn i store og små begivenheter: Ronald som hopper på ski, som teller bøkene han har fått, som får lillesøsteren Frøydis ( «jeg ville heller hatt en bror») eller feirer farens bursdag høsten 1944:
«Av mamma fikk pappa en fl. Finsprit 45 %. Av Frøydis og meg fikk han en slirekniv. I går var det ett engelsk eller amerikansk fly som skaut rett over huset våres. Det dundret over huset våres som bare det.»
Noen måneder senere dukker det opp drypp av optimisme (28. mars 1945: «Nå sier folk at tyskera snart har tapt»), og 7. mai kunne han erklære:
«I dag er det den store dag. Krigen er slutt, det er fred. Jeg og pappa var i dag på Kløfta og henta knott. Vi traff noen menn og de fortalte at krigen var slutt. Han hadde hørt det i den tyske radioen, og det var at kl. 15.15 la tyskera ned sine våpen. […]»
Overalt ble det flagget og vaiet, fortsetter Ronald, som da var blitt 12 år. Kirkeklokker ringte, radioer ble utdelt. Blendingsgardiner ble kastet i en haug og tent på i et kjempebål – mørket som symbolsk forsvant i lys lue.
I «Krigsdagboka» skriver han hvordan freden traff dem «på en eksplosjonsartet måte.»
– Da freden kom, kom følelsene. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, det var noe sånn veldig overstadig.
10. mai 1945 skriver han:
«I dag er en av de mest glade dager siden freden. Det er kommet to tog. Det første med nordmenn fra England, og det andre med nordmenn fra Sverige. Jeg pratet med dem som bare det. […] Til ære for dem sang vi flere sanger hjemmelagde, men også fedrelandssanger. Av hjemmelagde var foreks: Seiern er vår. Seiern er vår. Tyskertøsen har mista sitt hår.»
Grepet av skrekk
Hva en «tyskertøs» var, skjønte han ikke før mange år senere. Men bare dager etter freden opplevde han en episode som skulle bli et klokkeklart minne der han ble «grepet av skrekk».
Ronald sto på torget ved Lillestrøm stasjon da han fikk øye på en gruppe menn som holdt fast en dame med langt lyst hår. Han visste hvem hun var, blid og trivelig og moren til en jente på skolen hans.
Nå klippet mennene av henne håret.
– Så ser jeg noen som kommer på sykkel. Det er datteren hennes. Og så ser jeg hun oppdager at det er moren. Hun kaster fra seg sykkelen, bare slenger den fra seg, og løper rett mot moren og kaster seg om halsen på henne og roper: «Mamma!»
Han blir stille i 12 sekunder. Ser ut i luften med blanke øyne.
– ... Heh ... det der kom sterkt igjen nå. Det har aldri kommet så sterkt tilbake som akkurat nå.
Fra militæret til militærnekter
Etter at freden hadde senket seg og Ronald Grini var ferdig på skolen, avtjente han militærtjenesten ved Hærens overkommando i Oslo.
Da Koreakrigen raste, ble han redd for å bli sendt dit. Samtidig begynte han å lese antikrigsforfattere som Arne Næss, Johan Galtung og Mahatma Gandhi. Han tverrvendte, ble militærnekter og fredsforkjemper. Siden demonstrerte han mot Vietnamkrigen og krigen i Irak.
Ukraina-krigen følger han tett. Naturlig nok er det barna der han tenker mest på.
– Jeg kan så lett leve meg inn i deres situasjon. Selv om det blir på et annet nivå, så er det prinsipielt det samme: Du blir utsatt for bombing og livet står på spill.
Det hender han stiller seg ved vinduet i stuen og ser ut på skolegården over veien der barna leker og hoier.
Der det kanskje snart vil springe en ukrainsk gutt eller jente. Som kanskje en dag, om mange år, hører et jagerfly og huker seg ned på instinkt, sendt rett tilbake til barndommens bomber.
Tre om Ronald Grini
Trygve Riiser Gundersen
Forlagsredaktør i Forlaget Press
Ronald er så åpen, han er klok, og han husker helt forbløffende godt. I tillegg har han en fagbakgrunn som gir ham veldig god forståelse for hvordan man forholder seg til minner og fortiden – en mer subtil forståelse for sånt enn de fleste historikere har. Man sier jo ofte som redaktør at det er et privilegium å jobbe med en forfatter, men det er sjelden jeg føler det så sterkt som i dette prosjektet.
Evelyn Wennevold
Søskenbarn
Mitt første minne om Ronald er fra sommeren 1940. Jeg skulle passes noen dager på hytta av moren hans. Han var åtte år, lille jeg var tre. Én dag skal han vise meg noe rart, en maursti. Han peker på de ivrige maurene som kryr i begge retninger. Allerede som barn viste han viktige trekk, som evne til iakttagelse, ønske om å dele kunnskap og tålmodighet overfor andre.
Frode Grini
Sønn
Jeg tror jeg aldri har sett faren min stresset. Han har alltid fremstått rolig og med god tid. Slik var han også som far i oppveksten min. Han drev aldri opp tempoet, men støttet oss i det vi selv valgte å drive med. Hans krigsopplevelser var ikke noe stort tema da vi vokste opp. Men de siste årene er det blitt tydelig at han alltid har hatt krigstiden med seg.