- Aida Dahlen, liksom! I OL?

Det er den blå timen, en tirsdag midt i januar. Sola har dukket ned bak Fornebulandet, og etterlatt seg fem kalde grader og nakne trær dekket av et fint lag nysnø.

Aida svetter. Den lange hestehalen danser mot ryggen, i rask rytme med resten av kroppen. 21-åringen beveger seg hurtig og lettbeint bak bordet. Den lille, hvite ballen som veier nesten ingenting, spretter kontrollert fra side til side. Får en skru, går lavt over nettet og er i et øyeblikk innom motstanderens bordflate, før den havner på gulvet. Yes! Aida skyter høyrehånda i været, tørker panna og server på nytt.

Klokka er snart seks. Aida og motspiller Kristin Eng har holdt på i to timer. Dette er dagens andre treningsøkt for bordtennisspilleren fra Kristiansand. Begge på Fornebu bordtennissenter, hvor landets beste spillere holder til. Med fast plass på landslaget er Aida en av proffene i sin idrett.

Veien mot OL

Hun trener morgen og ettermiddag, så godt som hver eneste dag. Det kommer fort opp i 30–35 timer per uke. Mest bordtennis, men også en del styrke. Det trengs, for belastningen på kroppen er stor.

— Det er på en måte jobben min, dette. Det er slitsomt og hardt, og all treningen kommer i veien for det meste annet. Men det er ingenting annet jeg heller ville gjort.

De neste sju månedene blir det hardkjør mot mål. I slutten av august reiser Aida, som én av tre spillere, til London for å representere Norge i bordtennis under de paralympiske lekene. Hun har visst det i noen måneder, men kan ennå ikke tro at det er sant.

— OL, det er så... Jeg mener, hallo? Jeg hadde aldri, aldri trodd at jeg skulle komme så langt. Aida Dahlen, liksom! I OL?

Det går sannsynligvis opp for henne engang før august. Foreløpig er tanken bare overveldende og fjern. For Aidas trener, derimot, har de paralympiske lekene i 2012 lenge vært et uttalt mål. Jan Bergersen er landslagstrener for funksjonshemmede, og vet hva som skal til for å nå langt. Og at Aida har det i seg, er han overbevist om.

"Kruttønna fra Balkan"

Han kaller henne kruttønna fra Balkan, og sikter til et kraftig temperament, raske humørsvigninger og en vilje av stål.

— Aida er et fantastisk talent. Hun er blant de beste i verden i sin klasse, og hun kan bli den beste. Med én arm og ett bein i minus, er hun med på landslagssamlinger for funksjonsfriske. Det viser hvilken utrolig kapasitet hun er, sier Bergersen.

Det siste året har han kjørt henne hardt. Skulle hun klare kvalifiseringen, måtte hun spille mye. I løpet av 2011 deltok Aida i 13 turneringer verden rundt. Hun møtte de beste fra hver nasjon, trente beinhardt og målrettet, også mentalt. De terpet og skjerpet, og under EM i Kroatia i høst ble det full uttelling. Aida sikret seg bronsen, og sin første mesterskapsmedalje. Like før jul hadde hun klatret så høyt på rankingen at treneren innså at det rakk. Aida var kvalifisert til Paralympics, og kunne slippe jubelen løs.

Da dro hun hjem til Kristiansand, og feiret sammen med mamma Anne Tove Fennefoss og pappa Lars Dahlen. I Artilleriveien på Grim gikk champagnekorken i taket. Det er ikke hver dag drømmer går i oppfyllelse, men det har hendt dem før.

Krig

Aida Husic Dahlen ble født i Bosnia-Hercegovina i 1990, et land på randen av krig. Hun manglet venstre underarm og venstre legg, men var ellers frisk som en fisk. De biologiske foreldrene kunne ikke ta seg av henne, så Aida ble værende på sykehuset de første månedene. Derfra kom hun til et medisinsk senter i nærheten av Sarajevo, hvor hun bodde til hun var tre år. Da var krigen blitt så tøff at det ikke lenger var trygt å oppholde seg her, og barna ble flyttet til et rehabiliteringssenter for krigsskadde barn i Igalo, Montenegro.

Senteret ble finansiert av det norske Utenriksdepartementet og driftet av Røde Kors, i samarbeid med lokale myndigheter. På denne tiden var Lars Dahlen, i dag Aidas pappa og helse- og sosialdirektør i Kristiansand kommune, ansatt i Røde Kors. Gjennom prosjektet Barn i nød ble han stasjonert ved senteret i Igalo våren 1996. Møtet med Aida skulle forandre livet for dem begge.

Han husker ei sprudlende jente, full av nysgjerrighet, iver, temperament og humør. Fem år gammel var Aida veteranen på Igalo-instituttet. Mens de andre barna kom og dro, ble hun alltid igjen. Hun var den eneste som bodde fast på senteret, og trivdes i sin selvutnevnte rolle som barnas sjef.

Møtte pappa

Aida var husvarm, kjente spillereglene og alle de ansatte. Hun tok imot de nye barna, og hjalp dem å finne seg til rette. I leken var hun minst like aktiv som de andre. Etter at hun fikk sin første beinprotese som treåring, fantes det ingen grenser for hva hun kunne få til.

I dag husker Aida lite fra årene i Montenegro, annet enn at nordmannen Lars tok seg spesielt godt av henne.

— Han brukte tid på meg, og tok meg med på ting. Vi gikk turer sammen, og kjøpte is. Jeg skjønner ikke egentlig hvordan vi kommuniserte, jeg snakket serbokroatisk og han engelsk og norsk. Men vi ble veldig gode venner, likevel.

Da Lars ringte hjem til kona i Norge, fortalte han om jenta han var blitt så glad i. «Det er noe spesielt med Aida», sa han. «Du treffer henne når du kommer hit, og så må vi snakke om det». Anne Tove kom, og skjønte umiddelbart hva ektemannen mente. Og at han hadde rett. Det var noe helt spesielt med Aida. Tenk om de kunne få henne med seg hjem?

Hjem til Norge

Prosessen var kronglete, ettersom det ikke fantes noen adopsjonsavtale med området. Men alt gikk slik de håpte, og 15. mars 1997 var papirene i orden. Aida hadde fått en mamma og en pappa, og to dager seinere kom hun hjem til Kristiansand.

— Jeg tenker jo på det noen ganger. Det var ikke noen selvfølge at pappa skulle komme akkurat til Montenegro, og at vi skulle bli kjent. Jeg er utrolig glad for at de likte meg så godt at de ville ha meg med seg hjem. Hvem vet hvordan livet mitt ville vært i dag, om jeg hadde blitt igjen?

Seks år gamle Aida så seg aldri tilbake. Nå ville hun lære å være norsk. Allerede etter noen dager kom de første norske ordene, og etter én måned snakket hun godt. Morsmålet la hun fullstendig på hylla, hun trengte det ikke og var ikke interessert. Da familien fikk besøk fra Igalo et par måneder etter hjemkomst, sa ikke Aida et ord på serbokroatisk. Og da de besøkte Montenegro samme sommer, forsto hun ikke lenger sitt opprinnelige morsmål.

— Det er sånn jeg er. Jeg dveler ikke ved det som har vært, og ser aldri langt fram i tid. Jeg lever her og nå, sier Aida.

- For et liv!

Og akkurat nå kunne hun ikke hatt det bedre. Hun fyller dagene med det beste hun vet, og takket være idretten opplever hun hele tiden nye og spennende ting. Tidligere denne måneden delte Aida ut prisen til årets mannlige utøver under Idrettsgallaen, på direkten og i beste sendetid en lørdag kveld. I februar skal hun ha bordtennis-oppvisning fra scenen på Operaen i Bjørvika sammen med en kamerat fra landslaget. Først rekker hun akkurat en turnering i Tyskland. Aida har mange baller i lufta, og elsker det.

— For et helt fantastisk liv jeg har. Herremin! Jeg nyter hvert sekund, og føler meg så heldig som får være med på så mye gøy.

I fjor hadde 21-åringen en av hovedrollene i dokumentarserien «Min Idrett» på NRK1. Kamerateamet fulgte henne i mange dager, hjemme i Oslo og under EM i Kroatia, og resultatet ble en halvtimes film. Etter sending stilte Aida til nettprat, og fikk tilbakemeldinger som fremdeles sitter i. Fra unge spillere som fikk ny motivasjon av å se Aida lykkes, fra andre med fysiske utfordringer som takket henne for å være så åpen, og fra foreldre til små barn med lignende handikap, lykkelige over å ha funnet et flott forbilde for sine små. Det ble en gripende erfaring for den positive sørlandsjenta, som selv har slitt med å finne seg til rette i begrepet funksjonshemmet.

— Jeg kunne ikke fordra det ordet! Jeg følte meg ikke funksjonshemmet, jeg var jo bare sånn jeg var. Jeg har aldri satt meg selv i den båsen, eller tenkt at jeg ikke kan gjøre det andre kan, på grunn av protese og en kort arm. Jeg må bare finne min måte å gjøre ting på, og sånn er det vel for alle? Skal jeg strikke, bruker jeg bare kneet – det er ikke verre enn det.

Tilfeldig

For ei som aldri har latt seg stanse, kunne det i oppveksten være tøft å akseptere at hun ikke ville bli like god som alle andre i alt. I håndball og fotball, for eksempel, ble det vanskeligere å hevde seg etter hvert som hun ble eldre, nivået høyere, og det ble mer konkurranse enn lek. Da mistet Aida interessen. Hun ville gjerne konkurrere, men ikke uten en fair sjanse.

Da en venn av familien foreslo bordtennis, trodde Aida at han var sprø.

— Men tenk om jeg ikke hadde prøvd? Bordtennisen har betydd så mye for meg, og i dag er idretten hele livet. Jeg visste jo ikke det da, men skjønte allerede første dag på trening at her kunne jeg bli god.

Aida var 12 år da hun første gang plukket opp racketen, og hun fant seg umiddelbart til rette i bordtennismiljøet i Randesund Idrettslag (RIL). To-tre ganger i uken dro hun rett fra skolen til trening.

— Vi så med én gang at hun hadde talent. Hun kom inn som et friskt pust, så positiv og ivrig, og med masse energi, sier Inger Lise Andersen, sportslig leder for bordtennisgruppa i RIL. Selv om Aida bor og trener i Oslo, representerer hun fremdeles idrettslaget i Kristiansand. Litt ekstra stas, for dem som avlet henne fram.

Aida hevdet seg tidlig, også i turneringer. Sammen med Inger Lises datter Therese Andersen tok hun NM-gull både i double og lag, mot funksjonsfriske spillere. Hva kunne hun ikke da få til, blant spillere med handikap? Både Andersen og landslagstrener Bergersen gjorde det de kunne for å overbevise Aida. Men Aida strittet imot. Var det noe hun ikke hadde lyst til, så var det å spille som funksjonshemmet.

Proffliv i Oslo

I 2008 gav hun etter. Hun lovet å delta på én turnering for funksjonshemmede, og dersom hun ikke likte det, skulle de aldri mase på henne igjen. Det var en avtale alle kom godt ut av. Aida dro til Polen, og tok tredjeplassen i single. Siden har hun vært fast inventar på landslaget for funksjonshemmede.

Etter videregående skole flyttet hun til Oslo. 18-åringen ville gjøre alvor av idretten, og trengte et større miljø. Det første året var hun elev ved toppidrettslinja på Rønningen folkehøyskole, og begynte treningen på bordtennissenteret, sammen med studenter fra toppidrettsgymnaset og andre landslagsspillere. I dag bor hun i kollektiv på Frogner, og spiller bordtennis på heltid. Livet utenfor banen begrenser seg til måltider, avslapning og litt sosialt samvær med venninner og storesøster Maria (34), som også bor i Oslo.

— Det er litt ensformig med så mye trening, men nå blir det sånn fram til etter OL. Hadde jeg kunnet leve av idretten, ville jeg selvsagt gjort det, men det er ikke akkurat fett. Nå går det rundt, takket være hjelp fra Olympiatoppen, Kristiansands Ortopediservice, Sanitetsforeningen og Cultiva Express. Jeg er kjempetakknemlig for deres støtte, men skulle virkelig hatt en sponsor. Jeg kan jo ikke leve på mamma og pappa ?resten av livet, smiler Aida.

Mål i sikte

Til høsten håper hun å komme i gang med studier ved Norges Idrettshøgskole. Her legges timeplanen opp etter studentenes treningstider, og Aida kan fortsette å sette idretten først. Drømmen er å bli personlig trener, aller helst ved Olympiatoppen. Men det får bli siden. Akkurat nå er det helt andre drømmer som gjelder. Den hun allerede har oppnådd, ved å kvalifisere seg til Paralympics, og den som umiddelbart vokste fram, idet billetten var i boks og champagnekorken spratt. Det er den som skal drive henne fram gjennom måneder med knallhard trening, og, når det gjelder, gjennom nervepirrende sett. Aida har allerede vunnet, men det er fremdeles én ting som gjenstår: Medaljen.