Det er tidlig morgen på Tøyen torg i Oslo. En ung, kortklipt mann med ryggsekk står alene og venter utenfor Norges største Nav-kontor. Døra åpner om fjorten minutter. Grønnsakshandleren ruller ut varer. Folk er på vei til jobb. Andre er også på vei, men har nok ikke en jobb å gå til. En syklist krysser plassen i rasende fart. Sju mennesker står og venter utenfor Norges største Nav-kontor. Døra åpner om seks minutter.

— Jeg synes det er mye gøyere å høre om en barndom i Etiopia enn hvilke fliser man legger på badet.

Bjarte Breiteig

Forfatterparet Bjarte Breiteig og Tonje Tornes og deres to sønner, Askil (7) og Bendik (4), bor i en klassisk, gul Oslo-bygård et lite steinkast fra torget. De to er sentrale skikkelser i Tøyenkampanjen, en naboskapt bevegelse som jobber for trivsel og samhørighet i det, på godt og vondt, mangfoldige strøket på Oslos østkant. Kampanjen har blant annet arrangert bakgårdsmarkeder, gatefester og julefeiring.

Landsby i byen: – Det er nesten blitt en landsbyfølelse her etter hvert, sier Bjarte Breiteig om Tøyen. Tøyen torg har gjennomgått en alvorlig oppgradering de siste årene. Tomme lokaler er blitt fylt med restauranter og butikker. Foto: Siv Dolmen

Dophandel og gjenger

Tornes forteller at miljøet i deres egen bygård har vært sammensveiset så lenge de har bodd der. Men kontakten med andre miljøer i området var veldig begrenset. Torget var utrivelig, særlig på kveldstid. Det foregikk dophandel, og ungdomsgjenger drev rundt i gatene. I skolegården var det slåsskamper, uten at noen grep inn. Det føltes som folk ikke brydde seg om hverandre. Det var ikke noe fellesskap.

— Det er det vi og de andre ildsjelene i Tøyenkampanjen har jobbet for. Å skape en «vi-følelse».

Hønsegård: Vennene Genevra (t.v.), Askil og Zacharia mater hønsene i bakgården, der borettslaget har gått sammen om å lage hønsegård. Bak sønnen Askil skimter vi Bjarte Breiteig. Foto: Siv Dolmen
Kjente: Bjarte er innom den lokale, uavhengige og evigvarende Tøyen Bok og Papirhus, og slår av en prat med bokhandler Odd Hagedorn og butikkansatt Sebastian Kjær. Foto: Siv Dolmen

Og det føler de at de har klart. I motsetning til da paret flyttet hit, er folk stolte av å bo på Tøyen nå. Tøyen-beboerne har skapt en egen Tøyen-identitet, på tvers av kulturelle og økonomiske skillelinjer, som ikke fantes da de flyttet hit for åtte år siden.

Bydelen ligger i indre by i Oslo. Her ligger blant annet Munchmuseet, Botanisk hage og Øyafestivalen. Tøyen er Norges tettest befolkede nabolag. Området har flere flyktningfamilier, flere fattige barn og flere mennesker med rus og psykiske lidelser samlet på ett sted enn noe annet område i

Tøyen-stolthet: Sykkelhjelmen levner ingen tvil om hvilket nabolag Bendik hører hjemme i. Foto: Siv Dolmen

hovedstaden. Tøyen skolekrets har over 1000 kommunale leiligheter. Det som har vært vanskelig å plassere, har ofte blitt plassert på Tøyen.

Beboerne tok grep selv

Da det ble bestemt at Munchmuseet skulle flyttes fra området, vedtok Oslo kommune også en plan for å ruste opp bydelen, under navnet Tøyen-løftet. I en femårsperiode spytter stat og kommune til sammen inn 50 millioner kroner årlig, som blant annet går til utvidede åpningstider på skolen med gratis kjernetid i sfo, med vitensenter og badeland.

Men flere år før kommunens satsing på bydelen, var beboerne selv i gang — de har tatt grep for å endre sitt eget nabolag til det bedre. Bjarte Breiteig og kona var blant initiativtakerne. For dem startet det i det små i 2010, da de sammen med et knippe andre arrangerte en julefeiring på torget. I 2011 var Tøyenkampanjen et faktum. I tillegg driver Tøyeninitiativet politisk påvirkning for å bedre bo- og oppvekstvilkår, og Tøyen Sportsklubb har dratt i gang aktivitets- og idrettstilbud. Det er også opprettet en egen avart av Natteravnene her: Tøyenravnene.

Bjarte Breiteig

— Det er en veldig gyv fra beboerne her. Vi vil gjøre det beste ut av Tøyenløftet. Hvis noen vil satse på Tøyen, så skal vi ta dem imot med åpne armer. Her er det mulig å gjøre en stor forandring, sier Breiteig.

I vår ga kristiansanderen ut essaysamlingen «Den andre viljen». Fra før har han en roman og tre novellesamlinger på samvittigheten. Tornes har gitt ut to ungdomsromaner, og er i gang med den tredje. I tillegg jobber hun som tegneserieredaktør i Egmont. Stua deres er fylt med bøker og tegneserier fra gulv til tak. En tørket kulefisk henger i taket, en annen av samme art i vinduet. Sofa og stoler er utstyrt med kloremerker fra familiens firbente, femte medlem, katten Buffy.

  • Det har vært noen perioder der vi har gått rundt med vondt i magen. Det er det det koster.

Skolegård: – Folk kalte det et sosialt eksperiment å sende barna våre på Tøyen skole, sier Bjarte Breiteig. Sønnen Askil har nettopp begynt i tredje klasse her. Foto: Siv Dolmen
Utsikt: En av flere kommunale blokker i området, og hønsenes utsikt fra Tornes og Breiteigs bakgård. Foto: Siv Dolmen

I bakgården har borettslaget gått sammen om å lage hønsegård. Sønnen Askil har fått med seg vennene Genevra og Zacharia for å mate fjærkreene. Genevra tilbyr, med stor synlig skepsis, et salatblad til ei tilsynelatende velfødd hønemor. Litt fram og tilbake, og så kan fuglen gomle i seg en solid nebbfull grønt. Zacharia har tatt turen inn i det lille, blå hønsehuset, og kan kjapt stikke hodet ut med et nylagt egg i lanken.

Lesetid: Den oppgraderte bibliotekfilialen på Tøyen har barnebøker på sju forskjellige språk, i tillegg til norsk. Nå ligger det an til at biblioteket kommer til å overgå Munchmuseet i antall besøk i år. Foto: Siv Dolmen

Minoritetsandel på 98,6 prosent

Det var i utgangspunktet tilfeldigheter og lave boligpriser som gjorde at Breiteig og Tornes endte opp på Tøyen for åtte år siden. Men det var et bevisst valg som gjorde at de ble her. Da eldstesønnen skulle begynne på skolen for to år siden, bestemte de seg, og gikk inn med hele seg. De skulle bli på Tøyen. En av de utslagsgivende faktorene var en femårsklubb for skolestarterne i nabolaget. Paret, og ikke minst Askil, ble kjent med de andre barna, foreldrene, lærerne og skolen.

— Jeg husker jeg var litt redd for at han skulle bli ensom, men det var jo en latterlig bekymring, sier Tornes og ler.

Trekanten: Mye funksjonell kunst har poppet opp på Tøyen. Denne lekeinstallasjonen kan brukes både til å leke i, ligge og kline i, eller sitte og drikke øl i. – Den brukes virkelig av alle, sier Bjarte og Tonje. Foto: Siv Dolmen

Hun forteller at de ble frarådet å sende sin sønn på Tøyen skole. Når man fikk barn i skolealder, flyttet man fra Tøyen. Sånn var det bare.

— Det var mange som sa at vi ikke måtte ofre ham på idealismens alter. Men da var det en som jobbet på skolen som sa: Men de er jo bare barn. Hva er man redd for?

Bjarte Breiteig

I perioden 2004 til 2013 ble det skrevet inn totalt 12 førsteklassinger med norsk som morsmål på Tøyen skole, og minoritetsandelen var på 98,6 prosent. I 2014, da Askil hadde sin første skoledag, ble det skrevet inn 12 bare i hans kull.

Breiteig forteller at det har vært perioder med problemer på skolen. Mye bråk i klasserommet, og mange elever med behov for spesiell støtte. Noen kommer fra hjem med vold eller mangelfull omsorg. Det kommer tett på.

— Vi skal ikke idyllisere det. Det har vært noen perioder der vi har gått rundt med vondt i magen. Det er det det koster. Men skolen er innstilt på å gjøre alt de kan, og da vil ikke vi være de som trekker seg ut. Hvis skolen ikke hadde vært samarbeidsvillig, hadde vi gitt opp, sier han.

  • Nå synes jeg det er fint at mine gutter får en barndom som er totalt forskjellig fra min.

Kjente fjes: Tonje Tornes kjenner igjen de fleste av de avbildede Tøyen-beboerne. Foto: Siv Dolmen

Selv er Breiteig oppvokst på Søm i Kristiansand. Familien var med i Salem, og han ble voksendøpt i tenårene. Han vanket i Frikirken i Randesund og i det gamle menighetshuset på Søm. Der fikk de låne instrumenter og dyre gitarforsterkere av sympatiske ungdomsledere. Det var trygt og godt på Søm på 80— og 90-tallet. Han sier han har veldig gode barndomsminner.

— Men alle var veldig like der. Folk tjente omtrent det samme, og så omtrent like ut. Husene var bokstavelig talt helt like. Det var samme stua hos naboen som hos oss. Og folk trodde stort sett på det samme. De aller fleste var kristne.

- Barna ser ikke forskjellene vi ser

Askil og Bendik får en annen oppvekst.

— Selv ble jeg ikke vant til å omgås folk som var forskjellige fra meg selv før langt opp i voksen alder. Jeg følte meg lenge usikker hvis jeg møtte noen som kom fra en annen kultur eller var annerledes av andre grunner. Så det synes jo jeg er litt kult, at barna mine vokser opp i et mylder av hudfarger. Du vet, barna ser ikke de forskjellene som vi ser. De som er mest redd for det fremmede, er jo de som har minst mulig med det å gjøre. Du blir tryggere på det når du lever blant det.

Bjarte Breiteig

Men det var rart. Rart å være i et miljø der Id feires vel så mye som jula. Rart at man ikke var vant til å feire 17. mai. Rart å gi barna en oppvekst som er så annerledes fra den han hadde selv.

— Jeg tror mange strever for å gi barna en barndom mest mulig lik sin egen, for da er du trygg. Da forstår du hva barnet til enhver tid går gjennom. Sånn tenkte jeg i alle fall selv, men det gjør jeg ikke lenger. Nå synes jeg det er fint at mine gutter får en barndom som er totalt forskjellig fra min. Det kan jo tenkes at Askil kunne ha lært matte fortere på en annen skole, men her lærer han noe annet. Her lærer han å være sammen med folk som er forskjellige fra ham selv, og det er kanskje vel så viktig.

  • Selv ble jeg ikke vant til å omgås folk som var forskjellige fra meg selv før langt opp i voksen alder.

Fisketur: Zacharia og Askil på vei til fisketur i regi av aktivitetsskolen. Foto: Siv Dolmen

Tornes og Breiteig forteller at det var et stort narkotikamiljø i området da de flyttet til Tøyen for et snaut tiår siden. Nettinggjerder ble klippet opp, og det myldret av folk i parkområdet bak bygården deres til alle døgnets tider. Om vinteren kunne de nesten ikke finne barnevogna i bakgården. Lampene ble slått i stykker.

— Det som skjedde var jo at unge, fattige gutter ble rekruttert til å løpe med ting. De er altfor unge til å skjønne konsekvensene av å bli rekruttert inn i et sånt miljø, sier Tornes.

Med Tøyenløftet har politiet tatt opp kampen, og Tornes forteller at tilstanden er langt bedre i dag.

En selvfølge at vi blander oss

Hønsene er ferdige med måltidet, og etter en kaotisk seanse med fjær og fugl alle veier, er alle trygt på plass bak nettingen. Askil, Zacharia og Genevra skal videre på fisketur med aktivitetsskolen. Tilbudet ble benyttet av 96 prosent av elevene på Tøyen skole i 2014, mot 20 prosent i 2013. Årsaken til den dramatiske økningen, var at det ble gratis. Også det en del av Tøyenløftet.

— Det ble en myte at innvandrere ikke ville bruke aktivitetsskolen. Da det ble gratis, kom alle. Fattigdom er vanskeligere å forholde seg til enn å tenke «sånn er de bare». Når det handler om fattigdom, må man faktisk gjøre noe med det, sier Tornes.

Portrett: Munchmuseet flytter kanskje til Bjørvika, men Edvard selv blir værende på Tøyen. Foto: Siv Dolmen

— Jeg synes det skulle være en selvfølge at vi blander oss, og at forskjellige folk bor sammen. Men det er jo ikke det. Det er sånn at de aller fleste, de vil skygge unna folk som er svakere enn dem selv, sier Breiteig.

— Annerledes enn de selv, nærmest retter Tornes.

— Men når det først er sånn, så har vi jo veldig lyst til å vise det fram, at dette ikke bare er mulig, men at det også er veldig interessant og gøy og meningsfylt. Jeg synes det er mye gøyere å høre om en barndom i Etiopia enn hvilke fliser man legger på badet. Mye mer lærerikt. Folk her har jo masse å gi, sier Breiteig.

De siste årene har det dukket opp store veggmalerier på flere av bygårdene i området. Det siste tilskuddet er et blomstermaleri ved T-banen, oppkalt etter en av områdets tiggere, Nelo. Steffen Kvernelands Munch-portrett stirrer storøyd over lekeparken på en ulastelig antrukket fugl, signert tegneserieskaperen Jason. Sistnevnte pryder kortveggen på bygården Tornes og Breiteig bor i.

Bjarte Breiteig

Etter at Askil, Genevra og Zacharia har fått følge den snaut 200 meter lange skoleveien, viser Tornes og Breiteig flere synlige spor av beboerengasjementet. Søyler med bilder av Tøyen-folk, og lekeinstallasjonen Trekanten, som lyser opp omgivelsene om kvelden og snart fyller to år.

— Den kan brukes til alt - til å leke i, ligge og kline i, eller sitte og drikke øl i. Den brukes virkelig av alle, sier Breiteig og ler.

Rusmisbrukere og voldsdømte

Bygården Breiteig og Tornes bor i har kommunale boliger som nærmeste nabo. I perioder er det fulle folk som skriker og kaster ting. Det har ikke alltid vært hyggelig å la barna leke på lekeplassen utenfor.

Barnefamilier, rusmisbrukere og voldsdømte plasseres om hverandre i leilighetene. Senest i midten av mai ble det begått et knivdrap i blokka. Breiteig var inne der 17. mai, noen dager etter drapet.

— Barna satt der og lekte og snakket om at det var ei dame som ble drept her, og at hun blødde kjempemye, så spurte de hverandre om hvor mange is de skulle ha. Alt går i ett for dem, sier Breiteig.

  • Jeg synes det skulle være en selvfølge at vi blander oss, og at forskjellige folk bor sammen.

Nasjonaldag: 17. mai-feiring med breakdance på Tøyen. Foto: Janic Heen

Tornes har tøyd fleksitiden nok, og må løpe videre på jobb. Breiteig går videre til Tøyen torg, som har gjennomgått en alvorlig oppgradering de siste årene. Også det en del av Tøyenløftet. På turen over torget stopper Breiteig for å prate med kjentfolk. Den lokale bokhandleren. Damene i blomsterbutikken. Postmannen, som har gått samme ruta i 30 år.

— Det er nesten blitt en landsbyfølelse etter hvert, sier Breiteig.

De tre stive skikkelsene i Odd Hilts skulptur «Ved vannposten» har stått her i 39 år. I det siste har det blitt mye endringer, selv for en bronsestatue. Tomme lokaler er blitt fylt med restauranter og butikker. Nysnekrede torgmøbler er på plass. Det gamle postkontoret har blitt utested, men har beholdt navnet sitt.

— Det hender det blir en øl på Postkontoret. Hvis jeg sitter i baren, kan jeg se når Tonje slukker lyset i stua, sier Breiteig.

Bjarte Breiteig

Leter etter ny historie

I april åpnet også den oppgraderte bibliotekfilialen på Tøyen. Blant arbeidsplasser og bokhyller er det også en krok for de minste. I skuffer ligger det barnebøker på arabisk, persisk, tamil, tyrkisk, somalisk, spansk og urdu. I fjor hadde biblioteket et besøkstall på 120.000. Etter nyåpningen har de hatt en økning på 70 prosent, og det ser ut som de kommer til å overgå Munchmuseet i antall besøk i år.

På fagspråket snakker man om gentrifisering: Tidligere arbeiderstrøk eller belastede områder som gradvis tiltrekker seg mer ressurs- og pengesterke beboere. Men har Tøyen mistet noe i endringsprosessen?

— Jeg tror det har forandret seg aller mest til det bedre. Hva mister vi? Nei, vi mister en gjeng med dopdealere, men de kan jeg fint klare meg uten, sier Breiteig.

  • Sørlendinger forstår ikke dette helt. De skjønner ikke at ikke alle helst vil bo Kristiansand.

bjarte1.JPG

Etter en liten tenkepause dukker det opp et annet svar.

— Vi har mistet venner som ikke har råd til å bo her lenger. De som har vært studenter, bodd i studentbolig og har barn på skolen her, de sliter med å komme seg inn på boligmarkedet her nå. Det er veldig, veldig leit.

Oppvekstens kristne tro har forsvunnet gradvis ut av livet til Breiteig, og han omtaler seg selv som agnostiker i dag. Han strever fortsatt med tro og tvil, men nå handler det om hans egne tekster.Han omtaler skriveprosessen sin som en daglig troskamp. Før han tror på det selv, blir det bare tomme ord.

For øyeblikket er han på leting etter en ny historie å fortelle. En ny historie å tro på. Han ser for seg at det blir en roman. Den forrige og første romanen, «Mine fem år som far» fra 2014, tok det åtte år å bli ferdig med. Denne gangen vil han prøve å behandle noen av erfaringene han har fra Tøyen. Hvordan det kommer til uttrykk er fortsatt uvisst.

— Det kan nok hende at jeg prøver å skrive fram et miljø som ligner dette. Og så lurer jeg på hva det er som binder folk sammen. Folk som ikke har slektsbånd eller felles bakgrunn. Hvorfor føler jeg ansvar for barna her, for eksempel? For det gjør jeg. Hva er det egentlig som gjør oss til en enhet? Jeg vil prøve å grave litt i det. Av og til kan vi jo lengte bort herfra og føle at vi ikke orker dette mer, men vi henger fast i det, ikke sant.

Det er Tøyen som er hjemme for Breiteig og familien. Han har ikke bodd i Kristiansand siden han var 19, og det har heller ikke vært aktuelt å flytte tilbake. Rett og slett fordi livet deres er her.

— Sørlendinger forstår ikke dette helt. De skjønner ikke at ikke alle helst vil bo Kristiansand, sier han og smiler.