Klokken er straks midnatt. Høstkulden biter. Selv en lukket glidelås på skinnjakken klarer ikke stenge ute de kalde vindene. Jeg trenger meg frem til Joachim, som har på seg en neonfarget vest med «koordinator» trykket på ryggen. Han er omringet av et titall menn i alderen 20 til 40 år. Mennenes ansikt er preget av trøtthet, og øynene er fraværende.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

Noen har en plastpose i hånden, andre har en ryggsekk av finere merke. Nesten ingen bærer tungt. Så godt som alle har en smarttelefon i hånden. En eiendel som virker å være viktigere enn noe annet når man befinner seg på flukt. Jeg antar at mennene har kontanter stappet ned i sko, strømper og innsydd i klær. Mange har betalt i snitt 6000 euro for å kunne ta seg gjennom Europa.

— Jeg har plass til fire personer.

— Bra, kjør dem til Nobelberget, sier Joachim, mens han peker på noen i forsamlingen samtidig som han teller på arabisk. You, schmsa, yalla! (Dere fire, kom igjen!)

Vi befinner oss utenfor Stockholms sentralstasjon. Plassen har de siste ukene blitt en oppsamlingsplass for alle transittflyktningene som har kommet til Stockholm for siden å ta seg videre til Finland. Sverige opplever nå, i likhet med mange andre europeiske land, den største flyktningstrømmen i moderne tid.

Antall asylsøknader ligger på historisk høyt nivå og i løpet av september søkte cirka 24.300 personer asyl i Sverige. Omtrent like mange passerte Sverige for å søke seg videre til noen av nabolandene. Verden er vitne til en ny omfattende folkevandring, det er som om noen har dratt ut proppen.

Jeg har flere sene kvelder engasjert meg i en spontan og organisk, frivillig bevegelse som har samlet seg under paraplynavnet Reefuges Welcome. Etter jobb har jeg skiftet klær, fått mat i meg selv og barna, og etterpå frem til midnatt kjørt transittflyktninger til tilfeldige overnattingssteder.

Nå skal det understrekes at min innsats er ubetydelig i denne sammenhengen. Bare i Stockholm har et hundretalls frivillige hender og føtter engasjert seg i flyktningenes situasjon døgnet rundt.

Leger, jurister, vektere, sosialarbeidere, byråkrater og butikkansatte gjør alt fra å møte transittflyktninger på perrongen, til å gi dem mat, klær og medisiner. Selv kjører jeg det vi spøkefullt kaller Asylbullen (bullen er slang for taxi på svensk). Vi er noen med tilgang på bil som kjører flyktninger fra jernbanestasjonen til ulike midlertidige soveplasser der asylsøkerne kan spise og få litt hvile før de skal fortsette ferden mot håpet om trygghet.

På veien prøver jeg som så mange ganger tidligere den kvelden småprate med de slitne passasjerene mine som jeg kjører gjennom byen. Ofte er det vanskelig å kommunisere, siden mange har begrensede engelskkunnskaper.

Denne gangen kjører jeg fire afghanske gutter i tyveårene. Det viser seg at to av dem snakker godt nok urdu for at vi skal kunne kommunisere om det viktigste. Guttene hadde vært på reisefot den siste måneden. Ferden har gått gjennom Afghanistan, Pakistan, Iran, Irak, Tyrkia, Hellas, Makedonia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Med bil, i lastebil, til fots, i båt, med tog og så et hundretalls nye kilometer til fots. I løpet av reisen hadde guttene møtt alle sider av menneskeligheten - vennlighet, sinne, svindlere, mistenksomhet, nysgjerrighet. Jeg spør dem hvor de har følt seg minst velkommen i løpet av reisen. De svarer unisont, uten tvil i stemmen: Ungarn.

Det jeg er mest forundret over, er guttenes glade oppsyn, til tross for at de har opplevd en mildt sagt stressende måned. Vi klarte til og med å få til litt glade utrop og allsang når jeg setter på en indisk bollywoodlåt. Kanskje er det sånn at når livet er utenfor kontroll og utryggheten er et faktum, begynner mennesket å ta vare på alle små gledesstunder som oppstår.

Guttene jeg kjører, Hadir, Reza og ytterligere to navn som jeg ikke klarte å oppfatte, skal som mange andre transittflyktninger sette seg på et tog neste dag til Haparanda for så å ta seg til Finland med buss.

Det går et rykte blant asylsøkere fra Irak, Afghanistan og Kurdistan at det er lettere å få oppholdstillatelse der, sammenlignet med Sverige. Om det stemmer, er det ingen som vet. Jeg biter meg i tungen når jeg hører guttenes planer. Jeg vil fortelle om det jeg har lest om hvordan enkelte finner har bygd en menneskelig mur mellom Sverige og Finland som et forsøk på å hindre Hadir, Reza og andre i samme situasjon å krysse grensen.

Det er som om Finland har glemt nøden som de opplevde bare 60 år tidligere da Sverige åpnet sine grenser under annen verdenskrig for at finner - barn, voksne og eldre - skulle kunne få en fristed i Sverige.

Iblant er det lett å miste troen på menneskeheten ettersom vi tilsynelatende aldri ser ut til å lære av historien, eller vi lett glemmer hvordan andre har hjulpet oss når vi har vært i nød.

Å kjøre «asylbullen» etter jobb har igjen gitt meg håp om medmenneskelighet. Jeg har møtt et engasjement som er ubeskrivelig. Mennesker har en fantastisk evne til å vekke til live sine empatiske evner når det virkelig gjelder.

  • Jeg har flere sene kvelder engasjert meg i en spontan og organisk, frivillig bevegelse som har samlet seg under paraplynavnet Reefuges Welcome.

  • Kanskje er det sånn at når livet er utenfor kontroll og utryggheten er et faktum, begynner mennesket å ta vare på alle små gledesstunder som oppstår.