Historien om Pål Johan Gulbrandsens forsvinning var en av fjorårets mest leste artikler i A-magasinets. I samråd med søsteren Reidun Margrete Gulbrandsen deler vi artikkelen på nytt nå i påsken. I bunnen av artikkelen kan du lese hva som har skjedd etter at vi publiserte historien første gang i juni 2021.
Hamar/Arendal/Oslo
Toneheim folkehøgskole ligger på den ene siden av riksvei 25. På motsatt side Vang kirke og Ridabu skole, med sitt bibliotek. Og midt imellom, i en slak sving, ligger et busstopp.
Biler og vogntog passerer. Tettstedet utenfor Hamar gjør lite av seg under et gråblått skylag denne marsdagen i år.
Men for politiet er bussholdeplassen ved Ridabu skole et mysterium.
Her opphører alle spor etter studenten Pål Johan Gulbrandsen, som ble meldt savnet for snart ett år siden.
Søndag 26. juli 2020, klokken 21.10, ble en billett kjøpt med hans bankkort på en buss herfra. Men hva han kan ha gjort her, og hvor veien gikk videre, vet ingen.
Politiet stusser like mye nå som før etterforskningen startet
Spor som kan løse forsvinningssaker, er som visket bort.
Mobiltelefon. Elektroniske spor. Overvåkingsbilder. Tips fra folk. Nesten alt er fraværende.
– Vanligvis har vi en følelse av hva som kan ha skjedd. Men i denne saken har vi ikke fått opplysninger som gjør at vi kan utelukke noen av hypotesene vi jobber etter. Vi holder alle muligheter åpne, sier politiadvokat Ingrid Hagen i Innlandet politidistrikt.
Det er tre dager i juli i fjor som spesielt interesserer politiet.
Den siste samtalen
Fredag 24. juli 2020 har elever og lærere ved Høgskolen i Innlandet, Blæstad, tatt seg en etterlengtet ferie. Nesten ingen er igjen på studiestedet som ligger der byen Hamar går over i langstrakte jorder og gårdsbruk.
I en hvitmalt kårbolig rett ved skolen er agronomstudent Pål Johan Gulbrandsen alene på hybelen. De seks andre studentene som også leier her, har reist hjem. Sørlendingen har utsatt feriestarten, han har sommerjobb på en gård på Nes i Ringsaker, ytterst på en halvøy i Mjøsa.
Også denne fredagen har 21-åringen vært på jobb. Han ble sett syklende hjemover av arbeidsgiveren på gården. Men før han tråkket av gårde, avtalte de at han skulle jobbe frem til onsdag uken etter. Så var planen å ta en avstikker til Oslo for å henge med kompiser noen dager før han reiste hjem til Arendal.
Til kameraten Kin Hong Lee sendte han tekstmelding en uke før forsvinningen.
– Han spurte om vi skulle finne på noe i Oslo, sier Hong Lee.
– Var kanskje litt ensom
De traff hverandre under datastudier på Oslo Met to år tidligere. Pål Johan Gulbrandsen studerte programmering før han ble lei og ikke orket å sitte i ro foran PC-en lenger. Han ville ha mer kroppsarbeid og tunge løft. En jobb i fremtidens norske landbruk passet ham.
– Han var kanskje litt ensom på Hamar. Han savnet å finne på noe med Oslo-venner, spille basket i parken eller gå turer i skogen. Men at han skulle forsvinne? Nei! Hele saken er rystende. Urealistisk, sier Kin Hong Lee.
Hvor har han tatt veien, spør alle seg. Kan han ha valgt å forsvinne selv? Tatt sitt eget liv? Eller har det skjedd noe kriminelt? Og hvorfor finnes så få spor?
Venner og familie mener det er usannsynlig at 21-åringen skal ha tatt sitt eget liv eller valgt å forsvinne. En nær venn i Oslo sier at han likte å være for seg selv i perioder. Turer i Marka kunne strekke seg over flere dager på egen hånd.
Men å forsvinne nærmest som en usynlig?
– Jeg tror det fortsatt ikke. Han kom alltid hjem igjen. Han trengte bare litt tid på egen hånd. Nå håper jeg bare at han fortsatt lever. At han har flyttet på en øy og sagt «goodbye» for en stund.
Heller ikke politiet mener den ene teorien står sterkere enn den andre.
– Ikke noe i etterforskningen tilsier at han skal ha tatt sitt eget liv. Han har ingen psykiatrisk historikk, men vi kan ikke utelukke hypotesen, sier politiadvokat Ingrid Hagen.
På Blæstad, 8 km fra Hamar sentrum, leide Pål Johan Gulbrandsen en hybel.
Han hadde gangavstand til Høgskolen i Innlandet, studiested Blæstad.
Lørdag 25. juli 2020 handlet han på Rema 1000 på Ridabu. Kassalappen er siste sikre livstegn.
Søndag 26. juli 2020 kl. 20.07 blir det kjøpt én billett med hans bankkort på buss 105 fra Nilsrud holdeplass i retning Hamar sentrum.
Søndag 26. juli 2020 kl. 21.10 blir bussbillett nr. 2 kjøpt med Gulbrandsens bankkort på buss B21 fra holdeplassen Ridabu skole i retning Hamar sentrum.
Etter det stopper alle spor.
Fredag så utleieren av hybelen på Blæstad at Pål Johan Gulbrandsen kom syklende opp denne grusveien.
De snakket sammen på hybelen og han virket i godt humør.
Utleieren blir den siste politiet med sikkerhet vet at så studenten i live.
– Det er rart å tenke på, ja. Trist hele greia. Spesielt fordi ingen finner ut noe, sier utleieren utenfor kårboligen på Blæstad.
Raget over de aller fleste
Det skulle ikke være så vanskelig å få øye på Pål Johan Gulbrandsen. Ikke fordi han var typen til å stikke seg frem eller snakke høyest. Men den blonde, slanke studenten raget godt over gjennomsnittet, med sine 194 centimeter.
– Sånn sett var han lett å legge merke til, sier utleieren.
Senere på fredagskvelden snakket Pål Johan Gulbrandsen med en annen kamerat fra Oslo. Begge hadde sett samme basketkamp på PC-en natten før.
– Pål Johan var ikke spesielt interessert i sport, men han fulgte en del med på basket. At han ble så ivrig, tror jeg skyldes min lidenskap for NBA og amerikansk basket, forteller kameraten.
På meldingstjenesten Whatsapp delte de basketlinker nesten daglig. På telefon snakket de med hverandre kanskje én gang i uken. Samtalen denne fredagen ble deres siste.
– Vi avtalte å spille basket når han skulle komme innom Oslo på vei til ferie i Arendal. Alt var som normalt med ham, sier kameraten.
Det siste livstegnet. De siste sporene
Lørdag morgen 25. juli forlater Pål Johan Gulbrandsen hybelen på Blæstad for å handle. Trolig sykler han bort til Rema 1000 på Ridabu.
Klokken 10.46 viser kassalappen at han har handlet matvarer for drøyt 200 kroner. Innkjøpet er politiets siste sikre livstegn. I kjøleskapet på Blæstad fant politiet kyllingbryst, melk, krydderskinke og Tex MEX Sliders.
Søndag 26. juli får en kamerat et mobilanrop fra Pål Johan Gulbrandsen. Han husker ikke eksakt klokkeslettet, men han anslår tidspunktet til å være «sånn midt på dagen». Kameraten er på hyttetur og ringer ikke opp igjen.
– Vi pleide å ringes innimellom, men jeg tenkte ikke over anropet da jeg så det. I dag angrer jeg dypt på at jeg ikke tok kontakt samme dag, sier han.
Klokken 19.25 er siste aktivitet registrert på smarttelefonen. Minuttet senere logger han ut PC-en. Trolig forlater Pål Johan Gulbrandsen hybelen på Blæstad rett etterpå. På bordet ligger mobiltelefonen igjen. Utenfor blir sykkelen stående urørt ved husveggen. Politiet antar at han går grusveien ned til Nilsrud busstopp, som ligger snaut 1 kilometer unna.
Klokken 20.07 blir bankkortet hans brukt for å betale en billett i retning Hamar. Høyst sannsynlig er det han som betaler billetten på buss 105, men politiet tar et ørlite forbehold. Såkalt «tæpping» gjør at andre kan ha brukt bankkortet hans om bord på bussen.
Klokken 21.10 belastes bankkortet hans på ny. Denne gangen fra bussholdeplassen Ridabu skole på buss B21 i retning Hamar.
Mellom disse to holdeplassene skiller kun 2 kilometer og 6 minutters kjøretid. Politiet tror derfor Pål Johan Gulbrandsen kan ha gått av 105-bussen og oppholdt seg på Ridabu en times tid før han tok buss B21 videre i retning Hamar sentrum.
Hvorfor gikk han av bussen ved Ridabu skole?
Var det noe spesielt han skulle her?
– Ingen vet, sier etterforskningsleder Frode Hjulstad og tar seg til hodet.
Han står rett ved stoppestedet Ridabu skole sammen med kollega Ingrid Hagen. Begge har stilt seg spørsmålene: Kan Pål Johan Gulbrandsen ha kjent noen på det lille tettstedet? Har han hatt kontakt med noen her? Var han på biblioteket på skolen, og skulle låne noen bøker til studiene?
– Vi vet heller ikke noe om formålet med hele turen, sier Ingrid Hagen.
Begge bussbillettene gjaldt for sone 1, til Hamar sentrum og ikke lenger. Hvis han var på vei til sommerjobben, måtte han ha gått til fots de drøyt 3 milene fra byen, langs Mjøsa og ut på Nes.
Hvis han ikke snek på bussen.
– Og det tror vi ikke skjedde. Han er ikke beskrevet som en sånn type, sier Hjulstad.
Alt stopper på bussholdeplassen Ridabu skole.
Søsterens første reaksjon
Hun var i Oslo for å levere fra seg en hund til ny eier.
Reidun Margrete Gulbrandsen (27) hadde bestemt seg for å flytte tilbake til Arendal etter å ha studert og jobbet som akupunktør i hovedstaden i fem år. Men i fødebyen var det ikke plass til den firbente hjerteknuseren.
Søsteren til Pål Johan Gulbrandsen kjempet mot tårene da smarttelefonen beveget seg i lommen lørdag 1. august i fjor. Moren hadde lagt igjen fire ubesvarte anrop før hun endelig svarte. Datteren forklarte at hun egentlig ikke kunne snakke, at det var «mye følelser med omplasseringen av hunden».
– Men jeg hørte også mamma si at de ikke kunne finne Pål. «Vi vet ikke hvor han er.»
27-åringen sitter på Zero Waste-butikken i Arendal. Hun ser ned på glasset med grønn te foran seg og husker at hun først ble irritert på broren som ikke hadde dukket opp til sommerjobben som avtalt.
– Min første reaksjon var: «Hva har han funnet på nå?» Jeg ble litt irritert, for jeg vet hvor vimsete han kan være. Og han er elendig til å ha med seg mobiltelefon. Han tenkte nok lite over at andre kunne bekymre seg for ham, sier hun.
I bilen etter hunde-leveringen kjente hun stresset øke. En uke var gått siden siste livstegn (kassalappen) fra broren, og hun hadde ikke snakket med ham på en måneds tid.
Hun lovet moren å kontakte kamerater og Facebook-venner for å prøve å finne ut hvor han var. Etter å ha delt leilighet med broren på Lambertseter i Oslo i ett år var hun blitt godt kjent med flere av kameratene hans.
Men ingen visste noe.
Reidun Margrete Gulbrandsen er midt i rekken av syv søsken, der Pål Johan er nest yngst. De hadde et nært forhold.
Søsteren forteller om en varm bror
Som kunne være stillfaren, men frittalende i diskusjoner om politikk, samfunn og vitenskap.
Han kunne også være litt vimsete og distré
En gang låste han seg selv inn på skolen i Arendal ved et uhell. I timevis var han borte uten at noen fant ham. Etter en lang stund kom han løpende hjem i bare treningstøyet – midt på vinteren.
Hun hadde en dyp uro i seg over hva som kunne ha skjedd ham.
Kom ikke på jobben som avtalt
Da Pål Johan Gulbrandsen ikke dukket opp på Nes som avtalt, varslet arbeidsgiver på gården firmaet som formidlet sommerjobben. Deretter forsøkte flere å komme i kontakt med ham de nærmeste dagene.
Men uten resultat.
Lørdag 1. august meldte familien ham savnet til politiet.
Politiet hadde så vidt startet letingen for fullt da også en annen person ble meldt savnet i området.
Politiet søkte i Mjøsa etter Pål Johan Gulbrandsen.
Men han var ikke å finne i Norges største innsjø.
Politiet har knapt fått tips i saken.
En båtfører på Mjøsa hadde ikke kommet til rette. Ingrid Hagen var plutselig påtaleansvarlig i to forsvinningssaker, men politiadvokaten merket stor forskjell på dem. I den ene strømmet meldinger og tips inn fra publikum. I den andre var det stille.
– Båtføreren på Mjøsa (som senere ble funnet omkommet) fikk mer oppmerksomhet i avisene. Jeg tror det er hovedgrunnen til at vi fikk flere tips i den saken, sier hun. Selv ikke et innslag på TV 2s seermagnet Åsted Norge ga flere tips om Pål Johan Gulbrandsen. To vitneobservasjoner var alt, og begge ble raskt lagt til side. Totalt kan antall tips i saken telles på én hånd.
En mulighet gjensto for politiet
Politiet gjennomførte over 30 avhør uten å komme nærmere en løsning. Søk med hunder på steder der politiet tror studenten kan ha oppholdt seg, var resultatløse. Og det fantes ingen elektroniske spor å gå etter.
Pål Johan Gulbrandsen hadde to mobiltelefoner. En smarttelefon på hybelen på Blæstad og en eldre Nokia-modell på Nes, der han leide et lite rom til sommerjobben.
Men begge mobilene ble funnet uten SIM-kort.
– Det var sånn Pål Johan var, sier en som studerte med ham på Oslo Met.
Medstudenten forteller om e-postadresser som stadig ble forandret. Om skepsis til nettskylagring og SIM-kort som gikk ut og inn av mobiltelefonene. Pål Johan Gulbrandsen unngikk å legge igjen unødige elektroniske spor og var kritisk til et overvåkingssamfunn.
– Gjennomgangen og undersøkelsene vi hadde av de elektroniske enhetene ga oss veldig lite, sier Linda Skjæveland Bergsjø, politioverbetjent i Kripos, som bisto politiet på Hamar.
Til slutt sto én mulighet igjen for politiet: videoovervåkingen på bussene.
Videobilder ville stadfeste om han faktisk tok bussene i retning Hamar den julisøndagen. Og kunne bilder gi en slags forklaring på hvorfor all tilsynelatende normalitet med Pål Johan Gulbrandsen var blitt til en sporløs forsvinningssak?
Harddisker ble skrudd ut av bussene. Videoopptak som var automatisk slettet, ble forsøkt gjenopprettet av Kripos og hos produsenten i Tyskland.
Men alt var borte for evig tid.
– Det ble et slags sluttpunkt for oss. Videoovervåkingen var vårt siste håp, sier Ingrid Hagen.
Politiet stilte saken i bero for et halvt år siden. De mener mangelen på informasjon gjør videre leting umulig. Kun nye tips eller funn kan gjenåpne etterforskningen.
Har grått seg gjennom sorgen
I Arendal har Reidun Margrete Gulbrandsen vent seg til å leve med det uvisse.
Etter at broren forsvant, har hun grått seg gjennom bilder av ham, tekster og en videosnutt hun fant i kjelleren på Lambertseter i Oslo, der de bodde sammen.
– Han filmet seg selv med mitt kamera mens han sang. Han var alene i leiligheten og sang med hele seg. Jeg gråter ennå når jeg tenker på den, sier hun.
En uke etter at broren ble meldt savnet, reiste hun til leiligheten hans på Blæstad sammen med to venninner. Hun var fast bestemt på å lete etter ham langs Mjøsa og til Nes. Men da bussbillett-kjøpene ble kjent, forandret hun planene. Søsteren tror ikke broren dro i retning Nes den søndagen i juli, men at han har vært utsatt for et uhell. Kanskje i Hamar-området. Eller i Mjøsa.
– Jeg har aldri følt at det ligger noe kriminelt bak. Og selvmord har hverken noen i familien, politiet eller jeg inntrykk av kan ha skjedd. Min følelse er at han har snublet eller falt utenfor en skråning eller noe sånt. Sannsynligvis er han død, sier hun.
Reidun Margrete Gulbrandsen har gitt flere avis- og TV-intervjuer om broren etter at han forsvant.
Hun vil dele opplevelsene de hadde sammen.
Uansett hva som har skjedd.
Pål Johan Gulbrandsens mor og far ønsker ikke å medvirke i saken, men har gitt sin godkjenning til at A-magasinet skriver om den.
OPPDATERING: Etter at A-magasinet publiserte denne saken i juni, har politiet fått inn flere tips. Blant annet vitneobservasjoner fra biblioteket på Ridabu og på og ved Domkirkeodden i Hamar. Men ingen av tipsene har ført politiet nærmere en løsning i forsvinningssaken til Pål Johan Gulbrandsen.