Villaene ligger på rekke og rad i et av Stavangers penere strøk. Inne i husene sysler folk med sitt. Noen ser på nyhetene, andre står ved kjøkkenbenken og tømmer oppvaskmaskinen eller er i ferd med å få ungene til køys. I de opplyste rommene er de godt synlige for den som ferdes ute i mørket.

På veien utenfor en stor hvitmalt villa står en grå bil. En kvinne på kveldstur med hunden passerer, men hun legger ikke merke til skikkelsen som sitter bak rattet. Han har sittet der en god stund nå. Det begynner å bli kjølig, men han kan ikke starte tenningen. Det kan vekke oppmerksomhet. Han holder et filmkamera i hendene, blikket under skyggelua er vendt mot huset. Plutselig tennes lyset i et av vinduene i annen etasje, og en mann kommer til syne, kun iført underbukse. Skikkelsen i bilen hever kameraet og trykker på «record».

Lyssky virksomhet

– Det ble et ganske avslørende opptak, sier «Trond». Egentlig heter han noe helt annet. Han vil være anonym. Det er bare de aller nærmeste som kjenner «Tronds» bigeskjeft som privatetterforsker. Stavanger er en liten by. Han kan ikke risikere å bli gjenkjent. Det er en lyssky virksomhet han bedriver.

«Trond» har tatt oss med til den samme parkeringslommen utenfor den samme villaen i den fornemme gaten. Det er et par måneder siden han filmet den halvnakne mannen i vinduet.

Videokamera med god zoom er et viktig redskap for en privatetterforsker. Foto: Jarle Aasland

Oppdraget var enkelt: En kvinne mistenkte at mannen var utro. Hun skulle utenbys på jentetur, og «Trond» fikk i oppdrag å spane på ektemannen mens hun var borte. Da han forlot hjemmet fredag kveld fulgte «Trond» etter. Så var det bare å vente. Til slutt fikk han lønn for strevet.

– Det er ikke alltid jeg kan sitte i bilen å spane. Det hender at jeg må gjemme meg bak et hushjørne, en busk eller et tre når jeg skal sikre bildebevis. Andre ganger kler jeg meg opp som en håndverker eller låner min mors hund når jeg skal spane. Ingen mistenker en snekker tilsynelatende på vei hjem fra jobb, eller en mann på kveldstur med bikkja, for å være privatetterforsker.

Mye utroskap i Stavanger

De lusker ute i mørket, de klatrer i trær for å få bedre innsyn til soveromsvinduer og de kler seg ut som servitører på firmafester eller julebord. Å være privatetterforsker krever ikke autorisasjon, lisens er ikke nødvendig. Hvem som helst kan bli det, uansett bakgrunn og utdannelse.

Det er vanskelig å fastslå hvor mange det finnes av virkelighetens Varg Veumer i Norge, men det antas å være rundt 100. Trond fra Stavanger er en av 35 etterforskere i Etterforsker1 Gruppen AS. Byrået reklamerer med at de er et av landets største, og har ansatte i flere norske byer. «Hvis din partner er utro med en elsker eller elskerinne, så avslører vi dette forholdet for deg. Det er alltid best å vite!» kan man lese på det Sandefjord-baserte firmaets nettside. Et annet sted: «Vi ser det, vi er der, vi vet!».

– Mange har den oppfatning at vi bare driver med utroskap. Det stemmer ikke. Vi gjør mye annet, alt fra bedrageri, barnefordelingssaker og ulike former for spaning til å bistå mennesker som mener seg utsatt for justismord. Omtrent 20 prosent av oppdragene vi får kommer fra Stavanger og omegn, størsteparten av disse er utroskapssaker. Faktisk har vi flere oppdrag som omhandler utroskap i Stavanger enn andre norske byer, sier daglig leder i Etterforsker1, Thomas Mathiesen.

– Sier du rett og slett at folk i Stavanger er mer utro enn andre?

– Det er mye som tyder på det, ja. Kanskje det har en sammenheng med at folk i oljebyen har god råd, eller at Stavanger er en internasjonal by. Ikke vet jeg.

Å følge etter et objekt i bil er en stor del av en privatetterforskers arbeidshverdag. Foto: Jarle Aasland
– Det ser ut som et vanlig par med briller. Men det er det ikke. Det er spionbriller, med innebygd kamera. -Dette er utstyr som er lett tilgjengelig på nettet, sier «Trond». Foto: Jarle Aasland
Det heter at riktig utstyr er halve jobben. Det gjelder også for en privatetterforsker. Her viser «Trond» frem et HD-kamera kamuflert som en bilnøkkel. Foto: Jarle Aasland
«Trond» trives best i ly av mørket. Det er en lyssky virksomhet han bedriver. Foto: Jarle Aasland

Frynsete rykte

Yrket har eksistert lenge, men hadde en oppblomstring i Norge på 80-tallet. Pensjonerte politimenn opprettet egne selskap. Tjenestene var etterspurte og mulighetene til å tjene gode penger var forholdsvis store. Trygghet og lav lønn ble byttet med usikkerhet og høyere lønn. Også litt mer tvilsomme typer så sitt snitt til å tjene penger på virksomheten. Da et offentlig utvalg på slutten av 90-tallet gjorde en utredning på oppdrag fra Justisdepartementet ble det avdekket at flere av privatetterforskerne hadde en fortid som kriminell. Noe som påførte bransjen et frynsete rykte.

– Beklageligvis er det noen useriøse aktører i vår bransje. Det er ødeleggende og undergraver vår tillit, sier en av Norges mest erfarne privatetterforsker, Jan Christian Grøttum. Han har tidligere jobbet 25 år i politiet, de ti siste årene som drapsetterforsker i Kripos før han begynte for seg selv og etablerte firmaet Aktor AS. Grøttum er i tillegg leder for de godt og vel 40 medlemmene i Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet (NFES). I over 20 år har han jobbet for å få til en offentlig autorisasjon for privatetterforskere i Norge.

– Det har vært en kampsak for meg i lang tid, men jeg får ikke gjennomslag hos myndighetene. Som så mye annet handler det om penger. En autorisasjon vil føre til at det må etableres en kontroll og sanksjonsordning, noe som myndighetene ikke har, eller ikke er villige til å finne ressurser til. Det er synd. Slik jeg ser det ville en lisensiering ha luket bort de elementene som er med på å gi bransjen et snuskete rykte, sier den tidligere polititoppen som mener at privatetterforskere er en bransje i vekst.

– Vi ser at både privatpersoner og næringsliv har økonomi og vilje til å engasjere private etterforskere i saker de trenger hjelp til å løse, sier han. Grøttum anbefaler alle som tenker å hyre en privatetterforsker om å gjøre en grundig bakgrunnssjekk.

– Bruk alltid litt tid på å sjekke om dette er en seriøs aktør. Finn ut om personen eller byrået er bransjeorganisert og gjerne hvilke erfaringer andre har gjort, sier han.

Adrenalinkick

Tilbake til «Trond». Det er lite ved ham som minner om prototypen på privatdetektiv, hva nå det måtte være. Han har ikke whisky-røst og ser ikke særlig mystisk ut. Han er heller ingen tatovert muskelbunt. «Trond» er en helt vanlig mann. Smilende og sympatisk siddis i midten av 30-årene.

Til daglig jobber han i en offentlig etat i Sør-Rogaland. Han har samboer og to små barn. Detektiver har fascinert ham siden han var liten gutt. Nero Wolf, Bergerac og Miami Vice. Et tilfeldig googlesøk for sju år siden gjorde at han havnet på Etterforsker1 sin nettside. Han sendte en e-post til Thomas Mathiesen bare for «løye». Hadde de kanskje behov for en etterforsker i Stavanger? De hadde de. Dermed var det gjort.

Om du tror det bare er i kriminalromaner eller på detektimen at privatetterforskere gjemmer seg bak busker og trær for å fotografere uvitende personer med telelinse – da må du tro om igjen. Foto: Jarle Aasland
Ingen mistenker at en helt vanlig mann med en helt vanlig ryggsekk på vei gjennom en av byens parker er en privatetterforsker på vei til jobb. Foto: Jarle Aasland

– Det er et skikkelig adrenalinkick når man lykkes med å sikre seg gode bildebevis, sier Trond og haler frem en ryggsekk som ligger mellom to barneseter bak i bilen. Den inneholder alt en privatetterforsker trenger. Et videokamera, fotoapparat med telelinse, en skyggelue med innebygget kamera i bremmen, kikkert, spionbriller og noe som ser ut som en helt ordinær bilnøkkel, men som er et kamuflert HD-kamera.

– Dette er helt genialt når jeg skal tett på folk, som for eksempel på en restaurant eller en nattklubb. Det tar både levende bilder og stillbilder. Et annet viktig arbeidsredskap er videokameraet.

– God zoom er viktig, sier han og retter kameraet mot et av vinduene i den hvite villaen. På et bord står en skål med frukt. En oppslått bok ligger ved siden av. Kameraet fokuserer. Bilden er krystallklare.

– Er dette lovlig? spør jeg, og tar meg selv i å hviske.

– Ja, det er lovlig. Vi befinner oss på offentlig grunn. Jeg går aldri inn i hagene til folk. Der går grensen. Vi er ikke lovløse cowboyer, vi har regler for hva som er lov og ikke lov.

– Hva er det som ikke er lov, spør jeg, fortsatt med lav stemme, fra min plass i baksetet mellom de to barnesetene.

– Romavlytting for eksempel. Det er heller ikke tillatt å feste GPS-sporer på biler.

– Og disse tingene har du aldri gjort?

– Nei. Eller jo. Jeg har brukt GPS-sporer én gang. Det er nemlig sånn at det er lov så lenge bilens eier gir sitt samtykke. Og i dette tilfellet brukte den utro ektemannen konas bil. Og hun samtykket.

Med finn.no som alibi

«Trond» har fått et nytt oppdrag. En hustru mistenker ektemannen for å være utro med en kvinne på en gitt adresse. Det viser seg å være en leilighet i en av de øverste leilighetene i en høyblokk. Det byr på utfordringer. Han har ingen mulighet til innsyn, kan ikke engang se om det er lys i leiligheten.

«Trond» parkerer bilen utenfor og setter seg til å vente. Timene går. Det begynner å bli kaldt. Mennesker kommer og går, men ingen som passer til beskrivelsen av paret han har fått i oppdrag å spane på. For alt han vet er de ikke engang hjemme. Kanskje han sitter her helt forgjeves?

«Trond» innser at han må gjøre noe for å få den informasjonen han er ute etter. En idé dukker opp i hodet hans. En gang kjøpte han og samboeren en lenestol som lå ute på finn.no. Han går ut av bilen og stiller seg ved døren. Venter. En kvinne kommer ut, smiler og holder døren åpen for ham.

«Trond» smiler tilbake og går mot heisen. Han finner den riktige døren og ringer på. En kvinne åpner. Trond legger frem sitt «ærend». Han skal hente en lenestol han har funnet på finn.no. Kvinnen ser spørrende på ham. Stol? Hun har da ikke lagt noen stol ut på finn.no. Ikke det, sier «Trond» mens han skanner rommet bak henne med blikket.

Han skimter mannen han spaner på inne i stuen. «Trond» beklager så mye for bryet. Han må ha fått oppgitt feil adresse. Ha en riktig god kveld videre.

– Jeg fikk ikke tatt bilder, men jeg fikk sikret verdifull informasjon til den videre spaningen, sier han.

Opptrer respektfullt

Trond har ingen moralske betenkeligheter med det han gjør.

– Nei, jeg har egentlig ikke det, sier han og møter blikket mitt i bakspeilet.

– Men jeg er veldig bevisst på å opptre respektfullt overfor de menneskene jeg spaner på, sier Trond og forteller at privatetterforskere har selvpålagt taushetsplikt.

– Og den tar vi på alvor. Når et oppdrag er utført, sletter jeg all den informasjonen jeg har lagret.

Hvert oppdrag starter med at han får en oppdragsbeskrivelse fra sjefen i Sandefjord.

– Klienten kontakter Thomas, som sender oppdraget til meg. Deretter gjør jeg grundig research, både på objekt og mistenkt.

– Et øyeblikk. Du snakker om objektet, klient, mistenkt. Her må du forklare nærmere.

– I en utroskapssak er klienten den som har bestilt oppdraget, objektet er den jeg spaner på og den mistenkte er personen objektet er utro med.

– Ja, da forstår jeg. Videre?

– Før jeg starter spaningen må jeg finne et egnet sted. Eneboliger er forholdsvis enkelt. Da kan jeg stå på gata utenfor, sitte i bilen, bak et tre eller et hushjørne.

– Hender det noen ganger at klienten tar feil. At det viser seg at et bedrageri ikke var et bedrageri, eller at mannen likevel ikke var utro?

– Det hender, ja. Men det er sjelden.

– Har du blitt oppdaget under spaning?

– Ja. Én gang.

En arbeidsgiver hadde tatt kontakt. En av hans ansatte var sykemeldt, men sjefen var overbevist om at den ansatte var frisk som en fisk. Thomas sendte informasjon og et bilde av mannen til «Trond». Oppdraget gikk ut på å etterforske om det var hold i arbeidsgiverens mistanker.

«Trond» tok saken. Han fikk vite at objektet bodde på en avsidesliggende gård. Han satte seg i bilen og kjørte til den oppgitte adressen. Etter noen runder i området fant han en smal skogssti med fin utsikt mot gården. Nede på tunet var en person i full sving med gårdsarbeid.

«Trond» registrerte at «objektet» ikke så særlig syk ut. Han løftet kamera og tok flere bilder. Men han sto langt fra, for å være helt sikker på at det var riktig person, gikk han tilbake til bilen og fant frem kikkerten han alltid har med seg. Bildet var uskarpt, han fokuserte på den manuelle innstillingen – og fikk hjertet i halsen! Det viste seg nemlig at mannen nede på gårdstunet hadde gjort akkurat det samme.

– Jeg skvatt da vi plutselig sto og så på hverandre gjennom hver vår kikkert. Jeg var snar med å komme meg inn i bilen og kjøre av gårde. Men jeg rakk å sikre bevis som ble rapportert tilbake til arbeidsgiver.

Et mørklagt skogholt er et perfekt sted for spaning. Foto: Jarle Aasland
Privatetterforsker «Trond» jakter utro ektefeller i Stavanger. Foto: Jarle Aasland

Opptatt av å opptre respektfullt

Du må grave dypt i bukselommen skal du hyre inn en privatetterforsker. Prisene variere fra rundt 1000 til 3000 kroner timen. En helg koster rundt 25.000 kroner. «Trond» får 400 kroner i timen. Selv om de fleste oppdragene er i Stavanger og omegn, får han også jobber på andre kanter av landet. Trond har omtrent 10 oppdrag i året, og kan bekrefte sjefens påstand om at størsteparten av sakene i Stavanger er utroskapssaker.

– Julebordsesongen er vanligvis en travel tid i så måte. Men ikke i fjor, siden de fleste julebord var koronaavlyst, sier «Trond».

Vi har forflyttet oss til Stavanger sentrum og vandrer gjennom en av byens utelivsgater hvor restauranter og vannhull ligger side om side. Koronapandemi og vinterkulde sørger for at det er mindre folk i gatene enn vanlig. Å spane på nattklubber og utesteder er noe han har gjort flere ganger. Han har til og med invitert med seg uvitende kompiser ut på en øl, og sørget for at de havner i nærheten av et par han spanet på.

– Dermed slo jeg to fluer i en smekk, jeg hadde en hyggelig kveld på byen samtidig som jeg var på oppdrag.

– Til å begynne med var jeg litt paranoid, og følte at alle kunne se meg der jeg satt i bilen eller sto bak et tre. Men nå har jeg lært at folk ikke legger merke til meg, og om de gjør det, så tenker de ikke noe over det, sier «Trond». Foto: Jarle Aasland
– Det er fin jobb, men å spane krever tålmodighet. Det kan bli mange og lange timer med venting. Foto: Jarle Aasland

Problematisk

Å spane på intetanende personer. Filme inn i private hjem. Fotografere uvitende objekter. Kartlegge en persons bevegelser.

Ett spørsmål melder seg: Oppfyller dette lovens vilkår for personvern? Vi kontaktet Datatilsynet, høringsorganet som skal «føre kontroll med at personvernregelverket etterleves, og medvirke til at enkeltpersoner ikke blir krenket gjennom bruk av opplysninger som kan knyttes til dem».

– Åpenhet er et grunnleggende prinsipp etter personvernregelverket. All slags skjult overvåking vil derfor være problematisk, sier seniorrådgiver i Datatilsynet, Jeanette Dyrkorn.

– Hva med å filme eller fotografere personer som befinner seg i et privat hjem?

– Det er en handling som er inngripende i folks privatliv, og vil neppe oppfylle lovens vilkår for behandling av personopplysninger.

– Altså er det ikke lov, selv om man står på offentlig grunn?

– Dette er et generelt lovverk, og det er derfor vanskelig å svare kategorisk, men som sagt, all skjult overvåking er problematisk.

Kjærlighetens sendebud

Problematisk eller ei. «Trond» liker jobben sin. Han liker spenningen det gir i hverdagen. Den gode følelsen når han får resultater. Følelsen av å utrette noe. Han tenker ikke at han krysser moralske grenser. Han tenker at han er til hjelp. Som den gangen han fikk oppleve å være kjærlighetens sendebud.

En mann tok kontakt og ba om hjelp til å overlevere et brev til en kvinne i nordfylket. Kvinnen var gift, klienten var henne kjæreste. Ektemannen var sjalu, og kontrollerte livet hennes ned til minste detalj. Overleveringen av kjærlighetsbrevet måtte skje ytterst diskret, om ektemannen hadde oppdaget det, kunne det fått stygge konsekvenser for kvinnen.

«Trond» observerte bevegelsene hennes over tid, og fant ut at det beste tidspunktet var i forbindelse med levering i barnehagen. En morgen, etter at hun hadde levert barnet sitt fulgte «Trond» etter henne et stykke. Hele tiden oppmerksom på omgivelsene, at den sjalu ektemannen ikke var i nærheten.

– Da jeg følte at alt var trygt tok jeg kontakt og rakte henne brevet. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket. Det var overraskelse, glede og frykt på samme tid. Jeg følte meg som kjærlighetens sendebud. Det var en fin dag på jobb.