De har alle flyttet til Bergen fra andre land. Da de fikk barn, ble de kjent med nye sider ved det norske samfunnet.
Måten barne- og familieliv organiseres på, vekker både begeistring og undring. I Facebook-gruppen Bergen Expats går debatten. Her diskuterer tilflyttere alt fra norsk barnehagepraksis til hvor de kan kjøpe matvarer de savner fra sine hjemland.
At barn er ute uansett vær og ikke får annet enn brødskiver til lunsj, er noe de fleste reagerer på, også de tre familiene BT har møtt.
Men det finnes mer som forundrer.
Amerikanske Krysta Alexa har fått mange kommentarer som «wow» og «amazing» etter at hun begynte å legge ut videoer om livet i Bergen på Tiktok og Instagram.
Småbarnsmoren løfter opp lille Sverre (6 md.) og nyter både utsikten og betalt mammapermisjon fra jobben som prosjektleder i Maritime Bergen. Til sommeren er det ti år siden hun flyttet hit og begynte på NHH – på grunn av bergenseren som nå er far til Sverre og Kyrre (2).
En video hun publiserte om norsk foreldrepermisjon, gikk viralt. Den er nå sett av over 2,5 millioner og har fått flere tusen kommentarer fra foreldre verden rundt.
De fleste, og særlig amerikanerne, er imponert over det norske systemet.
«USA er så utdatert når det kommer til morspermisjon», skriver en.
«En vits», mener en annen.
Men det kommer også frem at det ikke bare er i Skandinavia det er lang foreldreperm. Estland har for eksempel 1,5 år og mulighet til tre år ubetalt permisjon.
I USA er 12 uker ubetalt fødselspermisjon normalen.
– Kun hvis du har en viktig stilling i enkelte bedrifter, kan du få betalt perm, sier Krysta Alexa.
Det var først da hun selv fikk barn, at hun innså hvor ulikt ting er organisert i USA og Norge. I USA er det mange ulike løsninger på alt fra barsel til barnepass. Det meste er privatisert, og barnehage er «sinnssykt dyrt», forteller hun. Derfor venter mange med å få barn eller slutter å jobbe når barnet kommer.
– Jeg kjenner ingen i USA som bare har 40 timers arbeidsuke, det er gjerne 50–60 timer. Der er du enten karrierekvinne eller så er du «bare mamma». Jeg vil vise at det går an å være begge deler. At man kan balansere barn, karriere og familieliv.
Krysta Alexa snakker bergensk nesten uten aksent, bader i sjøen hele året og går mye på fjelltur. Det viser hun også i videoene hun lager.
Videoene om norsk tacotradisjon og norske barnehager har også gått viralt.
– Det er lite fleksibelt i Norge, alle skal gjennom det samme systemet. Det er et godt og effektivt system, men det kunne vært bedre.
Til forskjell fra USA kan man i liten grad velge for eksempel lege eller jordmor.
Særlig i forhold til barnehageinntaket ser hun forbedringspotensial.
– Bergen kommune burde sørge for å tilby barnehageplass nær bostedet. Jeg kjenner mange som må kjøre til andre siden av byen for å levere barnet i barnehagen, og da må de gjerne ha to biler.
Selv står familien på venteliste for å bytte barnehage og få eldstesønnen inn i en i nabolaget.
Krysta Alexa synes det er fantastisk at barnehagen tar ungene mye ut på tur, men tror det overrasker mange utlendinger.
– En mor fortalte meg at hun ble sjokkert da hun møtte barnet sitt i byen, uten at hun hadde fått beskjed om at de skulle på tur den dagen. Man signerer jo på et skjema om at barnet kan bli med på sånt, men det er uvant for mange at de ikke får mer informasjon.
Den norske praksisen med utelek i all slags vær, kan være uvant for de fleste som kommer hit fra andre land, påpeker Hilde Hjertager Lund.
Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen på Vestlandet der hun forsker og underviser i emner knyttet til kulturelt mangfold i barnehagen og skole.
– Mange flyktninger og innvandrere er overrasket over alt barn skal klare selv i Norge, som å kle på seg og gå på tur fra de er små. Og dette at barn sover i vogn ute, kan oppleves som utrygt, man blir usikker på om barna passes nok på, sier Lund.
– Mitt første sjokk var at babyer sover ute.
Canadiske Michelle MacCarthy sitter hjemme i stuen på Laksevåg og minnes sitt første møte med Norge. Hun kom til Bergen i 2013. Like etter møtte hun havforsker Thor Aleksander Klevjer. I 2015 giftet de seg og fikk sin første sønn.
– Hadde jeg latt dere sove ute i Canada, ville jeg blitt anklaget for mishandling. I Norge ligger babyene ute fordi man mener det er bra med frisk luft. Dere gjorde også det, forklarer hun sønnene Alexander (8) og Elias (7).
På veggen bak sønnene henger flere bilder fra den gang de var en familie på fire og bodde i Canada. Høsten 2022 døde pappa Thor brått etter kort tids sykdom. Før det hadde ekteparet begynt å planlegge et nytt opphold i Norge der begge sønnene ble født, og der de bodde til Alexander var to år.
I fjor realiserte hun planen om ett år i Bergen for at guttene skal lære seg norsk og bli kjent med sin fars hjemland og kultur.
Vel tilbake i Norge, fikk hun en påminning om ullregimet hun ble kjent med da Alexander gikk i norsk barnehage.
– Hva er dette opphenget i ull? Det er kaldt i Canada også, men det finnes jo andre ting som holder barna varme, sier hun og ler.
Opphenget i ull er godt beskrevet, synes Hilde Hjertager Lund.
– Det er mye fokus på likhet i Norge, og vi tror gjerne at vi gjør ting rett, at det er typisk norsk å være god. Som trebarnsmor har jeg selv følt på ideen om at det finnes én rett måte å være forelder på.
En slik innstilling koblet med litt norsk beskjedenhet, og tanken om at man ikke skal plage andre og spørre for mye, skaper lett misforståelser. Vi bør få en mer fleksibel forståelse av hva som er «riktig» foreldreskap, og vi må tørre å spørre om det vi lurer på, oppfordrer Lund.
Ved skolestart i august, fikk Michelle MacCarthy nok en overraskelse.
– Denne gang var det de korte skoledagene som sjokkerte meg. Det er et paradoks at de har så få timer og samtidig lekser allerede i første klasse. I stedet kunne de hatt lengre skoledag og skviset inn hjemmeleksen der.
Michelle har lagt merke til at man legger mye vekt på lek og sosialisering de første skoleårene.
– Det er bra med sosialisering, men det virker nesten som om det er viktigere enn fagene.
Skolesjokk nummer to kom på det første foreldremøtet, da de ble bedt om å avgjøre om hele klassen skulle inviteres i bursdager, eller bare guttene eller jentene.
– Jeg forstår at man ikke vil at noen skal holdes utenfor, men det er samtidig litt rart. Hva om barnet må invitere en som mobber det i bursdagen sin?
Hun synes barna skal få velge selv, og så kan man finne andre måter å sørge for at ingen blir ekskludert. Løsningen er å ikke sende ut bursdagsinvitasjoner på skolen.
– Det er et veldig stort fokus på likhet her. Vi canadiere er nok mer opptatt av individuelle valg.
At det er greit for alle, uavhengig av økonomi, å låne gratis skiutstyr på Bua, er et positivt utslag av likhetstanken, synes hun. Dessuten er fritidsaktiviteter mye rimeligere i Norge sammenliknet med Canada.
Høy grad av tillit er også noe hun verdsetter. Reglene for hva som er trygt for barn, er annerledes enn i Canada. Der er det for eksempel ulovlig å la barna sitte i bilen mens du stikker på butikken i fem minutter.
– I Canada og særlig i USA er det for mange «helikopterforeldre» som ordner og overvåker alt. Her har barn stor frihet. De kan gå eller ta buss alene til skolen fra de er små, slik lærer de å ta kalkulert risiko. Det er noe jeg liker ved Norge.
Chiori Suzuki og Diego Lucchesi er oppvokst i henholdsvis Japan og Italia. I Norge får de mer fritid, og dermed mer tid til datteren Luna (8), enn de ville fått i sine hjemland.
– Min søster i Tokyo kommer hjem fra jobb først i halvsyvtiden og er mye mindre med sine to barn enn jeg er med Luna, sier hun.
– Det samme gjelder mine slektninger i Italia, sier han.
Begge er musikere i Harmonien og hadde bodd i Bergen i flere år da Chiori ble gravid. I Japan og Italia følges gravide opp av lege, i Norge har jordmoren en mye mer fremtredende rolle, oppdaget de.
– Jordmoren brukte en et gammeldags redskap til å lytte med. Det er pussig at man ikke benytter det moderne utstyret man faktisk har, sier hun.
– Tretrompeten var vårt første kultursjokk, sier han med et smil og legger til feil kan bli gjort når man ikke bruker teknologien man har tilgjengelig.
De skjønte at det naturlige og naturen er viktig både når det gjelder barsel og barneliv generelt.
Da Luna begynte i barnehage, ble Chiori i likhet med canadiske Michelle, veldig overrasket over at barna sov ute.
– Jeg trodde først ikke det var sant og spurte om Luna måtte det. Da fikk jeg beskjed om at slik gjør vi det her.
Slike uttalelser er noe forsker Hilde Hjertager Lund vil til livs. Hun har undersøkt hvordan kulturelt mangfold utøves i barnehagen og oppdaget ulik praksis. Noen holder fast på norsk norm, enkelte underkommuniserer kulturforskjeller, mens andre praktiserer det hun kaller mangfoldsfellesskap.
– I slike barnehager har man en mer spørrende innstilling og tenker at det er flere måter å være foreldre på. Samtidig er man åpen for at det også er flere måter å løse ting på i barnehagen. Da blir det enklere å få til et godt samarbeid med foreldrene, sier hun.
En gang Diegos foreldre var på besøk og hentet Luna i barnehagen, fikk de erfare barnas nærkontakt med naturen.
– Foreldrene mine ble sjokkerte over at Luna klatret i et tre. De tok et bilde og sendte til sine venner – de trodde ikke det kunne være sant at en femåring gjorde det i barnehagen. Det er helt utenkelig både i Italia og Japan.
Både Chiori og Diego har lært seg å verdsette at barn «ruller seg i gjørmen», og at de selv har naturen lett tilgjengelig.
– Her trenger vi ikke planlegge for å dra på tur, slik vi må i Tokyo, sier hun.
Familien bruker mye av fritiden til å bygge lego og til å lære datteren nye ting, for eksempel japansk skriftspråk. Familiespråket er italiensk, men mor og datter snakker sammen på japansk.
Luna går i tredje klasse. Hadde de bodd i Italia eller Japan, ville hun hatt mye mer lekser, og dermed mindre tid til fritidsaktiviteter.
– Den norske skolen er nesten for enkel, de kunne lært mer, sier Diego og understreker samtidig at han liker skolens vektlegging av sosial samhandling.
Den største overraskelsen på skolen var maten, eller mangel på mat.
– I Italia har elevene varm lunsj med grønnsaker og gjerne fisk et par ganger i uken. Slik sikrer man at alle barn får et næringsrikt måltid hver dag. Her er det motsatt, foreldrene skal sørge for det, men da vet man jo ikke om alle får bra mat. Det er veldig rart.
Chiori nikker seg enig og forteller at det samme gjelder i Japan. Skolemåltidet er viktig og har også en oppdragende effekt.
Når det gjelder barneoppdragelse har Chiori og Diego funnet en middelvei mellom asiatisk disiplin og mer avslappet norsk metode.
– Når man er fra ulike land, er det nok lettere å bo i et tredje land, slik vi gjør. Vi lever tre kulturer side om side.