PÅ VEIEN NED mot Vaulen badeplass svinger en privat grusvei til høyre. Gjemt mellom Gamleveien og Gandsfjorden ligger Hindal gård som en sjelden og verdifull skatt.
Skatten er ikke like storslått og vakker som den en gang var. Men du finner likevel spor av historien og aktiviteten på gården overalt:
Et sommerhus i empirestil fra 1845.
Restene av et romantisk parkanlegg.
En 40 år gammel ridehall.
Og en tom hestestall.
I TUNET spankulerer en brunrød høne. Hun sparker i grusen og jakter på noe å spise. Kanskje er høna et slags symbol?
For når det går den veien høna sparker, går utviklingen den gale veien. Språklig er uttrykket kanskje litt utdatert, men gården der Tor Tofte bor er også fra en annen tid, og akkurat som høna jakter han på noe å leve av.
– Det hender at jeg blir dritlei og har mest lyst til å selge hele «dritten» for å reise til Australia i stedet. Men jeg har alltid hatt en tro på at jeg skal få til noe. Så at jeg er lei Hindal, går fort over, og jeg er en evig optimist, sier Tor Tofte.
Men han har aldri vært noen god forretningsmann.
– Jeg har aldri vært flink til å tjene penger. Det er selvfølgelig en stor ulempe, men jeg tenker at gården har mange muligheter, og området er jo fantastisk.
Og kanskje ligger svaret likevel hos den flittige høna som tripper i tunet.
NEDOVER MOT FJORDEN skråner eiendommen som en fruktgård i Hardanger, men som forfatteren Alexander L. Kielland skrev: «Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne.»
Kielland likte seg godt både på flate Jæren og ved Gandsfjorden og var en av mange velstående stavangerfolk som besøkte gården i festlig lag om sommeren. Maleren Lars Hertervig har også foreviget bygningene og landskapet på Hindal.
MYE ER FORANDRET siden Hertervig malte gården i 1866.
Men hovedhuset på gården står fortsatt, og fjellene på andre siden av fjorden har heller ikke flyttet på seg.
Den største forskjellen er at bebyggelsen har krøpet mye tettere innpå og at gården har krympet fra 700 mål til 50 mål.
Jærbanen, som kom allerede i 1878, har også blitt utvidet med nytt dobbeltspor, noe som gjorde at naustet på gården ble flyttet og restaurert.
Men Riksantikvaren har likevel funnet mye som er verdt å ta vare på og kom med forslag om å frede mange av bygningene på gården i 2017. Samme år døde bestemoren til Tor Tofte, Aase Tofte, som drev gården i mange år.
TIDLIG PÅ 1950-TALLET flyttet Aase Tofte inn på gården med tre barn, og hun bodde her helt til hun døde 96 år gammel.
Hun var en sterk og driftig dame som var uvanlig for sin tid. Hun startet Stavangerområdets første hundepensjonat (kennel) og tok flysertifikat som bestemor i en alder av 52 år. Hun bygde også ny og moderne ridehall på gården i 1983.
Etter at onkelen Steinar drev gården fire-fem år overtok Tor Tofte ansvaret i 2003.
– Det var veldig stas den gang, og jeg følte meg veldig heldig som fikk kjøpe og overta plassen jeg er oppvokst på. Da var jeg veldig optimistisk.
Men etter hvert føles den mer og mer som en byrde.
– Opplevelsen er litt bitter-sweet. Jeg var veldig heldig som fikk overta eiendommen. Men etter å ha holdt på i 20 år er det i ferd med å bikke over til å bli en byrde, og av og til tenker jeg: Hvor lenge skal jeg gidde å holde på?
Utfordringen har hele tiden vært å få økonomien til å gå rundt, og Tor Tofte har prøvd det meste for å tjene penger på gården. Han har drevet med hester.
Han har leid ut til fester.
Han har hatt teaterforestillinger om sommeren.
Han har drevet hundepensjonat.
Han har dyrket ramsløk.
Han har samarbeidet med Nav.
Han har hatt elever på besøk.
– Jeg har forsøkt å drive med hest på ulike måter, men har ikke fått økonomien til å gå rundt, sier Tofte.
Derfor har han ofte hatt ubetalte regninger hengende over seg og flere jobber utenom gården.
Tidligere jobbet han i ConocoPhillips, og nå jobber han for Norrøna storkjøkken. Likevel er det vanskelig å tjene nok penger til å ta vare på gården på en skikkelig måte. For alt koster penger, og vedlikehold er dyrt.
– Jeg mener at Hindal må tas vare på, men jeg må finne en måte som gjør det mulig å tjene penger.
I fjor bestemte han seg for å ta en pause fra hestene han leide stallplass til.
– Da jeg fikk strømregning på 16.000 kroner, bestemte jeg meg for å si opp hestene for å ta en liten tenkepause. Og nå vi har sjansen til å gjøre noe nytt.
Kanskje har den brunrøde høna i tunet svaret på hva Hindal egentlig burde bli. For høna «Mia» og fikk aldri være en del av flokken på Midjord på Storhaug. Dermed måtte hun dra til Hindal for å få ro og fred.
Selv ser Tor Tofte gjerne at Hindal blir et slags terapisted, gjerne kombinert med hester og dyrking av grønnsaker på gården. Men han har ikke noen pedagogisk utdannelse og har ikke kompetanse til å stå ansvarlig for opplegget. Han ser også flere muligheter innen kunst og kultur.
Helst kunne han tenkt seg en mer forutsigbar og langsiktig leieavtale med kommunen, fylkeskommunen eller en privat aktør som ønsker å skape et opplegg for barn eller voksne som sliter med ulike utfordringer og trenger et alternativt tilbud.
– Det er nok av folk som trenger en plass å koble av litt, det gjelder bare å finne den rette modellen, sier Tofte.
HINDAL GÅRD ligger i gamle Hetland kommune, og leder Birger Lindanger i Rogaland historielag har kalt Hetland og Madla for «den siste svarte flekken» på lokalhistoriens Rogalandskart.
– Hetland har vært et forsømt område i byhistorien. Mange gårder og områder rundt Stavanger ble fraflyttet etter Svartedauden, og det var typisk at byfolk som overtok driften og sikret seg eiendommer rundt byen. Derfor henger disse områdene tett sammen med byutviklingen, mener Lindanger.
Sammen med Universitetet i Stavanger, Nasjonalbiblioteket og lokale historielag er han derfor i gang med et større prosjekt for å kartlegge historien til gårder som Hindal og andre bynære områder i Hetland og Madla.
I 2018 ble gården formelt fredet av Riksantikvaren for å bevare Hindal gård som et kulturhistorisk og arkitektonisk verdifullt lystgårdsanlegg fra første halvdel av 1800-tallet, noe som legger en del begrensninger og føringer på hva han kan gjøre.
Tofte sier selv at han fikk en verdivurdering på eiendommen på 24 millioner kroner for rundt 15 år siden. Men han vet ikke hva verdien er i dag, og eiendommen er også blitt fredet siden den gang.
– Jeg kunne jo anlagt en campingplass, for camping er det penger i, men jeg vet ikke om fylkeskommunen eller Riksantikvaren synes det er så kult.
Bestemoren sa alltid at Hindal vil bli en park en gang i framtiden, og han er ikke helt fremmed for at det kan skje, men samtidig vil han helst ikke selge.
– Da måtte jeg ha flyttet langt vekk. For jeg kjenner at jeg har mye eierskap til eiendommen. Jeg kunne sikkert ha solgt den, men det sitter langt inne å gjøre det, og da måtte jeg ha visst at eiendommen blir tatt vare på. Jeg kunne godt bodd i et annet land, men nå har jeg tre unger her, og et sted må vi bo, og da kan jeg like gjerne være her og gjøre det beste ut av det.
Det store spørsmålet er om eventyret på Hindal får en lykkelig slutt.
For i eventyret med samme navn er det den flittige høna som må lære de andre dyrene verdien av alt arbeidet med å så, høste og male kornet. Den late anda, grisen og katten gidder ikke å løfte en vinge, klov eller pote før de kjenner duften av det deilige brødet.
Nå er det Tor Tofte som trenger hjelp til å ta vare på familiegården – og den hjelpen kan ikke få av høna Mia – selv om hun er aldri så flittig på jakt etter noe å leve av.