Øynene er røde og hovne. Maskaraen ligger i svarte renner nedover våte kinn, og under den røde nesa henger noe som jeg ikke ser bort ifra er snørr.

Jeg skyller ned i do, vasker hendene og skvetter litt kaldt vann i ansiktet, før jeg går tilbake til sofaen.

På stuebordet ligger snørrfillene tett, sammen med haugen av fotoalbum.

foto
Siren Winjor er kristiansandsjente, mor, fostermor og barnevernsarbeider. Lever livet med hjertet på utsiden av kroppen. Elsker menneskemøter, levd liv og kontraster. Livselskende, men også litt melankolsk – er avhengig av litt mørke for å se lyset. Foto: Jacob Buchard

Det nærmer seg bryllup for henne som er det nærmeste jeg kommer en datter. Niesa som med det lille, fregnete ansiktet, det lyse håret og de store barneøynene gav meg en trøst jeg har båret med meg i snart 17 år.

«Er du enda lei deg for at Hanne døde, tante?», sa den vakre jenta med halve ansiktet dekket av iskrem. Jeg svarte som sant var; at jeg fremdeles var lei meg. femåringens klissete, lille hånd tok min og sa med stø stemme: «Ikke vær lei deg tante, jeg kan være både din og mammas jente».

Jeg har hentet frem fotoalbumene mine, og de er mange i tallet. Jeg er takknemlig for at jeg var en ivrig fotograf og for at mine barn vokste opp i en tidsalder hvor bildene ikke ble liggende på mobiltelefonen, men fremkalt og limt inn mellom to permer.

Jeg skulle lete litt kjapt etter minner som kunne passe i en tale til den vordende bruden, men det ble til et heldagsprosjekt hvor også mine barns barndom og oppvekst ble gjenopplevd.

Bilder fra graviditeter, barselopphold, bleieskift, de første steg, tannfelling, febervarme kinn, vaklende skigange og ferieturer med primus. De vokser så utrolig fort til, disse barna.

Hvor ble dagene med lubne barnearmer rundt halsen og klissete nusser på kinnet av? Jeg skulle ha gitt mye for å gjenoppleve noen timer som småbarnsmor igjen.

Samtidig kan jeg kjenne på hvor sliten jeg i perioder var der jeg ser dem aktive og smilende. Tripp, trapp tresko – tre barn – med tre og et halvt år mellom første og sistemann.

Det er rart at så mange gode minner kan skape så mye snørr og tårer.

Min niese tok ikke bare hånden min som femåring, men hun strekker den stadig ut til meg.

«Vil du være med på båttur, tante?»

«Ja, gjerne!»

«Det blir bare oss to, altså.»

«Da gleder jeg meg enda mer!»

Så ligger vi der langflate på et svaberg mens samtalen glir lett om smått og stort – oftest om stort, for hun liker å snakke om livet.

Talen ble omsider skrevet. Jeg fant fort ut at den vanskelig kunne inneholde ekteskapsråd, for på det feltet har jeg vært et dårlig forbilde.

Livsrådene mine trengs ikke på dette tidspunktet i livet, men noe vil jeg de som står på startstreken til et samliv, skal ta med seg. Selv om det heter at de nå skal være ett, må de aldri glemme at de er TO!

To ulike individer med ulike interesser, ulike styrker, ulike svakheter og ulike historier. Det er så viktig at de får fortsette å være deg og meg, selv om de også blir ett oss.

Det er ingen selvfølge å få være en del av noen andres barns liv, heller ikke sine søskens, så jeg føler meg veldig takknemlig.

Livsbejaende, nysgjerrig, lærevillig, full av pågangsmot og med stort hjerte skal hun si ja til ham hun elsker.

Den vordende brud, min søster og meg har vært på flere jenteturer sammen opp gjennom årene. Giftemålet setter ikke noen stopper for det, og neste reise er booket til september. Da blir også mamma med – tre generasjoner på tur. Det gledes allerede!

Så er dagen kommet. Flokken min har aldri vært statisk, men er i stadig endring. Mine tre er blitt kjekke voksne menn, den ene har med seg sin utkårede. Jeg har en kjæreste som står tett ved min side og som har gitt meg tre bonusbarn. To av dem; flotte unge menn som er sammen med oss i kirken.

Brudemarsjen spilles, dørene åpnes og bruden kommer skridende opp kirkegulvet sammen med sin far.

Så utrolig vakker hun er – min søsters datter. Hjertet vokser seg stort, minnene om den lille fregnete jenta er levende, men hun jeg nå ser gå forbi meg, er en voksen kvinne. Tåreslusene åpnes igjen på vid vegg – varme, takknemlige og kjærlige tårer.

Jeg kunne ikke ha vært mer stolt av henne om hun hadde vært min egen datter.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.