Som eneste mørke i ei lita bygd på Sørlandet ble hudfargen til Margarita (34) ofte sammenlignet med avføring.

September 1986. En familie har akkurat blitt tre etter å ha kommet hjem fra adopsjonsbyrået i Colombia. Folk svirrer rundt det hvite huset innerst i skogen i Iveland. De skulle få med seg den store nyheten, den første mørkhudede babyen i bygda.

Flere er nysgjerrige og svermer seg rundt for å se henne. De tar i det krusete, mørke håret til den lille jenta. Stryker og klapper henne. «Så spennende» sier noen.

Denne følelsen av å bli fremmedgjort har fulgt Margarita Delgado gjennom hele livet, helt siden hun ankom Iveland for 34 år siden.

Allerede på barneskolen skulle denne følelsen bli konkretisert.

I friminuttene kaller de andre barna henne for «bæsj» eller sammenligner Margarita med ekskrementer. Hun blir stille av å tenke tilbake på de vonde minnene, arr i sjelen hun aldri kan fjerne.

Også i voksen alder opplever hun hendelser som forsterker følelsen av å bli fremmedgjort. Det følger henne som en skygge, på flere ulike arenaer i samfunnet.

– Jeg har blitt stoppet i Markens og antatt å være en prostituert. Fått høre at jeg høres hvit ut. I verste fall sier de at jeg høres intelligent ut til å være mørk.

– Eller, så blir jeg fetisjert seksuelt. Eldre menn mener en melaninrik kvinne som meg er spennende og eksotisk. Folk tror dette er positivt, men de ser ikke deg for den du er, bare hudfargen din som en fetisj, fortsetter Delgado.

Kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter, Carima Tirillsdottir Heinesen, sier at åpenheten rundt strukturell rasisme og diskriminering av minoriteter den siste tida, står som en soleklar påminnelse om at dette fremdeles er et problem i Norge.

– Å utøve rasisme er i mange tilfeller en straffbar handling, så det å anmelde rasisme er like viktig som å anmelde andre straffbare forhold. Det er også viktig av statistikk-hensyn, for å skape et realistisk bilde på omfanget i landet vårt, sier hun.

Likevel påpeker Tirillsdottir Heinesen at den som utfører rasisme ikke alltid er klar over det selv, og at det er vanskelig å få et omfang om den enkeltes motivasjon til å oppføre seg diskriminerende.

– Ofte tror jeg det handler om manglende kjennskap eller kunnskap. Man lar kanskje overskrifter, gamle fordomsfulle stereotypier og skremselsbilder som tegner egne oppfatninger om minoriteter, uten å stille kritiske spørsmål ved den informasjonen man får.

– Andre ganger kan det være snakk om rasisme og diskriminering av mer strukturell og systematisk art, som kan vise seg i form av bevisst eller ubevisst forskjellsbehandling på bakgrunn av et individs gruppetilhørighet, fortsetter hun.

Ofte hører Margarita Delgado: «Du har jo sånn ullhår du», «så eksotisk» og «håret ditt er så fascinerende!», etterfulgt av å bli grafset i håret. Fremmede hilser ikke engang før de tar på henne. Det tar flere timer for henne å vaske, stelle og fikse håret. Nå blir alt ødelagt.

Følelsen av å være til utstilling, igjen. Hun føler seg utilpass. Nedtrykt. Og fortvilet.

Skal hun si ifra? Hun vil ikke lage dårlig stemning. Vil folk forstå? Hun har aldri sett at noen med nordisk hårtype bli behandlet på samme måte. Hvem liker egentlig å bli tatt på av fremmede i utgangspunktet? Det er uhygienisk, og alt hun ønsker er å bli respektert.

– Eksotisk betyr annerledes, at du blir sett på en annen måte, en fremmed. I tillegg blir du klappet som et dyr eller tatt på som noe rart og spennende. På et vis blir du dehumanisert. Det er rart å ta på håret til folk i utgangspunktet, spesielt til noen du ikke kjenner. Eller at du ikke engang spør om det er greit.

Delgado sier videre at hun forstår dette anses som komplimenter, men understreker at det bør være en selvfølge å ikke ta på andre mennesker uten lov – uten å engang hilse, spørre eller være i bekjentskap.

– Min datter på elleve år sa hun ønsket å klippe av seg alt håret fordi det var så ubehagelig når flere på skolen kommenterte og tok på henne hele tiden. Jeg forklarte lærere og foreldrene hvorfor dette ikke var greit og viste dem en belysende video fra NRK. Om foreldre kan lære barna fra de er små, vil det få dem til å forstå og tenke riktig, opplyser hun.

Etter å ha vokst opp med hvite foreldre i ei bygd der alle av de 1.300 innbyggerne er hvite nordmenn, trengte Margarita en identitet å holde fast ved. Ikke følte hun at hun kunne identifisere seg fullstendig afrikansk, latinamerikansk eller helt norsk.

Hun sier hun har kjent mye strukturell rasisme på kroppen. Spesielt etter at hun byttet etternavn fra Nilsen, som hun fikk fra foreldrene da hun ankom Norge, til sitt fødenavn fra Colombia, Delgado.

– Mine foreldre prøvde å overtale meg til å beholde Nilsen fordi det ville bli lettere med tanke på jobbsøking. Det sier noe om at nordmenn vet om arbeids-diskriminering, uten å forhindre at det skal fortsette, mener hun.

Delgado har fått utallige avslag. På jobbsøknader. Kjøp av bil. Eller leie av bolig.

16 % av individer med minoritetsbakgrunn oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling i arbeidslivet det siste året på bakgrunn av sitt opphav, viser ferske tall fra levekårsundersøkelsen til Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet).

Til tider har alle avslagene tært så mye på henne at hun nå må få mora fra Iveland til å ringe eller møte opp sammen med henne.

– Det er bevisst at jeg har med mamma eller en annen hvit person for å ta bort en eventuell frykt for at jeg ikke skal betale eller lure dem. Av tidligere erfaringer vet jeg hva som møter meg når de ser meg, sier hun oppgitt.

Margarita håper at flere framover tenker over sine ubevisste holdninger: Hadde du gjort eller sagt noe av dette til en hvit norsk person, etter å ha lest hennes historie?

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.