La oss forutsette at evnen til å tenke avhenger av konsentrasjon. Og la oss forutsette at konsentrasjon avhenger av uforstyrret tid. Hva betyr det da at mulighetene for uforstyrret tid i dag er under press?
Når alt som skal sies blir sagt, når alt som kan tas opp blir tatt opp, når alt blir brakt videre, hashtagget og spredt, når mengden av tilgjengelig informasjon har eksplodert. Hvor finner vi rommene for fordypning som gjør oss i stand til å — rett og slett - tenke?
— At vårt andpustne samfunn kan gjøre oss helt sprø som mennesker er det mye som tyder på.
Vi står på toppen av verdenshistoriens største fjell av informasjon, men befinner oss på bunnen av en dyp oppmerksomhetskrise. Vi er i ferd med å miste evnen og muligheten til å konsentrere oss om en ting av gangen i mer enn et minutt eller to. Vår fragmenterte oppmerksomhet påvirker ikke bare vår individuelle evne til å skape et sammenhengende selv, den påvirker også vår evne til å skape et sammenhengende samfunn. Jeg er ikke i tvil: Tidens viktigste kulturkamp står hér.
At vårt andpustne samfunn kan gjøre oss helt sprø som mennesker er det mye som tyder på. Jeg vet i alle fall at jeg føler meg helt forvirret når livet mitt føles som om det er på speed. Jeg tror ikke det er bra for verken meg eller fellesskapet når jeg er på Slack og lager mat samtidig. Eller prøver å parkere samtidig som jeg leser tweets.
Nå høres jeg sikkert ut som verdens eldste mann, men: Når jeg ligger på sofaen så utslått av dagens tempo at jeg ikke orker annet enn å være på Facebook for 75. gang den dagen, tenker jeg at ideen om at teknologien har gjort oss ultimativt frie og fleksible er sterkt overvurdert.
En gang forbant vi endring med frigjøring. Vi fikk sjansen til å skifte identitet og få en annen skjebne enn den som slekten eller standen hadde stukket ut for oss. I dag er det indre ønsket om endring snarere blitt til et ytre krav om konstant omstillingsevne. Som den tyske sosiologen Hartmut Rosa formulerer det er vi nødt til å løpe fortere og fortere bare for å bli der man er.
Man skulle tro at jo mer forfinet digitaliseringen av den menneskelige tilværelsen er blitt, jo mer tid ville vi spare. Midt i forrige århundre snakket man om at den teknologiske utviklingen kunne føre til en fritids-revolusjon, fordi teknologien kunne spare oss for tid - og dermed stille oss friere i verden. Men det motsatte skjedde. Teknologien spiste tiden vår.
Ta bare vaskemaskinen. Den burde være en gave til oss — ikke minst til de kvinnene som gjennom generasjoner har stått bak vaskekjelene og vasket familiens klær. Men oppfinnelsen av vaskemaskinen gjorde at vi begynte å vaske oftere og mer - tiden var ikke spart. Hastigheten er ikke nødvendigvis frigjørende. For konkurrensestaten er den saliggjørende. For den enkelte halsbrekkende.
At vi blir distrahert hele tiden er ikke bare et individuelt problem. Tiden er i stor grad også politisk, fordi den handler om vår evne til å forestille oss at vi er en del av det samme fellesskapet. Det politiske fellesskapet vi i Danmark og dere i Norge deler, er betinget av kollektive samtaler om hvem vi er som folk; hva vi drømmer om, hva vi lengter etter, og hva vi er redd for.
Kollektive samtaler krever kollektiv oppmerksomhet. De krever at vi forholder oss til de samme historiene samtidig, og at vi er i stand til å holde oss til samtalen vår i mer enn bare noen andpustne minutter av gangen. Forutsetningen for å leve sammen er å tenke sammen.
I dag freser mange av oss i mediene informasjon ut med så voldsom hastighet at det gjør betingelsene for å holde kollektiv oppmerksom på kollektive samtaler seriøst vanskelig. Vi har fått et hav av fantastiske teknologiske muligheter, som gjør oss i stand til ikke bare å fortelle historier på nye måter, men også å snakke sammen på nye måter. Likevel utnytter store deler av journalistikken ikke teknologien til dét, men bruker den i stedet til bare å øke informasjonshastigheten enda mer.
I dag freser mange av oss i mediene informasjon ut med så voldsom hastighet at det gjør betingelsene for å holde kollektiv oppmerksom på kollektive samtaler seriøst vanskelig.
Vi har glemt å besinne oss på den del av journalistikkens oppgave som går ut på å sortere, prioritere og redigere. Og mens mediemaskinen er opptatt med å drukne verden i informasjon, ser den ikke behovet for ro og fordypelse. Den hører ikke lengselen etter mening .
Når ens oppmerksomhet fragmenteres mellom et hav av ulike plattformer, stiger behovet for det som ikke kan skaleres ut i det uendelige. Vi lengter etter visdom fremfor nyheter. Vi lengter etter integritet fremfor replika. Vi lengter etter opplevelser som får tiden til å svulme opp og gå over sine bredder. Vi lengter etter det som har en aura, som ikke kan reproduseres i 10.000-vis av eksemplarer. I en verden som har mistet sin magi, lengter vi etter de magiske rommene som viser oss, ikke bare hvordan virkeligheten ser ut, men også hvordan den kunne se ut.
Vi behøver ikke flykte inn i en dyp skog uten nettforbindelse for å kjempe oppmerksomhetskampen. Teknologien kan gjøre akkurat det vi vil at den skal gjøre Så journalistikken bør spørre seg selv: På hvilken side av kampen mot oppmerksomhetskrisen står den?
- Hvem styrer din tid?
- Pensjonsalderen for mine foreldre har reddet familien min