«Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann»

"Våknet opp til skjønne englebarn, har vasket hus, strøket bunadskjorter, bakt, jobbet et par timer, vært hos frisøren og besøkt min flotte svigermor. Nå middag, korøving med niåringen og en deilig spinningtime! #Lykke!!”

Hørt denne før?

For en superkvinne. Nei, ingenting får meg til å tro at den spinningtimen er etterlengtet etter en morgen med cornflakes i taklampa, grøt i ørene, vindusvask, sju sorter og påfyll av svigermors råd.

Aldri har norske hjem sett bedre ut. Det pusses opp i det vide og det brede. Vi har aldri hatt skjønnere unger og mer perfekte menn. Det har aldri blitt spist så lite karbohydrater og så mye meierismør noen gang. Samtidig er stort sett alle forelsket i jobben sin og har bøttevis med energi. Tjuefiresju.

På Facebook.

Døgnet på Facebook har åpenbart gått fra 24 til 32 timer. Minst. Det ekte "livet" eksisterer liksom ikke her. Det er jo bare fiktive hverdager, oppturer og prestasjoner som får leve. Gamlemåten å være sosial på er tidvis erstattet av et behov for å kringkaste til omverden at vi er vellykkede mennesker. Vi har vel aldri hatt større makt enn vi har nå – til å styre hvilken versjon av oss selv vi skal være.

Påpasselig

Dette behovet river i den beste av oss. Jeg, for eksempel, som mangler både barn og svigermor, interesse for baking og husvask – må jo være spesielt påpasselig på ikke å plage mine venner med kjedelige statusoppdateringer. Passer alltid på å være litt interessant. Helst småvittig. Ekstremt oppmerksom på skrivefeil.

Sørger alltid for å kringkaste antall timer på mølla. Spennende reiser og sosiale samvær dokumenteres uten unntak. Min digitale person vil aldri bli assosiert med årets desiderte høydepunkt, Melodi Grand Prix. Det er jo utenkelig å publisere et bilde av meg selv uten maskara og fuktede lepper.

Du vil heller aldri få høre det når jeg har en dårlig dag. Når jeg inntar fosterstilling på sofaen, skrur av telefonen og ser en time eller fem på søppel-tv. Samtidig melder Facebook gjerne at jeg er på Zumba.

DEBATT: For stort behov for å fremstå vellykket?

Verdens beste mann

Det slår meg også at alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann. På Facebook. En mann som støtt og stadig kommer hjem med roser. Og sjokolade. Etterfulgt av en ytterst romantisk aften.

Sidenotat – hvor finner dere egentlig alle disse mennene?

På den andre siden virker det ikke som om disse mennene på Facebook har like stort behov for å uttale seg om sine superkvinner. Av dem benyttes Facebook stort sett som avfallsplass mot udugelige fotballdommere.

Privat sfære

På Facebook slipper vi naboen, annen-krets venner og kolleger inn i vår private sfære. I fysisk passiar med naboen ville det aldri falt oss inn å greie ut om alt vi har oppnådd i dag og hvor lykkelige vi er. Det sørger vi for å fortelle litt senere samme kvelden. På Facebook. Mens vi sliter med historiens største klesvask, et bomba kjøkken og tre unger som skriker i kor.

Men kan vi egentlig bebreides for å ville pynte litt på livene våre?

Det er jo ingenting som er så in som å gjøre de "riktige" tingene. Man skal spise riktig, trene mest, ha de lydigste ungene og den flotteste mannen. Det moderne, mest velstelte hjemmet og en hot karriere. Reise på de flotteste feriene. Alt på én gang. Pluss ha en haug med ekstra overskudd i hverdagen. At vi er flinke på disse tingene er jo det som utad definerer oss som vellykkede mennesker, er det ikke?

Nå har vi plutselig en kanal hvor vi kan dokumentere det. Et univers som tillater oss å lykkes i alt vi gjør. Uten feil. Skuffelser og nederlag behøver ikke å eksistere – om vi ikke velger det selv.

Det stammer fra vår urnatur – det sitter langt inne å innrømme at vi har mislyktes.

Parallell virkelighet

Klart vi gjemmer oss for omverdenen når vi føler oss svake og ikke strekker til. Vi designer rett og slett vår egen parallelle virkelighet i stedet. På Facebook. Så kan ingen ta oss.

Har ennå til gode å se "kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen."

DEBATT: For stort behov for å fremstå vellykket?