Da dødsviruset rammet Stener Heyerdahl

Det er torsdag 26. mars. Avdelingsleder ved Stener Heyerdahl omsorgssenter, Sissel Amundsen, sitter i bilen. 63-åringen og mannen er på vei til Lillesand for å hente en båt, så ringer telefonen.

– Det var lederen min, Veton Hamiti. Han fortalte at beboeren vår som var sendt til sykehuset med hjerteproblemer natten før, hadde testet positivt for korona, forteller Sissel.

Veton Hamiti var på vei hjem til Bråvann etter jobb. Før han kom ut av sentrum ringte kommuneoverlege Dagfinn Haarr med det ferske prøveresultatet.

Veton og Sissel ble enige om å møtes på sykehjemmet i Kvadraturen med en gang.

– Før jeg kom inn døra ringte Haarr igjen. Enda en beboer var bekreftet smittet. Da var det to den kvelden, sier Veton.

Spørsmålet var: Hva gjør vi nå?

En drøy uke tidligere hadde Sissel blitt intervjuet av Fædrelandsvennen om hvordan de skulle holde smitten ute. Sykehjemmet ble stengt for pårørende etter pålegg fra Folkehelseinstituttet og Fædrelandsvennens fotograf måtte avbilde avdelingslederen gjennom et vindu.

De mest sårbare blant oss skulle skjermes fra korona-smitte, og de 37 beboerne på Stener Heyerdahl, alle mellom 70 og 100 år gamle, skulle ikke lenger få besøk av sine nærmeste.

– Pårørende fikk ikke lov til å komme inn, og da tenkte vi: Nå holder vi all smitten ute, dette blir bra, sier Sissel.

Det har gått over to måneder siden smitten rammet omsorgssenteret. Fædrelandsvennen får lov til å komme inn i bygget, men ikke på avdelingen til beboerne som ble smittet. For selv om smitten nå har trukket seg tilbake, er smitteregimet strengt, man tar ingen sjanser.

Vi blir vist inn i et hyggelig rom, beregnet for besøkende. Avdelingsleder Sissel, og to av hennes medarbeidere, helsefagarbeider Hanna Fredriksen (21) og fagsykepleier og verneombud Charlotte Zahl (29), har sagt seg villige til å fortelle hvordan de opplevde de beinharde dagene i mars da koronaen rammet arbeidsplassen deres som verst.

– Smitteregimet kunne vi jo fra før, vi har jo andre typer smitte, sier Sissel.

Hanna og Charlotte nikker bekreftende. De ansatte hadde tatt e-læringskurs, det var laget klar smittetraller og en egen korona-perm hvor man kunne lese seg opp på symptomer og hvordan alt skulle håndteres hvis det skulle oppstå smitte.

– Så vi følte selv at vi var veldig godt forberedt på dette.

Men bare 14 dager senere brøt helvetet løs.

– Vi hadde snakket om det teoretiske, men det blir annerledes når du må handle der og da. Når ting får konsekvenser uansett hva du gjør og ikke gjør, sier Veton Hamiti (50).

Han har over 20 års erfaring fra omsorgstjenesten i Kristiansand, men var ny i jobben som enhetsleder ved Stener Heyerdahl.

– Jeg begynte i januar. Jeg kjente ikke personalet veldig godt og var spent på hvordan de ville takle det. Dette var nytt for alle, sier Hamiti.

Den første smitten kom nærmest som et sjokk.

– Når den kom, så kom den så plutselig. Vi var litt i sjokk over at to pasienter hadde testet positivt på korona, sier Sissel.

– For vi hadde lest oss opp på symptomene , men så var det ikke de symptomene våre pasienter hadde.

Derfor hadde flere av personellet vært i kontakt med pasientene uten å ha smittevernutstyr på seg.

– De trodde ikke symptomene hadde noe med korona å gjøre. Så det var tøft, sier Sissel.

To dager senere testet nok en pasient positivt. Heller ikke denne pasienten hadde typiske symptomer, ifølge Sissel. Flere pasienter ble testet, og da det kom flere positive prøvesvar, skjønte hun at smitten for alvor var kommet inn i huset. Hele ti pasienter var smittet.

– Det var veldig tøft, men samtidig så hev vi oss rundt og laget en kohortavdeling for de som hadde testet positivt på covid 19. De som testet negativt ble flyttet til en avdeling uten smitte.

Hun tok kontakt med kommuneledelsen for å be om råd og veiledning.

– For hva med de som har vært oppe i denne situasjonen uten å ha hatt smittevernutstyr på seg: Hva gjør vi med dem? Skal de ut i karantene?

Tilbakemeldingen fra kommunen var at ettersom det var lite sannsynlig at det var pårørende som hadde bragt med seg smitten, måtte den skyldes personell uten symptomer. Så da var skaden allerede skjedd.

– Pasientene som var smittet var smittet i forkant. Derfor mente ledelsen at personellet ikke skulle ut i karantene, sier Amundsen.

Det ble raskt konstatert at ti pasienter var smittet. Men hvem av personellet som var opphavet til smitten, var usikkert.

– Heldigvis så vet vi ikke hvem som kom inn med den, og vi vil ikke vite det heller. Det er ingen sin feil, ingen kan ha skyld i å bære smitte når de ikke vet om det, understreker Amundsen.

For Dagfinn Haarr var det uaktuelt å lete etter smittekilden.

– Det var ikke aktuelt for meg å grave noe mer i det. Jeg opplevde at ingen ansatte hadde opptrådt uansvarlig. Vi var alle like uskyldige på den tiden. Vi fikk heller ikke testet folk før en uke etter at smitten var etablert, så det hadde ikke hjulpet uansett. Det var verken ønskelig eller mulig å finne ut hvem kilden var, sier Haarr.

Ifølge Haarr ble alle overrasket da den første beboeren fikk påvist smitte.

– Det var ingen som mistenkte korona da vedkommende ble lagt inn på sykehuset. Sykehuset var høyst forundret da de ringte meg. Alle var meget forbauset. Nå vet man at korona kan ha veldig mange ansikter, sier Haarr.

Bare få dager etter at første smittetilfelle var bekreftet, døde den første pasienten. Sissel satt hjemme i sin egen stue da telefonen ringte søndag formiddag.

– Det var en av de ansatte som fortalte hva som hadde skjedd.

Hun satte seg i bilen, og dro rett ned på jobb.

Det var bare et par dager siden hun selv hadde ringt de pårørende og fortalt at deres kjære var smittet.

– De tenkte død med en gang: «Å, nå mister jeg en jeg er glad i.» Det var veldig tøft for de pårørende. Vi sa at smitte ikke nødvendigvis førte til død, men vi visste jo ikke.

For Sissel var det vondeste når hun skjønte at pasienten var døende og pårørende ikke kunne komme og ta farvel fordi de selv var i faresonen.

– Tenk å ha vært gift i mange, mange år, og så får du ikke lov til å ta farvel med din kjære…. Det sitter hos meg, sier Sissel.

Det var en av sykepleierne på jobb som varslet de pårørende om det første dødsfallet, men bare timer etterpå var det Sissels tur. Nok en pasient var død.

– Den første...da den døde...det var veldig tøft... Den andre, det var jeg som ringte de pårørende.

Sissel er ikke i tvil om hvem som hadde det verst; de pårørende. Hun og de andre ansatte holdt derfor hele tiden kontakt på telefon med de som hadde fått beskjed om at deres kjære var smittet. Ofte flere ganger om dagen.

– Ja, litt også fordi det kom pressemeldinger hele veien, og de var kjempetøffe for pårørende: «En ny pasient på Stener Heyerdahl er smittet». «Et nytt dødsfall på Stener Heyerdahl».. Det kom bare død, men det var altså noen som mistet sine kjære her. Det ble liksom så kaldt og brutalt på en måte. Det fikk jeg tilbakemeldinger på, sier Sissel.

Dagfinn Haarr fikk ikke tilsvarende tilbakemeldinger.

– Jeg har hørt fra pårørende som ikke har opplevd det slik, men jeg er helt enig i at det voldsomme fokuset kunne oppleves som ubehagelig. Dette var i stor grad mediestyrt og vi valgte å være åpne, sier Haarr.

Han mener kommunen ville fått massiv kritikk hvis den hadde holdt tilbake informasjon om hvilke sykehjem som ble rammet.

– Jeg diskuterte dette en del med kommunikasjonsenheten og ikke minst ordføreren. Han ble jo tvunget til å vise at hans tanker gikk til de pårørende, og så vet jeg at det er ti ganger flere som har dødd av andre årsaker som ikke får noen spesiell omtanke, sier Haarr.

Sissel hadde også oppgaven med å ringe pårørende til alle som var smittet. I Bergen satt Bente Elin Svendsen og var svært bekymret for sin nær 89 år gamle mor Ester som har bodd på Stener Heyerdahl i nesten fem år.

– Jeg hadde fått beskjed om at noen av beboerne der var smittet, men at alt så ut til å være greit med mamma, sier Bente.

Men da hun fikk vite at to av beboerne hadde dødd på søndagen, ringte hun selv til sykehjemmet.

Sissel, som tok telefonen, var allerede i ferd med å ringe Bente og andre pårørende.

– Jeg hørte at Sissel var veldig alvorlig, og jeg ble jo livredd. Så sier hun at mamma har fått påvist korona. Da tenkte jeg: det var det. Det var en ille beskjed å få, sier Bente.

Bente har bodd i Bergen i mange år, men stort sett hver måned besøker hun sin mor i Kristiansand. Hun visste at smitten hadde kommet inn på flere sykehjem i landet, og var oppdatert på korona og derfor hvordan forløpet kunne bli for moren som var smittet.

– Først må jeg si at jeg grein ganske mye, for jeg synes det var så forferdelig. Jeg så for meg alt det verste som kunne skje, sier Bente.

Aller verst var tanken på at moren skulle dø alene, eller at hun skulle ha store smerter.

– For en ting er at hun er gammel nå, hun lever jo ikke evig. Men jeg så for meg hvordan koronasmittede dør, tenk hvis hun skulle dø og jeg ikke kunne være der.

Enhetsleder Veton Hamiti opplevde ansvaret som tyngende.

– Er dette riktig? At en ikke skal få se sin mor som er i ferd med å dø? Jeg var livredd for at det skulle finnes en mulig løsning som jeg ikke klarte å komme på, sier Veton.

Søndag 29. mars døde ikke bare en, men to av beboerne på Stener Heyerdahl omsorgssenter. Men det skulle bli flere. Uka etter døde ytterligere tre. Fra det første dødsfallet til det siste gikk det elleve dager.

Helsefagarbeider Hanna var blant dem som stod midt oppe i det vonde.

– Det er veldig trist når en går bort, men så var det en til og så var det en til.... Det kjente jeg veldig på, sier Hanna.

– Jeg har jo en veldig omsorg og kjærlighet for dem som bor her, og jeg tenkte mye på dem som hadde pårørende som ikke kunne komme inn fordi de kanskje var utsatt selv.

Smittevernregimet gjorde det vanskelig for henne og de andre ansatte å gi den samme omsorgen som de er vant til å gi. Hver gang de skulle inn til en av de smittede pasientene, måtte hun og de andre iføre seg fullt smittevernutstyr.

– Det var veldig tøft. Mange leser jo mye av smilet ditt, og når du da går rundt med et munnbind, og du bare ser littegrann av øynene, følte jeg at jeg ikke fikk den samme kontakten med pasientene. Jeg var så “skjult”.

Likevel gjorde hun det hun kunne for at pasientene skulle ha noen hos seg når det gikk mot slutten.

– Jeg syntes ingen skulle være alene. Ingen skulle dø alene. Å kunne gi den omsorgen, den hånda å holde i, rett og slett være til stede når det går mot slutten, det kjente jeg veldig på.

Men Hanna måtte ha smittehansker på.

– Ja, og det er veldig spesielt. Det er ei hånd, men det er jo ikke den varme hånda, men det var det vi kunne få til.

Den unge helsefagarbeideren var selv på jobb da en av pasientene døde.

Hver kveld når hun satte seg i bilen for å kjøre hjem, forsøkte hun å tømme hodet for å gjøre seg klar til en ny arbeidsdag.

Noen ganger var hun så sliten at hun sovnet på sofaen foran TV-en.

– Andre ganger lå jeg våken og grublet. Man tenker jo alltid: Kunne vi gjort noe annerledes? Hva kunne det eventuelt ha vært?

– Det var ikke lett, ikke i det hele tatt.

I Bergen satt Bente fortvilet og tenkte på hvordan hun kunne få treffe sin mor en siste gang. For at moren skulle dø av korona, var hun helt sikker på. Så dagen etter at hun hadde fått beskjeden om at moren var smittet, ringte hun kommuneoverlege Dagfinn Haarr.

– Han kjente både til at min mor var smittet og situasjonen på Stener Heyerdahl, så jeg tenkte: han kan jo bare si nei, sier Bente.

Etter at hun hadde forklart at de ville kjøre bil ned, og at de hadde hytte på Sørlandet som lå langt fra andre, fikk hun positivt svar fra Haarr.

– Jeg ble så glad. Vi satte oss i bilen med en gang.

Betingelsene for å besøke moren var å ikle seg fullt smittevernutstyr og at hun ikke skulle være inne mer enn ett kvarter.

– Selv om min mor er dement, så kjenner hun meg alltid igjen, og da jeg kom inn i fullt smittevernsutstyr, holdt hun på å le seg ihjel. Det var veldig vittig, ler Bente.

– Men hun kjente igjen stemmen min. Det var viktig for meg å se at hun hadde det bra og at det egentlig gikk greit med henne.

Tilbake i Bergen etter det korte besøket, ble Bente oppringt fra Stener Heyerdahl hver eneste dag.

– De fortalte meg hvordan alt var og hva legen hadde sagt, så jeg var fullstendig informert. Det var veldig bra.

For helsefagarbeider Hanna var noe av det verste at hun selv fikk påvist smitte og måtte gå i isolasjon. Det å ikke kunne være tilstede, ikke være der for å hjelpe kolleger i den vanskelige situasjonen, var nærmest uutholdelig.

– Jeg ble veldig lei meg, for jeg syntes det var utrolig kjipt å måtte sitte hjemme. Jeg ville så gjerne komme på jobb, og jeg ville så gjerne trå til og være sammen med kollegene mine.

Da smitten ble mistenkt hos ansatte, ble samtlige 57 testet. Hanna var en av 16 som testet positivt.

– Jeg ble egentlig ikke så veldig redd, for jeg visste hele tiden at det var en fare for at jeg kunne bli smittet.

Hanna fikk komme tilbake på jobb etter å ha vært symptomfri i tre dager, men det hersket mye usikkerhet rundt praktiseringen av karantenereglene.

– Selvfølgelig, jeg har vært veldig forvirret. Det er det ene den ene dagen og så er det noe helt annet den neste. Først måtte man være hjemme sju dager etter at man var symptomfri, for eksempel.

Hun får støtte av verneombud og fagsykepleier Charlotte, som mener enkelte ting kunne vært håndtert annerledes fra kommuneledelsens side.

– Vi fikk jo beskjed om at de som hadde vært i nærkontakt med smittede ikke skulle i karantene, sier Charlotte.

– Om det var riktig eller ikke, det kan jeg ikke svare på. Men jeg vet at det førte til mye frustrasjon og usikkerhet blant de ansatte.

Dagfinn Haarr er overbevist om at det var riktig å holde friske ansatte på jobb, selv om de hadde vært i kontakt med syke beboere.

– Det var så uoversiktlig og så mange ansatte involvert at det var mye bedre å holde gjengen samlet, sier Haarr.

Han var fullt klar over at han brøt retningslinjene fra helsemyndighetene, men var aldri i tvil.

– For meg var det ikke noe dilemma. Her måtte man ta avgjørelsen på særdeles usikkert grunnlag og håpe at det var det riktige. I ettertid mener jeg at jeg tok en riktig avgjørelse ved å fravike den nasjonale karanteneforskriften i dette spesielle tilfellet. Det kom ikke noe mer uventet smitte, sier Haarr.

Han rådførte seg ikke med Folkehelseinstituttet, men hadde løpende dialog med andre ledere i kommunen. I ettertid ble kommunen bedt om en redegjørelse fra Fylkesmannen i Agder.

– Fylkesmannen ba om en forklaring og fikk det. Jeg har ikke fått noe respons tilbake, sier Haarr.

Fylkeslege Anne Sofie Syvertsen opplyser at Kristiansand kommune ga et tilfredsstillende svar og at saken ble avsluttet uten videre oppfølging.

Verneombud Charlotte forteller at de ansatte raskt fikk vite at de ikke skulle i karantene.

– En del av frustrasjonen til de ansatte ble at de kun fikk en muntlig beskjed fra leder, og ikke en god nok faglig skriftlig begrunnelse. Den måtte vi etterlyse, men det tok lang tid før den kom, den burde kommet langt raskere, sier Charlotte.

I tillegg skulle de gjøre stikk motsatt av anbefalingene fra Folkehelseinstituttet.

– Dette kom jo samtidig med at de som jobbet på legevakta og som hadde vært i kontakt med smittede skulle i karantene. Og da ble det: Hvorfor skal de og hvorfor skal ikke vi? Men om det var rett eller ikke, det vet jeg ikke. Men det skapte i hvert fall mye redsel og uro blant de ansatte.

Dagfinn Haarr hadde tett kontakt med både Sissel Amundsen og Veton Hamiti da det sto på som verst.

– Informasjonen var ekstremt vanskelig, for det skjedde jo noe fra minutt til minutt. I en slik situasjon vil du aldri få god nok informasjonsflyt, sier Haarr.

Han var ikke i kontakt med andre ansatte på Stener Heyerdahl, men var kjent med at mange følte seg utrygge.

– Det skulle bare mangle om ikke ansatte opplevde utrygghet, for det gjorde vi alle, sier Haarr.

Veton Hamiti forteller at han støttet avgjørelsen.

– Da en beboer ble smittet på Ternevig ble alle ansatte som hadde hatt nærkontakt sendt i karantene. Hadde vi gjort det samme vet jeg ikke hem som skulle ha jobbet her. Med ti smittede hadde vi trolig måttet sende hjem 80 prosent av staben. Det er jeg redd for hadde fått andre konsekvenser, sier Hamiti.

Han medgir at det var utfordrende å forklare de ansatte hvorfor de ikke skulle i karantene.

– Jeg forsøkte å få fram at det ikke var Dagfinn Haarrs «enmannsshow», men en samlet kommune som sto bak beslutningen. Vi ville aldri satt dem i en situasjon der de blir utsatt for fare. Men vi hadde ikke noe formelt å henge argumentasjonen vår på. Jeg kunne ikke henvise dem til en hjemmeside, avis eller bestemt person. Jeg kunne bare si «dette er riktig og du må bare stole på oss», sier Veton Hamiti.

Selv om ledelsen ved sykehjemmet gjorde det de kunne for å trygge både pårørende, pasienter og ansatte, opplevde de hele situasjonen som skremmende.

– Vi var veldig redde. Alle var redde. En ting er personalet, men også de hjemme, pårørende til personalet var redde, sier avdelingsleder Sissel.

– Det har vært mye redsel og usikkerhet blant de ansatte, bekrefter verneombud Charlotte.

Selv fryktet hun å ha tatt med seg smitte hjem til en ektemann i risikogruppen og et barn i barnehage. Hun var selv blant dem som var i kontakt med smittede pasienter uten smittevernutstyr, men ble ikke satt i karantene.

– Ettersom jeg ikke skulle i karantene, følte jeg at jeg kanskje gikk rundt og smittet andre. Heldigvis ble jeg ikke smittet selv, men det føltes ubehagelig, sier Charlotte.

De ønsker ikke å komme med kritikk av hvordan ting ble håndtert når smitten var på det verste.

– Dette er en bratt læringskurve, og på det tidspunktet så ble det handlet etter den kunnskapen vi hadde, sier Sissel.

– Korona ble som en ferskvare. Det var stadig nye retningslinjer å forholde oss til.

Smitten er borte fra Stener Heyerdahl, men de sterke inntrykkene og redselen de opplevde sitter igjen hos mange. Flere har takket ja til tilbud om psykologhjelp, både i gruppesamtaler og individuelt. Sissel og de andre i ledelsen har både hatt samtaler underveis, men også i ettertid.

– For meg så var det bra å gå gjennom alt, å få oppleve det litt igjen, få bearbeidet det, sier Sissel.

– De av personalet som har følt at de har hatt behov for slike samtaler, har synes det har vært bra.

Psykologspesialist Bente Wolstad, som er ansatt i Kristiansand kommune, var på sykehjemmet samme dag som alle ansatte ble testet.

– Det var mye folk i gangene. Sissel viste meg inn på et rom og så kunne de som ønsket komme innom, sier Wolstad.

I små grupper, med trygg avstand til hverandre, snakket de med Wolstad og hverandre om ting de tenkte på.

– Alle følte vel på redselen for å være smittebærer. Selv om det ikke er en åpenbar grunn til at noen skal ha visst, så føler man på om det er noe man kan ha gjort annerledes, sier Wolstad.

Det var også flere som hadde behov for å lufte tankene om karantene-beslutningen.

– Det er et etisk dilemma når man er usikker på hva som er rett å gjøre i en slik situasjon, sier Wolstad.

Selv om det var tungt å miste fem av beboerne til korona, skjedde det også positive ting underveis.

– Det beste, det er at fem av de ti pasientene som var smittet er friske i dag, sier Sissel.

– Det er vi veldig glad for, og det er de pårørende selvfølgelig også glade for. De var så redde.

– De første ukene så jeg bare for meg at min mor skulle ligge å hive etter pusten og ha det helt forferdelig, sier Bente Elin Svendsen.

– Men det skjedde jo ikke.

For like over påske fikk hun beskjed om at morens feber var på vei ned, og håpet om at hun skulle overleve kom tilbake.

– Da tenkte jeg at nå, nå må vi komme oss til Kristiansand igjen.

I begynnelsen av mai fikk Bente treffe moren i hagen utenfor Stener Heyerdahl. Med maske og hansker hvis hun skulle hjelpe henne med mat eller kaffe, men også uten maske på litt avstand slik at moren kunne se ansiktet hennes.

– Da vi dro tilbake til Bergen så tenkte vi at dette går veien, dette går bra.

I dag er Ester erklært frisk, og har klart seg bra gjennom sykdommen. Bente tror heller ikke moren helt skjønte hva som hadde rammet henne.

– Hun har nok skjønt at noe har skjedd, men jeg tror ikke hun har skjønt at hun var syk med noe som kunne være veldig farlig. Det er litt godt å tenke på.

Bente skryter av de ansatte på Stener Heyerdahl som har vært flinke til å holde daglig kontakt med pårørende.

– De har gitt oss oppdatert og korrekt informasjon, så jeg synes sykehjemmet har gjort det beste de kunne når dette først skulle skje. Jeg skjønner jo at de har vært fortvilet når fem mennesker døde så fort, det må ha vært helt forferdelig, sier Bente.

– Men, jeg håper alle tar lærdom av det som har skjedd, og at en videre har fokus på beredskap og planer for arbeidet på sykehjemmet.

I perioden da sykehjemmet fikk mye medieoppmerksomhet følte enhetsleder Veton Hamiti et sterkt behov for å fortelle at de ansatte gjorde en god og profesjonell jobb. Nå i ettertid er han stolt over arbeidsplassen sin.

– Ting kan sikkert gjøres bedre, men jeg er hundre prosent sikker på at vi handlet riktig ut fra de forutsetningene vi hadde og kunnskapen som var til rådighet. Jeg ville gjort det samme om igjen, sier Hamiti.

Samhold, lagspill, viljen til å trå til, det å ta vare på hverandre er stikkord som kommer på løpende bånd når vi ber de tre damene beskrive hva som var positivt da ting stod på som verst.

– Jeg har alltid hatt noen rundt meg som har stått i akkurat samme situasjon, som også har sett pasienter dø, og det har hjulpet veldig mye at vi har vært så flinke til å prate med hverandre. Vi har ikke vært alene, sier yngstemann Hanna.

Avdelingsleder Sissel tror nettopp dette er nøkkelen til at de som gruppe har kommet styrket ut av situasjonen. Hun tar oss med ut i gangen hvor det henger et diplom på oppslagstavla.

– Hver måned kårer vi månedens medarbeider hos oss. Alle får gule lapper, og så stemmer vi.

– Du kan se diplomet som henger her nå, peker Sissel.

Månedens medarbeider for april er alle ansatte.

– Det er en utrolig fin arbeidsplass, med utrolig flotte kolleger, sier Hanna.

– Jeg er veldig stolt av å jobbe her.

– Vi er stolte av hverandre, rett og slett, avslutter Sissel.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.