HERLIG: For de mange tilreisende er det strender og badevann det handler mest om. Morningstar Beach er en av mange eventyrlig flotte strender på St. Thomas. Foto: Terje Andersen
SUKKER: Sukkerproduksjon var næringsveien da danskene hersket over øyene. Fortsatt finnes rester av de gamle sukkerplantasjene og vindmøllene som ble brukt til å presse ut saften av sukkerrørene.
GATENAVN: I hovedstaden på St. Thomas, Charlotte Amalie, har gatene beholdt sine gamle danske navn.
KONGELIG: Danske kong Christian den 9. skuer alvorlig ut over Emancipation Park.
OVERALT: Iguaner finnes overalt. De kommer gjerne ned på strendene for å finne mat som badegjestene har lagt igjen etter seg.
SOLNEDGANG: Det er vakkert når solen stikker ned bak horisonten.

En gang var Danmark en stormakt. En gang hadde våre danske venner kolonier spredd rundt på kloden.Dannebrog vaiet i alle verdensdeler; i Trankebar i India, på Grønland, Færøyene, og i Guinea på vestkysten av Afrika.

Selv i Karibien hadde Danmark en koloni. I Dansk Vest-Indien vaier det røde og hvite danske flagget fortsatt, selv om det snart er 100 år siden danskene sa takk for seg og overlot øyene til USA for en pen slump penger.

Likevel, etter 97 år er sporene etter de danske koloniherrene fortsatt godt synlige på de tre øyene som i dag heter De amerikanske Jomfruøyene; St. Croix, St. Thomas og St. John. I hovedstaden Charlotte Amalie på St. Thomas har gatene i gamlebyen fortsatt sine danske navn, her er Kongens Gade, Dronningens Gade, Nørre Gade, Trompeter Stræde og så videre. Byen er oppkalt etter en dansk dronning, på naboøya St. Croix heter de to byene Christianssted og Fredrikssted, oppkalt etter danske konger. Og her leser folk St. Croix Avis.

Hva i himmelens navn tenkte de på, danskene, da de solgte disse tre karibiske øyene til amerikanerne i 1917?

Passatvinden

HERLIG: For de mange tilreisende er det strender og badevann det handler mest om. Morningstar Beach er en av mange eventyrlig flotte strender på St. Thomas. Foto: Terje Andersen

Det lurer vi på der vi ligger henslengt på en solstol og lar oss bli svidd lett røde av en intens sol mens passatvinden kjøler oss behagelig ned og bølgene ruller makelig og ustoppelig mot den gylne sandstranden. En øl vi kjøpte i strandbaren for noen minutter siden har mistet sin duggfriskhet og står doven og lunken i sanden ved siden av oss. Av og til dovner passatvinden bort, som om den må trekke pusten et øyeblikk. Da kjennes det intenst at her er varmt nesten til det ubehagelige, at en solparasoll hadde vært fint. Men de er alle for lengst opptatt av andre badegjester på stranden.Vi vasser ut i det asurblå vannet. Med det samme er det hutrende kaldt på soloppvarmet hud. Selvsagt varer det ikke lenge, vannet er nesten like varmt som luften, og vi kan være i det våte element så lenge vi vil uten å føle at vi blir avkjølt.

Sett med turistøyne er St. Thomas, og de to andre øyene i den gamle danske kolonien, et fantastisk sted å oppholde seg. Et jevnt klima der temperaturen sjelden går under 25 og over 30 grader året rundt, øyene er kuperte, innbydende og frodig grønne. Det skyldes at det ofte kommer små regnbyger som gjerne er over før vi får pakket sammen for å søke ly. Strendene er mange, og flere av dem havner jevnlig blant de beste når verdens fineste strender kåres av turistmagasiner og nettsteder. Den evige passatvinden sørger for å kjøle oss ned slik at varmen og solen er til å holde ut.

Sånn følte de det ikke, de første danskene som dro til St. Thomas rundt 1665 for å opprette den danske kolonien i Vest-India. De første skipene hadde ikke nok mannskap som ville være med på den farefulle reisen, så de dro innom Bergen og tømte fengselet for fanger. Det uvante klimaet, sykdommer og hardt arbeid medførte at så å si alle døde. I 1668 forlot de siste danskene øya og overlot den til sjørøvere og pirater som hyppig benyttet de gode havnene.

Slavehandel

Men selv om det første forsøket på å bygge en koloni var mislykket, kunne ikke danskene slippe ideen om et fotfeste i Vestindia. Det var den lukrative trekanthandelen som lokket. Våpen, materialer og andre forsyninger fra Europa til vestkysten av Afrika, slaver fra Afrika til Vestindia, krydder, sjeldne tresorter og ikke minst sukker tilbake til Danmark. Da danskene etter en del år fikk skikkelig system på trekanthandelen, ble det en braksuksess for den danske overklassen, kongene og staten. Sukkermasse ble for Danmark på 1600— og 1700-tallet hva oljen er for Norge i dag. Tonnevis med sukkermasse ble skipet til København, raffinert på store danske fabrikker og solgt videre.

SLAVER: Her ble slavene solgt: Det røde fortet som danskene bygde på St. Thomas, er øyas eldste byggverk. I borggården foregikk slaveauksjonene, og her ble slaver som begikk forseelser staffet nådeløst og brutalt.

Omkostningen var slavene fra Afrika. De ble fanget og lenket sammen under fryktelige forhold på slaveskipene. De som overlevde overfarten ble solgt til plantasjeeiere og måtte arbeide knallhardt på sukkermarkene. Hele denne økonomiske boomen baserte seg på slavetrafikken. Danskene, og vi må i rettferdighetens navn også ta med oss nordmenn, fraktet titusenvis av slaver til kolonien sin, langt flere enn de selv hadde behov for. St Thomas ble et knutepunkt for slavehandlene i hele Karibia. Sukker og slaver førte til en økonomisk gullalder for kongeriket Danmark-Norge.Det heter seg at danskene tidlig forbød slaveriet, men det er bare delvis riktig. Slavehandelen med Afrika ble stanset i 1803, men det gikk enda en god del år før slaveriet opphørte og slavene ble fri. Det tvang slavene selv igjennom i 1848, da de gjorde opprør og tvang guvernør Peter von Scholten til å proklamere at alle slavene på øyene var frie med øyeblikkelig virkning.

Økonomisk mareritt

Fra å være en økonomisk honningkrukke utviklet Dansk Vestindia seg til å bli et økonomisk mareritt for danskene. Kapitalismen var like nådeløs den gang som nå, det som ikke er lønnsomt må bort. Tanken om å selge de tre øyene ble lansert, det ble forhandlet med USA, men først i 1917 gikk handelen i orden. 25 millioner dollar i rent gull måtte amerikanerne legge på bordet for å overta øyene. Fra da av het den gamle danske kolonien US Virgin Islands, De amerikanske Jomfruøyene.

Egentlig skjedde lite etter at USA overtok ansvaret, St. Thomas, St. Croix og St John var en karibisk bakevje for amerikanerne. Først da cruisetrafikken skjøt fart på 1960-tallet, begynte økonomien å skyte fart. For det første har St. Thomas en god havn der selv de største cruiseskip kan legge til kai, for det andre et det tidsmessig et passende anløp drøyt halvannet døgns seilas fra cruisemetropolen Miami i Florida.

Stor cruisehavn

Alt handler om turister i dag. Flyene fra USA lander i en jevn strøm. St. Thomas er en av verdens største cruisehavner. Hver eneste uke i sesongen anløper mellom 20 og 25 store cruiseskip hovedstaden Charlotte Amalie. Mange passasjerer går aldri i land, og av de som gjør det, tilbringer de aller fleste tiden i shoppingsenteret i havnen. St Thomas er frihavn, varene delvis skattefrie og prisene ditto lave. Det trekker selvsagt turister, men gir liten lokal koloritt.

CRUISE: St Thomas ligger en passe distanse fra Miami der de fleste cruise i Karibien starter. Hver uke er mellom 20 og 25 cruiseskip på denne størrelsen innom havnen i Charlotte Amalie, hovedstaden på St Thomas.

De som våger seg inn i gamlebyen i Charlotte Amalie kan få en helt annen opplevelse. Rett nok ligger butikkene tett i tett, de samme butikkene som i havnen, men her har de funnet sin plass i de gamle, danske pakkhusene. De ligger på rekke og rad mellom Dronningens Gade, som amerikanerne ikke kan uttale og heller kaller for Main Street, og den gamle havnen, der seilskutene i sin tid la til for å sette i land slaver og ta om bord sukkermasse. For dansker og nordmenn er det et historisk sus å gå i folkemyldret fra det gamle, rødmalte Fort Christian til General Gade. Sporene fra fortiden er mange og tydelige.

For mange biler

Men, det er alltid et men: Charlotte Amalie er i ferd med å kveles. Ikke av turistene, de kommer og går i tusentalls, men av bilene. St. Thomas har rett og slett for mange biler. Dessuten er det for få restriksjoner på hvor de kan kjøre i byen. I de smale gatene i den gamle bydelen sleper bilene seg fram. Drosjene dominerer, de fleste store pickuper ombygd til drosjer med seter på lasteplanet. Sjåførene roper ut sine tjenester, jo flere passasjerer, jo bedre betaling. Prisene er nemlig faste og det betales per passasjer.

Gågater, tenker vi, hadde gjort susen her. Det hadde dempet støyen, minket eksosstanken og økt trivselen.

SHOPPING: På St. Thomas er prisene lavere enn på fastlandet, fordi det ikke skal betales skatt. Det lokker tusenvis av cruiseturister inn i butikkene i havnen, til King Christian Walk.

Men gågater er ikke noe tema, bilene skal fram selv om det går sent.Trykket fra bilene letter utenfor hovedstaden. Men på de svingete, smale og utrolig kuperte veiene er det likevel som om bilene er for mange og i alle fall for store. Her endrer St. Thomas karakter, fra den sydende turistfellen Charlotte Amalie til en ganske typisk karibisk øy der både byggestil og livsstil ser ganske tilfeldig og avslappet ut.

Småningom har danskene gjenfunnet sin gamle koloni. I 2011 reiste nær 16.000 dansker hit, i 2012 kanskje så mange som 30.000. Da er de som måtte ha vært på et cruiseskip ikke regnet med. Vi nordmenn har ikke gjenoppdaget Dansk Vestindia. I 2011 ble det registrert 220 norske turister til øyene, i 2012 trolig omtrent samme antall.