Jakten på "Berserk" er blitt tv-serie

— Livet mitt ble snudd opp ned. Jeg gikk fra en bekymringsløs eventyrtilværelse til et levende mareritt.

Jarle Andhøy drar hånden over et ansikt farget av nok en vinter innendørs. Det er snart gått fire år siden han mistet tre kamerater da «Berserk» forliste i Sørishavet, men Andhøy frykter fortsatt ikke døden. Han er mer redd for ikke å leve.

— Jeg er en eventyrer, og skal igjen ut på store ekspedisjoner. Jeg må bare bli ferdig med alt dette først.

En kort spasertur fra en travel rundkjøring ved Bislett stadion i Oslo, har Jarle Andhøy noe som kan minne om et kontor. Oppvasken er ikke prioritert, Andhøy er i innspurten på TV-serien «Jakten på Berserk». Hundrevis av timer med opptak skal bli til syv episoder der eventyreren drar tilbake til Antarktisk for å finne svar på hvorfor han mistet tre kamerater i februar 2011. Premieren er på TVNorge førstkommende torsdag.

— Er det spekulativt å lage TV-serie av tragedien?

— Jeg respekterer det synet, men for meg er det vesentlig at mine savnede skipskamerater blir hørt. Spørsmålene som enhver ulykke fortjener, har ikke blitt stilt i «Berserks» tilfelle. Så får folk mene hva de vil, etter å ha sett serien.

For lesere som ikke aner hva vi snakker om, kommer her en kort oppsummering av den mye omtalte saken fra A til nå: I 2011 skulle Jarle Andhøy og et mannskap på fire til Sydpolen for å hedre 100-årsjubileet for Roald Amundsens ekspedisjon. Etter flere måneder på havet skulle Andhøy og Samuel Massie (18) ta seg til polpunktet på to firehjulinger, mens resten av mannskapet skulle holde skuten trygg i Horse shoe Bay.

Ti dager senere forliste «Berserk». Verken seilbåten eller mannskapet, Tom Gisle Bellika (36), Robert Skaanes (34) og Leonard J. Banks (32), ble funnet.

I 2012 dro ekspedisjonsleder Andhøy tilbake til Antarktis for å lete etter «Berserk». Norsk Polarinstitutt politianmeldte leteaksjonen, de mente han ikke hadde nødvendig godkjenning og forsikring. 13. november i fjor ble Andhøy dømt i Hålogaland lagmannsrett til å betale 45.000 kroner i bot. Før jul anket han til Høyesterett.

— Egentlig er jeg fornøyd med dommen, sier han.

— Hvorfor?

— Den gir meg rett i at jeg har lov til å seile på åpent hav i farvannet rundt Antarktis. Det selvmotsigende er at norsk rett gir meg begrensninger i seilasen og oppankring mot kysten og fjæresteinene. Ingen har eierskap til farvannet rundt Antarktis, heller ikke kongeriket Norge. Uansett er jeg glad det ble rettssak.

— Selv om du tapte i både tingretten og lagmannsretten?

— Ja. For alle dokumentene vi har fått tilgang til under rettssakene, viser at det har foregått mye jeg ikke hadde anelse om.

— Hva da?

— Det mest vesentlige er kommunikasjonen som har vært med «Berserk» i dagene før forliset. Det kommer flere avsløringer i serien, jeg tipper det har vært hektisk møtevirksomhet i Norsk Polarinstitutt i det siste. De blir avkledd.

Han kunne holdt det gående om saken i timevis, men er sliten. Håret står til alle kanter, det ser ut som om Andhøy nettopp har stått opp. Men han har bare vært våken altfor lenge. På arbeidspulten flyter det med dokumenter, begjæringer og anker.

— Tre hedersmenn mistet livet, men fokuset fra norske myndigheter har vært på manglende papirarbeid. Det er respektløst overfor dem som er borte. Hadde det nå skjedd en trafikkulykke borte i rundkjøringen på Bislett, og tre menn dør: Er da fokuset på hvorfor ulykken inntraff, eller om de døde hadde forsikringer i orden?

Han har ikke vært i en seilbåt siden i fjor sommer, ikke på en ordentlig langtur siden han i 2013 var på et par måneders seiltur i Argentina, Brasil og Chile.

— Å dra bort en langhelg er litt stress for meg. For å komme i turmodus må jeg kjenne et verdenshav under dekk.

Fra kontorstolen ser Andhøy rett i en hvit murvegg, der et stort verdenskart henger på halv åtte.

— Jeg merker at jeg nå har levd for lenge i den moderne menneskesfæren. Det er ikke helt meg.

— Hva er den moderne menneskesfæren?

— Der pliktene blir livet, og ikke evnen til å leve. Du utdanner deg, tar opp lån, kjøper dyr bolig, får barn, jobb, og så er du stuck in the system . Altfor mange unge mennesker går blindt inn i noe som kan minne om et selvvalgt slaveri.

— Altså et normalt liv?

— Ja, men det er overraskende mange som går blindt inn i den rollen. Jeg har etablerte venner som har gått i forventede fotspor, venner som på et tidspunkt spør seg: Hva gjør jeg nå?

— Alle kan ikke stadig seile ut på nye eventyr?

— Nei, men alle kan definere sin egen lykke.

— Når er du lykkelig?

— Hver gang jeg kjenner ramsalt sjø i ansiktet, og opplever den enkle livsstilen på havet. Hver gang jeg føler friheten på havet og brorskapet med mannskapet. Den lykken opplever jeg ikke her inne.

Utenfor rullegardinene som er trukket ned på kontoret, høres lyden av lekende barn. Like over veien ligger en barneskole.

— All ære til gode foreldre som holder ut, de er hverdagshelter som bygger den neste generasjonen og fremtiden. Jeg vil sikkert ha barn selv en gang, ikke nå. Det er fortsatt for mye ugjort på verdenshavene.

Før jul bledet kjent at 40.000 unge mennesker nå står helt på sidelinjen av samfunnet. Uten jobb, studier eller støtte fra Nav.

En gang var også Jarle Andhøy en som sto utenfor. Han kledde seg annerledes, og nektet å bli klonet inn i et system som virket begrensende og fjernt fra egne drømmer. Faren var diplomat, moren lærer. Jarle vokste opp i Elfenbeinskysten, Genève i Sveits og Ullern på Oslos beste vestkant. I tenårene hadde han plakater av Sex Pistols og Jokke på gutterommet. Diplomatsønnen vanket på Blitz og fordypet seg i Jean-Jacques Rousseau, filosofen som mente at elendigheten kom inn i verden da det første mennesket gjerdet inn i et stykke land og sa: «Dette er mitt.«

Punkeren og fritenkeren Andhøy ble kastet ut av to klasser på videregående. Da foreldrene flyttet til Wien i en periode, valgte Jarle å bo med bestemoren i Larvik. Der begynte 15-åringen på Thor Heyerdahl videregående skole, solgte alt han eide, og kjøpte seg et vrak av en 30 fots seilbåt som han pusset opp i bestemorens hage.

19 år gammel seilte han alene rundt Kapp Horn.

— Det var havet som ble redningen min, sier han.

— Ikke alle som faller utenfor kan seile verden rundt?

— Alle kan kjøpe seg en billig båt, eller et par gode sko for å gå til Afrika. Det er bare egen fantasi som setter grenser. De fleste av oss er født fri, med evne til å velge kursen for eget liv.

Jarle Andhøy har jobbet mye med ungdom som faller utenfor, og har sin forklaring på hvorfor antallet stadig øker.

— Før kunne de som falt utenfor gå ned på kaien, skaffe seg hyre og dra til sjøs. I dag er det ørten ting som må på plass for å bli førstereisgutt. Det er sikkerhetskurs, sertifikater og så mye som må på stell. Det er så mange forskrifter og regler som definerer hva du som individ kan gjøre. Du må være ressurssterk for å klare deg utenfor.

— Hva kan gjøres?

— Vi må snu en utvikling som er fordummende, som for eksempel i sjømannslivet. Tenk bare på hvordan mennesket i løpet av århundrer optimaliserte livet på havet, fra råseil til fullriggerseilas. Hvordan de navigerte og brukte vinden. Nå er alt mekanisk og dødt, all kunnskapen som vi tilegnet oss gjennom flere hundre år er i ferd med å dø ut.

— Kalles ikke dette fremskritt?

— Jo, men det er også er et tilbakeskritt når så mye går tapt.

— Er du en nostalgiker?

— Mye var bedre før, nå er det så mye restriksjoner at det snart er forbudt for barn å klatre i trær. For et par år siden ble en kamerat og jeg bøtelagt for å ha rodd en liten robåt uten flytevest. På stille sjø i indre havn i Stavern. Det var ikke et øyeblikk jeg stolt tenkte at «yes, nå er vi kommet langt i samfunnsutviklingen».

Han kommer på en ting til:

— Sats er et kremeksempel på menneskets forfall. Har du sett hvordan de holder på med stepmaskiner og andre apparater innenfor store utstillingsvinduer? Hvorfor bruker de ikke naturen? Jeg forstår det ikke. Det moderne mennesket distanserer seg mer og mer fra naturen, som gjør at man får et fjernere forhold til urinstinktet og kraften i seg selv.

Nordmenn elskervanligvis landsmenn som utfordrer naturens lover og mennesket yttergrenser, som drar ut på spektakulære reiser og kommer utmagret hjem med frostskader i ansiktet. Med Jarle Andhøy er det annerledes, der er det gjerne enten eller. Jenter landet rundt sender stadig meldinger om at de vil gifte seg med ham, andre skulle ønske at han gikk ned med «Berserk».

— Er du en havets helt eller en uansvarlig tulling?

— Det har jeg ingen formening om. Jeg må bare fortsette å drive med det jeg tror på.

Med piratflagg i masten, en flaske rom i kahytten, og en haikjeft i baugen på båten, er han langt unna våre mer tradisjonelle polarhelter. I tingretten stilte han like godt i solbriller og hatt.

— Det var bare fordi jeg vet at fotografer jaktet på bilder der jeg ser mest mulig klønete ut, da er det fint med en maske på. Jeg visste at det bare var første akt i retten. I lagmannsretten stilte jeg i finskjorte, uten solbriller. Vi får se hva som skjer i Høyesterett.

— Hva ønsker du å oppnå med dine ekspedisjoner?

— For min egen del er det først og fremst å oppleve frihet, leve eventyret og inspirere folk til å gjøre riktige veivalg. Se på Samuel Massie; han var en som falt utenfor før han kom seg til sjøs. Utviklingen hans var eksplosiv om bord på «Berserk». Nå har han gitt ut bok og holder foredrag på skoler. Samarbeidet med Tangerudbakken har også inspirert meg, den gjengen representerer en ærlighet og glede som vi alle har mye å lære av. Attityden til «Berserk» er all or nothing.

— Hvordan endret forliset deg?

— Jeg har fått en mer kynisk tilnærming til statlige forvaltningsorganer i Norge, som liksom skal være nøytrale. I mine ekspedisjoner i Nordvestpassasjen og Antarktis, har det vært større motstand i paragrafryttere enn i naturen.

Andhøy gjør en liten sving med kontorstolen.

— Jeg har nok mistet troen på systemet.

— Og systemet har mistet troen på deg?

— Systemet tenker ikke. Byråkrater lever bare etter forskrifter og regler.

— Hva gjorde forliset med deg personlig?

— Det er det mørkeste kapittelet i livet mitt, men jeg lever. Det er mye verre for de aller nærmeste til dem som ble borte.

— Hvordan er forholdet til pårørende nå?

— Når det gjelder det å finne ut av hva som egentlig skjedde, tror jeg at alle støtter meg. Stort sett har jeg et godt forhold til alle, men har forståelse for at enkelte mener jeg er en drapsmann fordi kaptein Bellika, Skaanes og Banks forsvant på min ekspedisjon.

— Er det noe du angrer på?

— Det er helt sikkert ting jeg kunne gjort annerledes. Men jeg ville lagt ut på den samme ekspedisjonen igjen, med den samme planen og de samme gutta. Mannskapet mitt var hedersmenn som levde drømmen på en måte som de pårørende og jeg er veldig stolte av. De gjorde livsvalg få andre våger.

— Er det en hårfin balanse mellom dumdristighet og kalkulert risiko?

— Det er ikke tvil om at Amundsen, Nansen og Heyerdahl hadde en fandenivoldsk innstilling til å bare kjøre på. Ingen må tro at vi på «Berserk» er en gjeng bajaser som ikke tar sikkerhet på alvor. Nettopp derfor er det et stort hull i historien når «Berserk» velger å forlate trygg havn rett inn i en dødelig storm etter møtet med marineskipet «Wellington». Derfor vil jeg ha all informasjon som de besitter.

I bunken av dokumenter og opptak, koker det hele ned til spørsmålet som har kvernet hos Andhøy i alle disse dagene og nettene, hver vinter og vår, sommer og høst:

Hvorfor forlot «Berserk» en trygg havn og gikk ut i den varslede orkanen i verdens tøffeste farvann? I rettssaken kom det påstander om nærkontakt mellom marinefartøyet «Wellington» fra New Zealand, og «Berserk» i dagene før forliset.

— Mener du at mannskapet ditt ble tvunget til å forlate havnen?

— Jeg tror ikke marinefartøyet truet gutta med kanoner, fordi «Berserk» lå i en vernesone. Men nå som vi vet at polarmyndigheter fra Norge, New Zealand og USA hadde daglig kontakt om «Berserk» sin ulovlige tilstedeværelse, kom de heller ikke for å tilby dem cubanske sigarer.

Jarle Andhøy folder hendene over den svarte T-skjorten med logoen til «Berserk» på.

— Det jeg sier, er at hele historien ikke er fortalt. Ikke ennå.

Mistet faren

PS: Etter at portrettintervjuet med Jarle Andhøy ble gjennomført, fikk faren, Odd Egil Andhøy, et brått illebefinnende og døde på Tønsberg sykehus med familien rundt seg. Jarle Andhøy har godkjent at dagens intervju publiseres som planlagt, og sier dette om faren:– Bortgangen til fader'n minner om hvor skjørt livet er selv om man velger det gode liv hjemme. Vår bauta i livet forsvant brått og uventet fra oss, men vi må ta vare på hverandre og vil holde minnene, verdiene og historiene om ham og levende. Man kan dø to ganger – når man reiser til den andre siden, men også om man slutter å snakke og minne dem som er borte.