– Nå har du snart skrevet 3500 «Min kamp»-sider. Angrer du på noe?
Svaret kommer kjapt.
– Nei, det kan jeg ikke si. Fordi noe av premisset var at jeg skulle prøve å si det slik jeg opplevde det. Og gjøre det, om ikke uredigert, så veldig fort. Men jeg ser at jeg er blitt snillere og snillere jo lenger ut i prosessen jeg er kommet. Jeg har aldri villet støte eller såre noen. Men det har jeg gjort.
Jeg kan ikke si at jeg angrer på noeKarl Ove KnausgårdNoen sekunder går. Karl Ove Knausgård kikker ut vinduet, over den søkkvåte plenen, der han snart skal spasere med byskoene sine ned mot stranden.
– Jeg kan ikke si at jeg angrer på noe, sier Knausgård.
– Eller, det er én ting. Men det får du ikke vite hva er. Det var unødvendig og egentlig ikke meningen. Så det finnes én ting. Men det er det eneste.
Foran slutten
Møn, en øy sørøst for Sjælland. Med langstrakte, gule kornåkre, som når en høyde på 143 meter, og faller bratt mot havet, ned hvite vegger av skrivekritt. I solskinn, en dansk turistdrøm.
Fredag for en uke siden, når Karl Ove Knausgård tar farvel med kona Linda og de tre barna i Skåne, på den andre siden av Østersjøen, regner det kraftig på Møn. Mens han kjører sørover i sin hvite folkevognbuss, dannes store sjøer på den lille øya. Bakken klarer ikke å ta unna vannet, og rugen drukner.
Klokka fire om morgenen neste dag står han opp i det ombygde støperiet han overnatter i. Tordenværet ruller rundt ham. Bølgene slår over stranden nedenfor, river sand og stein ut i sjøen. Forfatteren setter seg ved pc-en for å skrive, mens lynene slår ned i bakken like bortenfor. Det er voldsomt. I løpet av noen timer registreres 6000 lyn i dette området av Danmark.
Klokka fem kommer husverten, Marianne Hiort-Lorenzen, inn til Karl Ove Knausgård med syltetøy, ost, egg, kaffe. Lederen for arrangementet der han er eneste gjest, Verdenslitteratur på Møn, har blitt revet opp av senga fordi vannet var i ferd med å trenge inn i huset hennes. Hun har aldri sett maken til regnvær på øya.
Alt dette skriver Karl Ove Knausgård inn i romanen «Min kamp 6». Det skal han om ettermiddagen fortelle til en forsamling på 200 dansker. Foran dem skal den høyreiste arendalitten også si at målet er å sende forlaget den mye forsinkede avslutningen på treårsprosjektet fredag denne uken.
Kastet manus
– Hvorfor har det tatt så lang tid?
Klokka er elleve. Karl Ove Knausgård sitter i stuen til Marianne Hiort-Lorenzen. Han har skrevet fram til nå. Han hadde egentlig ikke lyst til å prate med norsk presse. Forlaget har fått beskjed om å si nei til alt. Men så er det hans svakhet, at når en journalist dukker opp, så klarer han ikke å avvise noen ansikt til ansikt.
Knausgård virker overraskende opplagt. Ler. Sier han skrev femmeren på åtte uker. Ville gjøre det samme, men at det overhodet ikke gikk.
Til slutt ble det 500 sider. Som han kastet like før jul. Deretter begynte han helt på nytt. Hadde skrevet på feil ting, om andre, men dette skulle jo handle om ham selv.
– Hva sa forlaget ditt, Oktober, da du kastet manuset?
– Jeg tror ikke det var så klart at det var det jeg gjorde.
Jubel og bråk
Tilbake i 2009. «Min kamp 1» kommer ut på høsten. Det blir stort oppstuss. Nesegrus bejubling fra kritikere. Snart kommer også andre reaksjoner. Han har skildret hvordan faren drikker seg i hjel, og slektningene raser. Anonymt skriver de brev til avisene og truer med advokat. «Judas-litteratur», kaller de det. Og senere: «kynisk sladder».
Hvis dere stiller gode spørsmål eller kommer opp med noe interessant, så kan det hende det kommer med i romanen min.Karl Ove KnausgårdForfatteren selv har sagt lite om beskyldningene.
– Berører du forholdet til familien din og reaksjonene i denne siste boken din? Spør vi.
– Generelt kan jeg si at det handler om forholdet mellom virkelighet og litteratur. På veldig mange forskjellige nivåer.
Når den er ute i november, vil «Min kamp 6» være på over 1000 sider. Når husverten på Møn hører om dette, himler hun med øynene.
– Tusen sider? Som om han ikke har skrevet nok, sier Marianne Hiort-Lorenzen.
Hun smiler frimodig i døren ut til hagen.
– Men det blir deilig for ham å bli ferdig, jeg tror det har vært litt av et mareritt.
Fikk ikke kontakt
I fjor var det Haruki Murakami, den kjente japanske forfatteren, som satt og skrev hjemme hos øyas tidligere bibliotekar. Murakami jogget mellom skriveøktene. I år fryktet hun at Knausgård ikke skulle komme likevel. Det var lenge siden hun avtalte med ham, og gjennom sommeren svarte han ikke på mailene hennes.
– Selv om jeg har is magen, så begynte den til slutt å smelte, sier Marianne Hiort-Lorenzen.
Før hun tar med seg den norske forfatteren i bilen, til der han skal lese fra bøkene sine og svare på spørsmål, skal Knausgård gjennom et intervju til. Med lokalavisen på Sjælland, denne gangen.
– Er det første gang du er i Danmark, spør den unge journalisten
Lest bøkene har han, og skjønner ikke hvordan noen kan huske så godt. Om så mange detaljer. Så lang tid etter.
– Hvor går grensen mellom fiksjon og sannhet, spør journalisten.
– Den går nok omtrent der. Det som er fiksjon er detaljene, hva folk gjør, hva folk nøyaktig sier. Det er fiksjon. Men jeg har en veldig visuell hukommelse, så jeg husker alle rom jeg har vært i. Derfor bruker jeg mye plass på å beskrive dem.
– Du går veldig tett i personbeskrivelsene. Hvordan har folk mottatt dine bøker?
Knausgård tar hånden gjennom håret som skjuler nakken. Det virker en anelse gråere enn da vi sist så ham.
Navnetrøbbel
Fanefjord Skovpavillion ligger i en lysning midt inne i en mørk skog. For å komme dit må du kjøre på smale veier som snirkler seg i landskapet. I dag står vannet høyt over flere av dem, men Marianne Hiort-Lorenzen freser fryktløst bilen med Knausgård gjennom vannet.
En smal scene med to stoler er rigget inne i salen. Folk har kommet fra byene rundt Møn, fra København halvannen time unna og fra Sør-Sverige. Nå benker de seg tett i tett. I rommet ved siden av står «Min kamp»-bøker i store stabler. Dem skal Karl Ove Knausgård signere senere. Men husk, bare én bok per person.
Marianne Hiort-Lorenzen forteller at nå skal de straks få møte ham, forfatteren som er oversatt til 17 språk. Knausgård står på bakrommet, ved siden av en stabel med Tuborg-kasser. Han tar seg en røyk.
– Karl Ove, sier Marianne Hiort-Lorenzen.
– Karl Ove Kn …
I likhet med flere av sine landsmenn, sliter lederen for forfattermøtet med å uttale navnet slik nordmenn gjør.
– Det heter Kn-øu-s-gård. En meget spesiell lyd, hører dere? Ø-U.
Flere i salen prøver seg. De former munnen, og det summer av staveøvelser.
Så står han der. I grå dress, moderne snitt, med antydning til ruter. På den lille scenen er det bare en knapp meter som hindrer ham i å stange hodet i takbjelkene.
– Hvis dere stiller gode spørsmål eller kommer opp med noe interessant, så kan det godt hende det kommer med i romanen min, sier Knausgård og smiler.
Salen ler.
– Jeg tenkte jeg skulle lese noe fra den boka jeg skriver nå, sier Knausgård, og trekker fram to papirark han printet ut hjemme hos Marianne Hiort-Lorenzen.
– Det handler om en ferietur med familien til Venezia. Men det er ikke sikkert det kommer med i romanen. Det er min redaktør som bestemmer.
Mer latter. Forfatteren leser.
(…) Noe mindre ekte, styggere og hesligere enn denne byen finnes ikke på jorda. Hvorfor ikke bare la hele dritten synke i havet. Det tenkte jeg da jeg gikk rundt med en barnevogn, som måtte løftes over en bro for hver femtiende meter, og to små barn med iskrem på genserne og rundt munnen, som stanset foran hver eneste gateselger, foran hvert eneste butikkvindu, og sugde inn alle de inntrykkene de avga, så forskjellig fra dem de fikk hjemme. Glasskuler, glassfigurer, masker, kapper, globuser, lærbelter, vesker, punger, postkort og de der små gondolene som jeg husket farmor og farfar hadde hatt en av stående på hyllen i stuen i Kristiansand (…)
Oversetter på Andøya
På scenen blir han intervjuet av en dansk kritiker, Lillian Munk Røsing. De snakker om at han er veldig selvopptatt, om at «Min kamp»-bøkene handler om utforskningen av «jeget». Om at han, tross dette, synes det er pinlig å sitte her å snakke om seg selv, men samtidig føler en dragning mot det. Men det aller mest pinlige, sier Knausgård, var da han skrev om sin for tidlige sædavgang. Heter det forresten det samme på dansk? Spør han.
Jeg bad henne om ikkå lese treerenKarl Ove KnausgårdSalen ler igjen.
På første benk sitter en kvinne, noen år yngre enn forfatteren på 42. Når han leser fra boken sin, følger øynene hennes Knausgårds vugging fram og tilbake i takt med teksten. Sara Koch har oversatt «Min kamp»-bøkene til dansk, foreløpig de fire første bindene. Hun har lenge vært i tvil om hun har klart å fange rytmen hans. Nå smiler hun.
I pausen forteller Sara Koch at hun slet mest med å oversette den norske naturen.
– Jeg hadde et veldig stort problem med ordet «svaberg», fordi det finnes ikke på dansk, sier hun.
Det endte med at hun måtte dra til Kristiansand. Hun tok med seg pc-en, tok inn på Andøen gård, vest for sentrum, gikk ned til sjøen der, og følte på svabergene med sine egne hender. Først da kunne hun beskrive dem på sitt eget språk.
Samtidig reiste hun på en «Knausgårdsafari». Inn til byen, så Hotel Caledonien, som brant en uke etter at Knausgård far, Kai-Åge, lå døddrukken der, videre til huset til farmoren, der faren døde i sin egen dritt, slik det beskrives i bøkene. Og til huset på Tveit, der forfatteren bodde sammen med sin far mens han gikk på Katta.
– Du tar jobben din seriøst?
– Ja, men det er noe med å se de samme stedene, skape en gjenklang, sier Sara Koch.
Leser ikke kritikk
Bind fire av «Min kamp» kom for en drøy uke siden, og har fått blandede kritikker i Danmark, slik den også fikk i Norge. «Umoden», skrev Kristeligt Dagblad, og fulgte opp med at boka var altfor lang, slapp og ikke særlig original.– Jeg leser ikke anmeldelser, sa Knausgård i intervjuet med oss tidligere på dagen.
– Eller, jeg leser noen, men prøver å unngå det. Men det er klart boka er umoden, det er jo det den handler om. Femmeren er også umoden. Men sekseren er ikke umoden. Forhåpentligvis. Og hvis den er det, så gjenspeiler den en 40-årings umodenhet.
– Noe av poenget med denne serien her er at det alltid finnes mange måter å se dette «jeget» på. Og når jeg legger det fram, så er det ikke slik at jeg ikke forstår at nå gjør jeg noe forferdelig. Jeg prøver å vise det umodne og forferdelige.
Men han fastholdt at han «driter helt» i negativ kritikk.
I andre akt i skogpaviljongen dreier samtalen seg raskt inn på «Mein Kampf». I smug har Knausgård lest verdens mest forhatte bok det siste året. Egentlig ikke av noen annen grunn enn at den hadde samme tittel som hans. Han turte ikke selv ringe til antikvariatet for å bestille «Mein Kampf», fryktet at avisene skulle bli tipset og slå det stort opp. En kamerat ringte for ham.
I et 400 sider langt essay i siste bind skriver Knausgård om Adolf Hitlers bok. Foran det danske publikummet trekker han opp de store, dristige linjene. Mellom Hitler og en annen aktuell massemorder, han på Utøya. Begge skrev manifester om sine planer, og viet mange linjer til sine egne liv. Knausgård mener begge tekstene – og derfor – begge mordernes liv, er blottet for et «du». Stikkordet er at disse grusomme menneskene ikke ble «sett», verken i barndommen eller senere i livet. Ikke før det smalt.
Så trekker forfatteren linjene enda lenger, til seg selv. Til sine egne tekster, og til sin egen barndom. Sier at hans egen far, slik han er utlevert i bøkene, ikke var i stand til å se sine egne barn. Han klarte ikke å feste blikket på dem. Og at fraværet av slike grunnleggende ting gjør noe essensielt med folk senere i livet.En mann på bakerste benk reiser seg.
– Hva hadde du vært hvis din far hadde festet blikket på deg?
– Da hadde jeg nok ikke vært forfatter, sier Knausgård.
Tidligere på dagen ble forfatteren stille da vi kom inn på farens slektninger, de som har truet med søksmål på vegne av ham.
– Har du noe kontakt med familien din i Kristiansand?
– Eh, nei, det har jeg ikke.
– Jeg tror ikke jeg vil snakke om det, men det er klart at den boka har fått store konsekvenser for livet mitt på mange måter.
Ville ikke såre
Konsekvenser har det blitt for andre også. I paviljongen forteller Karl Ove Knausgård om hvordan han og forfatterkona Linda Boström Knausgård havnet i en krise etter bok nummer to.
– Det er kanskje noe av det tøffeste med alt sammen. Ikke fordi hun synes det var feil å bli sett av andre, men at det var veldig ubehagelig hvordan jeg så på alt fra innsiden. Og boka som handler om henne er en veldig frustrert bok. Men hun har tatt det utrolig sjenerøst. Hun sier at så lenge det er bra, så er det ok. Hadde det vært dårlig, måtte hun ha forlatt meg.
Og så er det moren hans, Sissel Hatløy, som sender sønnen tekstmeldinger om hvor vondt det er å bli redusert, og bli diskutert offentlig. Hvorfor fortsatte hun å være gift, hvorfor dro hun ikke bare fra Knausgårds far? Undrer folk.
– Jeg bad henne om ikke å lese treeren, og hun har ikke lest den heller. Fordi den visste jeg ville såre henne veldig, og jeg ville ikke såre henne, sier Knausgård.
– Men er dag komme hun jo til å lese den.
Så leser han mer fra en av de fire «Min kamp»-bøkene. Om Hanne, som 16-årige Knausgård tok med for å se fransk film i den lille salen på Fønix i Kristiansand. Det var knulling foran dem på lerretet hele tiden, og daten var totalt mislykket
– Hvor er Hanne nå, spør en ung kvinne i salen.
Etterpå er det boksignering. Danskene stiller seg i en lang kø, med kun én bok i hendene. Knausgård ser ut til å trives med dette. En gang skrev han en hyllest til den franske høsten på seks linjer i en bok til en leser. Han ble spurt, og kunne ikke annet.
Også kvinnen som etterlyste ungdomsflammen Hanne, får navnetrekket hans. Maria Mejnertsen, en lyshåret 28-åring fra København, jobber i finansdepartementet. Kinnene er knallrøde når hun legger «Min kamp-boka» foran Knausgård.
– Han sa det var et fint spørsmål jeg hadde stilt ham, sier hun etterpå, og smiler.
Maria Mejnertsen har aldri før hørt ham snakke, men sier stemmen hans var slående lik den hun hadde forestilt seg da hun leste bøkene.
– Og han er en veldig flott mann. Han har varme øyne, og et varmt vesen. Det føler man når man ser ham.
Et problem
Knausgårds danske redaktør, Susanne Bent Andersen, fra forlaget Egmont, tripper ved siden av. Hun sier salget av «Min kamp»-bøkene har vært tilfredsstillende, men likevel skuffende i forhold til all omtalen i mediene her nede. Første bok ble trykket i 12.000 eksemplarer, et godt stykke unna det norske opplaget.
– Han sier bok seks skal leveres på fredag?
Susanne Bent Andersen smiler.
– Det har han sagt så mange ganger før.
– Du tror ikke helt på ham?
– Nei, men jeg synes jeg kan merke at nå er det en slags stemning i ham. Kom nu!, sier redaktøren og banker knytteneven gjentatte ganger i bordet.
Pengelens
Det kan være greit med noen flere bokpenger også. De han tjente fra det norske boksalget har Knausgård brukt opp, sa han til oss i intervjuet tidligere på dagen. Det dreier seg om minst 12 millioner kroner, har VG regnet seg fram til.
– Jeg har det nye huset og bilen, og det er vel det jeg har tilbake. Og det er jeg veldig fornøyd med. Alle disse pengene er jo helt abstrakte. Jeg får dem ikke kontant. Og så er det en masse skatt og tull og tøys.
I går, samme dag som han, etter eget utsagn, leverte det ferdige manuset til forlaget, snakket Karl Ove Knausgård foran enda flere dansker. På Louisiana litteraturfestival deltok også kona som nylig slapp en novellesamling.
– Det er veldig gøy at hun kommer med bok, bare synd at min kommer sist. Skulle gjerne ha gitt ut min før, slik at hun kunne fått all plassen, sa Knausgård til oss.
– Har du dårlig samvittighet?
– Det har vært veldig mye meg i to-tre år nå. Jeg prøver ikke å snakke så mye hjemme om det jeg gjør. Jeg prøver bare å avvikle dette så godt jeg kan.