- Jeg satt livredd rundt middagsbordet. Etterpå ble det skikkelig oppvask, sier Valberg.

Søgneguttens spinkle fremtoning, som pappa Tony har sammenliknet med Edit Piafs både i formidlingsevne og i fysiognomi, breier seg ut så snaut det lar seg gjøre i sofaen under Easy Rider-plakaten og hans egen sixpencelue. Vi sitter i leiligheten han og de fire øvrige honningbarna har bodd sammen i siden i fjor sommer. Med et fussballbord som episenter, tre ulike frokostblandinger på kjøkkenbordet, en plakat av et dusin nakne kvinnestjerter på veggen og lett uorden både her og der, er det tilsynelatende lite som skiller kollektivet fra et krypinn for den jevne student.

En nærmere titt avslører instrumenter i rikt monn; for vokalist, tekstforfatter og frontfigur Valbergs del hans karakteristiske førsteinstrument fra musikklinjen på Vågsbygd — celloen. Andreinstrumentet, pianoet/synthen, er det også plass til bak haugen av klær som snart skal pakkes til neste konsert på turnélisten. Ut over det er det lite som vitner om at vi er i ungkarshulen til fem sørlendinger som på under to år har sikret seg examen artium, Årets Urørt-pris, Spellemannspris for beste rockeplate og utmerkelsen for tidenes sørlandslåt med Borgerskapets utakknemlige sønner . Samt opplevd at originaltrommisen og Valbergs bestekamerat, Anders Askildsen Eikås, omkom bare 20 år gammel i januar i fjor.

Alternativ undervisning

- Livredd, hvorfor det?

- Jeg var ni-ti år og var blitt fortalt samme dag av en lærer jeg stolte på, at jeg skulle brenne i helvete fordi jeg ikke var kristen. Det var på den tida da alle voksne virket troverdige, så jeg kjøpte hans svar på at dette var poenget med ligningen om ugresset som skal rives opp med rota og så brenne i ovnen.

MOTVILLIG ELEV: Rundt ti år gammel, hjemme i Søgne, og med en lue som pappa Tony hadde tatt med fra Sør-Afrika. Edvard begynte å øve på cello som åtteåring, men fikk ikke sansen for instrumentet før sju-åtte år senere. - Det passet dårlig å øve cello når du digget hip hop-musikk. Men etter hvert som jeg fikk opp ørene for punkrock, skjønte jeg at celloen kunne brukes også i denne sjangeren, sier han. Foto: Privat

Det gjorde ikke Edvards foreldre. Tony Valberg og kona Mette Haraldsen, som begge er lærere og buddhister, kontaktet harmdirrende lærebokforfatteren, forlaget og Nygård skoles rektor. Unge Edvard kunne velge bort KRL-faget resten av året, og fikk i stedet en-til-en-undervisning i kunst— og håndverk.- Jeg er glad for at mamma og pappa sa fra. Men jeg har ikke blitt mer buddhist av den grunn. Jeg har aldri funnet noe trøst i noe overmenneskelig. Da mine foreldre og storesøster sang buddhistisk bordvers på tibetansk før maten, holdt jeg stille. Det ble respektert, og jeg har aldri følt noe religiøst press fra dem, forteller Valberg.

Like takknemlig var han ikke for å måtte ta til takke med konserter, museer og kunstutstillinger på dannelsesreise med foreldrene til Firenze og Indonesia, mens kameratene slappet av på stranden på Kanariøyene. Ei heller at han måtte øve på cello fra han var åtte år, eller ha ukentlige leksjoner i vestlig filosofi og samfunn etter skoletid sammen med pappa Tony. I dag vet Valberg bedre.

- Jeg har lært mye av å ha foreldre som har vært genuint opptatt av å snakke med meg, og som alltid har tatt meg på alvor. Jeg har faktisk ikke hatt noe skikkelig ungdomsopprør mot mor og far ennå. Alle må jo ha et, så det kommer nok. Jeg håper bare det ikke sammenfaller med midtlivskrisen min, sier Valberg med et smil.

Stortrives på scenen

Han smiler i det hele tatt mye, selv om han også bobler av sinne over en rekke fanesaker. På den nye plata, Verden er enkel , langer tekstforfatteren ut sin vrede over kjøpepress, EU, datalagringsdirektivet, fascisme, hverdagsapati, media og mye annet.

- Det er en dobbelhet der. Det er mye som opprører meg, men like viktig er det å få fram budskapet mens vi har det gøy, og at de som hører på oss har det like gøy, sier Valberg.

Live er han, som Honningbarna for øvrig, i sitt ess. På releasekonserten på Kick var undertegnede vitne til en vokalist som hadde drøyt 400 tilhørere i sin hule hånd, med et frenetisk engasjement både på og av scenen - som når han lot seg bli båret rundt av den nærmeste blodfansen.

edvard2.JPG Foto: Sondre Steen Holvik

- Det var en fantastisk opplevelse å få så god respons på hjemmebane, og vi har fått en knallbra start på turneen vår med de påfølgende konsertene i Oslo og etter det Kvinesdal sist helg. Ingenting er bedre med å være et honningbarn enn å spille live, det være seg foran nær 7000 mennesker i Roskilde eller sju (!) personer i Nottingham. På sistnevnte tenkte vi bare «nå tar vi en Spinal Tap» (legendarisk britisk tøyseband, journ. anm.), og så kjørte vi på med det vi hadde av rockeklisjeer, inkludert gitarsoli på knærne, sier Valberg med et glis og fortsetter:- Etter konsertene husker jeg veldig lite, det er nesten som en blackout. Man er bare så til de grader i presens underveis; man forsvinner inn i en boble man har skapt sammen med publikum og opplever 45 minutter med Utopia. Til vanlig er jeg ganske sindig, men når jeg spiller, blir jeg like engasjert som pappa, bestefar og alle andre valbergere som har drevet med musikk oppgjennom slekta vår.

Ingen festløve

Vokalisten forteller at flere har uttrykt bekymring for at han skal ødelegge stemmebåndene fullstendig, inkludert hans tante Hilde på morssiden, som er utøvende operasangerinne.

- Jeg spyttet blod etter de første konsertene, og var vel litt usikker selv på om jeg kunne klare å opprettholde trykket. Men selv om jeg er hes etter noen konserter, går det stort sett bra. Mye skyldes at jeg aldri har vært noen nachspielløve, sier han.

Den holdningen deler han med resten av bandet. Kompisene er svært måteholdne med alkohol, og har heller ikke børst som en del av rideren på konserter. I stedet ber de konsertarrangørene gi drikkepengene til organisasjoner som wikileaks, Norsk Folkehjelp eller Free Tibet.

- Hvis vi kan hjelpe noen i stedet for å drikke oss kanakas, er det helt topp. Arrangørene ser også ut til å være happy med en slik løsning. Honningbarna hadde dessuten ikke fungert hvis vi hadde festet og vært våkne døgnet rundt. Vi er i det hele tatt ganske dårlige på det området, med unntak av hvis vi arrangerer temafester i leiligheten, påpeker Valberg.

Han forteller om en cowboy— og indianerfest i forbindelse med bursdagen til bassist Lars og gitarist Christoffer, der Honningbarna byttet ut punkrepertoaret med country- og westernklassikere og de 30 gjestene var involvert i både allsang og soft gun-dueller. Men naboklager slapp de unna.

- Vi er ganske sjebelige (eller som manager Louis Holbrook uttrykker det, nesten for streite). Vi er heller ikke noe groupie-band som Beatles eller Stones, understreker Valberg.

FORTSATT SKOLEELEVER: Et tidlig bilde av Honningbarna, tatt etter en konsert på Blå i Oslo i 2010, med originalbesetningen Matthias Johansson (orgel, sluttet), Christoffer Trædal (gitar), Anders Eikås (trommer, død), Fredrik Justnes (gitar), Lars Emmelthun (bass) og Edvard Valberg (vokal og cello). - Helt fra starten har vi vært bevisste på å blande høy- og lavkultur i uttrykket vårt, sier Valberg, hvis sixpencelue og merkeklær står i sterkest kontrast til bassist Lars’ hang til Felleskjøpet-habitt. Foto: André Løyning

Nei til groupies

Mens en mengde band har blitt startet med ønske om seksuelt samkvem som drivkraft, understreker han at Honningbarna styrer unna de forespørslene som måtte komme etter konserter.

- Det blir så vulgært. Det er som et flashback til russetiden. Jeg tror vi var på to russekroer før vi la ut på turné, og for de fleste som var der handlet det bare om å få med seg noen hjem for kvelden. Misforstå meg rett, ingenting er bedre enn hvis noen i bandet får seg en kjæreste som virkelig liker bandet, men det må skje på den riktige måten.

- Hvordan er drømmedama di, da?

- Jeg liker flinke jenter, jenter som har noe å bidra med. De må gjerne være i overkant selvstendige, med minimal Disney-faktor. Men å skrive romantiske sanger om dem er uaktuelt. Jeg kan godt skrive om kjærlighet, men ikke den selvopptatte versjonen. For meg blir det symbolet på den misforståtte og sarte kunstnersjelen jeg bevisst styrer unna.

- Avsporet debatt

På samme måte er Valberg måteholden med å prate mellom låtene på konsertene.

- Budskapet vårt kommer fram i tekstene. Vi trenger ikke gni det inn utover det. Da blir vi fort autoritære og moralistiske, og det er det siste vi vil være. Folk må tenke selv, det viktigste er at de tar seg bry med å gjøre det.

Selv om målet med tekstene hans er å skape debatt, sier Valberg at han fortsatt blir provosert av at en kapasitet som direktøren for Stiftelsen Arkivet, Aslak Brekke, reagerte så sterkt på Fri Palestina fra bandets første plate, La Alarmane gå . Da var låten allerede blitt sensurert i Tyskland.

- Det er alltid noen som ikke klarer å skille mellom religion og politikk. Jeg har ikke noe imot jødedommen eller andre religioner, og skrev til og med inn en linje i teksten (dere beskylder oss for jødehat — det er ikke oss) for å unngå en slik misforståelse. Det er synd at man skal drepe en diskusjon om Israels mislykkede politikk overfor Palestina med å klandre avsenderen for å være antisemitt.

Dobbel hyllest

TØFF I TWEED: To år gamle Edvard foreviget hjemme i foreldrenes hus i Høllegata, Søgne, der han bodde fram til i fjor sommer. - Det synes relativt klart at jeg har en far innenfor akademia på dette bildet, påpeker Valberg med et smil. Foto: Privat

I sin panegyriske fjorårshyllest til Kristiansand som klodens hippeste by beskrev kunstkritiker i Morgenbladet, Tommy Olsson, Honningbarna som en gruppe som «har den der effekten av å være verdens beste band så lenge du hører på dem». Han la til at verden trenger et Dead Kennedys på metamfetamin med norsk dialekt.- Et av de fineste komplimentene vi har fått, bare slått av da Michael Krohn sa i Dagbladet at vi førte stafettpinnen videre fra Raga Rockers. Tekstene til Raga er noe av det beste som finnes, og det har aldri vært aktuelt for meg å skrive på et annet språk enn norsk, poengterer Valberg.

Låten Borgerskapets utakknemlige sønner , hvis tittel er basert på «jeg er borgerskapets utakknemlige sønn» fra Raga-klassikeren Når knoklene blir til gelé , skrev Valberg etter eget sigende på et kvarters tid. Det holdt til å sikre førsteplass i kåringen Sørlandets beste låt i Fædrelandsvennen i fjor.

- Den teksten bare kom til meg. Andre ganger trenger jeg sinnssykt lang tid på meg. Men sangene blir uansett til nokså tradisjonelt, ved at Fredrik eller Christoffer kommer med noen riff som jeg setter ord til. Noe av det spesielle med den siste skiven vår er jo at Anders har bidratt på halvparten av sangene, og til og med korer på låten Ned.

Mistet bestekompisen

Valberg slappet av hjemme på gutterommet i Søgne da hans foreldre og storesøster kom inn og fortalte at bestevennen hadde omkommet på Langenesveien.

- Vi hadde nylig spilt to veldig gode konserter i Oslo og Bergen, og jeg satt og så på The Office på dvd da jeg fikk beskjeden. Det var et sjokk, først trodde jeg ikke på at Anders var borte. Alle i bandet reagerte på samme måte. Men selv om vi trengte tid på å komme oss, var det mye vakkert i den smertefulle prosessen. Vi fikk utrolig mye støtte, og vi oppdaget hvor mange liv Anders hadde berørt hos folk som aldri hadde hilst på ham en gang. Det var egentlig aldri et alternativ å oppløse bandet. Både når vi er studio og på scenen er det som om Anders er med oss.

- Hvor lenge kan dere holde det gående?

- Det er umulig å svare på nå. Vi stortrives sammen, i kollektivet, i studio og på reisefot. Jeg kommer aldri til å si som Mick Jagger at «hvis jeg driver med dette som 30-åring, skyt meg» eller som Pete Townsend, «hope I die before i get old». Jeg tror uansett at jeg kommer til å drive med noe innen musikk eller kultur fremover.

Takker nei til store beløp

- Din gamle mattelærer fra Tangvall hadde håpet at du ville ende opp som ingeniør eller arkitekt?

- He-he, og han var ikke så langt unna av å få rett. Jeg vurderte sterkt å søke på tekniske og allmenne fag i stedet for musikklinja. I så tifelle hadde jeg neppe spilt i Honningbarna i dag.

- Og da hadde du heller ikke kunnet si nei til å gjøre eventkonserter?

- Det stemmer. Det er ikke vår greie, og hadde ødelagt integriteten vår fullstendig. Vi har sagt nei til alle forespørslene hittil, og da snakker vi nok et tosifret antall.

- Hvor mye har dere da takket nei til?

- De best betalte har tilbudt over 100.000 kroner. Men vi klarer oss greit som egne sjåfører og roadies, og vi har hatt kjempegod hjelp og støtte fra våre foreldre når vi er på reisefot. Målsettingen vår har heller ikke forandret seg.

- Verdensherredømme?

- Det kan du banne på.