Født på ny i 2012

KRISTIANSAND: Han innrømmer at tenårene ikke var noen «lett match». Dette liker ikke Omar Sadiq å innrømme. Han liker heller ikke å bli minnet om de to skuddene som smalt inn i bilen hans den sommeren han var 18 år. Det ene skuddet traff noen centimeter fra hodet hans. I det hele tatt ønsker han ikke å snakke om det som har vært vanskelig eller om de dagene han selv besvarte motstand med «en adferd» han «ikke vil anbefale».

— Gjort er gjort, hva hjelper det å angre? Jeg har for lengst bestemt meg for å se etter muligheter, og utnytte dem, sier Sadiq.

Og nå skal han - på heltid - bruke alle muligheter han kan finne som daglig leder i Plattform - Norsk institutt for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.

— Du må få med deg i det du skriver at det er 30 kommuner på Sørlandet som står bak Plattform. Og KS og politiet. Og Stiftelsen Arkivet. Alle kommunene må kjenne seg inkludert for at vi skal lykkes, sier han.

Hater å tape

Dermed har han allerede snakket om «å inkludere» og om «å lykkes». For dette forteller også vennene hans om, at Omar ikke bare snakker om å inkludere, men at han er inkluderende. Og han ønsker å lykkes. «Omar hater å tape, og elsker å vinne,» sier kamerater.

— Joda, jeg kjenner meg igjen i det, men jeg har utviklet meg med årene. Nå gjør det meg ikke lenger så mye å tape.

— Javel. Ingen har fortalt meg om en slik utvikling.

Omar Sadiq ler. Og styrer samtalen inn i en litt annen retning:

— Min far har prenta inn i hodet mitt at «Omar, du får ikke noe gratis. Her må det jobbes hardt». Klokt sagt, sier 39-åringen.

Faren kom til Norge fra Pakistan i 1968.

— Som ung reiste han mye rundt og drev handel med silke og andre fine stoffer - både i Pakistan, Afghanistan, Iran og Irak.

Etter noen år i Danmark og Tyskland, ble Kristiansand reisens endestasjon.

— Den gangen trengte Norge arbeidskraft. Jeg tror forresten det er fra ham jeg har arvet selger-genet, sier Omar Sadiq, men benekter at han «kan selge absolutt alt», slik tidligere kolleger antyder.

For det er salg, markedsføring, digital utvikling og ledelse han har drevet med. Til nå. Og han har likt det.

— Nei, jeg kan ikke selge hva som helst, smiler han. - Men når jeg ser mulighetene i et produkt, pakker det inn kreativt og går inn 200 prosent i jobben - da kjøper de fleste.

Vi tar en pause mens Sadiq ler.

— Er det sant at du som 16-åring importerte din første bil for å selge den?

— Ja, som hobby, svarer han, uten å se ut som han synes bilimport er uvanlig blant tenåringer.

— Det var en Mercedes 190-E. Nei, forresten, det var ikke den første... Jeg holdt på med dette sammen med en kamerat.

— Var bilene brukbar butikk for dere?

— Ja.

Han smiler.

Et liv i to kulturer

Men ikke alle muligheter eller valgmuligheter gjør livet enklere for en tenåring.

— Ute blant vennene mine var det én kultur som jeg kjente meg sterkt knyttet til. Hjemme møtte jeg noe annet som var viktig for meg. Og motsatt - både ute i gata og hjemme hos foreldrene mine så jeg ting som fikk meg til å tenke at «dette er ikke meg». Men hva skulle jeg velge og gjøre til mitt, og hva kunne jeg velge bort uten å skuffe noen?

Han bruker alkohol som eksempel.

— For en ungdom som lever med islams restriktive holdning til alkohol på den ene siden, og den norske, frie flyten på den andre, kan valget være vanskelig å gjøre, og vanskelig å stå for. Slik var det for meg også, og jeg valgte ikke alltid rett.

Omar Sadiq

I dag er valget enkelt, og dette er han opptatt av.

— For det første er det vrient å forstå norsk alkoholpolitikk og norske alkoholvaner når alle kan se hva det fører til av skader og familietragedier. For det andre møter jeg en veldig respekt når jeg takker nei, sier Omar Sadiq, og forteller at han nå er takknemlig for at han møter forståelse både fra sine slektninger og norske venner når han «tillater seg å velge det beste fra to kulturer».

Han skulle ønske barn og unge, muslimer og andre, fikk erfare hvor bra folk synes det er «når du våger å stå for noe».

Vendepunkt da faren døde

— Når folk ser deg på gata i Kristiansand, ser de selvfølgelig at du er mørkere i huden enn de fleste på 39 år i byen. Hvilke tanker tror du folk får når de ser deg i motsetning til en superhvit nordmann?

— Jeg vil dessverre alltid være han utenlandske, han med en annen hudfarge. Selv om jeg er født her, må jeg jobbe to-tre ganger mer eller bedre for å oppnå det samme. Sånn er det, og jeg har lært meg å leve greit med det.

— Så du synes det er greit?

Tenkepause.

— Nei, det er leit. Her i mitt land bør alle få lov til å stille på like vilkår. Jeg vet at ikke alle har samme stayerevne som meg. La også dem få en sjanse.

Ny tenkepause.

— Dette er en av grunnene til at jeg etter hvert tenkte: «Åkei, neste gang jeg skal bytte jobb, så skal jeg gjøre noe samfunnsnyttig, noe som kan bidra til inkludering.«

Omar Sadiq

Det skjedde noe med Omar Sadiq for fire år siden. En ting var at faren døde - sorgen og savnet og den tunge erkjennelsen av at det ikke kommer en eneste ny sjanse til å oppleve noe sammen med den gamle mannen. Like viktig ble det kanskje for Omar at han da påtok seg en oppgave for sin døde far.

— Islam pålegger muslimer som har råd til det, å reise til Mekka på pilegrimsreise, hajj, minst en gang i livet. Så langt kom ikke min far, sier han, og forklarer at tradisjonen åpner for at et menneske kan gjennomføre reisen i en avdøds sted.

— Men da må en i reisefølget ha foretatt pilegrimsreisen tidligere, og den dødes penger må dekke reisen.

Dro til Mekka

Så Omar Sadiq fikk med seg en venn som hadde vært på hajj for noen år siden - og moren sin - og dro til Mekka.

— Jeg hadde ingen anelse om hvor sterk den opplevelsen skulle bli for meg...

Han tar en liten pause.

— I den perioden var min far stadig synlig i drømmene mine. Dette kan jeg ikke forklare... Det var fint.

Det stopper opp. Ansiktet som stadig smiler, er alvorlig. Helt alvorlig. Øynene blanke.

— Jeg fikk æren av å gjennomføre min fars pilegrimsreise. Det siste jeg kunne gjøre for ham.

Samtidig ble dette Omar Sadiqs egen hajj.

— Hva er det som er så viktig med en sånn pilegrimsreise til Mekka?

— I tillegg til at vi er pålagt dette, gjør reisen deg til en helt ny person - alt det gale du har gjort, vaskes bort. Du blir født på ny. Jeg er glad for at jeg har gjort reisen i såpass ung alder. Du vet aldri når det er for sent.

Han sier at troen ble viktigere for ham etter reisen til Mekka.

— Troen er en måte å fungere på i hverdagen. Troen guider meg både gjennom vanskelige og gode situasjoner.

Omar Sadiq

Og han ble guidet til å gjøre et nytt valg. Moren var jo blitt alene.

— Paradiset ligger under føttene til din mor, sier Sadiq, og forteller at dette er et muslimsk ordtak.

— Hvis du passer på din mor slik at hun har det godt og er fornøyd, kan dette bli din billett inn i evigheten.

Han så muligheten og flyttet med familien fra Kristiansand sentrum og til Vågsbygd, vest for byen, for å bo i nærheten av moren.

— Min bror og jeg tok samme beslutning. Nå bor vi 50 meter unna min mor, og hun har et eget rom både hos broren min og hos meg. Hun trenger oss, sier han.

Svart belte

Dermed er han nå tilbake i bydelen der han vokste opp. Men når vi skal snakke om barndom og tenårene, kommer ikke ordene lett.

— Jeg vil mye heller se framover, snakke om alle mulighetene vi nå har til å inkludere unge mennesker og på den måten motvirke at noen fanges inn i miljøer som står i fare for å utvikle ekstreme holdninger og ender i vold. Jeg ser masse muligheter som skal brukes slik at ungene mine får det lettere enn meg, sier han.

— Vennene dine sier at du forteller ærlig om det som var krevende i oppveksten. Du må kunne si noe i dette intervjuet også?

Det ser ut som han tar sats.

— Jeg vil ikke skylde på noen, men det var ikke lett da jeg var en av de få som så annerledes ut.

Tenkepause.

— Rundt meg bodde alle slags folk. Mange var helt vanlige, men der var også vinningsforbrytere, satanister, og ekstreme nynazister. Mellom dem sto jeg og enkelte andre som ser utenlandske ut. I en periode måtte en kamerat stadig kjøres hjem fra skolen for ikke å bli utsatt for vold. Jeg tenkte: «Ikke faen. Dette kan jeg ikke finne meg i. Da møter jeg dem heller ansikt til ansikt.«

Allerede som tiåring hadde han begynt å trene karate. Da han var 17, hadde han fått det svarte beltet.

— Ja, dette kunne gått helt galt. Noen ville ta meg - hadde meg høyt på lista over uønskede folk. Hudfargen, navnet - alt var feil... Og jeg besvarte motstand med en adferd jeg ikke vil anbefale.

Ble beskutt

«Natt til i går ble 18 år gamle Omar Sadiq fra Åsane i Vågsbygd skutt på to ganger da han kjørte i bilen sin,» skrev Fædrelandsvennen i et stort oppslag 29. juli 1995. Flere biler kjørte i området. Kun Omars bil ble skutt på. «Selv tror han det er rasister som står bak skytingen,» skrev avisa.

Det ene skuddet gikk tvers gjennom bilen - inn det ene bakvinduet og ut det andre. Det andre skuddet smalt inn i vinduskarmen noen centimeter fra hodet hans.

«De skjøt for å drepe meg,» sa han den gangen.

Med kilder fra Utekontakten og SOS Rasisme fortalte Fædrelandsvennen fire dager senere om nynazistiske miljøer i Kristiansand som ikke «går av veien for å bruke psykisk og fysisk vold mot innvandrere». Politiet fant ingen holdepunkter for at skuddene var rasistisk motivert, og saken ble aldri oppklart.

— Tror du fortsatt skuddene ble avfyrt av rasister?

— Jeg fikk klare signaler om at det var nynazister som sto bak.

— Har minnene om disse skuddene plaget deg i årene siden?

— Merkelig nok ikke. I dag er den hendelsen med å motivere meg inn i den nye jobben. Ingen skal oppleve sånt.

Vi møter ham på Plattforms kontor i Stiftelsen Arkivet. Han vrir på stolen og ser ut av vinduet..

— Hendelser i oppveksten kunne satt noe fast i tankene mine og ført til at jeg nå satt et helt annet sted enn her.

Han snur seg tilbake. Omar Sadiq er bestemt nå.

— Dette får holde.

Ikke mer om tenårene. Punktum. Så smiler han.

Vil hindre at ungdom radikaliseres

— Tenk så heldig jeg er som nå skal bruke alle erfaringene mine - både salgskompetanse og opplevelser fra ungdommen, til å jobbe for det ene som absolutt alt handler om: Inkludering.

Han legger til:

— Har du notert at jeg har 30 kommuner i ryggen?

— Jada, jada. Bortsett fra skyting, hvilke erfaringer har du hatt som det er særlig viktig at barna dine på fire og seks år skal slippe?

— Vet du hva - de minste barna på Sørlandet representerer den beste muligheten vi har, og jeg er sikker på at mine to kommer til å slippe mye av det som var vanskelig for meg. I deres aldersgruppe er det mange med ulike hudfarger, og de leker sammen og inkluderer hverandre mye mer naturlig enn oss voksne. Det er blant de litt eldre barna og ungdommene at utfordringene er flere.

Omar Sadiq

Både i media og direkte til ordførere på Sørlandet har Omar Sadiq allerede sagt at det haster å motvirke at sårbare unge fanges opp og finner sitt fellesskap i ekstreme miljøer. Haster. Nå.

— Jeg vil ikke sitte og se på at ungdom fra vår landsdel - mitt kjære Sørlandet - ødelegger eget og andres liv i en meningsløs radikalisering.

De som kjenner Sadiq sier han er «grunnleggende utålmodig».

— Javel, jeg er kanskje det. Jeg synes at vi i for mange sammenhenger synser og synser og fortsetter å gå rundt grøten etter at vi egentlig vet hvor vi skal. Det er ingen vits i å vente. Vi vet det er inkludering dette handler om. Kjør på, sier han.

- Alle kan drive med inkludering

— Hva har majoriteten et særlig ansvar for å «kjøre på» med?

— Legge til rette for at mennesker kan møtes, skape gode møteplasser i bydelene, selv være der og bry seg om hva som skjer når folk møtes.

— Hva har minoriteten et særlig ansvar for?

— De må stille opp på alle disse arenaene, og ikke minst bidra mye mer inn i frivilligheten. Være aktivt til stede i de aktivitetene som skjer. Jo mer man er en del av det alminnelige livet, jo mer forståelse får vi - begge veier. Vi skal ikke leve ved siden av hverandre, men sammen. For hvis vi ikke møtes, blir det vrient å inkludere hverandre.

— Du snakker lite om integrering og mye mer om inkludering.

— Integrering blir så politisk, mens inkludering kan vi drive med alle sammen. I hverdagen.

Omar Sadiq

Derfor mener han det var riktig at imam Abdikadir Mahamed Yussuf måtte finne et annet sted enn Kristiansand å jobbe, etter at det i januar ble kjent at han mener muslimer ikke bør gratulere noen med dagen eller gå i bursdag eller ønske god jul og at han ikke håndhilser på kvinner utenfor familien.

— For det er nettopp hverdagsinkludering som er vesentlig, sier Sadiq.

Sørlending og muslim

— Tar du fremmede kvinner i hånda?

— For det første tror jeg det er lurt at verken du eller jeg gjør slike spørsmål til avgjørende testspørsmål. Men ja, jeg har valgt å hilse med håndtrykk slik det er vanlig her i landet. Jeg gir også gjerne en klem, hvis det må til.

— Jeg har hørt at «Omar er en fin fyr - helt sørlandsk - som ikke flagger sin muslimske tro og bakgrunn så høyt at det blir noe problem.» Hva synes du om det?

— Det er fint å bli likt, men hvis jeg må tone ned det muslimske for å bli anerkjent, er jeg mindre glad. Den som blir venn med meg, blir venn med en muslim, og får en sørlending med på kjøpet, sier selgeren, og legger til:

— Jeg opplever sterkt at jeg egentlig blir lettere akseptert etter at jeg ble tydeligere på mitt muslimske ståsted.

Sadiq vet at noen ikke ønsker at han skal lykkes i den jobben han nå står foran, men han verken tror eller håper noen vil gjøre livet surt for ham og familien av den grunn.

— Er det riktig at du ikke kjente kona di noe særlig før dere ble et par, men at det var foreldrene deres som...

En ganske kraftig og trillende latter avbryter spørsmålet.

— Nei, nei, nei, hvor har du det fra? Morsomt. Vi møttes i Pakistan for mange år siden, og etter hvert fikk vi mer og mer kontakt.

— Hvilken rolle spilte foreldrene deres?

— Jeg måtte bli akseptert, og det var ingen lett match for meg å overbevise faren hennes. Som alle foreldre ville han at datteren skulle ha det beste.

Omar Sadiq

Til slutt.

— Du har kristne venner. Hvor langt når inkluderingen - møtes dere for eksempel i himmelen?

— Ja, det tror jeg, men det er Gud som tar avgjørelsen og jeg håper alle kommer til himmelen. Jeg tror kristne har en annen vei å gå, mens jeg har min vei som jeg tror på og som jeg skal gå.

Sier Omar Sadiq.