— Vil dere lese en side hver, spør Ruth Johnsen (70).
Malene Johannessen og Sara Zachariassen Smefjell synes det er et godt forslag.
De finner ut hvor langt de kom i leseboka «Vi kan lese» for 3. klasse forrige gang. Nå handler det om hva som skjer på skoleveien. Fingeren til Sara følger ordene på papiret mens hun leser. Når det kommer et vanskelig ord, hjelper Ruth til.
Når Sara er ferdig med siden, er det Malenes tur. Etterpå snakker de om teksten og bildene, og Ruth sjekker at jentene har forstått hva de har lest.
— Det er lettere å lese når man leser høyt, mener de to åtteåringene, og forteller at de også leser høyt hjemme for foreldrene. Det er gøy å lese høyt.
Vi er i databygget på Hunsfoss skole. En gang i uka kommer pensjonistene Ruth Johnsen og John Dale på besøk til 3. trinn. Kontaktlærer Tove Karin Rosseland sender grupper på fire av gårde til databygget, der de går to og to inn til Ruth og John, som sitter og venter på hvert sitt rom. I 20 minutter leser barna høyt for den voksne og snakker om teksten.
— Givende
— Det er veldig givende. Det er koselig å være sammen med ungene, sier Ruth, som er lyttevenn på andre året. Hun klippet ut en annonse fra en avis før hun ble pensjonist. Dette hørtes ut som noe hun ville gjøre i penjonisttilværelsen. Hun bor på Mosby, men oppdaget at ordningen ikke var kommet ordentlig i gang i Kristiansand, derfor ble hun lyttevenn i Vennesla i stedet.
— Ungene kommer løpende når jeg treffer dem på butikken, jeg har fått så mange nye venner, sier hun. To timer i uka er hun på skolen.
— Ikke alle har like stort behov for lesetrening, og de fleste leser veldig godt. Men mange trenger øvelse i å lese for andre, så jeg tror absolutt dette har noe for seg, sier Ruth.
Ungene kommer løpende når jeg treffer dem på butikken, jeg har fått så mange nye venner
I naborommet sitter John Dale (71) og koser seg sammen med to av guttene. Han har selv gått på Hunsfoss skole og kjenner ofte barnas foreldre.Even og Mats Slåen er fettere og går i samme klasse. I tillegg til å lese høyt for John, forteller de hvem de er og hvor de bor.
— Jeg har jobbet sammen med foreldrene til disse to, forteller John.
— Hils hjem, sier han når tida er ute.
Neste gruppe kommer inn og setter i gang.
— Dere er gode til å lese, skryter John. Bella forteller at hun holder på å lese en veldig tjukk Ole Brumm-bok hjemme, mens Sindre gleder seg til han kan lese Harry Potter-bøkene selv.
— Det er gøy å lese høyt, og jeg tror jeg blir litt bedre til å lese, mener Sindre.
Mens noen av elevene leser flytende, må andre bokstavere seg gjennom ordene.
— Jeg gjetter på at elevene har mindre tid til lesetrening enn før. Det er stor forskjell på leseferdighetene. Man kunne kanskje ønsket seg mer tid med de som leser dårlig, men det er heldigvis ikke vår oppgave å gjøre sånne vurderinger, sier John.
— Å lese høyt alene for en voksen er noe det blir lite tid til i undervisningen ellers, bekrefter kontaktlærer Tove Karin Rosseland. Derfor synes hun lyttevennene er helt uunnværlige
— Elevene gleder seg sånn til Ruth og John skal komme, forteller hun.
Leser mindre enn før
— Det er litt spennende - at de er bare to sammen med en ukjent voksen. Når de kommer tilbake til klassen forteller de begeistret om hva de har opplevd. Dessuten er det flott å møtes på tvers av generasjonene på denne måten, sier Rosseland.
Hennes bestemte inntrykk er at barn i dag leser mye mindre enn generasjonene før.
— Å ja. Hverdagen er så travel for dem, og de er mye mer vant til bilder og levende bilder enn til tekst. Derfor har jeg stor tro på lyttevennene. Det at elevene får lov til å lese alene for en voksen i trygge, rolige omgivelser, gir dem stor glede og mestringsfølelse, sier hun.
Godt utbygd
Lyttevenn-prosjektet i Vest-Agder er ett av de best utbygde i landet. Det er nå etablert i alle kommuner, bortsett fra Søgne. Kvinesdal er foreløpig best i klassen; der er det lyttevenner på alle skolene, og i tillegg står 14 pensjonister på reservelista. Men generelt er det fortsatt stor mangel på pensjonister som vil være lyttevenn i skolen, forteller Tor Peersen, som har stått i spissen for å bygge ut ordningen i fylket.
— Det er mange pensjonister som ikke våger å melde seg, som tror det er mer krevende enn det faktisk er, sier han.
Da han selv skulle bli pensjonist fra fylkeskommunen i 2008, fikk han ansvaret for Fylkeseldrerådet.
— Jeg tenkte vi måtte finne på noe morsomt og utfordrende å jobbe med, forteller han.Ideen om å bruke pensjonister i lesetreningen fikk han på landskonferansen for fylkeseldreråd i Bodø i 2008. Der hadde de vært på besøk i England og lagt merke til at det vrimlet av pensjonister på skolen. De forhørte seg om hvorfor, og ideen om å gi besteforeldrene og andre pensjonister en formalisert rolle i skolen var født og tatt med til Norge.
— I Bodø var de så entusiastiske at vi bestemte oss for å utrede det her i Vest-Agder, sier Peersen. Siden har han også vært med å bygge opp ordningen i Telemark, Vestfold og Oppland.
Men hvordan skulle lyttevenn-prosjektet organiseres?
— Jeg tror grunnen til at vi har lykkes så godt er organiseringen, sier Peersen.
I de fleste kommunene er lyttevenn-prosjektet et samarbeid mellom kommunenes eldreråd, oppvekstetaten og frivillighetssentralen. Eldrerådene har ansvaret for å rekruttere og finne lyttevennene, oppvekstetaten må få tilbudet kjent og ut på skolene, mens frivillighetssentralene tar seg av selve organiseringen.
Vennesla først ute
Vennesla var første kommune ut i Vest-Agder og har nå holdt på i seks år. Deres måte å organisere på har vært med å danne modell for andre kommuner.
— I frivillighetssentralene er vi opptatt av å bygge bro mellom generasjonene. Ikke alle barn har besteforeldre. Derfor er lyttevenn-prosjektet midt i blinken for oss, sier leder for Vennesla Frivilligsentral, Jorunn Sagen Olsen.
Nå er det totalt 23 lyttevenner fordelt på alle de sju skolene i Vennesla, og alle elevene på tredje trinn får tilbudet. Sagen Olsen forteller at frivilligsentralen arrangerer fire samlinger i året for lyttevennene sammen med rektorer og lærere. I tillegg er det julesamling for lyttevennene hvert år.
Må føle seg ivaretatt
— Det er viktig å møtes, for at lyttevennene skal se at de er med på noe som er større enn det de selv gjør i klassen, og for at de skal vite hva oppgaven deres er. Hvis lyttevennene ikke føler seg ivaretatt på skolene, hvis de blir brukt som assistenter i klassen eller satt til å lære elevene å strikke, for eksempel, skal de vite at de kan gå et sted med sine erfaringer og at ordningen blir evaluert, sier hun.
— Tilbakemeldingene fra lærerne er veldig positive. Lyttevennene på sin side forteller at elevene viser sin takknemlighet ved å tegne til dem og sende julehilsener, og pensjonistene blir ofte invitert med på andre aktiviteter på skolen, som bakedager eller turer. Elevene forteller også mange rørende historier. «De sitter så nært og hører meg så godt,» sa en tredjeklassing. Dette er voksne som ikke har hastverk. Det setter elevene pris på. Vi vet at mange elever leser mer på leksene den dagen lyttevennene skal komme, sier Sagen Olsen.
Det er skolene og kommunene selv som velger hvordan ordningen skal praktiseres. I Vennesla møter elevene lyttevennen to og to, mens det vanlige er en til en.
Hvert år arrangeres det et seminar for alle lyttevennene i fylket. Vanligvis deltar cirka hundre, denne høsten kom bare omkring 30. Ekteparet Ellen og Johan Harv er begeistrede lyttevenner på tredje året på Mottaksskolen i Kristiansand. På seminaret fortalte de om sine erfaringer.— Det gir så enormt mye å bli kjent med barna. Vi blir gjenkjent på gata, de kommer bort til oss og sier hei. Det gir noe helt spesielt, sier Johan.
— I tillegg til at vi gjør noe nyttig, så har vi det veldig gøy, sier Ellen.
De forteller at elevene rekker armene i været når de kommer og roper «Vi vil lese, vi vil lese!»
Elevene de har på Mottaksskolen kan en del norsk, men ofte forstår de ikke at ord kan ha flere betydninger. Da kan det være godt å ha en voksen til å oppklare. Johan forteller at han en gang fikk spørsmål om hva synd er. Gutten var så forvirret over at foreldrene på fotballbanen ropte «Synd!» hver gang det ikke ble mål.
— Da måtte jeg forklare at «det er ikke synd, det, gutten min».
På konferansen holdt Birte Simonsen, leder av lærerutdanningen på Universitetet i Agder, foredrag om lesekunstens mange mysterier og viktigheten av å kunne lese godt.
— Er det å være lyttevenn for enkelt til at det er viktig, spurte hun og svarte selv: - Nei, det er motsatt. Suksessen ligger i enkelheten. Lyttevenner har lav terskel og høy verdi.
Da måtte jeg forklare at «det er ikke synd, det, gutten min».
— Å lære å lese er å få redskapet som gjør mennesker til samfunnsborgere, sa Simonsen.
— Lyttevenner er ikke noe vi finner på fordi pensjonistene i dag er så spreke. Skolen trenger støttespillere for å kunne innfri sin formålsparagraf. Dessuten vet vi at foreldre ofte har det veldig travelt i dag. Unescos mål for skolen er at den skal gjøre barna til ansvarlige globale borgere. Lyttevenner er en del av svaret, sa hun.
Ett av tipsene hennes handler om hvor viktig det er å samtale om tekstene man leser.
— Det er ikke alltid man forstår ordene fordi om man leser «som en prest». Å få funksjonelle analfabeter er en stor frykt i dag - det at folk kan lese bokstavene, men ikke er i stand til å forstå innholdet i det de leser, for eksempel i brev fra det offentlige.
Ifølge Simonsen er spranget mellom de beste og dårligste leserne i første klasse 4-5 år, og deretter bare øker det for hvert år.
— Man blir bedre til å lese av å lese. De som er glad i å lese, leser mer og mer, mens andre bare leser det de er nødt til, sa hun.
Gåter
Simonsen foreslo å bruke gåter i lesetreningen, fordi dette er tekster man må lese om og om igjen helt til man forstår gåten. - Det er en fin måte å kontrollere forståelsen på, mente hun. Hun anbefalte også å dvele ved vanskelige ord i teksten på forhånd, slik at de ikke distraherer og stanser flyten.
Slik kan lyttevennene ifølge Simonsen gjenkjenne svake og gode lesere:
De svake leserne leser fort for å bli ferdig, de leser alle tekster på samme måte, de blir lett distrahert, de er ferdige når teksten er lest, de blar ikke tilbake til noe som interesserte dem spesielt, og de får ikke tak i de viktigste ordene. En dyktig leser er derimot fokusert og oppmerksom, bevisst på det de ikke forstår, og hun snakker om teksten etterpå.
— Dere lyttevenner som får se den norske skolen innenfra, synes dere det er riktig at det er for mye «dill», som skolen vår ofte anklages for, spurte hun. Og svarte igjen selv: - Et utrygt barn kan ikke produsere noe som helst. Et barn som ikke har det bra, gjør det ikke bra. Derfor er det helt kyniske grunner til at den norske skolen er en «koseskole», sa hun.
Søgne vil i gang
— Det er ikke vrang vilje som er grunnen til at Søgne ikke er med, vi er veldig positive og har tro på dette, sier oppvekstsjef i Søgne Jon Wergeland. Han mener grunnen til at lyttevenn-prosjektet ikke er kommet i gang i Søgne, trolig handler om skiftet av leder for oppvekstetaten.
Det er ikke alltid man forstår ordene fordi om man leser «som en prest».
— Jeg kom inn i 2015 og ønsker å ta kontakt med eldrerådet for å høre hvordan vi kan få i gang et samarbeid og få lyttevenn-ordningen etablert. Jeg tror det er en kjempefordel å være med i et sånt prosjekt for å øke lesetreningen for barn i skoletida, for mengdetrening er veldig viktig i lesing. Så dette ønsker vi veldig å være med på. Det er mer praktiske hensyn som gjør at vi ikke er i gang, sier Wergeland.
Overlatt til skolene
I Kristiansand er lyttevenn-prosjektene overlatt til den enkelte skole, forteller sekretær for eldrerådet Leif Emanuelsen.
— Eldrerådet har bidratt til å skaffe noen lyttevenner, men det er den enkelte skole og rektor som ser behovet og tar initiativet. Det er ingen i kommunen som har ansvaret for å styre dette, vi har ikke noen systematisk organisering av det fra kommunens side. Dette er ikke jo noe som er pålagt, men en frivillighetssak, sier han.
Emanuelsen vet ikke hvor mange skoler i kommunen som har ordningen, men sier det er flere.
— Da finner som regel skolen lyttevennene selv i nærmiljøet sitt, sier han.
Oppvekstdirektør Arild Rekve sier hans inntrykk er at skolene er fornøyde med tilbudet, men at det godt kan være potensialet er større.