– I Norge er jeg aldri helt norsk

«Nå skal jeg se hva du har i lommene dine!» sier butikksjefen morsk mens han kommer stormende mot Robin Amir Rondestvedt Moudnib.

Hørte han riktig? Robin svarer sjokkert: «Hva sa du?».

Alt han hadde gjort var å spørre de ansatte i butikken om det var mulig å få et par banankasser til bruk som flytte-esker til ny studenthybel.

Det var en solfylt dag i august i 2018. Han skulle flytte inn med noen kompiser i sentrum og var nylig ferdig med bachelorgraden i IT og informasjonssystemer. Nå skulle han starte på mastergraden ved UiA.

Butikksjefen gjentar, tydelig irritert: «Hva er det du har i lommene dine? Åpne opp lommene dine!».

Rondestvedt Moudnib sier klart nei før han går ut av butikken. Irritert. Skuffet. Og sint.

Hva var det som fikk butikksjefen til å reagere? Gikk han med for mørke klær? Men det var jo bare en vanlig dongeribukse og T-skjorte. Hadde han glemt å stelle håret? Det var jo stelt den dagen.

Hendelsen sitter fortsatt igjen. Den preger ham dypt. Mye fordi lignende hendelser fortsatt forekommer i dagliglivet hans.

– Tror du man slipper rasisme ved å være så norsk du kan, være dannet og gjøre alle de rette tingene? Plutselig tror noen du har stjålet. Da har det ikke det du har oppnådd noe å si.

Robin forteller han alltid har følt seg delt så lenge han kan huske.

Født på Sørlandet sykehus. Oppvokst med skilte foreldre, ei norsk mor og marokkansk far. To ulike syn.

Hun er kristen, han muslim. Likevel ble foreldrene enig om at ingen skulle prakke religion på ham, verken med gudstjenester i kirken eller moskeen. Store deler av oppveksten ble tilbrakt hos mor i Vågsbygd, og hos far i helgene på Slettheia.

To ulike vennegjenger, en etnisk norsk omgangskrets og en annen kameratgjeng, hvor flertallet har opphav fra ulike deler av verden. Ett bein i hvert miljø.

Han har alltid følt seg annerledes. Til tider utenfor.

– I Norge er jeg aldri helt norsk. På en annen side er jeg heller aldri nok marokkansk. Jeg nærmer meg nesten turist for noen fordi jeg ikke snakker flytende arabisk, poengterer 26-åringen.

Rondestvedt Moudnib husker godt sitt første møte med utenforskap. Ansett som annerledes fordi han ikke var «norsk nok».

– Jeg var sju år og husker vi skulle hjem til en i guttegjengen for å spille PlayStation etter skolen. Plutselig sier han ene: «Sorry, Robin, men i dag er det bare for de norske».

Robin forklarer videre at det tok noen minutter før han forsto at det bare var han det gjaldt, den eneste i gjengen med brun hud og mørke trekk.

Utenforskap utvikler seg etter hvert til mikroaggresjon, indirekte uttalelser som oppfattes fordømmende av en gruppe mennesker, jo eldre han blir.

Han blir ofte møtt med dømmende blikk, fordommer eller nedverdigende kommentarer. På butikken, kjøpesenteret, på byen eller i Markens.

«Svarting», «pakkis» og «forbanna utlending».

Men det er et ekstra slag i magen om nye bekjentskaper pakker inn diskriminerende holdninger som komplement: «Du er ikke som de andre» eller «Oi, du er jo en ordentlig utlending!».

Tall fra hele Europa viser at det fra 2017 har vært en oppsving av høyreekstremisme. Det eksisterer flere former for høyreekstreme sympatier, spesielt på ulike nettforum, uten at det er grunn til å si at det er en økt oppslutning om høyreekstremisme i Agder, ifølge politioverbetjent Magne Langseth hos Agder politidistrikt.

– Det er her, som andre steder, enkeltpersoner som innehar høyreekstreme holdninger. Årsaker til dette kan ha ulike grunner, men som oftest får ytterliggående holdninger en oppsving etter spesielle hendelser både i inn og i utland, forklarer Langseth til Fædrelandsvennen.

Integreringsbarometer, som måler befolkningens holdninger til innvandring og mangfold, viser i en fersk undersøkelse at hele 84 prosent mener at det forekommer diskriminering i noen eller i stor grad.

Dette er rekordhøyt i Integreringsbarometerets historie.

Tidligere har Robin kjent på såpass mye fordommer rundt sin marokkanske bakgrunn at han kun benyttet navnet Rondestvedt på Facebook.

– Det var stress med et utenlandsk navn ingen klarte å uttale. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å holde fast i min norske identitet, mye for å overbevise alle de som mente jeg ikke var norsk nok.

Å dra på Tinghuset og fjerne farens etternavn har også streifet tankene en rekke ganger. Men hvorfor skal han fjerne noe som er en del av ham? Han anser seg selv som ateist, men verdsetter de muslimske høytidene. Den marokkanske maten. Samholdet. Og familien i Mohammedia, en havneby sørvest for hovedstaden Rabat.

26-åringen fra Kristiansand understreker at det har vært viktig for ham å overkompensere. Kun seksere i norsk på skolen. Skape en egen gründervirksomhet med appen «Deegram». Ta en bachelor- og mastergrad ved UiA. Være leder og mentor i flere ulike studentforeninger.

– Min far lærte meg at når du ser mindre norsk ut, må du jobbe hardere enn alle andre. Ingenting kommer gratis. Selvfølgelig vil jeg jobbe hardt, men jeg vet at jeg må jobbe enda hardere for å hevde meg, forklarer han.

Robin er engasjert og lidenskapelig, og vant til å stå opp for seg selv eller andre om noe er urett. Enten i kommentarfelt, på byen eller i sosiale sammenhenger. Spesielt når det gjelder diskriminering rettet mot minoriteter.

I kjølvannet av politidrapet på afroamerikanske George Floyd, håper han at flere sørlendinger får øynene opp for rasediskriminering, som også forekommer i Agder.

– Man skulle ønske man var sterk nok til å ta kampen hver gang, men av og til må vi bare le av den forbanna frekke vitsen på vorspiel for å holde freden. Vi kan ikke alltid ta kampen selv. Av og til må noen hvite ta kampen for oss også, påpeker Rondestvedt Moudnib.

Han legger til at vi må tørre å snakke mer åpent om rasisme i hverdagen, uansett hvor ubehagelig det er.

Enten det er rundt middagsbordet hvor mormor på 87 år kaller mørkhudede individer for n-ordet, eller når noen i vennegjengen sier at «de der lukter rart eller annerledes».

– Dette er ikke tiden for å bare synes synd på dine tre utenlandske venner. Dette er tiden for å ta denne ubehagelige og viktige samtalen med dine 300 hvite venner, avslutter Rondestvedt Moudnib.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.