Sokneprest og redd for å dø

Det er vrient å unngå at det blir en del snakk om død når vi velger å lage presteportrett nå rett før påske, men la oss vente litt med livets avslutning. For straks påskepynten er ryddet vekk, skal nemlig soknepresten i Kristiansand representere prestene i Agder og Telemark når kirkens storting, Kirkemøtet, samles i Trondheim — eller Nidaros som det heter på kristent.

— Du er nyvalgt, og er vist skikkelig tillit fra prestekollegene. Du skal være deres talsperson, rett og slett. Hvorfor deg?

Stille. Det kommer ikke en lyd fra henne som snart skal være prestenes stemme i forhandlingene. Hun ser seg rundt, og starter på et par setninger som ikke er krystallklare.

— ...mange vet hvem jeg er, og jeg er spurt tidligere, og den gangen var jeg ung, og det er jeg ikke lenger og...

— Men du...?

— ...og jeg har en sentral stilling... Ja, i det hele tatt...

— Og derfor tror du at du er valgt inn til Bispedømmeråd og Kirkemøtet?

— De som har valgt meg tror vel at jeg kan bidra til enhet i den situasjonen kirken nå er i.

— «Situasjonen kirken nå er i.» Er du da innpå den saken du helst ikke vil vi skal snakke om?

— Vi kan snakke om den saken, men jeg vil ikke gjøre det til en hovedsak.

«Saken» som sokneprest og reporter her nevner, er altså homofilisaken. Og vi er enige om at den ikke skal være den røde tråden i dette intervjuet.

Kryssende forventninger

Så da lar vi heller Sunde Smemo være prest og skifter til palmesøndag.

— Jesus gjør seg klar til å lide. Og der sto de med kryssende forventninger og så en merkelig konge komme ridende. Noen med palmegrener - seierstegnet, mens andre var sure og misunnelige på all jubelen den fattige mannen fikk.

— Hva har dette med deg å gjøre?

— Akkurat som folkene langs veien, lurer vi fremdeles på hvem Jesus er. Kryssende forventninger igjen. Mens noen av oss avskriver hele mannen, forventer andre at Jesus skal gripe inn og fjerne alt som er vondt.

Da presten fikk spørsmål om hva det har med «deg» å gjøre, svarte hun altså med «vi».

— Har du funnet ut av dette?

— Jeg leter fortsatt.

Det snødde

Men mens noen leter uten å finne noe som helst, leter ikke soknepresten etter Jesus eller troen på ham. For selve Jesus har presten aldri trengt å lete etter. Han var med fra første stund i barndomshjemmet, kirken og bedehuset i Songdalen (utenfor Kristiansand). Hun leter nå etter «dypet i Jesus».

— En kveld da jeg var ti år, gikk jeg hjem fra bedehuset alene. Det snødde. Og der stanset jeg på veien og sa til Jesus: «Jeg vil være ditt barn resten av livet».- Hva sa han?

— Hæ...?

— Hva sa han, Jesus?

Aud Sunde Smemo ler.

— Ja, hva sa han.... Jeg tror han syntes det var fint.

Og tiåringen har holdt løftet hun ga i snøværet for 33 år siden. Hun har også lest daglig i Bibelen siden og fikk nesten øyeblikkelig sansen for kirkens liturgier - som de faste gudstjeneste-elementene kalles.

— Du synes kanskje dette høres veldig fromt ut? spør hun.

— Ja. Jo.

Alle hendene

På tide med skjærtorsdag. Nattverden.

— Jeg er opptatt av alle hendene - hendene som disiplene rekker fram for å ta imot brød og vin. Jeg blir rørt av det, sier hun.

Det synes på henne. Og hun forklarer.

— Også Judas rekker sine hender fram. Og før hans hender tar imot Jesu blod og legeme, har de allerede gitt seg hen til penger og forræderi.

«Gitt seg hen,» sier presten.

Hun stopper litt.— Bortsett fra gledene her hjemme med de tre guttene mine og mannen min, så har jeg det aldri finere enn når jeg ser nye folk i kirken - nye folk, som sammen med dem som har vært der lenge, rekker hendene sine fram ved alteret for å få brød og vin. Og... også noen av de hendene der har gjort andre vondt. Enkelte hender har mye ugjort. Men absolutt alle får det samme der framme.

Men verdenshistoriens første nattverd gjorde ikke akkurat disiplene til Guds beste barn.

— Straks etterpå kranglet de om hvem av dem som var størst og best. Pinlig, sier presten.

— Nattverd hjalp ikke, med andre ord?

— Nei, ikke på det. Men så - Jesus avbryter dem midt i den smålige krangelen - og der og da gir han dem ansvar for å føre videre det han hadde startet. Den gjengen. Tenk på det?

Lære å ta avskjed

Ferdig med skjærtorsdag kanskje, klar for langfredag? Neida. Soknepresten vet bedre.

— Skjærtorsdag er kvelden for avskjed, sier soknepresten.

Selv er Aud Sunde Smemo prest i om lag 40 gravferder i året.

— Hvordan kan vi lære det?

— Ved å ikke bare gå, men stoppe ordentlig opp og si takk for det vi har hatt sammen.

Det er andre som har lært presten dette. Mennesker som har sluppet henne inn i sin sorg. Vist henne tillit.

— Da er jeg gjest. Gjest i det innerste. Og en gjest skal trø forsiktig.

Det er ikke sikkert Aud Sunde Smemo vet det, men nå snakker hun veldig lavt.

— Jeg blir ofte imponert over hvordan folk tar tak i sorgen sin. De som går helt ned. Tør å kjenne på det vonde. Og så - kjemper seg tilbake... Å forsone seg med at noe er over. Vil du jeg skal si noe mer om dette?

— Ja, fint.

— Døden er den siste fiende for veldig mange, men for andre kommer døden som en venn. Det kan være når livet har vært langt og kreftene ikke er der lenger - og når en kjenner seg fremmed i verden.

Ikke kald fisk

Soknepresten stopper.

— Dette berører meg, sier hun.

Og igjen synes det på henne.

— Men jeg har lært meg å leve med det.

— Hvordan er det...

— Jeg er ikke ferdig, sier hun raskt, uten å «trø forsiktig».

— Nei, nei, kom igjen.

— Jeg har behov for å si at selv om jeg har lært meg å leve med mye sorg tett innpå meg, så betyr ikke det at jeg er en kald fisk.- Hender det at du mentalt ikke er helt til stede i en gravferd eller en preken?

— Nei. Det har ikke hendt.

— Det høres slitsomt ut.

— Sånn er det å være prest. Den dagen jeg ikke klarer det, da kan jeg ikke være prest lenger. Jeg må makte å bringe videre den barmhjertigheten som springer ut fra Jesu hjerte, sier hun.

Det tunge ansvaret

Kanskje det er nå det passer å komme inn på «godhetstyranniet».

— Sylvi Listhaug har den mest krevende jobben i hele regjeringen, sier soknepresten omsorgsfullt.

Det var kritikk fra Den norske kirke i november mot regjeringens varslede bruk av bistandsbudsjettet, som fikk Fremskrittpartiets innvandrings- og integreringsminister til å uttale at hun « reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare ».

— Alle er enige om at ikke alle som vil kunne få opphold her i landet. Og det er Listhaugs jobb å ta dette tunge ansvaret. Vi må være klar over det.

— Når synes kirken det blir for mye godhet?

Det skulle tatt seg ut om Fædrelandsvennen nektet det, her i sokneprestens stue.

— Det står flere steder at Jesus stiller seg på de utsattes side. Det er derfor Domkirken tidlig engasjerte seg i arbeidet for romfolket. Og det er derfor vi nå - i samarbeid med andre og ved hjelp av mange, mange frivillige, arbeider for å gjøre livet noe lettere for flyktningene som lever i byen vår. Jeg kan ikke forstå at godhet skal kalles tyranni.

— Hvordan liker du selve ordet «godhetstyranni»?

— Det er et uheldig ord.

— Du vil ta så hardt i?

— Synes du jeg var for diplomatisk?

Pause.

— Det er et trist ord. Veldig trist ord, sier Aud Sunde Smemo.

Redd for døden

Med et trist ord i minnet kan vi gå videre til langfredag.

— Hva er ditt ømmeste punkt langfredag?

— Døden.

— Hans død?

— Døden, gjentar presten, og legger til:

— Som alle andre mennesker er jeg redd for døden.

— Du er prest, og du sier du er redd for døden. Kan du høre noen tenke at - «hæææ»?

— Jeg tror på oppstandelse og evig liv. Jeg tror til og med at jeg skal møte mine igjen. Så enkel er min tro. Men jeg er redd for å dø fra mine for tidlig, og redd for å miste mine. Det er jeg ordentlig redd for.

Løse opp litt

Her må vi finne på noe sånn at vi får løst opp litt på stemningen.

— Kan du gi noen eksempler på når du overrasket noen mer enn vanlig?

Men da Fædrelandsvennen spurte en av venninne om Aud en gang har «overrasket mer enn vanlig», fortalte venninnen straks om da soknepresten høsten 2014 « gikk ærlig ut » her i avisen med at hun anerkjenner homofilt samliv.

— Hun ble neppe overrasket over at jeg mente det jeg mente, men at jeg fortalte det offentlig, overrasket nok flere. Og det kostet ganske mye, men når jeg vet at et slikt standpunkt gir livsmot og hjelp til å stå oppreist for mennesker som har hatt det vanskelig nok, var det verd det, sier Aud Sunde Smemo.

Men et knapt år senere ga hun uttrykk for at det var krevende når homofilisaken fikk «alt fokus».

— Vi har levd med denne saken i vår kirke i 20 år. Den har kostet så mye smerte på begge sider, at når vi kommer til Kirkemøtet i april - og saken trolig blir avgjort, blir det uansett utfall feil å si at noen har seiret.

Et fiendebilde

Så tar hun nesten litt sats:

— Jeg vet ikke om du vil ta det inn, men Fevennen har kjørt denne saken veldig. Det har vært viktig, men det er blitt tegnet et fiendebilde av dem som mener forskjellig.

— Fiendebilde som Fædrelandsvennen har tegnet?

— Ja, det er... Føler du at jeg sier noe stygt om deg nå? avbryter hun seg selv, og fortsetter.

— Jeg tenker på at dere i Fevennen på den ene siden løfter fram hva biskopen sier, og så hva domprosten og jeg sier på den andre siden. Dette er med på å gi et bilde av en konflikt som ikke eksisterer, sier soknepresten.

Domprost kanskje

Hun nevnte biskopen. Det er lenge til biskop Reinertsen her sør skal pakke vekk bispekåpa, men andre biskoper nærmer seg pensjonsalder.

— Flere har sagt til meg at du kan bli en bra biskop.

— Hm... jeg har mye sårbarhet i meg... det kan jo også biskoper ha selvfølgelig.... Nei, vet du hva - dette er bare hypotetisk.- En sa at du var samlende, slik som biskoper skal være.

— Du, vær så snill.... hypotetisk.

— OK, men domprosten, biskopens nærmeste, er blitt 63 år.

— Ja, jeg har trent mye på det å være domprost, vikariert i flere perioder, og det har jeg likt godt. Bjarne (domprost Bjarne Sveinall red anm) har en alder som gjør at jeg absolutt må vurdere det.

Presten korrigerer

Da er det notert. «Domprost.«

— Nå vil jeg gjerne at du sier noe om første påskedag?

— Nå glemmer du påskenatt, retter soknepresten.

— Å, unnskyld.

— Påskenatt. Lang og tung. Det er den natten alle tror at alt er over. Slaget tapt. Men nettopp når de tror han er borte, kjemper han som aldri før. Påskenattsmesse i Domkirken, det er fint.

Soknepresten er gift med en prest. De har tre sønner. «Jeg savner Domkirken og Jesu blod,» sa en av gutta etter noen dager på hytta.

— Ja, fra de var bitte små har de kunnet flere salmer og liturgier enn de fleste, og de er heldige som har vokst opp omgitt av de gode damene i menigheten. Noen ganger jobber vi for mye, men jeg mener at det går fint.

«Sinnssykt sprek»

Aud rekker mye og er «sinnssykt sprek», sier en venninne, mens en kollega lurer på hva dama prøver å løpe fra.

— Jeg løper ikke fra noe, protesterer soknepresten. - Jeg må være i god form for å klare livet mitt, sier hun, mens hun gjetter hvem som har sagt det. Hun gjetter feil.

Det er ikke viktig for Aud Sunde Smemo å få gode resultater når hun står på startstreken med startnummer på brystet. Forteller hun. Så da fotografen kom inn i stua, og presten kjente ham igjen fra da hun løp fra ham i et gateløp, feiltolket vi henne antakelig da hun virket veldig fornøyd ved tanken på at hun knuste en av Fædrelandsvennens menn.

— Ja. Men de må få velge selv. Helt selv.

— Men de vet hva mamma håper på.

— Ja, det presset kan jeg ikke fjerne. Men jeg kan fortelle at de skal velge selv.

— Er det feil med første påskedag nå?

— Nei. Da tenker jeg først på kvinnene ved graven. Den gangen var det ingen som stolte på kvinner. Så var det likevel noen damer som først fikk oppdage at han var stått opp, og som fikk bringe det ordet ut for aller første gang - at han var stått opp. Det er så fint. Håpets dag.

— Jeg lurer på - alt dette kaller du «tro». Hva er da overtro?

— Ja, det kan du si... Dette er helt vilt.

Pause.

— Jeg er fullstendig klar over at min tro for mange fortoner seg som overtro. Sier sokneprest Aud Sunde Smemo.