— Jeg hadde en svær dott hår under armene og svarte hår på beina. «Well, I'm gonna buy you a shaver», sa arbeidsgiveren min.Dette forteller Ruth Tønnessen (69) på Borhaug på Lista. 20 år gammel satte hun seg på et fly til USA, og hun ble der i ti år. Straks hun var om bord i flyet, dro hun av seg de tjukke støvlettene med ullfór og smatt på seg høyhælte sko som hun hadde sneket med seg i all hemmelighet.
11 år tidligere hadde 24 år gamle Reidun Ingrid Nilsen fra Kristiansand tatt samme turen med propellfly over Atlanteren med sin lille koffert.
— Jeg gikk bare rundt på Manhattan med munnen åpen, så fantastisk var det å se skyskraperne og alt det spennende, sier hun, og minnes at hun umiddelbart gikk i gang med å fornye garderoben.- Jeg fikk god lønn, og mesteparten gikk til å kjøpe klær. Det ble mye shopping, og alt måtte matche i fargene, hatt, sko og hansker, ler 82-åringen.
— Tanken var å bli der ett år og så reise hjem. Men det ble 45 år og et spennende og rikt liv, sier hun.
Reidun og Ruth er to blant mange tusen sørlendinger som har pendlet til USA opp gjennom årene. Hittil er det stort sett mennenes historie som er blitt skildret i historiebøkene, men nå har Siv Ringdal fra Lista fortalt kvinnenes erfaringer. Nylig tok hun doktorgraden på det i Oslo.
— Jeg har forsøkt å gå veldig tett på 21 kvinner og de første erfaringene de hadde som innvandrere i det nye landet - finne ut hvordan arbeidsdagen deres var, hvordan de opplevde og håndterte det overveldende varesamfunnet, hvordan de opplevde det å være hvit i et samfunn der ikke alle var det, og hvordan de håndterte amerikanernes måte å være ren og pen på, som ikke var den samme som hjemme, sier Ringdal.- Noe av det mest spennende jeg fant da jeg snakket med kvinner som hadde reist fra Agder til USA fra 1945 til 1965, var den enorme kontrasten det var for dem å bevege seg fra det ene samfunnet til det andre, og hvor mye jobb det var for dem å tilpasse seg en annen kultur. Det var strevsomt for dem, forteller Siv Ringdal.
Gigantisk kontrast
Kvinnene dro fra det hun beskriver som et Norge i «etterkrigstørke» til et «moderne, fremtidsrettet eventyr». Norge lå tilbake for USA i varetilbud, i standard på innlagt vann og på elektriske artikler. Særlig for dem fra landsbygda, og de var i flertall, var kontrasten gigantisk. Flere av dem gikk fra hjemmestrikkede sanitetsbind som måtte legges i eddikvann før koking - til fabrikkproduserte bind og tamponger; en himmelvid forbedring i velstand og hygiene.
— Jeg var vokst opp med utedo med to hol, og vasket meg i vaskevannsfat - begynte ovenfra og gikk nedover med vaskeklut. Det var helt herlig å få eget bad i «junaiten». Jeg følte meg som «the queen, you know», ler Ruth.
— Vi hadde ikke innlagt vann da vi var små. Mamma måtte bære vann inn og ut. Storvasken tok hun ved bekken, hun sto og kokte så såpeskummet fosset ut i bekken og skrubbet tøy til pappa og oss ni unger på vaskebrett, minnes hun.
I det nye landet fantes alt av maskiner, det var rene himmelen for en kvinne.
— Vi var ikke så fanatiske hjemme i Norge den gangen at vi måtte ha nytt tøy på hver dag. Vi gikk gjerne med samme bluse en uke før vi vasket den, forteller Reidun.
Men i det fuktige og varme Brooklyn som jentene kom til, fikk de nye, ferdigsydde klærne i syntetiske stoffer fort svettelukt, så da måtte jentene lære å gjøre ting på den amerikanske måten og skifte og vaske hyppig.
Siv Ringdal mener de norske jentene opplevde overgangen til USA mye sterkere og mer omfattende og krevende enn mennene.
— For de unge jentene var det flere forventninger til hvordan de skulle kle seg og fremstå enn det var til mennene. Kvinnene ble nok også kastet mer rett uti det amerikanske enn mennene, ettersom de oftest hadde huspost og flyttet inn i amerikanske familier, forteller Ringdal.Mennene bodde i det norske miljøet, gjerne i kollektiv, og jobbet ofte som snekkere sammen med andre norske menn. Dermed ble de mindre utsatt for press om å tilpasse seg det amerikanske enn de norske jentene. Jentene med huspost levde isolert fra det norske miljøet og fikk dermed en bråere og mer omfattende amerikanisering enn mennene.
Det er disse erfaringene Siv Ringdal har villet dokumentere for ettertiden.
Et slags kall
— Det har vært et slags kall for meg, fordi kvinnene oftest er usynlige i det som har vært skrevet om norsk arbeidsvandring og utvandring til USA. Det som har vært skrevet om kvinner, har enten vært fra dagbøker til pyntelige prestefruer eller om kvinner som begikk fryktelige forbrytelser, men det er få opplysninger om det vanlige livet som kvinner har levd, sier Ringdal, som ville dokumentere denne delen av historien mens det fortsatt fins levende kvinner som kan fortelle om den.
Komiteen som har vurdert doktoravhandlingen til Siv Ringdal har rost henne for dette.
«Det er ingen tvil om at dette er en avhandling av stor vitenskapelig interesse som bidrar til en substansiell og ny forståelse av kvinners migrasjonserfaringer. (...) Det spesifikke perspektivet på kvinners erfaringer gir en ny forståelse i forhold til tidligere forskning,» skriver komiteen.
Nettopp fordi vilkårene for kvinnene var annerledes enn for mennene, har Siv Ringdal lett etter en annen måte å beskrive erfaringene deres på, og hun endte opp med å bruke selve kvinnekroppen som tema. For kvinner erfarte det nye landet rent kroppslig på en annen måte enn mennene. De måtte barbere leggene og armhulene, de skulle bruke deodorant og lukte godt, ha moderne frisyrer, gjerne med parykk, de måtte bevege seg mer elegant på høye hæler, med kortere skritt, og de måtte, i motsetning til mennene, lære seg det nye språket lynraskt.
Følte seg «uda plass»
Flere av kvinnene har fortalt Siv Ringdal hvordan de i starten følte seg «uda plass». Men når de fikk barbert, vasket, frisert seg og kledd seg i nye klær, følte de seg «på plass» og akseptert. Slik var det ikke for mennene.
— Det var utbredt at de norske mennene levde på siden av det amerikanske samfunnet, mer isolert fra det. De som var gift, så oftest på seg selv som midlertidige arbeidsinnvandrere som skulle tjene penger, spare, bo billig og sende penger hjem. «Listalus» ble mange av mennene kalt fordi de var så gjerrige og snudde på hver cent, forteller Ringdal.- Men heller ikke for mennene var det akseptert å gå i en gammel, norsk gabardindress i Amerika. Skulle de bli akseptert, måtte også de kjøpe seg ferdigsydde klær og barbere seg. Men i etterkrigstiden var skjegg ikke lenger vanlig i Norge heller, sier Ringdal.
Frigjøringsprosjekt
Kvinnenes vandring til USA bar mer preg av et frigjøringsprosjekt enn for mennene, og for dem ble det nye varesamfunnet en sammenhengende fest, og shopping ble en måte å utøve sin nyervervede frihet på.
— Jeg var så tent på å ha det gøy! Jeg hadde lyst til å være fri! sier Ruth Tønnessen, som fremdeles kjenner det sånn når hun besøker sønnen, som bor i Dallas.
— Svigerfaren til sønnen min kaller meg «the mall lady», fordi jeg er så glad i å shoppe i handlesentrene. Jeg elsker livet på mall, stråler hun.
Som de fleste andre ugifte jentene fra Agder som dro over Atlanteren etter krigen, fikk Ruth huspost. Men i motsetning til andre jenter, ble hun ansatt som selskapsdame hos en velstående kvinne, Mrs. Taylor, og slapp hushjelp-oppgaver. Derimot ble hun utsatt for et vennlig press om raskt å bli «amerikansk», som å barbere seg både her og der, stelle håret på en ny måte og smøre seg med velduftende remedier som var ukjente for henne hjemme.
— Mrs. Taylor kjøpte masse nye klær til meg, i tillegg til fjernsyn på rommet og nytt sengeteppe så jeg skulle trives og ikke lengte hjem. Hun viste meg et språkprogram på tv der jeg lærte alfabetet forlengs og baklengs og til og med lærte å synge det. Sånn lærte jeg engelsk, sier hun, og forteller at hun siden i livet har fortsatt å barbere leggene. «You bet», ler hun.
Reidun Nilsen fra Kristiansand har en annen historie. Hun hadde allerede tilpasset seg storbylivet i Oslo før hun dro over. I New York fikk hun jobb hos en forhandler av det samme norske skiutstyret og turklærne som hun hadde jobbet med i Oslo. Hun ble også mannekeng, og tilegnet seg raskt de amerikanske kravene til en smekker og yndig kvinne. Som Ruth 11 år senere, vanket hun i starten i det norskamerikanske miljøet i Brooklyn, men Reidun fikk fort en amerikansk venneskare i tillegg. Begge jentene gikk i foreningen Sons of Norway, hvor Reidun stilte i en av de årlige skjønnhetskonkurransene om å bli «Miss Norway» i 1959.
Siv Ringdal har studert disse konkurransene og funnet at de vektla det å være hvit og blond på en måte som ikke var vanlig i Norge, hvor dette var selvsagt. Jentene ble det norsk-amerikanske miljøets måte å vise fram sin hvithet på — gjennom det ville de bli akseptert som ekte amerikanere på linje med de opprinnelige angloamerikanske, mener Ringdal. Hun sier mange av arbeidsgiverne søkte norske jenter til huspost nettopp fordi de var melkehvite og dermed «skikkelige» i et Amerika preget av store raseskiller.
Selv hadde ikke jentene alltid et bevisst forhold til dette. Ruth fikk hakeslepp da hun året etter skulle gifte seg med sin Tore Kenneth fra Lista i City Hall i Brooklyn og fikk se paret som skulle vies før dem: Hun svart og han hvit. Du store all verden!
Vekk fra pietismen
Grunnen til at så mange jenter dro fra Agder til USA, var dels den gamle tradisjonen, men også mangel på arbeid og trang pietisme.
— Pietismen var noe alle måtte forholde seg til, enten en var aktiv på bedehuset eller ikke. Den ga normen for hva som var synd og hva som var tillatt, og var gjennomgripende for hele samfunnet. Alle kjente på disse reguleringene. For mange ga det å dra til USA en mulighet for å bryte med dette og få et større handlingsrom, sier Ringdal.
For Ruth Tønnessen var dette en viktig drivkraft.
— Mamma sto klar med vaskefilla og tørket av meg sminken når jeg kom hjem, minnes Ruth, som bodde i Spangereid fram til hun dro i 1967. — Vi kunne verken gå på dans eller kino, alt var synd, og vi måtte ha skaut på hodet når vi gikk i den kristne ungdomsklubben. En gang listet jeg meg inn på dans med soldatene på flystasjonen på Lista. Det var så gøy! minnes hun. Rett før hun dro hadde foreldrene fått fjernsyn med bare to program - og lås.
— Vi barna fikk høre på radio, men aldri se fjernsyn; det kunne være farlig, minnes hun.
Vel over i Brooklyn var det om å gjøre å ha det mest mulig moro. Ruth gikk ikke i kirken, hun festet, danset og hadde det kjempegøy. Dansing, klær og høye hæler er det de fleste jentene som Siv Ringdal har intervjuet framhever som det herligste ved de første årene i USA.— Og vi spilte poker med 25 cent, stråler hun. Kortspill var også bannlyst hjemme på Agder på denne tida.
— Hjemme satt mamma og ba for meg, for hun er et bønnens menneske, forteller Ruth.
Men den kristentroen som møtte Ruth i New York, gjorde henne forvirret, for den var ikke slik som i Norge, der alt som var moro ble ansett som synd.
Presten drakk vin!
— Folk gikk i kirken med sminke og øredobber. Til og med presten drakk vin etter at han hadde døpt sønnen vår! På restaurant tok folk hverandre i hendene og leste for maten før de spiste. For ikke å snakke om den omsorgen kristne viste for andre! Det var en helt annen verden for meg, og jeg fikk et helt annet syn på kristentro der borte, sier Ruth.
— Mange hjemme i Norge på 1950- og 1960-tallet har litt av et ansvar for å ha fått folk til ikke å føle seg gode nok, og for å ha tråkket dem ned. I USA lærte jeg at Gud ikke ser på om du danser, tar et glass vin eller sminker deg; han tar ikke anstøt av det. Det drev meg tilbake til Gud. Nå vet jeg at det eneste det blir spørsmål om i himmelen er: Trodde du på meg? sier Ruth.
Også Reidun hadde troende foreldre. Faren var fra Flekkerøy og moren fra Søgne. Men i likhet med et par middelklassejenter fra byene i Siv Ringdals arbeid, så følte ikke Reidun pietismen som knugende.
— For meg var det eventyrlysten som dro meg over Atlanteren, sier hun. Og eventyrlige ble de 45 årene med jobb - som blant annet dykker, mannekeng, kirurgisk assistent, cruisebåtansatt og de siste 20 årene som stedlig ansatt ved det norske konsulatet i Miami i Florida.Reidun valgte å aldri gifte seg, mens Ruth fant en mann fra Lista, floorleggeren (parkettlegger) Tore Kenneth Tønnessen, som hun giftet seg med året etter ankomsten og fikk tre barn med der over, den siste ble født i 1974. ## Tre bølger
Siv Ringdal forteller om tre bølger, og tre generasjoner, med arbeidsvandringer fra Agder i perioden 1880-1960-årene:
Den første oppsto som følge av dårlige tider i skipsfarten og fisket langs sørlandskysten i 1880-årene, og besto i hovedsak av menn.
Den andre kom rundt århundreskiftet 1900, da ugifte unge kvinner begynte å reise over i et betydelig antall.
Den tredje fikk fart rett etter krigen og varte fram til ca. 1965, og besto av svært mange unge jenter i tillegg til mannlige floorleggere.
— Fenomenet på Agder er preget av en annen mentalitet enn den de hadde som reiste til prærien rundt 1850-tallet. For dem var reisen et endelig og trist brudd med gården og hjemlandet, og det var gjerne hele familier som dro.
Tjene en slant
Men de som reiste fra Agder fra 1880 og senere tok med seg sjøfolkenes mentalitet: De var unge og ugifte mennesker som ville ta seg en tur og tjene seg en slant, og se hva som skjedde. Det var ikke nødvendigvis et endelig brudd. Mange av dem var også tidligere sjøfolk som hadde vært på østkysten av Amerika, så steget for dem var ikke så stort. Så spredte dette seg til de ugifte kvinnene, sier Ringdal.
Det betyr at mange, som Ruth, var vokst opp med voksne som har pendlet fram og tilbake. Ektemannens bestemor dro eksempelvis over på 1920-tallet for å bli filmstjerne, men kom siden tilbake og fikk mange barn - uten å ha fått drømmen realisert.
Amerikapakker
— Vi fikk mange amerikapakker i oppveksten, fulle av godteri og fine klær, minnes hun. Også det har skapt en forestilling om det forjettede land «over there».
— Men for min generasjon er det slutt. Nå flytter ungdommen heller til Kristiansand og Stavanger, sier Siv Ringdal på 42 år.
Flere av de 21 kvinnene hun intervjuet i doktorgradsarbeidet bor fortsatt i USA. Ruth og Reidun flyttet tilbake til Norge, Ruth etter 10 år og Reidun etter 45. ## Ble syk
Reidun kom tilbake i 2003 fordi hun fikk brystkreft.
— Hvis ikke, hadde jeg blitt boende, men da trengte jeg nær familie. Du kan ha tusen venner, men når du blir syk, er ikke de det samme som familie.
— Og da jeg ro hjem for 13 år siden, hadde jeg atskillig mer med meg enn da jeg dro over i 1958. Nå hadde jeg en hel konteiner og en helt ny bil, forteller hun.
— Det var en trang til ikke å gå glipp av noe i mitt liv som gjorde at jeg dro, og at jeg ble så lenge, sier hun.
Elsket USA
Slik tenker Ruth om sin hjemvending:
— Alle nordmennene hadde i bakhodet at vi skulle spare penger og reise hjem igjen. Det var innebygd i oss at vi måtte hjem mens ungene fortsatt var små. Hadde vi ventet til de begynte på high school, hadde vi aldri fått dem med. Vi har venner som ventet for lenge, og de slo seg ned der over for godt.
— Jeg elsket USA. Det var som et eventyr, og jeg grein meg i søvn det første året tilbake i Norge. Jeg lengtet så tilbake. Overgangen fra det sosiale storbylivet til å bo på landet hjemme ble for stor. Men det var godt å bo nær familie igjen. Familien fikk stor betydning når vi kom hjem, sier Ruth.
Med seg hjem hadde hun kjøkkenmøbler, masse utstyr til bad og soverom, og en Monte Carlo-bil med hvite skinnseter.
Annethvert år reiser Ruth tilbake til det forjettede land på besøk.
— Jeg bare elsker USA, stråler hun.
Jeg elsket USA. Det var som et eventyr, og jeg grein meg i søvn det første året tilbake i Norge. Jeg lengtet så tilbake.