Se privat video og bilder ved å bla på pilene over!
KRISTIANSAND : — Se etter ei jente med rastafletter og et utrolig stort glis, sa Vibeke Andrea Sefland (39), da vi avtalte å møtes for en uke siden.
Vibeke Andrea Sefland er glad, for det er bare dager siden hun landet i Oslo, i live, etter å ha vært vitne til den største skredulykken i Himalaya siden 1996. Skredet gikk 23. september.
Teltene feid bort
Hun så sine egne telt stikke opp av snøen i en bresprekk, etter at de var blitt feid bort av et snøskred. Elleve mennesker omkom i skredet. Hardest rammet ble et fransk klatreteam, der alle så nær som én person omkom, og et tysk team, der én person omkom og flere ble skadet.Begge disse teamene var nærmeste naboer til Vibeke Andrea Seflands team i Base Camp.
Base Camp er en betegnelse på den første leiren på den krevende klatreruten. Videre er klatreruten delt inn i fire leirer, som nummereres etter hvor høyt de ligger. Camp 1 (C1) er den første du kommer til etter Base Camp, Camp 4 (C4) den siste før toppen.
— Vi hadde snakket med de fleste av dem som ble rammet, forteller Sefland alvorlig.
Når det skjer
Risikoen kjente hun før hun la ut på ekspedisjonen. Likevel er det noe annet når det skjer.
På grunn av ekstremt tynn luft over 4000 meter, må klatrerne akklimatisere seg underveis. Det betyr at de stadig må klatre opp til en leir høyere oppe – og ned igjen. Sefland og teamet hennes hadde vært i Camp 2, men gått ned igjen til Camp 1 da skredet gikk. Skredet utslettet Camp 3, den nest høyeste campen og ødela store deler av Camp 2. — Vi kjente lufttrykket fra skredet. Det er vanskelig å si i meter, men det var kanskje 500 meter unna oss, anslår hun.
- Vondt å tenke på
— Det er vondt å tenke på familiene til dem som omkom i ulykken. Det er dem det er verst for. Vi som klatrer her, vet det er farlig. Vi vet hva risikoen er. Som jeg sa til mamma før jeg dro: Hvis jeg dør, skal du vite at jeg døde lykkelig. Det er det jeg håper. At de som omkom, hadde sagt det samme til sine familier, sier Sefland.Bare 14 fjelltopper i verden er over 8000 meter. Manaslu er den åttende høyeste fjelltoppen i verden. Klatreruten går gjennom seks ulike klimasoner, fra subtropisk til arktisk klima. Fjellet er blant de mest risikable å klatre. 17,8 prosent av alle som har forsøkt å nå toppen av Manaslu, har omkommet. Verdens farligste fjell er Annapurna, også i Himalaya, der 38 prosent av klatrerne har mistet livet i forsøket på å nå toppen.
Ifølge det nepalesiske myndigheter hadde over 200 klatrere fått tillatelse til å gå opp på Manaslu denne sesongen, sammen med 150 nepalesiske guider og hjelpemenn.
Dagen før skredet gikk, var Vibeke Andrea Seflands team oppe på Camp 2 for å akklimatisere seg. De satte opp teltene sine, slik at alt skulle være klart til de kom tilbake neste dag.
Livredde klatrere
Neste dag skulle teamet ha sin siste akklimatiseringstur opp til Camp 3, før de skulle gjøre seg klare til å gå mot toppen. De startet ut fra Camp 1, men kom bare halvveis opp til Camp 2. I brefallet opp mot leiren møtte de livredde klatrere på vei ned. De løp, hvite i fjeset.
— Dere må snu! ropte de.Teamet til Vibeke Andrea Sefland fikk informasjon over intercom fra klatreteam og sherpaer som befant seg lengre oppe i fjellet. Det hadde gått et stort skred, og det var satt i gang en redningsaksjon.
Teamets leder Ryan Waters og sherpa Chhering tok en rask beslutning om å snu.
Alvoret ség inn
Nede i Base Camp ble de møtt av folk som omfavnet dem og gråt. De så helikoptre fly i skytteltrafikk ned fjellsiden i tre timer, til skyene kom og flyværet ble for dårlig. Og først nå seg alvoret inn over dem. De forsto omfanget av ulykken. Hele leiren på Camp 3 var utslettet av et skred.
Teamet til Vibeke Andrea Sefland ble de liggende i Base Camp i tre døgn. De så at leiren tømte seg. Den hadde vært full av gule telt. Nå valgte 70 prosent av klatrerne å reise hjem.
De fortsatte mot toppen
I deres team var det to som ringte hjem. De diskuterte med sine voksne barn. Skulle de fortsette, eller skulle de snu? De valgte å fortsette, alle.
— Vanskeligst var det for en franskmann som var på vårt team. Han skulle vært med det franske teamet der seks av sju omkom.
Men også franskmannen valgte å bli med videre.
Vibeke Andrea Sefland var aldri i tvil for sin egen del. Hun ville til toppen.
Værvindu
27. september fikk de et værvindu, som ville vare til 3. oktober. Fra Base Camp går det fem dager å nå toppen og gå ned igjen.De visste at de ikke kunne bruke Camp 3. Campen var blitt flyttet etter skredet, men fordi teamet hadde fått én akklimatiseringstur mindre enn de hadde kalkulert med, og på grunn av teltene de hadde mistet i snøskredet, ble det tatt en avgjørelse om ikke å bruke Camp 3. De måtte gå direkte fra Camp 2, som ligger på 6400 meters høydetil Camp 4, som ligger på 7400 meter.
— Vi visste vi ville gå glipp av litt akklimatisering. Men på grunn av værvinduet vi nå hadde, valgte vi å gå på summitpushen med én gang, sier Sefland.
Summitpushen er et uttrykk for å rykke mot toppen.
De måtte krysse skredområdet. De så telt og utstyr stikke opp av snøen. Det ble søkt etter omkomne. De så egne telt ligge begravd under tettpakket snø. De var tatt av skredet og ført ned i en bresprekk.
Et par sokker
— Jeg så et par sokker, fint sammenbrettet. Det er vanlig å ta med seg et par sokker som man sparer til summit. Jeg tenkte: De sokkene hadde du tenkt å ha på deg den dagen.Da ble jeg ettertenksom, forteller Vibeke Andrea Sefland.
Vi hadde snakket med de fleste av dem som ble rammet
Natt til første oktober gikk de siste etappen, fra Camp 4 til toppen.
De våknet klokka 0300. Spiste litt havresuppe og drakk litt te. Så var det på med stegjern, tau og utstyr. Klokka 0400 begynte de å gå.
— Ryan Waters er lederen for teamet vårt. Han begynner alltid med å ta med seg kaffekoppen sin ut og vurdere været , fjellet og dagens situasjon. Han haster aldri av gårde, og lar seg ikkepresse av at andre team ligger foran oss i løypa eller på et annet tidsskjema.Han har respekt for fjellet. Det gir trygghet, forklarer Sefland.
Været var helt stille, og klart. Men det var ennå natt. I to timer gikk de i mørke, før sola begynt å farge snøen rød. Det var morgen. De så fjellet speile seg i atmosfæren. Et underlig fenomen, som man bare ser på høye fjell.
Handler om å puste
Når de går, handler det om å sette det ene beinet foran det andre. Det handler om å puste. Om å ha fokus. Å ikke sløse med energi.Man skulle kanskje ikke tro det, men Vibeke Andrea Sefland nøt hvert sekund.
— Det er rart, men du nyter det, du kjenner slitet, du kjenner at kroppen fungerer og at du jobber med naturkreftene. Det gir en ekstrem mestringsfølelse, forteller hun.
Vibeke Andrea Sefland og teamet hennes, Team Mountain Professionals Manaslu Expedition 2012, nådde toppen denne dagen.
Fantastisk opplevelse
Og på tross av den tragiske ulykken, ga hun seg selv lov til å kjenne på gleden over å ha klart det. Å ha mestret fjellet og sin egen kropp. En fantastisk opplevelse.
— Jeg sto på toppen og kjente på følelsen av at «Jeg er her nå!». Det var fantastisk.
Ett kvarter sto de der og nærmest balanserte på eggen. For det er ikke store området på toppen.
— Det er kjempetrangt på toppen, med 3000 meter rett ned på hver side, og 5000 meter helt ned til dalbunnen. Det er luftig for dem som har høydeskrekk, sier Sefland.
Neste tur
Hun har allerede begynt å planlegge neste tur.Kanskje går den til Faichan Kangri, eller Broad Peak, i Pakistan. Også den en av de 14 eksklusive toppene på over 8000 meter. Og regnet som en av de mest krevende i verden.
Vibeke Andrea Sefland hører nesten mer hjemme i teltet enn hjemme. Fjellklatring begynte hun med da hun var 16. Dykking da hun var 15. Etter videregående, flyttet kristiansandsjenta fra Grim og gikk inn i Forsvaret. I dag har hun ansvar for evakueringstjeneste og skadestedsledelse. Hun har hatt mange operative oppdrag i utlandet, både i Kosovo, Libanon, Tschad, Irak og Afghanistan. I Tschad i Afrika var hun utstasjonert for å bygge og drive sykehus.
— Jeg vil tørre ting
— Jeg har alltid visst at jeg ville hjelpe andre. At jeg var en person som ville tørre ting, som ville tørre å stå i en konflikt. Den evnen ville jeg ikke kaste bort. Jeg vil føle at jeg bidrar til verdenssamfunnet.
Men de store toppene handler ikke om det. De handler om å ta grep om sitt eget liv. Hun har alltid vært glad i fjellet, og alltid vært aktiv. Men de aller mest krevende toppene begynte hun å søke etter et samlivsbrudd for tre år siden.Hun begynte med Aconcagua i Argentina, det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Det rager 6962 meter over havet. Hun har forsøkt å bestige tre topper på tre uker: De to første klarte hun: Killimanjaro i Afrika og Mont Blanc i Frankrike. Deretter skulle Matterhorn bestiges fra Italiensk side, men her ble hun stoppet av snøskred.
— Jeg går toppturer og kjører telemark ned. Men jeg holder meg unna heisene. Jeg går opp.
I Afghanistan var hun utstasjonert gjennom Forsvaret i 2011. Treningen til ekspedisjonen til Manaslu begynte hun allerede da.
Søker spenning
— Jeg har vel alltid søkt spenning. Jeg må ha noen livgivende ting, ja jeg krever nok av meg selv å leve intensivt, filosoferer hun.
Men hun opplever likevel ikke at hun er typen som søker risiko.
— Nei, jeg går sammen med fjellet, jeg utfordrer det ikke. Jeg synes det er fint når vi kan følge de lokale skikkene og være med på de lokale bønneseremoniene, der vi ber fjellet om lov til å bestige det. Og vi har med oss topp utdannede sherpaer, som kjenner fjellet, understreker Vibeke Andrea Sefland.
— Men man må benytte alle momentene i livet. Vi aner ikke når det er over. For meg ... Det hadde ikke vært å leve om jeg hadde lagt bånd på meg.
torborg.igland@fvn.no – 38 11 32 84