– Hallo?
Døren står på gløtt, det er vel bare å rett gå inn? For dem som har fulgt realityserien «Alle elsker David», er jo den staselige, høyt-under-taket-leiligheten i Bygdøy allé velkjent. Rommet til venstre er blitt et barnerom, ser det ut som, men ellers er alt som på TV, og der kommer Disco tassende med sitt Gucci-halsbånd. Hunden ble introdusert i første sesong, episode 11, og like bak kommer David Eriksen selv med sitt kritthvite gospelsmil, som han fikk fikset i sesong tre, episode ni.
Nå skal han bare skifte, sier han, så er han klar. På kjøkkenet står sannelig hans nye kjæreste, hun rydder av kjøkkenbenken og tørker over. Den 33 år gamle Louise Angelica Riise ble introdusert i episode tre i siste sesong.
– Hei, sier hun blidt og håndhilser, og der, der er David Eriksen tilbake.
Han har dratt av seg den høyhalsede genseren som han hadde på seg på God Morgen Norge. De var der sammen og snakket om paparazzibildene som ble tatt av dem i Marbella i fjor sommer. Det var et sjokk, men alt er tilgitt. Og apropos det:
– Det kommer en fotograf om en time.
– OK, men da åpner vi for hun.
– Henne, korrigerer Louise Angelica.
– Jeg går på norskkurs for tiden, sier David Eriksen forklarende.
– Louise korrigerer meg hele tiden, og jeg er blitt ganske god på da og når. Og når ...
Han ser på henne, ingen reaksjon.
– Og når jeg først er blitt oppmerksom på det, hører jeg at alle sier feil hele tiden.
– Jeg korrigerer fireåringen min også, sier Louise Angelica.
– Han har lært at han skal sette andre foran seg selv. Han sier mamma og jeg, ikke jeg og mamma.
– Så – er dere blitt samboere nå?
– NEI, sier begge.
– Nei, vi er ikke det. Hun har fortsatt sin leilighet i Bærum, så enn så lenge ...
– ... så er jeg hushjelp, sier hun.
Under flygelet i den innerste stuen er det satt opp racerbane.
Føkk janteloven
– Til dem av Aftenpostens lesere som ikke har sett TV-serien Alle elsker David ...
– Ja, det tipper jeg er ganske mange.
– ... hva vil du si at det er?
– Jeg kan si hva jeg så for meg at det skulle være, sier han og starter en lengre utlegning om realityserien som har gått fem sesonger på TV2 Play.
La oss imens ta kortversjonen: Byrået Eccentric People driver med lifestyle management, og gjennom snart 80 episoder har vi kunnet følge de ansatte og andre fete folk som sier føkk janteloven og de norske greiene, som gutser og gønner på. Det er et boblende champagneliv med blå himmel, lekre biler, dyre klokker, eksklusive klær, raske båter, modellvakre kvinner og ekstroverte menn. Det er familiemiddager, shopping, samlivsbrudd, ja, det er som et lite Hollywood i Oslo vest.
– ... så for å summere opp, konkluderer David Eriksen.
– ... får man et innblikk i hverdagen til kjente profiler parallelt som man får hilst på meg og min familie, mitt privatliv. Det er ikke for alle, sier han, stopper, smiler.
– Men det er for noen.
Ikke for mamma
Det var da han skulle starte opp et nytt byrå, at han sa ja til å lage TV.
– Jeg hadde fått spørsmålet flere ganger, og da vi startet opp Eccentric People og spørsmålet om TV kom opp igjen ...
– Så hadde du noe å tjene på det?
– Ja, fordi jeg begynner å bli voksen, og bak meg kommer to nye generasjoner med managere. Konkurransen er stor. Så det var liksom, shit, jeg må ivareta det jeg driver med og bruke denne muligheten til å brande oss. Tanken var åtte–ti episoder, som i utgangspunktet skulle være jobbrelatert, men som endte med at hele familien ble trukket inn. Og så falt det i smak hos noen, da.
– Det har vært min guilty pleasure.
– Jeg blir glad når folk sier at de har sett det, men samtidig flau, for da er det sånn «å, herregud, hva er det jeg har vist frem på TV!». Men jeg tenker: Jeg er 56 år gammel og har hele livet vært så heldig å få jobbe med det som jeg har drømt om, og takker Gud for at jeg har fått den muligheten. Og da skal ikke en tilfeldig fyr på gaten få rokke ved det jeg har her, sier han og holder hånden over hjertet.
– Du er modig?
– Modig eller dum, det er en balansegang, hehe.
– Når de mest intime tingene blir vist på TV, tenker du «håper ikke han eller hun ser på»?
– Altså, det er mange ganger jeg har tenkt: Håper ikke mamma og pappa ser dette her. Det er vel de to jeg har mest respekt for i hele verden.
Kallet
Hun var 17 år, han 18. Året var 1965, og det nyforlovede paret var på pinsebevegelsens årlige sommerstevne på Hedmarkstoppen. En kveld kom misjonærene, de kom fra Afrika, fra Asia og til sist én fra Argentina. Da kjente det unge paret kallet fra Gud og holdt hverandre i hendene. De skulle la få oppleve Jesu forvandlende kraft.
Sommeren året etter giftet kontordame Solfrid Bratfoss fra Ytre Enebakk seg med kontormann Roar Eriksen fra Kolbotn, og i juli 1967 fikk de sin førstefødte. De ga ham navnet David, «den som er elsket». Etter misjonærutdannelse på Filadelfia Bibelskole og i Sarons dal var de klare for misjonsmarken. Tirsdag 22. september 1970 sjekket familien inn på Fornebu. Da hadde tre år gamle David fått lillesøsteren Liv Hanne.
– Livet er langt, og man er med på mye, men så er det noen ting som bare sitter. Jeg husker flyturen til Argentina, sier David Eriksen.
– Gjør du?
– Ja, men så kan det være fordi jeg har sett den på bilder. Men jeg husker det første året, da Liv og jeg satt i en sandkasse utenfor huset vårt i Rio Cuarto. Vi kunne ikke ett ord spansk, men tittet på de andre barna som lekte. Og jeg husker da jeg fikk min første skoleuniform, hvor stolt jeg var.
– Da hadde dere vel flyttet?
– Ja, til Laboulaye, som var en mindre by. Hvordan mamma og pappa fant det stedet, aner jeg ikke, men jeg husker fortsatt adressen vår: Rivadavia, tres, nueve y cuatro. Rivadada, tre, ni og fire. Det var en sterk katolsk tilhørighet der, og det var absolutt ikke noe feil i det, men mamma og pappa var jo kommet for å forkynne en protestantisk evangelisk tro. Jeg husker de første møtene, i bitte små lokaler, før de fikk bygget en stor kirke like ved parken.
– Snakket dere norsk hjemme?
– Mamma og pappa snakket norsk seg imellom, men jeg og min ... min søster og jeg hadde bare lyst til å snakke spansk. For mine foreldre ble det vanskelig å lære seg spansk og samtidig snakke norsk med oss.
I september 1973 var plutselig familien Eriksen tilbake i Norge.
– Jeg var vel fem–seks år da de oppdaget at jeg hadde en lidelse i hoftene. Det ene benet mitt hadde sluttet å vokse, så jeg haltet. Mamma og pappa hadde vel mer tiltro til helsevesenet i Norge enn i Argentina, sier han.
Diagnosen var Calvé-Legg-Perthes' sykdom, en sjelden hoftefeil. Dårlig blodforsyning kan føre til at lårbeinshodet smuldrer opp.
– Jeg husker bare noen legebesøk og at jeg ble forespeilet å måtte ligge i strekk i ni måneder. Men det slapp jeg, for det var et eller annet som skjedde.
– Du ble bedt for?
– Mmm, sier han.
– Var det legene eller Vårherre som helbredet deg?
– En lege ville nok si at det var fordi et eller annet, men spør du min far, er han ikke i tvil. Pappa mener det var et Guds mirakel. Jeg gledet meg bare til å dra tilbake til vennene mine i Laboulaye.
Hjem igjen
Etter åtte år kom familien Eriksen til Norge for godt. Det var året da Argentina arrangerte VM i fotball.
– Dagen Argentina spilte den avgjørende kampen mot Peru i juni 1978, satt vi på flyet hjem. Finalen mellom Argentina og Nederland så vi på TV hjemme i stuen til min onkel og tante sammen med fettere og kusiner.
– I Ytre Enebakk?
– Ja. Og det at Argentina ble verdensmestre i fotball, gjorde nok livet mitt lettere. Det å ha argentinsk bakgrunn var litt stas og noe jeg kunne lene meg mot. For jeg kunne jo ikke norsk.
– Ingenting?
– Altså, jeg kunne et og annet ord, men ikke snakke i setninger. Det å komme på skolen, ha lyst hår, snakke gebrokkent og bli fnist av: Jai heterrr Daaaviiid. Nei, bort med spansken!
Og så oppdaget han musikken.
– Musikkinteressen eksploderte, for der borte var det stort sett lokal musikk. Jeg hadde knapt nok hørt om Elvis, hvis du skjønner, og kan huske første gang jeg hørte Abba. Det var WOW! Det var liksom som om jeg fant dem og bare: «Har dere hørt …!?» Og vennene mine: «Det er Abba, jo.» Og jeg: «Å, ja.» Min onkel Rune Bratfoss var musikkprodusent innenfor jazzrock, fusion og produserte plater for en del kristne band. Jeg fikk være med ham i studio her i Oslo, og det var en stor og skummel by.
Gitar hadde han lært av faren da han var seks år, nå ble det trommer og keyboard.
Han startet bandet Progress, året etter Alpha, siden I C Eyes, som turnerte med A-ha og varmet opp for Tina Turner på Valle Hovin. «Her er det ikke spørsmål om hvor vidt verdenstoppen blir et faktum, snarere hvor fort det skjer», skrev Østlands-Posten. Så forsvant han bak spakene, han ble en bakmann som produserte musikk. Kjent i musikkretser, ukjent ellers, inntil han ble dommer i sesong tre av Idol, og mer skulle det ikke til den gangen. David Eriksen ble rikskjendis.
– Når brøt du med pinsevennene?
– Jeg vet ikke om jeg brøt, men første gang jeg tenkte hei og hå, er det sånn det skal være, var da jeg ikke lenger fikk lov til å spille trommer i menigheten i Enebakk.
– Du begynte å tvile?
– Nja, spørsmålet var mer hæ?! Det står jo i Salmenes bok at de lovpriser Gud med trommer og dans. Den konservative holdningen er jo menneskeskapt. Da begynte jeg å tvile på ikke Gud i seg selv, men på at en dude på 78 år skal fortelle meg at trommer ikke skal inn i huset her.
– Er du fremdeles troende?
– Enten tror man på Gud eller så tror man ikke på Gud, og jeg liker å tenke at det er noe der.
– Hvilket bibelvers har vært viktigst for deg?
– Nei, jeg har ikke noe konkret, men har alltid syntes at de ti bud er geniale. Det er ikke alle som er like lette å holde, men det er et godt utgangspunkt. Jo, så er det et fra Salmenes bok: «Herren er min hyrde» ...
Han husker ikke hele, men det går slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»
– Troen har vært en viktig faktor i en del opp- og nedturer, og jeg har definitivt hatt noen nedturer. Der jeg har følt meg alene og tenkt: Nå vet jeg ikke hva jeg driver med. Hvem kan du snakke med da? Enten en psykolog eller Gud. Det har vært godt å ha den tryggheten der.
– Du har vel valgt begge deler?
– Ja! Men det har vært mer Gud enn psykolog gjennom årene. Jeg er flink til å snu nedturer til oppturer, pushe meg selv ut av dem. Derfor er jeg ikke lenger så redd nedturer. Med forbehold: sykdom og død. Det er noe helt annet.
– Ber du?
– Altså, det er rart det der med tro, for av og til kan jeg ha små egoistiske greier og tenke: Nå må jeg be til Gud. Men så er det all den dritten som skjer i verden. Altså, hvis han er der, tror jeg virkelig at mitt lille problem er en prioritering? Hvor overfladisk kan jeg være, liksom. Men jeg føler at jeg er ganske flink til, kanskje ikke hver dag, men tenke: «Takk Gud for at jeg har det så bra.» Men, sier han og legger til:
– Jeg skulle jo gjerne hatt det bedre! Alle higer etter mer, vi mennesker er sånn skapt, vi vil alltid ha det lille ekstra, for vi vet at det finnes. Men da må man ta et skritt tilbake og være takknemlig for det man har.
Før jul gikk David Eriksen på en smell. Han hadde vært i Finnmark, kom til Tromsø, våknet der og kjente seg svimmel.
– Jeg var ute av balanse, for å si det mildt. Når man aldri har vært syk, tar man livet litt for gitt, og så booom, skjer det. Da fikk jeg litt å tenke på.
Han ble sykmeldt i fire uker, og denne uken ble han operert for kronisk bihulebetennelse.
– De skal åpne opp, og da blir det vel et par uker til.
Kjendisindustrien
– Hva skal til for å slå gjennom som kjendis i verden anno 2024?
– Det må være noe mer enn at du er fin på bilder og skriver søte captions. Du må være god til noe og ha energi og vilje og mot til å gå ut av komfortsonen. Men det viktigste er altså å ha et fundament, det må ligge et talent i bunn.
– Hva er fordelen med å være kjendis?
– Kjendiseri er business, og med et kjent ansikt åpnes noen dører. Det gjør det lettere å gjøre business. Men jeg er ikke sikker på om Paradise Hotel er nøkkelen til et godt liv.
– Du er 56 år. Når føler du deg gammel?
– Av og til på jobben, der snittalderen er 28 år. Når jeg skal prøve å forstå alt det nye som skjer på Snapchat eller Tiktok, føler jeg meg gammel – og av og til når jeg trener: Var det ikke lettere før, da?
– Unge mennesker gir energi, men det må ta energi også?
– Det suger livskraften av meg! En sjef skal pushe og nære sine ansatte, og når jeg kommer hjem her, kan jeg være helt tom. Da kan jeg flate ut to–tre timer i sofaen og bare restituere.
– Og samtidig har du en ny kjæreste som er mye yngre enn deg?
– Ja, jeg skjønte at det ble oppfølgingen. Det har ikke vært noen plan, og sist jeg ble singel, sa jeg til meg selv: I et nytt forhold skal hun minst være 37–38, gjerne 40–43 og oppover. Whatever, det spiller ingen rolle, for det handler om kjemi. Det er bare blitt sånn. Kjærligheten vinner.
– Kan du imellom kjenne på savnet etter en eksistensiell dybde i livet?
– Det er klart at når man jobber i en sånn overfladisk verden som jeg gjør, kan jeg føle det. Men med en altoppslukende jobb så blir det savnet litt borte. Samtidig har jeg med meg arven fra mamma og pappa, om å hjelpe til. Vi har jo hatt et samarbeid med Fattighuset og Blå Kors.
– Og det er ikke bare for TV?
– Det er absolutt ikke for TV.