Han liker å kalle det innskudd på gledeskontoen, festivalforsker og professor ved Universitetet i Stavanger, Reidar J. Mykletun. Ifølge ham er verdien av en vellykket festival stor. Både for den enkelte og for lokalsamfunnet, fordi trivselen skaper samhold og gjør at innbyggerne yter mer.
— Festivaler skaper liv og røre . De fleste liker å være et sted der det foregår ting. Det ligger en verdi i at glade mennesker møter hverandre, som påvirker vår evne til å være effektive. I mindre lokalsamfunn blir utslaget mye større, fordi det vanligvis skjer mindre der, sier festivalforskeren, som legger til at et image av aktivitet og livlighet til en viss grad også kan påvirke tilflytting til regionen.
Antallet festivaler i Norge øker. Norsk Rockforbund hadde 281 medlemmer i fjor, 89 av disse er festivaler. Nesten 30 av dem har kommet til de siste seks årene. Og 39 av dem arrangeres i Distrikts-Norge, spesielt mange er det på Vestlandet og i Nord-Norge.
Mykletun nevner Bygdalarm-festivalen i Øystese i Hardanger som eksempel:
— Sammenlignet med i Bergen, er det veldig synlig når det skjer noe i Øystese. I Bergen legger folk knapt merke til en liten festival. På små steder skjer en identitetsforsterkning, festivalen styrker samholdet og identiteten. Derfor er det lettere å få oppslutning om arrangementet her.
Festivalforskeren forteller at antallet innbyggere bak festivaler er høyest i tynt befolkede Finnmark. Der er det én festival pr. 1000 innbyggere. Til sammenligning har Rogaland fylke én festival pr. 5000 innbyggere.
— Hva kjennetegner en vellykket festival?
— At folk har det kjekt. At økonomien er bærekraftig. Og at en unngår ulykker og skader.
— Hvorfor reiser byfolk til et sted der de færreste vil bo, for å digge musikk de like godt kan høre på i byen?
— De ønsker seg vel en ny og annerledes opplevelse. En parallell virkelighet, der du mer eller mindre går ut av ditt eget liv for å leve et annet i noen dager. Det kan også handle om en smule nostalgi. Annerledesheten er større på bygden for en person fra byen. Dette er en trigger for de aller fleste. De fleste av oss synes variasjon og nye ting er kjekt, sier professor Mykletun.
— Er det lettere for folk utenfra å føle seg inkludert på bygden?
— Dette har vi ikke forsket på. Jeg tror det kan slå begge veier. På et sted der alle kjenner hverandre, risikerer du å føle deg utenfor. Men det kan også være lettere å inkludere nykommere i en omgangskrets der folk er veldig trygge på hverandre.
Arne-Kristian Glück-Teigland er sjef for Bygdalarm, som er den største bedriften i Kvam kommune en helg i juli hvert år. 250 mennesker er i sving. Før festivalen hesjes området inn. Arrangørene og pensjonistlaget gjør det sammen.
— Alt har skjedd siden vi startet i 2007. Folk kommer fra hele Norge. Vi har plass til 1500 hver dag og har solgt ut hvert år siden 2010, sier Glück-Teigland.
— Hvorfor kommer de hit?
— De har enten tilknytning til bygden eller til musikken. Vi booker bare band vi liker selv, og da kommer blodfansen. Kaizers og DumDum Boys får aldri spille hos oss. Ikke at de er dårlige band, men vi har klare tanker om hvem som er verdige. Vi kjører knallhardt på kred. Men det er vanskelig å holde trykket på bookingen. Det er begrenset hvor mange indiekredband som finnes i Nord-Skottland.
Glück-Teigland mener Bygdalarm har klart å skape en klar identitet som oppleves som ekte.
— Vi vil at de som kommer skal føle seg velkommen på et sted der alle kjenner alle. Det skal være hjemmekoselig og kjekt, i skjæringspunktet mellom moderne og tradisjon.
Hovefestivalen, etterkommeren etter Quartfestivalen i Kristiansand, er også en bygdefestival der den ligger på den tynt befolkede Tromøya utenfor Arendal.
— Vi hadde problemer med å få folk til Quart for åtte år siden. Vi hadde Depeche Mode, Tool, Muse, Pharrell, Arctic Monkeys, Nas og Kanye West. Likevel greide vi så vidt å selge ut. Så vi måtte endre konseptet. Vi skjønte at folk ville ut i naturen, de ville ha denne Saltkråkan-feelingen. Men det var overraskende at alderssnittet gikk så kraftig ned. På Hove føler de som er 24- 25 år seg gamle. Hove er et typisk ungdomsfenomen, sier musikkansvarlig Toffen Gunnufsen.
Han tror de 14.000 som kommer fra hele landet til Tromøya, først og fremst kommer for å bo på campen. Camping, natur og fellesskap, mye folk og ståk, følelsen av frihet, å kunne gå inn i et eget univers. Mens byfestivalene har et eldre publikum som setter pris på bekvemmelighet og logistikk, har ungdom den nødvendige energien.
— De har penger, men de vil ha det enkelt, sier Gunnufsen, og legger til at de tilrettelegger for et eldre publikum ved å by på en roligere camping med flere fasiliteter.
Som bygdefestival er Hove atypisk, fordi bare 15 prosent kommer fra Agder-fylkene.
— Den typiske bygdefestivalen står sterkt lokalt. De fleste har en eller annen tilknytning til stedet. Jeg tror lokal nærhet og bygderomantikk er vitale byggesteiner, sier Gunnufsen.