To menn i varmedresser hamrer løs på et tårn i 1800 meters høyde
Solen henger lavt over det kritthvite platået. Ingen vind, bare blå himmel.
En drømmedag på jobben, synes Arild Myrvang.
Han tråkker i sporene til kollega Svein Rune Riber. Nysnøen kan skjule farlige bresprekker, men rutinerte Riber vet hvor det er trygt å fote seg.
De to er helikoptersendt til Hardangerjøkulen med et viktig oppdrag: Måle snø- og isdybde for arbeidsgiveren Statkraft.
Kraftgiganten følger utviklingen på Hardangerjøkulen nøye. Norges sjette største isbre kan være helt borte i slutten av århundret.
Hva skjer da med produksjonen på Norges nest største vannkraftverk nede ved fjorden i Sima i Eidfjord?
Og når isen blir borte, vil et helt nytt landskap med daler, fjelltopper og innsjøer gradvis åpenbare seg midt oppe på vidden.
Hvor tar vannet da veien?
Klimaendringene får store konsekvenser for vannkraft, arvesølvet som la grunnlaget for industribyggingen og det moderne Norge.
I Sima skapes det årlig milliardverdier av vannet som renner ned fra Hardangerjøkulen og omkringliggende fjellområder.
Animasjonen under viser forskjellen i smelting av Hardangerjøkulen med kutt i utslippene slik Parisavtalen legger opp til – og hva som skjer dersom utslippene fortsetter som i dag.
Trekkplastre som Briksdalsbreen og Nigardsbreen svinner også sakte, men sikkert hen – til reiselivets bekymring. Smeltingen vil fortsette med økt intensitet.
To tredjedeler av Norges ismasser kan være borte om 70 til 100 år, ifølge NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat).
Isbreer smelter og trekker seg tilbake over hele verden, fra Alpene til Andesfjellene, Himalaya og Kaukasus.
Breene er klimasystemets kanarifugler. De varsler hva vi har i vente, ifølge forskere.
Hardangerjøkulen ligger fortsatt som en bløtkake på toppen av Hardangervidda. I lav helikopterhøyde er det lett å forstå at breen ble valgt som den øde isplaneten Hoth til innspillingen av Star Wars-filmen «Imperiet slår tilbake».
Denne soldagen jobber Statkraft-kollegene Riber og Myrvang seg nedover, fra snøhavet på platået og til Rembesdalskåka. Øverst på breen er det satt opp to tårn for å lokalisere de faste målepunktene. En lang målestav stikkes i snøen.
– Her er det er kommet 120 centimeter med snø siden i høst, rapporterer Riber.
Han vet av erfaring at værskiftene kan være brå og brutale på Hardangerjøkulen. Under innspilling av Ivo Caprinos panoramafilm for Norsk natursenter i Eidfjord kom uværet som et inferno inn over breen.
– Vi hadde vel et halvt minutt på oss til å komme oss inn i helikopteret. Piloten fortalte etterpå at det var helt i grenseland, sier Riber.
Siden den lille istiden, på midten av 1700-tallet, har Hardangerjøkulen krympet fra 114 kvadratkilometer
til 71.
Professor Atle Nesje har fulgt utviklingen nøye. Rundt Finse finnes det knapt en morenehaug geologen ved UiB ikke har saumfart.
Når isbreene smelter, dukker det opp skatter og levninger fra fortiden. Ikke alle er like spektakulære som ismannen Ötzi i Alpene, kanskje, men spennende likevel:
– Dette reinsdyrgeviret er 4100 år gammelt.
Nesje viser bilde av funnet han gjorde ved Omnsbreen nær Finse i 2014.
De fleste breene i Norge smeltet helt vekk etter siste istid. Undersøkelser på nordsiden av Hardangerjøkulen, viser at breen har vært bortsmeltet flere ganger.
Men dagens isbre har eksistert de siste 3800 år. Nå smelter den, et resultat av både naturlige svingninger og menneskeskapte klimaendringer, ifølge Nesje.
Fascinasjon hans for isbreer begynte i slutten av tenårene, da han som naturinteressert ungdom meldte seg inn bre- og fjellredningsgruppen hjemme i Olden.
Med Briksdalsbreen i nærområdet, var det rike muligheter til å utforske isens hemmeligheter.
Animasjonen under viser tilbaketrekkingen av brearmen til Briksdalsbreen fra 2004 til 2020:
– Breene er vakre, men smeltingen gjør dem også farligere. Områder som før var trygge for skigåing om våren, kan nå skjule dype sprekker under tynne snølag, sier han.
Oppe på Hardangerjøkulen er Arild Myrvang aldri utrygg når han er på oppdrag med kollega Riber. Når de to nærmer seg den mer oppsprukne bretungen, bruker de søkestenger for å sikre seg mot sprekker under snølaget. Under innflygingen med helikopter ser de også om det er konturer av sprekker under snølaget.
– Hardangerjøkulen er stor og mektig. På godværsdager er det fantastisk å gå over breen fra Finse til Maurset, sier Myrvang.
Han synes brehistorien er spennende, og trekker frem den tyske okkupasjonsmaktens forsøk på å anlegge en flyplass midt oppe på breen under 2. verdenskrig.
– Ganske sprøtt å tenke på, synes Myrvang.
Det luftige prosjektet ble stanset etter åtte måneder og et mislykket landingsforsøk. Forholdene på breen var tøffere enn de tyske ingeniørene hadde forestilt seg.
I fremtidsklimaet er en 1000 meter lang rullebane for militærfly på breen utvilsomt et enda mer hasardiøst prosjekt enn det var i 1940. Professor Atle Nesje har undersøkt breens skjebne hvis veksten i klimagassutslippene følger dagens bane. Han la til grunn at vinternedbøren øker med 15 prosent og det blir 3,7 grader varmere om sommeren.
– Da blir det bare noen små klatter igjen av isbreen, sier Nesje.
Målinger gjort med laser har avdekket et overraskende kupert landskap under iskåpen, med dype daler og botner. Dagens isskille – det høyeste punktet på breen – ligger lenger øst enn vannskillet under breen. På det tykkeste er breen 380 meter.
Så lenge breen er der, vil vannet renne i samme retning som helningen på isoverflaten.
Når det blir varmere og isen smelter, vil avrenningen bli styrt av terrengformasjonene med sine elver og bekker.
Det kan få konsekvenser for Statkrafts store anlegg i Sima.
Mye smeltevann som i dag renner mot Sysendammen, like ved riksvei 7 over Hardangervidda, vil i fremtiden havne nordover i retning mot Finse, ifølge professor Nesje.
Dermed er det ikke lenger Sima-kraftverket som får nytten av dette vannet.
For kraftverksjef Vidar Riber i Sima er klimaendringene og breens utvikling mer enn en energifaglig utfordring. Eidfjordingen har et nært og tett forhold til breen. Tidlig i karrieren drev han snømålinger oppe på isen.
Tanken på at Hardangerjøkulen og andre breer kan forsvinne i et varmere klima, gjør ham trist.
– Det er noe veldig imponerende å stå under Rembesdalskåka og se opp på blåisen. Jeg skjønner godt at turister fra hele verden kommer til Vestlandet for å oppleve disse naturattraksjonene på nært hold, sier Riber.
Han er sjef også for de andre Statkraft-anleggene i Hardanger. Kraftverkene under Folgefonna påvirkes også av klimaendringene. Den nordlige delen av Folgefonna ser ut til å få samme utvikling som Hardangerjøkulen, ifølge en rapport laget av professor Jostein Bakke på UiB og Bjerknessenteret.
Dreneringen vil også her kunne ta nye veier.
«For å opprettholde produksjonen må man derfor være forberedt på å lage nye tunneler for å hente inn smeltevann som er på ville veier», skriver Bakke.
Men bremsmelting kan også få helt andre konsekvenser.
De mest dramatiske er når bredemte innsjøer bryter gjennom isen og utløser brå og voldsomme flommer, såkalte jøkullaup. Dette er hendelser som har forårsaket massive ødeleggelser, også i nyere tid.
Eldre mennesker i Eidfjord husker fortsatt katastrofen som rammet Simadalen en varm augustdag i 1937. Folk svettet i slåtten, men i løpet av minutter ble den frodige dalen omgjort til et katastrofeområde, ifølge denne NRK-reportasjen.
For i fjellene over Simadalen hadde vannet i Demmevatnet steget i takt med smeltingen på breen. Vannmassene gravde seg frem og løftet isen centimeter for centimeter med voldsomme krefter.
Helt til det brast.
Folk i Simadalen trodde det var tordenskrall, men så kom enorme mengder is, stein og vann plogende nedover dalen.
Rester av hus og gjenstander fløt over alt i fjorden. Utrolig nok mistet ingen mennesker livet.
Dagen etter ulykken hadde avisene store oppslag om ulykken.
Det er kartlagt 419 bredemte innsjøer i Norge, og breforskere mener det trengs økt overvåking av disse områdene i et varmere klima.
Kraftverksjef Vidar Riber mener kraftutbyggingen i Sima med regulerte vassdrag har forhindret flere alvorlige hendelser i Simadalen, og er en effektiv sikring mot flere flomskader i fremtiden.
25. august 2014 fikk Riber og hans kolleger bakoversveis da de fikk vite at Nedre Demmevatn var forsvunnet oppe i fjellet.
Rembesdalskåka hadde i tusenvis av år vært som en demning for denne innsjøen. Nå hadde ikke bretungen lenger styrke nok til å holde smeltevannet på plass.
Omtrent over natten forsvant to milliarder liter vann gjennom isen.
– Dette har faktisk skjedd åtte ganger siden den augustdagen i 2014. Heldigvis har vi et stort magasin i Rembesdalsvatnet som fanger opp alt vannet som finner nye løp gjennom isen, sier Riber.
15 prosent av vannføringen som utnyttes til vannkraft i Norge kommer fra vassdrag med breer i nedbørsfeltet.
I Statkraft er hydrolog Gaute Lappegard ikke så veldig bekymret over at noe av vannet som i dag brukes i Sima-kraftverket i fremtiden kan finne andre veier og kanskje over til konkurrerende kraftverk.
– Det som bekymrer meg, er at breen forsvinner slik at vi mister jevn tilførsel av vann gjennom sommeren. Vi vet at brearealet vil begynne å endre seg drastisk i forhold til dagens utbredelse fra rundt 2040. Det vil gradvis redusere tilsiget til kraftverket, sier hydrologen.
En effekt av at breene forsvinner, er at Statkraft må samle mer vann i magasinene for å ta høyde for mindre vann om sommeren.
Mildere vintre med høyere snøgrense, tidligere vårsmelting, lengre somre og hyppigere og mer intense værhendelser, gjør at vi kan få flere ekstreme og skadelige flommer.
Siden vannføringen kan reguleres, vil kraftverkene dermed kunne redusere flomrisikoen hvis spådommene om en mer ekstrem fremtid holder stikk, påpeker Lappegard.
Dagens oppdrag på isen er over for Arild Myrvang.
Han håper på mange flere slike arbeidsdager, under åpen, blå himmel, med panoramautsikt til grønne innsjøer og innbydende kremtopper over daler og fjell.
– Fremtiden til breen er ikke oppløftende. Vi er nødt til å ta klimaendringene inn over oss. Her i Sima får vi uansett fortsette å gjøre det vi kan: Levere klimavennlig energi til samfunnet, sier han.
Animasjon av smeltingen av Hardangerjøkulen: Tron Laumann og Kjetil Melvold, NVE. Det historiske bildet av Demmevasshytta er tatt av Anders P. Wallevik (Hardanger Folkemuseum). Bildene i animasjonen av Briksdalsbreen er tatt av Kurt Erik Nesje (2004), Atle Nesje (2005-2017) og Andreas Nesje (2018-2020).