Rusforsker Willy Pedersen er blitt 70, men han husker godt hva det vil si å være ung. Tidlig 70-tall, Pedersen var 19–20. Han og noen kamerater tok med sag og hammer til skogen over Linderudkollen. På det perfekte stedet bygget de en primitiv barhytte.
Gjengen lå og filosoferte og kikket ut over Oslo mens kassettspilleren spilte Dylan og Steppenwolfs «Born to be wild». Lookin' for adventure, and whatever comes our way, ja, professoren innrømmer at de røykte litt hasj.
Over 50 år senere er mannen et levende bevis på at man ikke nødvendigvis tar skade av noen sprell i ungdommen. Han har en «håper jeg ser sånn ut når jeg er 70»-look: høy, rakrygget, veltrent etter mange mil på ski, eget hår med lite grått i og er så klartenkt at han nå står på en scene i Vika i Oslo og mottar Fagrådets pris for godt ruspolitisk arbeid.
Da navnet hans ropes opp, hoies, hvines og klappes det, og til slutt reiser salen seg for ham.
Kraften i alkoholritualene
Han har fortsatt litt endorfiner i kroppen etter utdelingen og tar styringen over intervjuet.
– Du, hvis dette skal på trykk i juni og det skal leses av A-magasinets lesere, godt voksne folk som skal på hytter, garden partyer og sommeravslutninger, kan jeg kanskje si noe om den veldige kraften som ligger i alkoholritualene?
«Glede, smerte, stil og nederlag – alt dette finnes rundt rusmidlene», skrev han i en av bøkene sine.
– Ja, gjør gjerne det.
– Mange som forsker på rusmidler, er opptatt av den rituelle og symbolske kraften som ligger i å samles rundt øl og vin og fest. Du har sikkert vært på sommerfest hvor det betyr noe å ligge på en grense, være morsom, skape et fellesskap og bli bundet sammen med andre gjennom disse rusmidlene. Det er et sosiologisk veldig godt poeng, og det er litt underkjent.
– Fortsett.
– Argumentene mot alkohol er veldig tydelige, sier Pedersen og tar seg til hjertet og leveren.
– Men det finnes også argumenter for: Det blir morsommere. Snippen løsnes. Den sjenerte onkelen tør likevel å si noe gøy. Dette har en veldig kraft, og det vet vi egentlig veldig godt når vi går på polet og kjøper varer for 2000 kroner før 17. mai. Men få nå med at jeg ikke er noen reklameplakat for rus, sier han.
Mannen som skiftet mening
Willy Pedersen var bare 30 år da han ble spurt om å skrive en stortingsmelding om narkotikapolitikk, den kom i 1985. «Et narkotikafritt samfunn.» Det var visjonen, og han er ikke spesielt stolt av den i dag. I en saktegående snuoperasjon erkjente Pedersen at narkotikapolitikken i Norge måtte justeres kraftig. Portugals avkriminalisering i 2001 og påfølgende studiebesøk i landet ble en vekker. Noen år senere ble han invitert til Overhuset i det britiske parlamentet, der toppfolk fra verdens helseorganisasjoner og justissektorer ramset opp alt som var feil med datidens straffesystem.
– Jeg blir av og til beskyldt for å være veldig liberal. Det er jeg ikke. Rus er potensielt veldig farlig, og jeg har opplevd triste dødsfall nokså nær meg på grunn av alkohol. Men problemet er at også narkotikapolitikken har påført samfunnet store skader, mener professoren.
Han inviteres regelmessig til skoler for å snakke for foreldre. De som inviterer, er ofte opptatt av heroin eller nye stoffer som dukker opp, som for eksempel fentanyl. «Jeg kan godt si noe om det, men hvis jeg skal snakke i én time, kommer jeg til å bruke tre minutter på slike ting, for det gjelder nesten ingen», pleier han å svare. Så prater han ofte en halvtime om alkohol, et kvarter om cannabis, ti minutter om kokain og noen minutter om alt det andre.
Da sier han gjerne:
– Farene med masse alkohol er akutte russkader. Stup hvor du treffer en stein, fall fra en balkong, sykling eller kjøring i fylla. Festvoldtekter for jenter, vold og slåssing for gutter. Så er det kokain: Den er veldig farlig, spesielt i kombinasjon med alkohol. Du blir ukritisk, får intensivert alkoholrusen, og den øker også faren for hjerneslag, hjertesvikt og andre ting. Cannabis er på noen måter mindre farlig. Du kan rote deg bort i cannabiskulturen, det kan gi kognitive konsekvenser, angstreaksjoner, men alt i alt er det et litt mindre farlig rusmiddel.
Da kan en vanlig reaksjon fra publikum være: «Hvorfor forherliger du cannabis?»
– Ungdom vet dette, pleier jeg å svare. Hvis foreldre går ut og forteller de unge at kokain og cannabis er like farlig, så ligger de dårlig an. Da tenker de at foreldrene ikke kan stoles på, og da kan neste tanke være at kokain ikke er så farlig, sier Pedersen.
Kokain er uansett viktig å snakke om. Årets store Ung i Oslo-undersøkelse viser at bruken har økt fra 2021 til 2023. Guttene er mest utsatt og særlig de som fester hardest og drikker mest. I den tredjedelen av guttene på videregående skole som drikker mest, svarer én av tre at de også har brukt kokain minst én gang siste år.
Forskere som Willy Pedersen blir ikke arbeidsledige med det første.
Et opplegg for barna
Ikke bare har Pedersen vært ung selv, han har også vært ungdomspappa til to. Så han vet om uroen som kan gnage på norske foreldre mens de ligger våkne og venter, hvor er han, hva gjør hun, er det farlig det de driver med?
– Da våre barn kom i den alderen, laget min kone og jeg et opplegg. Vi skjønte at det var ganske mye alkohol involvert, så vi var på tilbudssiden for å kjøre og hente de unge. Det innebar jo også at vi fikk et innsyn i hvor mye alkohol som faktisk ble drukket på de festene.
– Var du en «hønepappa»?
– Litt, kanskje. Men husk at jeg hadde jobbet lenge som forsker. Fordi jeg hadde sett så jævla mye dritt, akutte skader, liv som hadde kommet ut av kurs, var jeg nok mer bekymret enn de fleste, sier han.
Når han holder foredrag for foreldre, advarer han: «Nå kommer det vanskeligste, kjipeste lysbildet.» I det man kaller en longitudinell studie, har Pedersen og kolleger fulgt et utvalg som var ungdommer i 1991, og frem til i dag, hvor de er i 40-årene. Studien er dårlig nytt for foreldre som ofte drakk seg fulle da de hadde tenåringer.
– Vi har sett på hvordan foreldrene drakk da barna var midt i tenårene, og hvordan barna selv drakk som voksne ved inngangen til 30-årene. Hvis foreldrene ofte drakk seg fulle, gjorde ofte ungene deres det samme. Hvis foreldrene har hatt et moderat drikkemønster, et par glass vin til maten eller en øl til fotballkampen, drikker barna på samme måte når de er 30.
– Au, da.
– Ja, så jeg pleier å si at hvis du vet at du gikk mye på fylla da ungen din var 15, så går det kanskje an å snakke om det. Ta det opp. Si at det kanskje ikke var smart av meg, at det kan ha hatt konsekvenser for både meg selv og hele familien. Jeg tror det er lurt å være åpen, sier Pedersen.
Selv drikker han ikke lenger så mye. «Nedtrappingen» startet da han var rundt 50. Det er for fristende å være uthvilt i nykjørte skispor eller våken nok til å være med barnebarna som bor i nabohuset. Men da han feiret 70-årsdagen sin tidligere i år, ble det både vin og «sprudlings», som han konsekvent kaller champagne.
Om trøst. På alle måter.
Willy Pedersen har intervjuet så mange ungdommer og snakket med så mange voksne at han vet om de aller fleste stedene der skoen trykker. Nylig skrev han en kronikk i Aftenposten om hvem som trolig kommer til å bruke kokain i russetiden: «Tre risikokjennetegn: hard drikking, deltagelse på russebuss og en særegen type maskulinitet», skrev forskeren.
– Hvis en mor kommer til deg og forteller at sønnen er på buss neste år, drikker mye og gjerne siterer han svensken fra «Exit» når han skal tøffe seg, hvordan vil du trøste henne?
– Det viktigste er å få snakket med sønnen på en ålreit måte. Få brettet ut hvilke verdier dette er. Kanskje vise ham klippet av Simon Berger, som svensken heter, da han var på «Lindmo». Der snakket han om hvilken avskyelig karakter han spilte, og at han selv er feminist.
– Tror du NRK tenkte på slike ringvirkninger da de laget «Exit»?
– De er jo ikke dumme. De hadde jo «all time high» seertall. Og i noen guttegrupper slår denne «bad boy-imagen» til. Det er jo ikke sånn at alle gutter uten videre vil være snille og myke. Mange gjenger preges av en hypermaskulinitet. I realiteten er flere av disse guttene usikre og søkende, og de strekker seg gjerne etter normer og verdier som kanskje er fiktive. De har en tendens til å overdrive hvor mye kameratene deres egentlig har vært med på av «faenskap». Majoritetsmisforståelse, kalles det.
Men også her er det trøst å få fra rusforskeren:
– Ikke overdriv bekymringene. De aller, aller fleste ungdommer blir det jo folk av. Hvis foreldre opplever at barnet deres kommer dritings hjem og i verste fall har kombinert alkohol og kokain, er det bare å ta imot med åpne armer og varme klemmer og få dem i sengen. Sitt der når de våkner dagen etter. Ofte er mange ganske sårbare da og klare for å snakke.
– Kjeft kommer man kanskje ikke så langt med?
– Ikke hvis du er oppriktig interessert i å høre hva som skjedde. Vær litt på parti. Studiene våre viser at ungdommer nå har et bedre forhold til foreldrene sine enn for noen år siden. Det er mange kloke og omsorgsfulle foreldre i dette landet, sier Willy Pedersen.
Hytta han og kameratene laget på Linderudkollen, er ikke mer. Eventyret i høyden over Oslo fikk en brå slutt. Én dag dukket han ikke opp, han som skulle kjøpe inn hasjen deres. De ringte moren hans. Hun gråt, for sønnen var tatt med noen gram av politiet.
– Vi dro aldri til den hytta igjen. Magien var borte.
Tre om Willy Pedersen
Rebecca Aakrann
Ektefelle.
Willy er en spennende mann å leve med. Han er kreativ og full av nye ideer – ikke alltid så stor gjennomføringsevne i det praktiske, men det tar han igjen i det teoretiske. Willy har røtter i den nordnorske fortellertradisjonen og griper enhver mulighet til å fortelle en god historie: i sosiologiske tidsskrifter, i godt lag eller foran peisen med barnebarn på fanget.
Sveinung Sandberg
Kollega, sosiolog og kriminolog.
Mange etablerte forskere har en tendens til å trekke seg litt tilbake på kontoret. Willy sykler eller går rundt og er selv med på innsamlingen av data. Han liker å være «hands on» på prosjektene han er med på. Han har mye energi og entusiasme, også for andres prosjekter.
Per Anders Madsen
Venn
Willy er veldig empatisk. Han liker å borre litt dypere. Hvis han spør hvordan du har det, vil han vite hvordan du egentlig har det, og han gjennomskuer deg ganske lett hvis du avfeier ham med korte svar. Han er interessert i deg som venn og person, og har gode instinkter.