SENERE DEN DAGEN, da hun satt på flyet, på vei til Kongen, tenkte hun:
– Herregud Torbjørg, nå var du steindum.
Etter åtte år som kokk for norske skihelter, 12 år i Molde Fotballklubb og med et bankende hjerte for idrett, mat og Jærens store sønn, Erling Braut Haaland, har hun nå flyttet hjem til Sirdal.
– HERREGUD, skal dere ikke trene lenger? «Tante» ropte forskrekket ut til fotballspillerne på Molde stadion. De hadde satt stø kurs mot kjøkkenet.
– Dere har jo akkurat begynt.
Emil Hegle Svendsen, Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen og de andre skiessene hun hadde kokt for i åtte år, kostet av gårde på morgenen. De var ute i flere timer. I Molde hadde spillerne knapt vært på matta i «tre kvarter».
«Tante» skjønte at hun måtte tenke nytt. 35 prosent fløte i maten var ikke for disse guttene.
Torbjørg Haugen havnet altså i Molde Fotballklubb. Hvordan det skjedde skal du få lese mer om, samt dette:
Hvorfor Torbjørg var på vei til Kongen?
Om da «Tante» måtte servere Erling Braut Haaland på sykehjem.
Hva verdensstjernen sier til Aftenbladet om «Tante» i dag.
Og hvorfor i all verden Torbjørg blir kalt «Tante?»
SMERTEN GA EKKO mellom virvlene i ryggen. Hun vasket vinduer den påsken de hugget seg fast. Siden var hun 70 prosent ufør.
Denne dagen stoppet Torbjørg opp i den bratte slalåmbakken på Fidjeland, på vei mot Hilleknuten. Hun hadde bikket 40 år. Dalen og gården på Haugen, der hun vokste opp, lå gjemt under skodd. På Torbjørg skinte sola.
Mens strålene varmet og hun pustet inn fjell, mose, myr og dype røtter, bestemte hun seg:
Hun ville ha et annet liv. Hun ville trene seg opp. Komme seg ut i jobb.
Det skulle bli starten på et eventyr som ankerkvinne for norske idrettshelter.
– KJENN LUKTEN!
Torbjørg Haugen, som selv kaller seg «Tante» når hun tar telefonen, stopper i døren på vei inn til en garasje på Suleskard. Tre saueribber henger til tørk, en kjøttskjæremaskin står klar til bruk, men det viktigste for «Tante» er bakebenken og takken som står til hennes disposisjon.
Lukten av varmt mel, nybakte flatbrød, potetkaker og lefser kiler neseborene.
Akkurat der veien fra Suleskard kommer ned og flater ut, vil snart en flunkende ny butikk med kafé stå ferdig.
«Tante» skal stå for maten på kafeen.
I en håndvending kommer forkle på.
Lefseemne måles: 150 gram. Den runde ballen på ullpappen skal ha konsistens som myk flanell.
Kunsten å bake lefse lærte hun da hun måtte. Moren hadde havnet på sykehjem, og hvem søren skulle ellers bake de usmurte lefsene til pinnekjøttet?
– Maten er arven vår.
Torbjørg blir grøtete i stemmen.
– DET ER IDIOTISK. Jeg blir så fort rørt.
Hun kremter, stryker håndbakken over nesen, som blir hvit av mel, og fortsetter:
– Jeg har vært i utallige små fjellandsbyer i Europa. De serverer forferdelig ost, men med stor stolthet.
Den stoltheten er viktig. Vi i Sirdal har mye å lære der, sier «Tante», vel hjemme i dalen etter alle årene på bortebane.
– KJENNER DU EN KOKK?
Det var Torleif Idland som ringte Torbjørg da hun sto på kjøkkenet på Fidjeland høyfjellshotell. Året var 1994. Skiskytterne i Sirdal ville bytte hotellmat med sosiale samlinger rundt bordet og hjemmelaget mat.
Hun var 21 år og alenemor til to år gamle Eli. Torbjørg trengte et levebrød. At det ble Kristiansand og kokkeskole, var ganske tilfeldig.
Riktignok virvlet alltid gode lukter ut fra kjeller og kjøkken hjemme på Haugen: Nystekte potetkaker hver lørdag, ertesuppe, fenalår i hvit saus. Men Torbjørg hadde likt seg best rundt beina på far, motstandsmannen Abel Haugen. Hun likte å kjøre traktor, likte lagfølelsen i hesjing og siloslått, og hun var glad i å skru. Som da Abel hadde fått ny moped, og kjøretøyet måtte transporteres i esker tilbake til butikken for montering.
Torleif og skiskytterne hadde funnet kokken sin.
BUTIKKENE VAR STENGT. Dagene på kjøkkenet gikk i et bankende kjør under samlingen på Trysil. Plutselig var det søndag. «Tante» kikket inn i kjøleskapet: Kjøttdeig, løk, ananas, fløte og ketsjup. En fantastisk kombinasjon skulle det vise seg.
– Dette må være «gryta hennar mor», sa skiskytteren Tarjei Bø. «Tante» tok med seg suksessoppskriften da hun kokte for landslagene i skiskyting og langrenn fra 2008. Veien dit hadde gått via HV-laget, rekruttlaget, der Torleifs bror Arne Idland var trener.
Så god ble gryta at Emil Hegle Svendsen ringte «Tante» fra butikken på nyttårsaften. Han trengte handleliste til favorittgryta.
MUSIKKEN PÅ FULL GUFFE, hjemmelaget flatbrød, pinnekjøtt fra Sirdal, ørret fra Gravatn. Den stappfulle varebilen suste nedover i Europa med «Tante» bak rattet.
Hun hadde 250 reisedøgn i året.
– Fyttigrisen, det var heftig på mange samlinger. Langt fra butikker i Dolomittene. Med knøttsmå kjøkken.
Hun måler med hendene en drøy meter på benkeplaten.
– NOEN KJØKKEN TRENGTE NEDVASK før jeg kunne tenke på mat. Den første samlingen i Torino kokte jeg for 30 mann på gassbluss. I Russland, i Khanty-Mansijsk like øst for Moskva, var det rett og slett ingen komfyr å koke på.
Da dro hun til byen – og kjøpte en.
– Jeg hadde sagt ja til jobben. Oppgaven var å finne maten og en måte å koke den på.
«Tante» tror ikke alle kokker ville hatt jobben hennes.
– De hadde ikke hatt «giddå». Men jeg har ikke angret én dag.
I Ruhpolding roper de «hei, tante» når hun er innom bakeriet.
– Jeg har fått venner i heile verden.
MED SKJELVENDE KNÆR sto hun utenfor presserommet i Molde Fotballklubb. Hun var invitert for å snakke om maten hun serverte skiskytter-landslaget.
– Jeg holdt på å daue. At jeg skulle holde foredrag om mat, hadde vært helt fjernt, sier «Tante».
Men hun sto der fordi hun syns kosthold i idretten er så uendelig viktig.
«Tante» sier hun hadde Norges beste ernæringsfysiolog i ryggen: Heidi Holmlund i Olympiatoppen. Heidi snakket ernæring med utøverne. «Tante» puttet ingrediensene i styrkegryta.
– EN BOLLE MED SALAT er sunt, men uten skikkelig mat og drikke duger helten ikke, verken i skisporet eller på fotballbanen, slår hun fast.
Heidi og «Tante» var enige om at Fotball-Norge hadde et stykke vei å gå når det gjaldt ernæring.
– I Molde gikk det mye i halvfabrikat, halvkokte poteter og sånn.
Året etter foredraget var Ole Gunnar Solskjær på plass i klubben. Han ville ha «Tante» til Molde.
Men først Kongen:
DA INVITASJONEN FRA KONGEN landet i postkassen, trodde hun den var en fleip. Bare kødd, tenkte Torbjørg, som fylte 50 år og trodde venner i Sirdal drev hekkan. Så hun ringte Slottet:
Torbjørg: – Stemmer det at jeg er invitert på middag til Kongen?
Slottet: – Var du med til OL i Vancouver?
Torbjørg: – Ja.
Slottet: – Ja, da er du invitert på middag med Kongen.
Tankene hadde kvernet på flyet fra Molde til Oslo. På Olympiatoppen hadde praten gått om fotballklubbenes manglende ernæringskunnskap. Nå hadde hun sjansen.
Noen uker senere signerte hun en ni måneders kontrakt med Molde.
DEN DAGEN ERLING KOM til klubben, husker «Tante» som om det skulle være i går. Latteren triller rundt i rommet, mens hun tørker tårer.
– Herregud, sier hun litt oppgitt.
– Far til Erling, Alfie, hadde vært innom klubben et par ganger før. Jeg visste hvem han var. Men så kom han med den lille gutten. En spe liten 16-åring. Da faren reiste, tenkte jeg: Stakkars, skal han være her helt alene?
Kanskje var det dialekten, kanskje identiteten? Uansett. «Tante» kjente på at denne lille jærbuen trengte litt ekstra omsorg for å vokse med presset.
– VI TO SKAL BLI GODT KJENT, sa hun til Erling. – Vi seier «eg» og «meg». Ikke sånn fjasete «I» som de fra Molde. Det ble mye lått og løye.
I matsalen hadde hun lagt merke til at de eldste spillerne satt ved et bord, de yngste ved et annet, mens afrikanerne satt for seg selv.
– JEG HOLDT PÅ Å KVELES da jeg så en ny afrikaner satt helt alene på et bord. Jeg gikk ned og flyttet ham over til de andre.
«Tante» tar en pause for å svelge klumpen i halsen. Fotballspillerne med bling i øret og tattiser på armen har krøpet langt inn i hjerterota på denne rause damen.
– Jeg hadde ikke brydd meg om det var en av de eldste som valgte å sitte alene, men de unge måtte jeg passe på. Det var jobben min; å se folk.
Sammen med Solskjærs assistenttrener Richard Hartis ble hun enig om bytte ut firkantede bord med færre runde.
Det ble slutt på de faste plassene.
«TANTE» HAR TATT OSS MED hjem til Haugen. Til huset der Eli har bodd de siste 12 årene mens mor var i Molde. Torbjørg trenger nytt krypinn, men hus er mangelvare i Sirdal, og hyttene, de koster en arm og en fot.
På en stubbe ute i bakgården, der mange landslagsutøvere har vært før oss, steker «Tante» fenalår på bålpanne. Etter hvert får kjøttet følge av lettpisket egg. Denne sirdalske omeletten tylles inn i nybakte lefser med smør, og vips så er det fest for ganen:
Sirdalsk Eggebresse.
– Jeg har reist rundt på hytter og servert 12 retters middager med rype, ørret og grava reinsdyrkjøtt, men det er dette folk snakker om.
– VI VAR EN FATTIG BYGD før Sira Kvina kraftselskap startet opp. Jeg husker da vi flyttet ut av soverommet for å gi plass til turister i påsken.
Mor serverte potetkaker til gjestene. Enkelt, men godt. Mattradisjoner vi må være stolte av.
– HERLIGHET SÅ ERLING VOKSTE. Dag og natt. Han trengte alt han kunne få av mat.
På to år vokste Erling Braut Haaland nesten 20 centimeter og la på seg minst 10 kilo. Det var så oppsiktsvekkende at utviklingen ble omtalt i flere aviser, og i Molde fikk unggutten kallenavnet «manchild».
– I begynnelsen tenkte jeg, ja, ja. Vi får se hvordan guttungen klarer seg. Plutselig scora han fire mål i en kamp mot Brann.
En dag var den unge jærbuen borte fra trening noen dager.
– Jeg meldte for å høre om jeg skulle dra hjem til han med litt mat.
Hun finner frem mobilen og leser tekstmeldingene de utvekslet:
«HEI ERLING, TANTE HER. Vil du at jeg skal komme med middag til deg i dag?»
«Det hadde vært fint.»
«Kor bur du?»
«Eg e innlagt på sykeheimen.»
«Der passe du sikkert godt.» (latterfjes)
«Nei, eg e på sykeheimen, det er ikkje tull.»
«Får du ikkje mat der?»
«Jo, men den er ikkje så god.»
«Eg komme med mat.»
«Vil du ha kalvegryta eller kjøttkaker?»
«Kjøttkaker.»
Erling hadde pådratt seg en infeksjon og blitt innlagt på akuttposten som holder til ved legevakt og sykehjemmet i Molde.
– Han sto i vinduet da jeg parkerte. Klarte å så vidt å hviske da jeg kom inn med maten. Vi fødde han godt opp etter at han ble utskrevet. Sånn at han ble klar til å spille.
– DET ER IKKE SÅ FORBANNA VANSKELIG.
«Tante» spretter opp. Henter et glass fra kjøkkenskapet. Og peker på toppen av glasset. Dette er viktig.
– Spiser du en god frokost om morgenen, er energilagrene fulle.
Hun lar fingeren gli nedover til midten av glasset.
– Midt på dagen er energinivået her.
Skal du spille kamp klokken tre på ettermiddagen, fingeren glir ned mot bunnen av glasset, – da er det så å si tomt for energi.
MAT UTEN KARBOHYDRATER, mindre fett, mer fiber, meningene er mange, men «Tante» er sikker i sin sak:
Det handler om å fylle energilagrene.
– Jeg har sett hva som skjer med løpere og toppidrettsutøvere når de ikke får i seg nok næring. Vi mister dem.
Ole Gunnar var en fantastisk sjef. Jeg fikk full frihet til å gjøre det jeg mente var best. Kun én gang ba han meg ha litt mindre kjøtt i bolognesen før kamp. Det er karbohydrater de fyrer på.
Likevel var det utfordrende å gå nye veier.
«Tante» hentet inn ernæringsfysiologen når presset fra ulike hold ble stort.
– Min rolle er ikke å fortelle guttene om ernæring, min rolle er å lage mat. Jeg skal være kokk og medmenneske.
Heidi Holmlund fikk etter hvert en 20 prosent stilling i Molde Fotballklubb.
– Og hva er suksessoppskriften?
ALT HANDER OM Å FYLLE energilagrene til spillerne sånn at de har nok krefter til å yte maksimalt i 90 minutter. Og for å få til det, har «tante» servert rundt regnet 8400 liter lasagne som matchmat over 12 år.
Det er altså her Alfie, Erlings far, har fått inspirasjon til sin hjemmelagede lasagne. Den som tok av på nett for noen måneder siden.
– Phø, Alfie har aldri lagt en lasagne i hele sitt liv, sier «Tante». Hun har utfordret jærbuen til lasagne-duell.
– Den står fremdeles ved lag, sier hun og smiler barskt.
Pasta med fullkorn er sunnere og bedre for spillerne, hevder noen.
– Bruker jeg fullkornspasta, spiser 30 personer ett og et halvt kilo pasta, mot fire kilo vanlig pasta. Jeg lager mat til toppidrettsutøvere som skal prestere maksimalt når det gjelder. Så opp mot kamp blir det vanlig pasta, sier «Tante» kontant.
Det handler om å få i guttene og jentene nok mat. Og hun vet hvilke knapper hun skal trykke på.
LUKTEN AV NYBAKT er en ting:
– Dagen før kamp bakte jeg alltid rundstykker til lasagnen. De spiste mye.
Samme trikset fungerte på samling med Therese Johaug og co. på Kvitfjell.
«Tante» fikk beskjed om at hun kunne droppe bakingen der oppe, for i Norge er bakervarene gode.
– JEG VAR FULLSTENDIG UENIG i det. Jentene kjente bakelukten i løypa og sa: – Nå har Tante kommet.
På vei inn i dusjen stakk alle innom kjøkkenet og tok med seg en skolebolle. På den måten fikk de i seg litt næring før middag og restituerte fortere.
– I Molde fyrte jeg opp grillen på terrassen, sånn at guttene på matten skulle begynne å glede seg til mat.
FOR MYE AV DET GODE ble korrigert med små, usynlige endringer:
– Det gikk med skåler av sukker til grøten, spesielt afrikanere er glad i søtt, forteller «Tante».
Hun lot sukkerskåla stå, satte frem én liter fruktsalat. Etter kort tid fikk sukkerskåla stå i fred, og hun måtte hakke opp fire liter fruktsalat.
På kampdagen er glasset «Tante» snakket om over halvfullt av energi etter lasagnen guttene fikk i seg dagen før. Så fyller de på med ferske rundstykker, pasta bolognese eller kylling.
– Flere av de unge spiser siste måltid drøye tre timer før de skal på banen.
Da er de klare til å eksplodere.
«TANTE» KIKKET UT KJØKKENVINDUET i Molde og så juniorer med skolebolle i ene hånden og cola i andre.
– Oi, her har jeg en jobb å gjøre, tenkte hun. Blodsukkeret kommer til å gå rett til himmels og så blir de slitne på banen. Hun bestemte seg for å skrive kokeboken: «Tantes energimat.»
Denne dagen lar hun oss smake på nybakt flatbrød med smør og stekte poteter. Akkurat som mor pleide å stelle til på ovnen hjemme i stua på Haugen. Når de var kvessne på noe godt.
ERLING BRAUT HAALAND HAR EN HILSEN til «Tante». Verdensstjernen er stort sett utilgjengelig for journalister, men når det gjelder «Tante», gjør han et sjeldent unntak. Vi spurte om han kunne si noe om Torbjørg Haugen. Hva har hun betydd for ham, hvilke minner han tar med seg, og hva han vil si til henne i dag.
– Ho va så grei. Rett og slett ei jille dama som eg blei glad i også utanom fotballen. Heila mennesket, sier Erling Braut Haaland.
Han satte pris på omtanken til «Tante».
– Ho va grei å gje meg litt ekstra mat til middags og kvelds så eg slapp å lage så mykje sjølv i leiligheten, og mat er viktig, sier han og legger til:
– Men ho var snill med alle, ikkje bare meg. Saman med assistentene sine va ho alltid så smilande og ville alle godt.
Erling husker mange gode stunder med «Tante», men det som sitter igjen er først og fremst dette:
– Ho fekk spelarar, familie, gjester og alle til å føle seg velkomne, og så er ho lettrørt.
– Eg ønsker ho lykke til i Sirdalen. Håper eg får sjansen til å kome på besøk ein dag.
NÅ BLE DET I HVERT FALL VANSKELIG for «Tante» å holde tårene tilbake. De triller nedover de runde kinnene.
– Hva er det som gjør du føler sånn ekstra for Erling?
– Jeg vet ikke. Alle betydde mye, men Erling ...
Hun trekker pusten. – Jeg har fulgt ham på en utrolig reise. Det er jo det vi jobber for; at de skal lykkes, komme seg ut i verden. Det er det de vil mest av alt. Jeg blir så utrolig glad på deres vegne.
– Det er bare helt fantastisk det Erling får til.
Torbjørg Haugen setter frem krumkaker med hjemmelaget multeis. Bærene ble plukket i så store mengder at Eli nesten bar seg skakk ned fra heiene i høst.
– Har du lært noe etter alle disse årene sammen med toppidrettsutøvere?
– Jeg har lært at vi må samarbeide. Ingen blir best alene.
– Det gjelder og her i Sirdal, sier hun ettertrykkelig.
Og hvorfor Torbjørg Haugen har fått tilnavnet «Tante»?
Vel, på Fidjeland hotell slet en ung, spansk kjøkkenhjelp med å si Torbjørg. Det hørtes ut som han sa: «Tantepåjobb». Siden ble det bare «Tante».
Og snipp snapp snute, så ble Torbjørg Haugen «Tante» til en hel nasjon.