Slik snudde korona opp ned på livet

Noen har mistet jobben, andre har fått dobbelt så mye å gjøre. Her forteller seks helt vanlige sørlendinger om hvordan koronaviruset plutselig endret hverdagen totalt.

Fram til begynnelsen av mars var Kjell fast inventar på Konsmos ukentlige “pensjonistcafé”, Café Vandreren. Den var et viktig sosialt treffpunkt for bygdas eldre garde, og spesielt den mannlige delen. På kafeen, som ligger vegg i vegg med bygdas matbutikk, diskuterte de eldre herremennene alt mellom himmel og jord hver uke. Samtidig sørget de for at samholdet og kontakten med naboene ble godt ivaretatt.

– Ja, livet har forandret seg, det må man si. En tur på butikken må til innimellom, men alt det sosiale både på kafeen i bygda og aktivitetene i pensjonistforeningen som jeg er formann i, er avlyst på ubestemt tid.

Nå er Café Vandreren stengt. Lokalbutikken, som tidligere sto for kaffe og kaker til de ukentlige samlingene, er nå eneste arena hvor Kjell og sambygdingene av og til treffer på hverandre. Men da holder de god avstand, og samtalene er korte. Hverdagen består i stor grad av å holde seg hjemme og innendørs, også på Konsmo. For Kjell er det ekstra viktig å være forsiktig.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Det som er det vanskeligste er at kona er syk og i risikogruppa, og jeg kan ikke omgås folk på grunn av smittefare. Det er veldig viktig at vi ikke får smitte inn i huset. Jeg er jo sånn sett også i risikogruppa med tanke på alder, men jeg er veldig opptatt av å holde meg i form, og er ute og løper tre ganger i uka, forteller Kjell.

Han kan godt forstå at mange, og spesielt eldre og aleneboere i bygdestrøk, kan oppleve at det blir innestengt og ensomme av å leve på denne måten.

Kjell tror at sosiale møtepunkt som det de har hatt i årevis med den faste kafeen på Konsmo, er ekstra viktig i små samfunn hvor alle kjenner alle. Gjerne enda viktigere enn i større byer.

– Vi hadde noen koselige stunder her på kafeen. Men vi har jo telefon, og så langt synes jeg det virker som om folk synes det går relativt bra, selv om man er mer ensom enn man var før. Og så tenker jeg at vi på et tidspunkt absolutt skal i gang med møtene på kafeen igjen. Vi må bare være tålmodige, og kanskje kan vi ikke treffes fullt så mange samtidig en stund.

Selv om det er vanskelige tider, både for yngre og eldre på Konsmo nå, har Kjell tro på framtida. Og han og kona gjør alt de kan for å gjøre det beste ut av situasjonen.

– Jeg er selv født avsides oppe på heia her, men reiste til Kristiansand for å jobbe i 1952. Jeg flyttet ikke opp igjen til Konsmo før i 2009, og det er ganske annerledes enn å bo i byen. Man blir tett knyttet sammen, sier Kjell.

Kjell og kona har tre døtre, som ikke har vært på besøk siden korona-utbruddet, men som de holder tett kontakt med på telefon. Også barnebarnet som bor i Oregon i USA får de hyppige oppdateringer fra.

– Vi ringes mye, og har mye kontakt på telefon. Men vi har ikke kommet oss på Skype ennå. Vi er litt analfabeter på pc, flirer han.

Han sier at han og kona ellers får tida til å gå med å se på tv, lese blader og stell i hagen.

– Vi må bare gjøre det beste ut av situasjonen, slik som alle andre.

Lydia gikk fra en 100 prosent jobb i starten av 2020, til å være 100 prosent permittert nesten over natten. Det samme gjorde samboeren hennes, som jobber i restauranten på Hotell Norge i Lillesand.

Da de strenge smitteverntiltakene trådte i kraft i Norge 12. mars, opplevde hotellet en strøm av avbestillinger. Plutselig sto de helt uten gjester.

Det gikk veldig fort. Rom ble avbestilt ett etter ett, og alt av møter og selskaper ble avlyst på en uke. Da skjønte jeg raskt at dette kunne påvirke min jobb, forteller Lydia.

Situasjonen var surrealistisk, sier hun.

– Ingen har jo opplevd noe som dette før, og for sjefen min var det utrolig spesielt å plutselig se seg nødt til å permittere. Dette var helt nytt og veldig rart for alle. Vi er et lite hotell, og alle kjenner hverandre veldig godt.

Artikkelen fortsetter under videoen.

I begynnelsen sier Lydia at det var både rart og deprimerende å ikke gå til hotellet. Hun har jobbet der helt siden 2008. Det at også kjæresten, som jobber som kokk på Bryggerestauranten, ble permittert samtidig førte til at paret også måtte endre rutiner på hjemmebane.

– Det var en vanskelig situasjon vi begge havnet i. Usikkerheten rundt jobbene, kombinert med at vi måtte gå oppi hverandre hele tiden kunne nok ha slitt veldig på forholdet. Men vi har fokusert på å finne på nye ting å gjøre, og det har gått overraskende bra med oss, sier Lydia.

Nå jobber samboeren noe igjen, da restauranten har kunnet åpne litt. Lydia har brukt permisjonen blant annet på prosjekter i hagen og med eksperimentering på kjøkkenet. I tillegg har hun begynt å lese italiensk, noe hun alltid har hatt et mål om å lære seg.

Hotellet har til vanlig cirka 20 ansatte. På sommeren bruker trykket og turiststrømmen å være så stort at de jobber opptil 50 personer der.

– Jeg tror det er viktig å finne på nye ting for å bevare livskvaliteten. I tillegg til italienskkurset har jeg begynt å lage fotobøker. Jeg prøvde å tenke på ting jeg ikke har fått gjort som jeg har hatt lyst til å gjøre. Når man plutselig får tvunget tid, så får man anledning til det, forteller hun.

31-åringen håper hun gradvis kan komme tilbake i jobben som driftskoordinator på hotellet i løpet av sommeren, men har forberedt seg på en annerledes sommersesong.

Nyansettelser tror Lydia dessverre det blir få av i sommer.

– Til vanlig er det jo konserter, bryllup og arrangementer på hotellet hele sommeren igjennom. Nå er det veldig vanskelig å si hvordan sommeren blir. Jeg tenker jo at når koronaepidemien kommer litt mer under kontroll, så vil folk bestille hotell igjen, men at mange likevel vil være forsiktige i lang tid, sier hun.

Da han startet å kjøre hjemleveringer av matvarer for Meny Rona i 2017, var det som en deltidsjobb ved siden av studiene og jobben som tolk. I dag jobber 31 år gamle Kamal Awwad El Faraj som sjåfør på fulltid. Og han har nok å gjøre.

Det har gått fra et par leveringer av matvarer daglig, sjelden mer enn fem, til at butikken nå kjører ut 90 leveringer per dag og både sjåfører og butikkpersonale jobber på maks kapasitet.

– Koronakrisen har ført til at våre oppdrag har økt med 300 til 400 prosent. Vi har gått fra å ha en bil ute, til å alltid ha tre biler hver dag og to i backup. Vi leverer helt på maks av hva butikken klarer å klargjøre og hva vi klarer å kjøre ut, forteller Kamal.

Livet har endret seg drastisk for 31-åringen som følge av koronaepidemien. Han er glad for å ha en jobb og at han har mange oppdrag, samtidig som han som så mange andre, kjenner på bekymring og redsel for smittefare. Og alle de tunge løftene i jobben, de kjennes også på kroppen.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Det blir mange tunge løft i løpet av en dag, og når jeg kommer hjem om kvelden så kjenner jeg at ryggen verker. Jeg kunne kjørt hele dagen fra klokka 08 til 22, men det hadde ikke kroppen min klart i lengden, sier han.

Rutiner rundt matlevering er også blitt helt forandret. Tidligere ringte sjåførene på døra og leverte varene i hånden på kunden få timer etter de var bestilt. Nå må kundene belage seg på en ukes ventetid, og varene settes utenfor døra, mens kunden kvitterer for dem via telefon. Det har med sikkerhet å gjøre, både sjåførens og kundenes, forteller Kamal.

Hjemme har han familie og tett kontakt med sine aldrende foreldre, som er i risikogruppa for å bli alvorlig syke av koronaviruset. Når han er ute på jobb, er familien alltid i tankene.

– Jeg blir selvfølgelig veldig opptatt av sikkerhet når jeg er ute på jobb. Man vet jo ikke hvem som er smittet, og vi leverer mye mat til personer i karantene. Å miste den sosiale kontakten med kundene er trist, men å risikere å bli smittet og ta med sykdom hjem til familien er verre, sier Kamal.

Han sier at han opplever kundene som svært forståelsesfulle og hjelpsomme.

Kamal ser for seg en annerledes verden etter koronakrisen, og tror at det som skjer kan være en psykisk belastning på mange.

– Det er en belastning for alle å miste friheten på denne måten. En merker det overalt i hverdagen. Man må hele tiden tenke gjennom hva man gjør, å holde avstand og tenke på hva man tar på. Selv om flere blir friske etter hvert, og samfunnet løser opp, så vil det være en fare for eldre og syke i lang tid framover. Samtidig vil det være mange land vi ikke kan dra til, land vi er vant med å være avhengige av. Ringvirkningene av det som skjer nå vil vi kjenne i lang tid, sier Kamal.

I mars ble Christina spurt om hun kunne tenke seg å være koordinerende sykepleier for en helt ny post på Sørlandet sykehus. Den skulle bygges på noen få dager, og være rigget for å ta imot pasienter som hadde testet positivt på koronaviruset og de som man mistenkte kunne være smittet.

– Det første jeg tenkte var vel at dette kom til å bli både litt skummelt og ganske utfordrende, men jeg ble utrolig glad for å bli vist denne tilliten og å bli spurt. I tillegg tenkte jeg på samboeren min, og mine to barn hjemme. Samboeren min ville måtte ta mye ansvar med barna alene, men han støttet meg fullt ut og var positiv, sier Christina.

Nevroavdelingen på sykehuset ble på få dager tømt og flyttet opp en etasje. Så ble avdelingen strippet og bygget opp igjen som en rein korona-post, hvor alt ble lagt til rette for at den skulle fungere som en smitteavdeling. Selv kom Christina fra en 75 prosent stilling som sykepleier på infeksjonsavdelingen på SSK.

Vi møter henne utenfor sykehuset, hvor hun viser oss smittevernutstyret hun bruker når hun er i kontakt med pasienter inne på posten. Vi, som utenforstående, slipper naturlig nok ikke inn der. Hansker, munnbind, hette, visir og frakk skiftes opptil femten ganger daglig for dem som jobber på korona-posten. Det er en av de tryggeste avdelingene på sykehuset nå, sier Christina.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Vi bruker jo fullt smittevernutstyr hver gang vi er i kontakt med pasientene, og jeg føler meg så beskyttet som jeg kan få blitt. Men jeg har opplevd at folk skygger banen når jeg sier hvor jeg jobber. Det er rart, og litt misforstått tenker jeg, at folk er redde for meg. For vi er i hvert fall ikke mer utsatt for smitte enn andre som beveger seg rundt og ute i samfunnet nå, sier hun.

På korona-posten har hun sammen med enhetsleder Karianne Benneche Neteland administrativt ansvar for rundt 35 ansatte. De er hentet fra forskjellige avdelinger på hele sykehuset og fra eksterne helseforetak. Å sette sammen en hel avdeling på et sykehus på noen får dager var krevende, men ikke minst utrolig lærerikt, forteller Christina.

– Vi får pasienter med alle typer sykdommer inn til posten her, og som regel har de alltid koronaviruset som en tilleggssykdom. Derfor trenger vi en brei kompetanse på avdelingen. Alle som jobber her lærer noe nytt hele tiden og kommer i kontakt med pasientgrupper vi ikke er vant med til vanlig. Jeg er overrasket over hvor bra omstillingen har gått, for det kunne absolutt gått begge veier. Hvis noe kan sies å være bra med alt dette, så er det at det blir mer samhold innad på sykehuset og avdelingene imellom. Alle hjelper nå der det trengs.

Når det kommer til hvor syke pasientene på korona-posten er, er det store variasjoner, forteller hun.

– Andre har mye lettere symptomer, og de fleste pasientene blir skrevet ut av posten innen et par dager, avhengig av det øvrige sykdomsbildet. Om pasientene tester negativt på korona-testen som tas med en gang de kommer inn på avdelingen, blir de sendt videre med en gang, eller eventuelt hjem, forklarer Christina.

Noe av det fineste hun ser, er pasientene som friskner til.

– De kan komme inn her og være kjempedårlige og blir sendt til respiratorbehandling på intensiven. Og så kommer de tilbake etter noen dager og er helt nye mennesker og mye bedre. Det er veldig godt å oppleve. Og det er viktig å få fram at mange også blir friske av dette, sier Christina.

I den nye jobben tar hun en dag av gangen.

– Det blir spennende å se hva som skjer når samfunnet åpnes mer opp igjen, og om noen uker vil vi vite mer. Får vi et kjempesmell med mange flere pasienter, eller blir vi gradvis “friskmeldt”. Enn så lenge er jeg her, og så håper jeg på et tidspunkt å komme tilbake til jobben min på infeksjonsposten. Og da skal jeg være glad for at jeg fikk denne muligheten, sier Christina.

Hun ble først permittert fra jobben som servitør på restaurant Glipp den 16. mars. Og så gikk det ikke lang tid før restauranten ble tvunget til å stenge dørene for godt. Da hadde restauranteier Lars Ove Tesdal på Glipp, på torvet i Kristiansand, servert både sørlendinger og tilreisende mat i 20 år.

En epoke var over, også for Henriette, som hadde jobbet i restauranten siden 2016.

– Jeg elsker å jobbe med mennesker, og på Glipp har jeg trivdes veldig godt. Da jeg fikk vite at vi ikke klarte det, begynte jeg å gråte. Selv om jeg allerede var permittert, og hadde skjønt at koronakrisen kom til å få store konsekvenser for både meg og mine kolleger, så var det veldig merkelig at alt plutselig bare var over, forteller Henriette.

– Jeg har det ikke ille, men jeg vet jo ikke hvor lett det vil være å få jobb igjen som servitør. Kanskje må jeg gå i en annen retning? Egentlig hadde jeg tenkt å vente et år med å begynne å studere, men nå tenker jeg å starte allerede neste år. Så alle planene er nå endret som følge av det som har skjedd, sier Henriette.

Sommeren er usikker for restaurantbransjen. Selv om spisesteder, barer og kafeer gradvis vil åpne opp, er Henriette bekymret for hva som vil skje om det kommer en ny smittebølge når folk blir mer avslappet i forhold til smittevern.

– Jeg tror mange er både usikre og redde nå. Hvordan blir framtida? Det er det foreløpig umulig å få konkrete svar på. Jeg ser ikke for meg at vi kan begynne å leve helt som før igjen før vi har en vaksine, og jeg tror heller ikke folk kommer til å tørre å gjøre det, sier hun.

Selv mener hun det viktigste er å fortsette å følge rådene som kommer fra helsemyndighetene i forhold til smittevern i tida som kommer. Hun tror også mange unge kommer til å fortsette å være bekymret for å bringe smitte videre til nære og kjære i risikogruppa.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– I starten husker jeg at jeg og venninnene mine nesten lo litt av dette, og tenkte at folk overdrev. Men så ble alt snudd på hodet og vi har plutselig sett hvor sårbare vi er. Det er merkelig, sier Henriette.

Hun håper kristiansandere i framtida vil støtte opp om små, lokale restauranter og utesteder, når de etter hvert får åpne opp igjen.

– De fleste tenker nok ikke så mye over det i det daglige, men om alle restaurantene forsvant, så hadde man absolutt merket det. Det beste hadde jo vært om det kom en boost for de små, lokale plassene når det igjen er trygt. De er hardt presset og det er mye konkurranse, så det er viktig at vi fortsetter å bruke dem.

Hva hadde 17. mai vært uten korpsene?

Det blir heldigvis korps på nasjonaldagen også i år. I forrige uke ble det klart at korpsene får både marsjere og spille på 17. mai. Men med begrensninger.

– Til vanlig øver vi hver torsdag fra fem til sju, hele korpset sammen. Det har det jo selvfølgelig ikke blitt noe av de siste ukene, forteller trompetist i Birkeland musikkorps, Anders Erlandsen.

Selv om korpset nå får øve og spille sammen i grupper opp til 30 stykker, så lenge de holder to meters avstand, så blir det vanlige 17. mai-programmet svært annerledes også på Birkeland i år.

– Vi skal spille, men ikke like mye som vi pleier. Normalt sett starter vi i barnetoget, så drar vi videre og spiller på Herefoss, og så er det borgertoget igjen på ettermiddagen. I år blir programmet redusert, men bygda skal likevel få glede av korpset.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Vi håper mange kommer ut og ser på oss, på avstand selvfølgelig, sier Anders.

Selv har han spilt i korpset i sju år, og forteller at 17. mai er den store festdagen for alle korpsmusikanter. Det er årets høydepunkt, og en dag hvor alle involverte legger stor ære i at korpset skal skinne fra alle kanter. Det ligger mange timer med forberedelse og øving bak.

I år har oppladningen blitt helt annerledes, men Anders har likevel øvd alene flere timer hver uke. Da den planlagte årskonserten i mars ble avlyst, tok korpset også grep og arrangerte spontankonserter med fem musikanter om gangen utenfor eldresenteret på Birkeland. Samtidig som de fikk glede de eldre i en isolert hverdag, fikk de også litt verdifull spilletid sammen.

16-åringen synes naturlig nok at det er kjedelig med alle restriksjonene som påvirker både korpset og alle andre fritidsaktiviteter. Det er lenge siden han har vært på fotballtrening nå, og lenge siden han har truffet flere venner samtidig. Men han har fått dagene til å gå likevel, ved å tenke litt alternativt.

– Dagene har bestått av mye skole, og så har jeg hatt veldig mange toppturer i skogen. Jeg var godt kjent i skogene her fra før, men nå er jeg definitivt enda bedre kjent. I tillegg har jeg en moped, og det har blitt en del kjøreturer på den de siste ukene, forteller den unge musikanten.

Han synes ungdommen på Birkeland har vært flinke til å følge reglene om samvær og avstand.

– Før kunne vi jo bare ta en tur på trening eller på fritidsklubben uten å tenke over det. Men nå må vi avtale veldig nøye hvor mange som skal møtes. Sånn har det jo blitt, og for meg har det gått helt greit. Jeg synes mer synd på dem som skulle vært russ i år og som har brukt masse penger og gledet seg masse til en feiring som ikke blir noe av, sier Anders.