Det er ikke lengesiden idealet for unge jenter å sulte seg mot var "size zero" (størrelse XXS), et ideal som særlig ble frontet av kjendiskvinner som Victoria Beckham, Keira Knightley og Angelina Jolie.
Kanskje ikke så rart at "size zero"-trenden fikk en motreaksjon. Påfunnet var både urealistisk og usunt. Dermed kom "strong is the new skinny", et nytt livsstilsmantra med opprinnelse fra fitness— og crossfit-miljøene i USA: treningsformer som skal gi høy muskelvekst og lav fettprosent.På sosiale medier som Facebook, Youtube og Instagram florerer det av "selfies" – selvportretter, treningsbilder og programmer som dokumenterer veien til fitnesskroppen.
Tidligere modell Lene Alexandra Øien er i dag personlig trener og grunnlegger av firmaet LA Lifestyle. Svulmende silikonpupper er erstattet med svulmende biceps. - Det ligger mye hardt arbeid, disiplin og fokus bak for å oppnå toppformen. Det krever at man har kontroll, er fokusert og tåler mye smerte. De fleste er nødt til å ofre mye for "drømmekroppen".
Men det er viktig å tenke på at suksess kan måles på flere måter. For noen er det en veltrent kropp, for andre betyr det å motivere andre. En toppidrettsutøver som imponerer med sin prestasjon fremfor utseendet er minst like verdifullt, understreker Lene Alexandra. Hun tror behovet for anerkjennelse ligger i menneskets grunnleggende natur.
— Vi har behov for å bli sett og føle oss verdifulle. Det finnes mange måter å oppnå denne følelsen på, og én av mange måter å få positiv oppmerksomhet på, er å ha en muskuløs kropp, sier Øien.
Historisk setthar mennesket alltid latt seg fascinere av sterke damer. Utgravingsfunn forteller om atletiske kvinner som allerede for tusenvis av år siden var gjenstand for beundring. På British Museum i London finnes det en liten bronsestatue fra mellom 400–500 år f.Kr av en spenstig dame som sprinter av gårde i en kort tunika mens hun ser seg over skulderen etter potensielle utfordrere.
Under romertiden dukket toppløse gladiatrixer opp på kampplassene. Noen av dem tok våpenundervisning og tjente penger på opptredener. De første offisielle forestillingene skal ha vært under Nero (år 37–68 e.Kr). I renessansen var man mer varsom med å kaste lettkledde kvinner ut i manesjen til utsultede villdyr. I stedet romantiserte man over gladiatrixenes styrke og heltinnemot med penselstrøk.
På 1800-tallet ble de sterke damene populære innslag på sirkus, i fornøyelsesparker og vaudeville-show. Noen ganger opptrådte kvinnene under svært nedrige forhold der de gjerne sto utstilt i bur ved siden av andre trekkplastre som datidens publikum oppfattet som menneskelig avvik: siamesiske tvillinger, slangemennesker og folk med misdannelser.Den gangen ble de sterke damene advart mot sport og muskelbygging, fordi det kunne medføre alt fra ellevill festing til uheldig muskelmasse og risikoen for å bli en "unisex-kvinne" (The American Christian Review, 1878).
I dager det rikelig med svulmende biceps og four-packs på forsidene av treningsblader og motemagasiner. De sterke damene er ikke lenger kuriøse, men aktuelle, enten vi ser til tegneserier, filmer, spill, på blogger eller sosiale medier. Det er igjen lov å spenne muskler til allmenn beundring og fascinasjon.
Kilder: blog.infinityhealthwellness.com, crossfitoslo.com, facebook.com, kk.no, lenealexandra.com, osloby.no, Side2.no, strongisnewskinny.blogspot.no, Theatlantic.com, wikipedia.com, "The Living Goddesses" (Marija Gimbutas), "The Spartans" (L.F. Fitzhardinge), "Venus with Biceps: A Pictorial History of Muscular Women" (David L. Chapman & Patricia Vertinsky).