Pressen var svært opptatt av Anne Lindboes utseende da Norges nye barneombud ble presentert sist vår. Beskrivelser som blond, blåøyd, vever og smilende gikk igjen i artikkel etter artikkel. Slitasjen etter et halvår i jobben er heller ikke verre enn at skildringene stadig stemmer. Strålende blid dukker norske barns fremste talsperson fram i dørsprekken. Ansiktet blusser ennå etter morgenturen gjennom sprettkalde Oslo-gater, og kinnene matcher kjolen i rød ull.
— Velkommen, sier hun med sin lyse, pikeaktige stemme, også den er beskrevet før – og en formastelig tanke detter brått ned i hodet til gjesten: Kan et så gjennomført vennlig vesen ha nok pondus til å hjelpe landets mest forsømte barn? Ville ikke en tøffere skapning ha passet bedre? En som tenner på alle plugger, som slår i bordet og stiller de ansvarlige til veggs? Men så begynner vi å snakke om ombudets hjertesaker – og tvilen løser seg opp som de virvlende snøfnugg utenfor vinduene – før en eneste liten kritisk streiftanke blir luftet.
Mange Christoffer-saker
Kvinnen i rødt er ildfull nok, hun gløder for samtlige barn hun er ombud for, og virker lite opptatt av å bli likt av andre enn nettopp dem.
Som barnelege og stipendiat ved Rettsmedisinsk institutt har Anne Lindboe sett det verste av det verste. Hun har undersøkt døde små kropper, tydelig merket av grov mishandling over lang tid. Hun har møtt barn som forteller om overgrep så bestialske at de minner om tortur. Christoffer-saken ble en vekker for mange. Lindboe vet om flere skjebner som minner om Christoffers tilfelle. Hun regner det også som svært sannsynlig at det finnes en lang rekke barn som lever under like forferdelige forhold omkring i Norge, barn vi aldri får vite noe om fordi de som skulle ha sett og tatt affære, ikke ser, enten fordi de ikke har nok kompetanse, er for overarbeidet – eller fordi de mangler mot til å gripe inn.
Ikke angiveri
Derfor vil Lindboe ansvarliggjøre oss alle sammen, hun vil ha oss til å varsle når vi fornemmer at barn lider.
— Vi kan ikke være villig til å la barna betale prisen for vår angst for å kaste mistanke over uskyldige voksne. Å bry seg om barns ve og vel er ikke angiveri. Vi skal verne barn, ikke foreldre, fastslår landets femte barneombud.
Etter utnevnelsen fikk hun blomster fra Målfrid Grude Flekkøy, Norges og verdens første barneombud, utnevnt i 1981. Hun var svært fornøyd med at en kvinne endelig ble tilsatt.
— Hun skjønte ikke hva for no' gærn't hun hadde gjort ettersom den ene mannen etter den andre fulgte hverandre i stillingen, ler Lindboe, som selv ville ha jobben for å få mer gjennomslagskraft, for å utgjøre en forskjell. Hun vil også øke kunnskapen om vanskeligstilte barn blant landets fremste myndighetspersoner. Hun tror ikke de vet nok om hvor det svikter, og hva som kan gjøres for å rette opp i uretten som rammer mange av Norges aller yngste innbyggere.
Barna valgte henne
– Barneombudet håndhever ingen egne lover og regler. Vi må spille på lag med andre for å oppnå det vi ønsker. Å kjefte og smelle hjelper trolig lite, men jeg kan godt bli et skikkelig gnagsår. Mitt åremål varer i seks år, og skal ikke forlenges. Jeg behøver ikke å bli populær, jeg skal ikke gjenvelges, jeg vil bare gjøre jobben min, understreker Lindboe, mens hun skjenker kaffe i stripete krus og frister med sjokoladebiter i fargerik cellofan.
Egentlig var det kirurg hun skulle bli. Men som medisinerstudent hospiterte hun ved flere sykehusavdelinger, også barneavdelingen. Der var det barna som valgte henne. Selv de mest livredde, de som strittet imot bare ved synet av en hvit frakk, krabbet uoppfordret opp i fanget hennes, og begynte å leke og prate. At den unge studenten hadde et eget talent for barn, var åpenbart for de fleste, også henne selv.
Som lege har Lindboe fått betroelser fra barn som aldri har åpnet seg for noen.
Straffet på nytt
— Det handler om å ta seg god tid, skape ro og fortrolighet. Dessverre opplever mange av disse barna å bli mistrodd når de avslører hva de blir utsatt for. Noen blir også sendt tilbake til den som mishandler dem, og blir straffet på nytt for å ha snakket. Ikke rart om de lukker seg og blir tause, påpeker hun.
Selv er Anne Lindboe mor til tre, eller «to tette og en badehette» som er hennes beskrivelse av barneflokken på ti, åtte og to år. Den nye jobben fører neppe til at de tre ser mindre til moren sin enn før. Anne har alltid vært travel, og takker sin mor, som bor i nabolaget, for barnepass gjennom mange år. Fordelen med å være barneombud er at hun nå vet at hun har fri på julaften og på sommeren når det passer familien å ha ferie.
«Snille doktor Snildal»
Barnas far heter Morten Lindboe, han er veterinær, født og oppvokst i Trondheim. Anne tok hans etternavn for å slippe pikenavnet Snildal. Ofte nok fikk hun høre hvor snill hun så ut. Feminist-venninnene steilet riktignok over navnebyttet, men for «snille doktor Snildal» ble det liksom litt i meste laget.
Snildal-navnet er fra Snilfjord i Sør-Trøndelag, men Annes bestefar flyttet til Sandefjord som ung.
Hun og mannen møttes i Medicinernes skiklub i Oslo, mens han satt i styret og hun søkte om medlemskap. Han så straks søkerens mange kvaliteter og brukte sin makt og innflytelse til å få henne innrullert både i formelle og mer uformelle posisjoner. Kort etter var de kjærester.
Fra oppveksten hjemme i Revetal i Vestfold var Anne og broren vant til å bruke naturen til alle årstider. Lektor-foreldrene tok dem med på turorientering, og på lange vandringer i Rondane, i Femundsmarka og i terrenget rundt hytta ved Møsvatn i Telemark, morens hjemfylke. Anne fikk også tid til pianoundervisning og sang, blant annet i Sandefjord pikekor gjennom flere år. På skolen jobbet hun hardt, ønsket om å bli lege oppsto tidlig.
– Hvorfor?
– Vet ikke, det finnes ikke andre leger i familien. Kanskje var det Trond Viggo Torgersen og hans tv-serie «Kroppen» som satte meg på tanken? Scenen der han strør om seg med sædceller laget av tau er fantastisk, ler Anne, som også har gjort sitt for å øke kunnskapen om forplantning og prevensjon gjennom Medisinerstudentenes seksualopplysning. Å tre kondomer over bananer var en av standardøvelsene.
Barn lyver sjelden
Som lege ved Rikshospitalet og ved Statens barnehus vet Anne Lindboe bedre enn de fleste at sørgelig mange barn og unge ikke får sjansen til å teste ut egen seksualitet i eget tempo.
— Jeg tror ikke at omfanget av seksuelle overgrep mot barn er større i dag enn før, selv om det virker slik. Vi har bare fått mer åpenhet, sier legen. Hun fornemmer at de aller fleste innser at slike overgrep skjer, men når anklagene rettes mot personer vi kjenner og liker, kan det bli vanskelig å velge side. Lindboe viser til flere saker i media ut over høsten og vinteren. I enkeltsaker har barnet, den svakeste parten, fått ufattelig mye vond motbør.
— Hvordan kan vi være sikre på at barn ikke lyver om overgrep?- Vi ser oftere at barn bagatelliserer det som har skjedd, enn motsatt. Derfor må vi forsikre oss om at de som skal snakke med barna i barnevernet, i politiet eller som sakkyndige før en rettssak, har kompetanse til å føre slike samtaler. Denne typen fagpersoner bør tilhøre et oppdatert miljø. Frilanssakkyndige har jeg liten tillit til. Norske dommere bør også orienteres om hvem de kan bruke som sakkyndige i barnevoldssaker og barnefordelingssaker. Her har vi ikke vært flinke nok.
Bør avhøres straks
— Du har også kritisert politiets tempo i barnevoldssaker?
— Når noen anmeldes for vold mot barn, bør barnet undersøkes og avhøres straks. Spor må sikres med tanke på en mulig rettssak. I flere slike anmeldelser har det gått to – tre måneder og mer før undersøkelser og avhør er gjennomført. Da er sårene grodd, og barnet nekter kanskje å snakke, sier Lindboe, som selv spesialiserer seg som rettssakkyndig.
Barneombudet er opptatt av at barn og voksne skal ha samme rettssikkerhet, men ser ofte at barns rettigheter må vike i konkurranse med voksne. I møtet med den kommende eldrebølgen er hun redd at norske barns rettigheter kan bli ignorert i enda større grad.
— Norske sykehus har et godt tilbud til barn, men fordi barna ikke har en egen stemme, kan de lett bli oversett. Blant annet har de rett til å ha en forelder sammen med seg, men de fleste kuvøseavdelingene er så trange at mor og far får minimal plass. Vi ser også at de eldre barna innimellom plasseres på rom med voksne pasienter, selv vi vet at dette kan være uheldig, sier Lindboe og fortsetter:
Trenger helsesøstrene
— I skolen skjer noe av det samme. Helsesøstertilbudet svekkes. Ifølge anbefalinger skal vi ha minst én helsesøster per 800 barn, det betyr at vi allerede i dag har en manko på 1500 helsesøstre, sier hun, og understreker at dette er fagpersoner som tidlig kan oppdage omsorgssvikt, rus, psykiske plager, mobbing og vektproblemer. Men det forutsetter at helsesøstrene har tid med elevene, og ikke bare fungerer som perifere vaksinedamer.
Anne Lindboe starter nyåret med å blåse i gang Barneombudets store helseprosjekt. Det skal strekke seg gjennom hele 2013, og rette oppmerksomheten mot temaer som barn i sykehus, vold og overgrep, primærhelsetjenesten, som helsesøstrene er en viktig del av, samt helsen til innvandrer- og asylsøkerbarn.
Asylsøkerbarna
Barneombudet er tydelig på at hun misliker norske myndigheters behandling av asylsøkerbarna. I slike konfliktsaker snakker hun gjerne makta midt imot. Det gjorde hun også sist sommer da helseministeren ville tilby omskjæring av guttebarn innenfor det offentlige helsevesenet. Lindboe påpekte at ministerens utspill kan være i strid med barnekonvensjonens artikkel 12, og slik et svik mot barna som blir fratatt retten til medbestemmelse over egen kropp. Inngrepet er risikofylt, alle medisinske fagmiljøer støtter Barneombudet syn i denne saken.
— Norge kan godt bli det første landet i verden som forbyr omskjæring av småbarn. Inngrepet bør utsettes til barna blir voksne nok til å bestemme selv. I denne saken har jeg møtt mye feighet, fastslår Lindboe, som gleder seg over at AUF har vedtatt å støtte henne.
Stemmerett for 16-åringer
— Ungdommen trengs i politikken. De har et friskt fordomsfritt syn på det meste. Stemmerettsalderen kan godt senkes til 16 år. Slik kan vi kanskje lokke de unge med i politikken tidlig nok til at interessen varer ved, sier hun med særlig hilsen til arrangørene av årets stemmerettsjubileum. Selv synes hun at feiringen er viktig, men å avsløre partiet hun stemmer på, er helt uaktuelt.
Barneombudet får mange spørsmål hun aldri besvarer. Siden starten har hun mottatt en lang rekke henvendelser, særlig fra pressen, om alt fra sminke til leggetider, innhold i matbokser, blogging, dyre gaver og klær. Lindboe synes ikke hun behøver å mene noe om alt dette og overlater slike avgjørelser glatt til barnas egne foreldre. Det er barns rettigheter, og brudd på disse rettighetene, som opptar Norges nye barneombud. Og når hun får slik spørsmål, stiller hun villig opp for aviser, radio og tv – og gjerne i beste sendetid.
Spartansk garderobe
Men slike oppdrag, i full offentlighet, setter også visse krav til garderoben. Da Anne Lindboes mann hadde sett henne på tv i den samme gamle og litt for store grå drakten fire ganger etter hverandre, tok han affære og inviterte fruen med på shopping i London. Der fartet ekteparet fra butikk til butikk, og fylte bæreposene med antrekk for de fleste anledninger.
– Jeg trengte den dytten, jeg hater å handle. Tidligere holdt det med bukse, genser og hvit legefrakk. Men årets julekjole har jeg faktisk kjøpt selv, ler Anne og danderer et svært rosa skjerf rundt sin lange lyse frisyre. Smilet er på plass. Ute i gata får hun lange blikk. Er det barneombudet som gjenkjennes? Eller er det bare en flott dame som vekker oppsikt?