VENNESLA: Det er søndag 24. juli, tidlig på kvelden. Emma Martinovic er hjemme igjen i Vennesla. Hun sitter foran pc-en på rommet sitt. To dager er gått siden hun svømte for livet utenfor Utøya. Der hun så vennene bli drept rundt seg, mens hun hørte gjerningsmannens latter. Der hun selv ble truffet i armen av et av skuddene hans.
Emma Martinovic, leder av Vest-Agder AUF, har blitt intervjuet av Fædrelandsvennen , og flere andre medier. Likevel vil hun fortelle på sin egen måte.
Hun skriver:
«Har valgt å opprette denne bloggen, egentlig mest for min egen del. Trenger å ha en plass å skrive. Jeg kommer til å skrive fra det minuttet jævelen begynte å skyte til det minuttet jeg var trygg. Jeg kommer til å forklare vonde hendelser som kan være tungt å lese. Bildene i hodet mitt er ennå uklare, ting har ikke ennå kommet på plass.»
Ryktet om bloggen hennes sprer seg raskt i andre sosiale medier, Facebook og Twitter. Etter det første innlegget på Emmas blogg, «utoyahelvete », legger 1066 mennesker igjen sine hilsener og kommentarer.
Minner vennene
Til nå har hun skrevet nesten hver eneste dag. Om alle tårene, de vonde tankene, om reaksjoner på ting hun ser på tv. Om hvordan det var å komme tilbake på jobb. Og om hvordan hun fortsatt bråvåkner fra mareritt om nettene. Totalt mistet hun 14 venner på Utøya. På bloggen sin har hun publisert minneord og lagt ut bilder av dem.
Flere medier, norske og utenlandske, har referert til bloggen. Kommentarene fra leserne strømmer fortsatt inn etter hvert nye innlegg.
– Jeg er så takknemlig. Det å lese at andre mennesker prøver å ta seg tid til å forstå, og at de er takknemlige for at jeg skriver om mine personlige tanker og følelser, er så uvirkelig godt å ha i bakhodet når ting er på det tyngste, sier Emma til God Helg
Ekstra mye varmer kommentarer fra dem som skriver de vil melde seg inn i AUF – og fra dem hun kjempet sammen med på Utøya.
– Kommentarer som «tusen takk for at du sa at jeg skulle svømme, jeg hadde ikke klart meg uten deg» får hele hjertet mitt til å hoppe fortere, og jeg kjenner sakte, men sikkert at jeg begynner å få et smil rundt munnen igjen, sier Emma.
Flere blogger
Få andre overlevende fra Utøya skriver like mye som Emma. Men flere har etter hvert begynt å blogge. Det gjør også pårørende, foreldre og venner. I tillegg kommer alle meldingene som formidles gjennom Facebook og Twitter.
– Blogging og bruk av andre sosiale nettsteder er blitt såpass utbredt at når det skjer noe, så blir dette en naturlig ting å gripe til – like naturlig som å snakke med venner. Det er slående, sier Thomas Wold, stipendiat ved Psykologisk institutt ved NTNU og forsker på sosial mediebruk.
Wold viser til forskning som har vist at ungdom har lettere for å fortelle om følelsesmessig vanskelige tema når de kan skrive om det – enten i tekstmeldinger eller på blogger. De klarer å uttrykke seg litt bedre, og beholder kontrollen – uten å miste masken.
– Fordelen ved å fortelle historien din slik er også at du selv får velge i hvilket tempo du skal fortelle i, sier Wold.
Med en blogg er du også ditt eget filter, ingen journalist sorterer tankene dine.
– En avisartikkel får i de fleste tilfellene flere lesere. Men så er det heller ikke antall lesere som er viktig for bloggere, heller de personlige relasjonene de får til leserne – lesere som de nødvendigvis ikke kjenner, sier Wold.
Emma Martinovic trengte et personlig sted å skrive, et sted å sette ord på følelsene. Men like viktig: hun ønsket at leserne kunne stille spørsmål direkte til henne.
– Jeg vet at det er mange som har mange spørsmål, og derfor ønsker jeg å svare dem for å få dem til å forstå mer rundt meg, sier Emma.
Og leserne har spurt. Om hun har møtt igjen gutten på 11 år, han hun svømte sammen med under flukten, han som hadde sett faren sin bli drept. De spør om hun skal tilbake til Utøya. Om hvilke problemer hun har fått i etterkant. Og om hva hun tenker om gjerningsmannen, Anders Behring Breivik. Ønsker hun dødsstraff, spør en.
Svarene hennes på nærmere hundre spørsmål er publisert på bloggen.
Holder noe igjen
Emma Martinovic er overrasket over hvor åpen hun er.
– Jeg skriver ekstremt åpent i forhold til det jeg selv trodde at jeg ville klare. Alle bildene i hodet mitt er ikke alltid så veldig ok å beskrive. Jeg har ekstremt vonde og blodfulle tanker, for å si det mildt.
Men hun skriver ikke alt.
– Enten er det noen følelser som er så store at jeg ikke ønsker å vise meg så sårbar, eller så er det noen meninger som jeg holder for meg selv, sier hun.
Hele familien hennes i Vennesla følger bloggen.
– De synes det er positivt, men samtidig veldig tungt å lese. Jeg er ikke så flink til å uttrykke mine følelser til dem, så de synes det er bra at jeg har funnet en personlig måte å uttrykke meg på, sier hun.
De siste ukene har Emma gått til psykolog. Også han har rost henne for bloggingen, men har advart om at det kan komme negative kommentarer. Og det har hendt, om enn i liten grad. Hun har fått kommentarer fra noen som har mistet sine nærmeste. De sier at de skulle ønske andre hadde overlevd i stedet for henne. Noen har også sagt at de er lei av å høre om Utøya.
– Jeg tar meg ikke nær av sånt, sier Emma.
Hjelper å skrive
Å be personer som går i terapi om å skrive dagbok, har lenge vært en vanlig praksis. Det forteller Birgit Lie, overlege ved Sørlandet sykehus.
– Ofte kan man få skrevet ut alle de tingene man har inni seg. Å sette ord og begreper på følelsene kan virke bra. Det hjelper å skrive, sier Lie, som også er spesialrådgiver ved RVTS Sør – Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Tidligere har hun uttalt til Fædrelandsvennen at Utøya-ofrene kan få krigslignende traumer.
– Hva tenker du om å være svært åpen om sorgen og tankene sine i en blogg som alle kan lese?
– Sorg og bearbeidelse av vonde hendelser er en individuell prosess. Noen vil ønske å dele det de skriver. Flere av dem som var på Utøya har vært veldig åpne om sine opplevelser og sin sorg. De har fått mye støtte, og støtten har gitt dem ny styrke, sier Lie.
Hun legger til:
– I forhold til syn på og opplevelse av blogg må vi huske at unge mennesker bruker de sosiale medier mer aktivt og annerledes enn mange andre.
Birgit Lie mener også bloggingen til Emma Martinovic kan være styrkende for henne.
– Jeg ser at hun har fått massiv oppbacking, ros og medfølelse. Dette må virke styrkende for henne i den helingsprosessen hun er oppe i. Det er en blanding av sorg og krisereaksjon som vil gå i faser. Det kan derfor være at det som er godt nå ikke er så godt på sikt, sier Lie.
Samler på alt
Emma Martinovic sier hun nettopp ønsker å bruke bloggen som en dagbok.
– Jeg liker tanken å kunne bla tilbake og lese hvordan jeg selv skrev og hva jeg følte, og kunne se hvordan følelsene mine og tankene mine endrer seg.
– Hvor lenge vil du holde på med å blogge?
– Kanskje jeg fortsetter helt til neste år når jeg skal på Utøya igjen, eller kanskje jeg slutter i morgen? Jeg vet ikke, men jeg skal fortsette helt til jeg selv føler at nå er det nok, sier Emma.
Den dagen hun bestemmer seg for å slutte, skal hun skrive ut alle innleggene, og stifte dem sammen som en bok. Så skal hun skrive ut kommentarene og legge dem sammen med alle de andre brevene hun får i posten, sammen med Facebook-meldinger og mail.
– Tro meg, jeg samler på alt.
– Og tilbake til Utøya, det vil du altså?
– Jeg skal selvfølgelig tilbake til Utøya, min lille diamant. Hvorfor spør du? Sier Emma, og legger til:
– Jeg vil tilbake av mange grunner. Jeg ønsker ikke at Utøya skal bli husket med alle de forferdelige bildene, og fordi jeg ønsker at Utøya skal fortsette å vokse. Jeg skal tilbake til Utøya for å hedre alle de som døde der, fordi jeg vet at de sitter i paradis og ønsker at vi skal tilbake for å bevise at ingenting kan få oss til å bli tause. Vi skal drive den politikken vi elsker på den øya vi elsker.
Følg Emmas blogg på: utoyahelvette.blogg.no