– Forferdelig. Horrible.
Waleed Ahmed prøver å beskrive sine drøye ni år i amerikanske fengsel med ett ord.
– Det er jo det. Du er borte fra familie, du er borte fra landet du har vokst opp i og der du snakker språket.
Perioden etter dommen i 2014 var spesielt tung. En løslatelsesdato i 2022 eller 2023 virket utrolig fjernt, og han sier han var så deprimert at han vurderte å ta sitt eget liv.
– Man tenker at livet er ferdig. For jeg hadde allerede vært der i to år, og var allerede sliten og lei.
Han anket dommen, uten hell. Han ba om soningsoverføring til Norge, men fikk avslag. Likevel: Prosessene ble små håp å klamre seg til.
Sakte forsvant depresjonen. Ahmed ble en langt mer optimistisk fange, som navigerte seg gjennom sin nye hverdag på en måte fengselsbetjenter «ikke har sett før». Og som brukte dyrebar tid på en innsmuglet telefon til å promotere en podkast og dokumentarfilm om hans egen vanvittige svindel-historie.
En historie som startet på McDonalds i 2009. Eller?
Tilbake til stedet der alt startet(?)
For slik var den første versjonen:
Ved et bord på bord på Ski storsenter, 20 minutter utenfor Oslo, satt Waleed Ahmed og en kompis en dag i 2009. De to tenåringene rablet ned en idé på en serviett: Et Iphone-deksel som kunne lade telefonen med solceller.
Det var i hvert fall den historien Ahmed selv fortalte.
Senere skulle hans historie – om suksessen og millionene og svindelen og fengselsdommen i USA – bli fortalt i utallige avisartikler, et innslag på CNN, en radiodokumentar på NRK. I fjor kom dokumentarfilmen og en åtte episoder lang podkast.
I 2015 skrev jeg om Ahmeds svindlerhistorie i A-magasinet. Etterpå holdt vi kontakten. Gjennom fengselets knotete meldingssystem skrev han meldinger, ofte optimistiske. En bokavtale var signert! Dokumentarfilmen var på vei!
I 2018 skrev han: «Kanskje blir det en Hollywood Film senere, men det for bli en hemmelighet :) Uansett, jeg har under 4 aar til foer jeg kommer hjem til Norge.»
Da podkasten kom i fjor høst, bare få måneder før løslatelsen, promoterte Ahmed den på Instagram og sendte meg melding på Messenger. Han lovte at A-magasinet skulle få det første intervjuet når han kom tilbake til Norge.
Så ble det stille. Og man kan knapt sutre når Norges mest kjente svindler bryter en avtale.
Men i april kom en tekstmelding fra et norsk nummer.
Han var tilbake, skrev han.
«La oss møtes torsdag 1330 i Ski? Coffee on you? Haha :)»
Om det ikke stemmer at Waleed Ahmed rablet ned en genial idé på McDonalds i Ski i 2007, så er i hvert fall dette sikkert: 15 år senere, en torsdag i april klokken 13:40, kommer han tuslende gjennom inngangen til den samme restauranten.
På restaurant med skjult kamera
Han er blitt kraftigere, eldre, har skjegg nå. Smiler mens han rekker frem hånden. Før intervjuet går Ahmed for å bestille drikke.
– Waleed?!
Mannen i McDonalds-kassen reagerer med én gang. Det er Kjetil fra Ahmeds parallellklasse på ungdomsskolen i Ytre Enebakk. 30-åringene ser på hverandre, to menn som knapt kunne valgt mer ulike veier i livet.
Den ene gikk videregående skole i Vestby, tok høyere utdanning i et par år, fortsatte i ulike selgerjobber, og nå jobber han her.
Den andre har hatt noen litt mer begivenhetsrike år siden ungdomsskolen:
Waleed Ahmed ble en suksesshistorie allerede som 18-åring. Våren 2010 kastet norske medier seg over gründeren og hans store idé: Et Iphone-deksel som ladet telefonen med solceller.
Blandingen av grønn idé, flerkulturell bakgrunn og smittsomt pågangsmot, gjorde det lett å heie på Ahmed og selskapet Grønt Norge.
Han møtte, blant mange andre prominente personer, daværende næringsminister Trond Giske.
Ahmed likte å omgi seg med luksusmerker, som den svarte Porsche Panamera-bilen han importerte. Men våren 2012 kom avsløringene: Solcelle-dekselet fungerte knapt og hadde overhodet ikke blitt solgt i tusenvis av eksemplarer.
Men Ahmed lurte også mange flere. Blant andre den amerikanske investoren Todd Weinberg.
Ved hjelp av løgn og forfalskninger overbeviste Ahmed investoren om at han satt på rettighetene til Justin Biebers skandinaviske konserter. Som Weinberg så betalte 20-åringen en million dollar for.
I september 2012 ble Ahmed pågrepet av FBI. Halvannet år senere ble han dømt til 11 år i amerikanske fengsler. Der han har sittet frem til nå.
– Jeg har fått med meg noe av det du har gjort, sier Kjetil muntert bak kassen, men nøyer seg med det.
Ahmed bestiller en cola. Vi setter oss i en bås, ikke helt ulik den han satt i for ti år siden i en San Francisco-restaurant. Overfor ham satt Justin Bieber-investor Todd Weinberg, med skjult kamera og mikrofon fra FBI.
Også dagens samtale tas opp. Det er ingen overdrivelse å si at det har gått litt tid mellom de to opptakene. Spør du Ahmed, kommer fasiten på rams: Han har sittet i fengsel i 9 år, 4 måneder og 11 dager.
17. mars landet han i Norge.
For første gang på ni år kan han selv velge når han skal stå opp, hvilken mat han skal spise, hvem han vil omgås. Hva han vil gjøre med dagene sine. Med livet sitt.
Og i dag altså: Det første intervjuet etter hjemkomsten.
– Hvor mye tid har du?
– Jeg har tid.
Fengselsliv og innsmuglede telefoner
Etter den første tunge perioden i fengsel, ble Ahmed stadig mer vant til den nye hverdagen.
– Da soningsoverføringen ble avslått, var jeg used to fengselsmiljøet, sier Ahmed, som ofte slår om til engelsk eller famler etter de norske ordene.
– Det var det som skjedde med meg. Jeg ble vant til that life.
Og det livet var, ikke overraskende, ikke veldig spennende: Stå opp til samme tid, i den samme cellen, med den samme romkameraten hver dag – hverdag, helg og høytid.
Tiden gikk raskere da han jobbet, på kjøkkenet, i vaskeriet, som renholder. Han leste Wall Street Journal. Han har ikke tålmodigheten til bøker, men kom seg gjennom Steve Jobs-biografien og et par bøker om sosiale medier. Selv lurte han seg til å bruke sosiale medier på innsmuglede telefoner han leide for tre dollar timen.
Han måtte forholde seg til gjengene i fengselet, finne ut hvilken han kunne holde seg inne med, hvem som burde unngås.
Noe han klarte på utmerket vis, ifølge fire fengselsbetjenter som intervjues i «Stol på meg». De så hvordan Ahmed fant tonen med folk «veldig, veldig fort» og navigerte seg elegant gjennom hierarki og gjenger uten å tråkke på tær. Han oppfordret en betjent til å utforske verden. En annen ble oppmuntret til å prøve seg som modell.
Selv har Ahmed brukt mye tid på trening i fengselet. Skuldrene er kraftigere enn de var på den blide spirrevippen som prydet norske aviser for ti år siden.
Det er også magen.
– Jeg hadde helt flat mage! Men så kom korona, og vi ble satt i lockdown, vi kunne ikke gå ut, og da fikk jeg en liten ølmage.
Han flirer litt, og klapper seg på T-skjorta, der det står «New York». Hverken i den byen eller resten av USA har han lov til å sette sine føtter igjen.
– USA er et fint land. Det var min feil. I fucked up.
Vil bli glemt og fortelle historien
Waleed Ahmed drømmer fortsatt om at hans historie skal bli Hollywood-film. Og helt umulig er det kanskje ikke. For svindlere er i vinden.
Mennesker som lurer til seg status og penger har alltid fascinert, fra Gatsby til «Catch Me if You Can», men nå fortelles uvanlig mange ekte svindelhistorier i TV-serier og podkaster. Det kan være klassiske lyve-om-egen-rikdom-historier som «Inventing Anna» på Netflix, eller mer teknologisk anlagte bløffmakerne som gründeren Elisabeth Holmes og Tinder-svindleren Simon Leviev.
Eller, ja, Waleed Ahmed.
Selv har han sett en time av «Stol på meg», fjorårets kritikerroste dokumentarfilm om ham selv, som han syntes var helt ok. Han forstår at historien fenger, men gjentar gang på gang hvordan han nå bare ønsker å advare unge mot å bli som ham: En outsider på skolen, med få venner, som gikk drastisk til verks for «å bare komme meg ut og vise at jeg er verdt noe».
– Jeg ønsker ingen renvasking. Det jeg gjorde var feil og alvorlig. Jeg ønsker bare å fortelle historien og få andre folk der ute til å lære av historien min.
Etter å ha lest at podkast var the new big thing, kontaktet han produksjonsselskapet Fremantle og foreslo at de gjorde hans historie til en podkast. Samtidig, sier han:
– Jeg ønsker å bli glemt.
Som kan virke rart, med tanke på podkasten og dokumentarfilmen, begge deler promotert av Ahmed på en ulovlig telefon i fengselet. Han har også en bok på gang, og nå gjør han dette intervjuet.
– Dette er jo ikke oppskriften på å bli glemt?
– Nei, det er ikke det. Men dokumentaren ville blitt laget uansett.
– Men podkasten var det jo du som tok initiativ til?
– Ja, det var det.
På den ene siden er det vanskelig å vite hva man skal tro på i et intervju med en person som er mest kjent for hvor mye han har bløffet og løyet. På den andre siden: Om det er én person som er smertelig klar over dette, som vet altfor godt at én løgn fra Waleed Ahmed vil så tvil om han har lært noe som helst på ni år, så er det Waleed Ahmed.
Googler du navnet hans nå, er det første som dukker oppe en annonse for foredragsholderen Waleed Ahmed, «klar for det norske foredragsmarkedet fra våren 2022».
Foreløpig er ingen foredrag booket.
– Er det meg?
Den offisielle løslatelsen fant sted 4. februar. Men ettersom han også er utvist og måtte følges helt til flyet, ble veien hjem knotete, via flere stater og mange dager i ulike celler. Han besøkte Miami for første og siste gang.
Ett høydepunkt fra hjemturen står særlig klart for ham.
På den innsmuglede telefonen hadde han valgt ut noen klær på Amazon og fått familien til å bestille for ham. Nå hentet han de frem, kledde av seg den ensfargede fengselsdressen og tok på seg svarte jeans og blå genser.
For første gang på ni år sto han i egne klær.
– Jeg så meg selv i speilet og tenkte bare: Er det meg?
Små glimt av frihet fulgte ham på den lange hjemturen:
Den første kaffen og smulteringen på flyplassens Dunkin’ Donuts. Følelsen da han av gammel vane samlet hendene bak ryggen, men fikk beskjed om at han var ferdig med håndjern nå.
Og synet som møtte ham da han kom først ut i ankomsthallen på Gardermoen, den eneste passasjeren på SAS-flyet helt uten bagasje, og fikk se familien som ventet på ham. Den lange klemmen fra moren.
– Så hva er planen din fremover nå?
– Slappe av. Slappe av og bare nyte.
– Hva nyter du mest?
– Maten. Bare komme tilbake og leve normalt. Men jeg har fortsatt problemer. Jeg blir sliten fort.
Han merket det da de nylig hadde besøk av tanter, onkler, fettere og kusiner hos foreldrene hjemme i Enebakk, der han nå bor. Han har også fått fire nye nevøer og nieser han skal bli kjent med.
Et ti år stort hull skal tettes. Som han sier:
– Hjernen min er jo i 2012.
Praktisk med ansiktsmaske
Mye annet er nytt på ti år. «Den nye Mark Zuckerberg», som Ahmed ble kalt i sin storhetstid, er ikke nødvendigvis en merkelapp man ønsker seg. Alle rundt ham har Instagram og en app som heter Snapchat, der meldingene forsvinner. Og hvor ble det av NSB og Statoil? Den gamle Rema-en hjemme i Enebakk?
Ikke minst føles hans forrige telefon gammel, en Iphone 5. På McDonalds-bordet ligger en Iphone 13, en velkommen-hjem-gave fra broren.
Den har sort deksel. Ingen solceller.
Ahmed vet han vil bli minnet på fortiden sin. Men håper folk er enige i at han har fått sin straff.
– Jeg har angret på det. Men jeg må også fortsette å leve. Jeg har sonet ferdig. Og jeg tror andre vil være enige i at når du har sonet, så har du betalt for det du gjorde. Og jeg har betalt med 9 år og 4 måneder og 11 dager. Det er ganske mye.
Det har vært beleilig å kunne bruke maske uten å vekke oppsikt den første tiden her hjemme, holde litt på anonymiteten og dempe overgangen til en hverdag der han må regne med å bli gjenkjent. Det kan skje på gaten eller på McDonalds.
Eller som det gjorde her om dagen, da lillebroren tok ham med på treningssenter i Enebakk. En fyr kom bort og utbrøt at han aldri hadde ventet å se ham her, tilbake, snakket om dokumentaren og ba ham fortelle om alt som hadde skjedd.
Ahmed kjente ikke igjen fyren, men smilte, trakk pusten dypt. Vet at dette er noe han må vende seg til.
Vil leve A4-livet
Fremover skal han bo hjemme. Jobb blir vanskelig å få med det første, tror han. Pengestøtten fra NAV kommer først etter hvert.
– Jeg vet at mange ser på meg som et forferdelig monster. Men jeg har sonet fengelsstraffen min. Og jeg fortjener en ny sjanse.
Han kikker i bordet, virker sliten. Slurper i den tomme isbit-colaen.
– Da jeg hadde alle de kontaktene i 2012, så var jeg veldig høy på pæra. Og når du blir plassert i en setting som fengselet, så tenker man okay, vet du hva, alle de kontaktene, de var ingenting. Du er ingenting.
Historien hans er ikke noe å skryte av, understreker han igjen.
– Det eneste jeg kan gjøre, er å lære andre av mine feil. Og det har ni år lært meg, at du må være ydmyk og ha føttene plantet på jorden.
Han tar på seg jakka, sier isbitene har gjort ham kald.
20-årene er perioden der mange finner seg selv. De finner et sted de vil bo, et yrke de trives med, en person de vil leve med. Ingen av delene finner man i et amerikansk fengsel.
Mens Ahmed satt inne, fikk ekspartneren i Grønt Norge barn, samboer og elektrikerjobb. Er det dit Ahmed vil? Hvor lett er det å ligge lavt når man har fløyet så høyt?
– Jeg har lyst til å leve et normalt liv. Men det tror jeg ikke vil skje, sier han.
Fortsatt frister det med gründer-liv og entreprenørskap.
– Jeg vil veldig gjerne prøve å få til noe, men på en riktig måte, en ærlig måte. Så klart ønsker jeg meg barn, jeg ønsker meg kone, alt dette. Men akkurat nå har jeg ingenting.