De vennene som er mest fornøyd med sommerværet, er de som har pusset opp. Jeg slipper sånt, for i den grad det trengs i leiligheten vår, er det håndverkermannen min som tar seg av det. Ikke først og fremst av kjærlighet til meg, men fordi han én gang I en fjern fortid opplevde at jeg tok grep, og malte vinduskarmer med vannbasert maling — eller var det oljebasert? Poenget var I hvert fall at det var feil, og at det ikke må skje igjen.

vignett sunniva gylver.jpg

— Jeg tror på folkekirken, forankret i en korsfestet og oppstanden Jesus Kristus og i menneskers hverdagsmangfold, som bestreber seg på å være både tydelig, trygg og åpen.

Men jeg maler jeg også. De fleste av oss gjør det. Uansett hvor lite praktiske eller kreative vi er. Det ser ut til å være dypt menneskelig både å skjønnmale og å svartmale. Vi skjønnmaler og svartmaler hele tiden. Skjønnmaler det vi liker, det vi ønsker, det vi gjerne vil tro at er sånn. Skjønnmaler våre egne feilsteg, egen innsats, våre drømmer, de andres liv, idolene våre, Norges innsats i verden og i klimakampen. Og svartmaler det vi elsker å hate, det vi trenger unnskyldninger for å slippe å gjøre eller forholde oss til, de vi definerer ut. Svartmaler naboen eller svigermor, egne prestasjoner, sjefen, politikere, muslimer, FrP-velgere, Helse-Norge.

Det kan være underholdende med svartmaling og skjønnmaling. Og det er vanskelig å helt la være. Men det går an å bevisstgjøre oss selv og hverandre på at det er dét vi gjør. At vi stadig velger eksempler, problemstillinger, forskning, bibelvers eller perspektiver, som stiller oss selv, et parti, noen meningsmotstandere, kirken, verden eller naboen i ett av flere mulige lys. Den bevisstheten er enklest å oppnå gjennom å tvangsmingle med folk som skjønn- og svartmaler på andre måter enn oss selv. Bryne oss på andres overbevisninger og dermed øve oss i å se ting fra ulike sider.

Det er noe av det jeg elsker ved Den norske kirke. Jeg tror på folkekirken, forankret i en korsfestet og oppstanden Jesus Kristus og i menneskers hverdagsmangfold, som bestreber seg på å være både tydelig, trygg og åpen. En folkekirke som er til stede og tilgjengelig over hele landet, med et bredt spenn hva gjelder teologisk profil, aktivitetsnivå og fellesskapstyper. Det krever mye, ikke minst intern dialog. På mange måter vanskeligere enn den eksterne.

Når jeg snakker med muslimske, jødiske, alternativåndelige eller ikke-religiøse venner, vet jeg jo at det er atskillige spørsmål vi ikke kommer til å bli enige om. Målet blir å lære og forstå mer av både meg selv og den andre, og bygge gode relasjoner. Men når andre kristne flagger og praktiserer en form for kristentro som går helt på tvers av min egen overbevisning, er det mye mer krevende. Og selvfølgelig enda mye vanskeligere for den som opplever at egen identitet og eget kjærlighetsliv er i fokus for debatten.

I disse valgtider blir det satt på spissen. Kommunevalg og kirkevalg er rett rundt hjørnet. Svartmalingen og skjønnmalingen er i gang for fullt begge steder. Jeg vet ennå ikke helt hvordan jeg skal kirkestemme, selv om jeg har et avklart liberalt standpunkt i spørsmålet om vigsel av homofile. Jeg skal i hvert fall stemme på noen som gir svart- og skjønnmalingen dårlige kår, uten å bli utydelige.

  • Jeg vet ennå ikke helt hvordan jeg skal kirkestemme, selv om jeg har et avklart liberalt standpunkt i spørsmålet om vigsel av homofile.