– Mens jeg lå på sykehuset, fikk jeg hatmeldinger midt på natten, smiler Arvid Sjødin.
– «Hvordan i helvete kan du slippe den barnemorderen ut.»
De første i Norge som fikk høre nyheten, var pasientene på gastromedisinsk sengepost ved Stavanger universitetssjukehus.
Onsdag i forrige uke fikk Sjødin meldingen direkte fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Som Viggo Kristiansens advokat var han én av en håndfull personer i landet som ble orientert om beslutningen før riksmediene. Kommisjonen hadde vedtatt med tre mot to stemmer at Baneheia-saken skulle gjenopptas.
– Akkurat da var smertene mine borte også, sier Sjødin.
Advokaten så ingen grunn til å holde nyheten for seg selv. Blant medpasientene hans på sengeposten var jubelen stor, forteller han.
– Det var et øyeblikk jeg har ventet lenge på. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle ligge i en sykehusseng da det kom.
Ble overbevist
Langt fra alle har delt sengepostens begeistring for advokatens engasjement i Baneheia-saken. Sjødin og hans tidligere kollega, Sigurd Klomsæt, har begjært saken gjenopptatt flere ganger i årenes løp. Da Sjødin til sist nådde frem, var det på syvende forsøk. Underveis er han blitt beskyldt for å være kverulant, fare med konspirasjonsteorier og rippe opp i gamle sår.
– Jeg forstår at det er vondt for de etterlatte at saken kommer opp igjen. Men når jeg går inn i en sak og ser feil, så prøver jeg å rette dem opp, sier Sjødin.
Det synes ikke på ham at han nettopp har ligget en uke på sykehus. Han tar imot på et kontor med to stoler, én foran og én bak skrivebordet. En tredje stol ville ha gjort gulvet ufremkommelig.
– Hvordan kom du frem til at det er gjort feil i Baneheia-saken?
– Jeg satt hjemme i tre døgn og leste gjennom alle sakspapirene. 10.215 sider. Da jeg reiste meg igjen, var jeg overbevist om at her var det begått et justismord.
19. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) meldt savnet etter en badetur i Baneheia i Kristiansand. To døgn senere fant letemannskapene jentene skjult under noen grener. Begge var voldtatt og knivdrept.
Med unntak for hendelsene 22. juli 2011 er det kanskje ingen forbrytelse i nyere tid som har rystet Norge så sterkt som Baneheia-drapene. Det gikk et lettelsens sukk over landet da to unge menn ble pågrepet og siktet i september 2000. Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) ble begge dømt for ugjerningene.
Viggo Kristiansen har i alle år hevdet at han er uskyldig. Siden 2008 har han hatt støtte fra Arvid Sjødin, som sier han har jobbet med saken uten vederlag.
– Hvorfor har du valgt å gå i krigen for akkurat Viggo Kristiansen?
– Fordi han risikerer å sitte fengslet uriktig i 30 år. Og fordi det ikke er så mange andre som bryr seg. Advokater flest har ikke empati, de tenker bare på penger.
Romanfiguren
«Han er som snytt ut av en kriminalroman», sa advokat Brynjar Meling i telefonen. Meling har vært Sjødins kompanjong i 21 år og kjenner ham bedre enn de fleste. Han opererer fra firmaets oslokontor, Sjødin fra stavangerkontoret i St. Olavs gate 13.
«En forhenværende storrøyker med slitte dresser som tilbringer nettene på et knøttlite kontor med utsikt til søppelkasser, omgitt av tårnhøye papirbunker, der han slåss utrettelig mot et ignorant politi og rettsvesen.» Omtrent slik lød Melings hengivne beskrivelse av kollegaen. Men han la heller ikke skjul på at Sjødin har en side som det kan kreve noe tid å venne seg til.
«Han er som besatt», advarte han.
En hvilken som helst setning som Sjødin begynner på, vil ifølge kollegaen alltid ende ett av to steder: Baneheia-saken eller Birgitte-saken. Og ender den et tredje sted, så er det i en sammenligning mellom de to.
– He, he. Så gale er det vel ikkje, sier Sjødin.
Foran ham på skrivebordet lyser mobilskjermen opp. Advokaten lar den lyse.
– Den største feilen ved norsk politi og rettsvesen er etter min mening at man aldri greier å luke bort forutinntattheten. Det vil si at man tidlig i en etterforskning plukker ut en hendelse som man vet man kan bevise, og i alle nye opplysninger som kommer inn, vil man siden lete etter noe som forsterker den oppfatningen man allerede har.
– Engasjementet ditt kan kanskje påføre omgivelsene en viss slitasje?
– Ja da. Det er riktig, det. Men når folk bevisst unnlater å se ting som jeg mener ligger helt oppe i dagen, når det nettopp er jobben deres å undersøke disse tingene, da begynner jeg å stille spørsmål, sier Sjødin.
– Tenk på Birgitte-saken, for eksempel.
Advokaten har nådd frem til et tema som han ikke skal slippe på en stund.
To kasser øl
Folk som har kjent Sjødin lenge, mener rettferdighetssansen er et grunntrekk i personligheten hans. Selv sier han det er noe han har med seg fra barndomshjemmet.
Han vokste opp i Vikedal i Ryfylke med tre søsken. Foreldrene drev gård. Det svenskklingende etternavnet fikk han etter farfaren, en steinhugger som hadde innvandret fra Östersund.
At han skulle ende opp som advokat, var på ingen måte opplagt. 26 år gammel hadde han kjørt drosje i Stavanger i et halvt tiår og skulle snart få eget løyve. Så kom den skjebnesvangre kvelden i 1979 da han satte seg ned og drakk med en kamerat.
– Vi hadde kjøpt hver vår kasse pils og skulle bestemme hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Kameraten min var student, og før klokken var to på natten hadde han overtalt meg til å bli det også. Dagen etter gikk jeg og leverte bilnøklene til drosjeeieren. To dager etter dro jeg til Bergen for å studere jus.
Han jobbet i ett år som jurist i stavangerpolitiet før han etablerte seg som forsvarsadvokat. Vanen med å jobbe gratis for klienter i pengeknipe var noe han la seg til tidlig.
– Jeg mener det er så mange feil ved norsk lov og rett at det er helt nifst. Og når noen som rammes av disse feilene, kommer til meg, er det min plikt å hjelpe dem.
Hvem som er rammet av feil, er selvsagt et diskusjonsspørsmål. «Det foreligger en rekke bevis og omstendigheter som kan tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig», skriver Gjenopptakelseskommisjonen i sin uttalelse.
Sjødin er hoppende uenig.
– Det finnes ingen beviser som knytter Viggo til Baneheia-drapene. Ingen. Han har ikke vært på åstedet.
– Er det ikke strengt tatt bare to personer, Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, som kan vite det helt sikkert?
– Og jeg vet det sikkert.
– Du er den tredje som vet?
– Ja. Helt sikkert. Viggo er uskyldig.
– Er det ingen tvil i din sjel?
– Ingen tvil overhodet.
Onsdag i forrige uke kom altså svaret som Sjødin har ventet på i 13 år.
Men først kom smertene.
Hasteinnlagt
– Tenk deg at du har fått pumpet 50 liter luft inn i magen din. Og du kan ikke få den ut, hverken fremme eller bak. Sånn føltes det.
Sjødin var hjemme da smertene hugg til. Han ante ikke hva de kunne komme av, men bestemte seg for å se situasjonen litt an. En stund virket det også som at den verste pinen ga seg. Da den vendte tilbake et par døgn senere, var det med en tyngde som fikk selv en garvet advokat til å famle etter Lommelegen.
– Der sto det: Har du de og de smertene, så må du oppsøke lege. Og det gjorde jeg.
Han ble hasteinnlagt samme kveld. Diagnose: «Galleblærebetennelse med stein», en tilstand som er kjent for å kunne være smertefull.
På gastromedisinsk sengepost ble den nye pasienten hilst velkommen med løftede hender fra sengene. Ingen var i tvil om hvem han var, og hva slags beskjed han gikk og ventet på.
– Da en annen pasient ble trillet inn på kvelden, spurte han meg fra sengen: «Neimen Arvid, har du tid til å være her?»
Advokatens drøm
Tid kunne Sjødin hatt nok av om alt hadde gått som planlagt. Allerede i 1999 begynte han å ymte om at han snart ville pensjonere seg. I 2001 erklærte han i et intervju med Rogalands Avis at han var i ferd med å avvikle advokatpraksisen. «Jeg ser frem til å slutte. Det skal bli godt å få mer tid sammen med min sønn.»
Han drømte også om lange, late ferieturer til Thailand, der kona hans er fra.
Andreas Sjødin, sønnen fra første ekteskap, er nå blitt 28. At han ser mer til faren sin i dag enn for 20 år siden, skyldes først og fremst at han jobber som fullmektig i advokatfirmaet hans. Sjødin selv sitter fortsatt på kontoret sitt til langt på natt, jobber fortsatt gratis for ubemidlede klienter og overlater fortsatt alt som heter husarbeid til kona Sasiporn.
Det eneste som er endret, ser det ut til, er at han ikke røyker 40 sigaretter i døgnet lenger. En dag i 2011 kastet han en full tjuepakning i søpla og sluttet tvert. Jo, og så sender han ikke lenger iltre fakser til politi og påtalemyndighet klokken tre om natten. Han har gått over til e-post.
– Jeg burde kanskje ha pensjonert meg den gangen i 2001, erkjenner han.
– Hva kom i veien?
– Birgitte-saken.
24 års kamp
6. mai I 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs funnet voldtatt og drept i et skogholt på Karmøy. Fetteren hennes ble dømt til 14 års fengsel for drapet i 1997, men frikjent året etter. En sivil dom ble likevel stående. Fetteren var fremdeles dømt til å betale erstatning til offerets etterlatte.
Siden har Sjødin kjempet for å få Birgitte Tengs’ fetter renvasket. Han har blant annet hevdet at dommen er et brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
– Der står det svart på hvitt i artikkel 17 at man har ikke lov til å ødelegge en borgers ære eller omdømme. Jeg har slåss med det norske rettssystemet om denne saken i 24 år. Den skal opp igjen i Høyesterett nå snart.
– Hva driver deg?
– Den eden som jeg avla da jeg tok juridisk embetseksamen i 1985. Juristeden. Den sier at som advokat skal du bekjempe urett med rett. Den eden har jeg forholdt meg til fra dag én. Men de siste årene er jeg blitt flinkere til å være hjemme. Nå som vi har internett, kan jeg jo jobbe hjemme også.
– Hvis du da ikke sitter med nesen i Flightradar?
– Det er ikke hele tiden, og det er ikke hver dag. Men ja, jeg har en lidenskap for fly.
Flightradar, for alle som ikke deler akkurat den lidenskapen, er en app som gjør det mulig å følge fly over hele kloden i sanntid. På et interaktivt kart kan man avlese flyenes type, posisjon, høyde kurs, hastighet og så videre.
– For eksempel kan jeg sitte og studere John F. Kennedy-flyplassen i New York. Da kan jeg se på alle flyene som lander og tar av, hvor de kommer fra, og hvor de skal. Eller jeg kan stå i stuevinduet mitt og se at der oppe er et fly fra et tyrkisk flyselskap, det er på vei sydover.
Taushet. Utenfor er vinterhimmelen grå, med bare en enkelt, munnbindblå rift omtrent over Byparken.
– Det er en flukt. Jeg innrømmer det.
Det lange farvel
Folk rundt ham tror ikke et øyeblikk på ham når han sier det. Likevel står Sjødin på sitt: Før han fyller 70 år, skal han ha hengt av seg den svarte kappen for godt.
– Denne gangen er det alvor. Jeg er i ferd med å lande. Jeg må bare gå i Høyesterett først og lære dem hva internasjonale konvensjoner er for noe. Hvis de avviser kravet til Birgittes fetter på ny, havner vi i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Jeg har også en klage liggende inne hos FNs menneskerettskomité. Men at jeg kommer til å pensjonere meg nå snart, det er jeg helt sikker på.
– Like sikker som du har vært i Baneheia-saken og Birgitte-saken?
– Ja. Jeg tror ikke man som advokat bør jobbe etter fylte 70, i hvert fall ikke med så tunge saker. Rett og slett fordi man ødelegger kvaliteten på sin egen alderdom. Man sliter seg ut.
Sjødins plan for pensjonisttilværelsen har ikke endret seg stort siden han først klekket den ut for 20 år siden.
– Jeg skal reise, leve livet. Jeg har en aktiv kone som tauer meg med på turer, hun har reddet meg på så mange måter. Vi har tilgang på en leilighet i Bangkok. Der må jeg si jeg trives. Bare det å kunne sitte på en fortausrestaurant og se på folkene som går forbi. Og så skal jeg skrive bøker om alt jeg mener er feil med det norske rettssystemet.
– Og hvis det dukker opp en ny sak der du mener at noen er uskyldig dømt?
– Jeg kommer ikke til å gå inn i den. Nå er det ikke min tur lenger. Jeg føler at jeg har gjort mitt.
Sjødin hevder at Birgitte-saken alene har kostet ham 14–15 millioner kroner i tapte inntekter. Hva Baneheia har kostet ham, vet han ikke.
– Var det verdt det?
– Ja. Det vil jeg påstå. Det jeg har gjort i disse to sakene, er ekstremt viktig for familiene det gjelder. De ville ha gått til grunne ellers. Det er derfor jeg gjør det jeg gjør.
Telefonen blinker på skrivebordet. Sjødin ser ikke på den.
– Når jeg inntar et standpunkt i en sak, så er det begrunnet. Og da er det ingenting som får rokke ved det standpunktet. Da er det uflyttelig.
– Hører du en alarmklokke som kimer et sted når du sier at standpunktene dine er uflyttelige?
– Nei, for jeg vet at jeg har rett. Men hvis det skulle vise seg at jeg tar feil, så ville jeg selvfølgelig snu. Da ville jeg skifte mening.
– Kan du huske at det har skjedd noen gang, at du har skiftet mening?
Advokat Arvid Sjødin plukker opp mobilen. 14 ubesvarte anrop.
– Nei. Jeg kan ikke huske at det har skjedd.