— Er den ikke flott?Hun peker mot en gammel kinoplakat av Charlie Chaplin. Den tar stor plass på kontoret. Og det er mer. Chaplin-bilder på veggene og Chaplin-figurer i vinduskarmene. Chaplin overalt.
— Jeg synes han er genial. Hverdagens Shakespeare. Han var veldig poetisk, og nølte ikke med å ta de svakes parti. Hans omsorg for de små gjorde humoren stor, sier hun.
Hefte passer godt i hverdagen selv også. Fordi hun skriver, synger og tolker låter gjennom hele følelsesregisteret. Og hun har for alltid blitt knyttet til sjangeren hun elsker. Sjangeren som går i dybden. Sjangeren man må gi seg hen til — synke ned i, og bli værende i. Jazzen.Sørlandets jazzdronning, det er det hun kalles.
— Hva synes du selv om det begrepet?
— Jeg liker det. Det er klart jeg gjør det. Det er en stor kompliment.
Det er mange årstall som er viktige i Heftes liv. 1974, da hun flytter til Oslo for å studere musikk. 1978, da hun begynner å jobbe med tidligere teatersjef Alex Scherpf - som hun savner dypt, både profesjonelt og menneskelig. 1980, da hun blir mor til Simen. 1999, da hun gir ut sitt første album.
Men vi velger oss 1991. ## Nestoren
Hefte underviser på Musikkonservatoriet i Kristiansand — og trives med det. På høsten får hun en ny kollega. En av jazz-Norges nestorer, en rolig og tilbakelent pianist som har jobbet med de største norske navnene i sin sjanger. Egil Kapstad.
De går godt overens. De snakker om å jobbe sammen. Men Kapstad har ingen steder å bo. Hefte foreslår andre etasje i huset der hun leier.
En god idé for alle parter. Kapstad flytter inn på Grim.
Men dette er ikke en kjærlighetshistorie. Ikke ennå. Hefte bor sammen med sin sønn, og har ingen planer om å bli forelsket.
— Jeg skulle være alene. Jeg hadde det veldig bra alene, og jeg hadde Simen, som var det viktigste. Det kom ikke på tale å få noen inn i livet mitt som kanskje ikke ville ha noe med ham å gjøre.
Men Simen og nyinnflyttede Kapstad blir gode venner. Elleveåringen henter ham ned regelmessig for å se «Cheers», og de tre kommer nærmere hverandre.
To år etter at Kapstad flyttet inn, tar Hefte sønnen til side.«Hva ville du synes dersom Egil og jeg ble kjærester?«
«Det er greit, så lenge det ikke går ut over vennskapet vårt,» svarer en allerede oppegående sønn.
Og da er det gjort. Etter «tidenes lengste intro», som Kapstad kaller det.
Sjelebuddy
Hefte beskriver Kapstad som sin sjelevenn. Det vil si, «sjelebuddy» er ordet hun bruker.
— Du har tidligere omtalt ham som «så laid-back at det nesten ikke går fremover». Selv har du vel litt mer temperament?
— Ja… men det har roet seg. Det tar lang tid før jeg sprekker, men da er jeg til gjengjeld skummel. Da kan jeg fyke rett på. Jeg er som et lemen. Jeg kan bli voldsom, men i de fleste tilfellene blir jeg iskald. Og hvis det er snakk om venner, så ser de meg ikke igjen. Da er jeg borte.
— Da er du ikke tilgivende?
— Nei, da er det ferdig.
Hefte mener Kapstad har roet henne. Og at hun kanskje har fått litt mer liv i ham. Slik møtes de et stykke ut på midten.
— Men det viktigste er å ha noen like interesser, at man kan være kamerater midt oppi alt. Da er det bare sunt å ha noen ulikheter. Hvis man blir forelska i alt det fantastiske med en person, og så forventer et speilbilde av seg selv når hverdagen kommer - det er da det går i stykker. Det kommer ingenting ut av en lukket hånd. Men det kan komme mye fint ut av en hånd som blir åpnet, sier Hefte.
Det har kommet mye fint ut av det musikalske samspillet deres også. De har samarbeidet om en lang rekke prosjekter, og Hefte sier Kapstads personlighet bak pianoet er som den er ellers i livet. Han spiller med vemod, dybde og lekenhet.
Den samme historien
— Vi forteller den samme historien. Det er ikke slik at han komper meg. Han spiller på lag med meg, sier hun, og forteller at det var ektemannen som pushet henne til å gi ut sin første plate - i en alder av 42. Etter hvert har hun blitt markant på den norske jazzscenen, og dessuten fått et internasjonalt publikum.
— Egil har hatt troa på meg, troa på at jeg skulle få til noe. Det har vært verdifullt. Det er stor forskjell på meg nå og før jeg møtte ham.
Venner og kjente bruker ordene raus og varm når de skal beskrive Hilde Hefte. Kanskje er det ikke tilfeldig at hun bruker de samme adjektivene når hun beskriver barndomshjemmet på Lund. Det var raust, varmt - og det var fullt av musikk.
— Det var aldri noe fordømmende hjemme, alle dører sto på vidt gap. Vennene mine gikk på besøk der selv når ikke jeg var hjemme, fordi det var så koselig å være der, sier hun.
Jeg kan bli voldsom, men i de fleste tilfellene blir jeg iskald. Og hvis det er snakk om venner, så ser de meg ikke igjen. Da er jeg bort
Det er stor forskjell på meg nå og før jeg møtte ham.
— Far spilte sax og klarinett. Jeg tror drømmen hans var å drive med musikk på heltid, men den gangen var det umulig, forklarer Hefte. Og forteller at hun selv spilte klarinett så langt tilbake som hun kan huske. Senere spilte hun gitar også, en gjenglemt gitar fra farens arbeidsplass - som hun etter hvert også brukte til å beskytte seg med.- Jeg var egentlig veldig sky, og jeg kunne gjemme meg bak den gitaren. Langt hår og gitar, det var veldig bra for meg i 12-årsalderen. Jeg var en einstøing, sier hun.
Og det er hun fortsatt. Av og til.
— Jeg er flink sosialt, men jeg er også en «loner». Det er det rare. Jeg er veldig flink sosialt når jeg først er med, og jeg har det veldig stas. Men hvis jeg kan velge det bort, så gjør jeg det.
— Hvorfor?
— Jeg trives alene. Jeg liker å sitte på rommet mitt og jobbe. Jeg klarer fort å finne roen når jeg er alene. Men jeg skulle gjerne vært foruten det at jeg har en tendens til å velge bort ting, å si nei. Jeg har nesten en katastrofementalitet før jeg skal noe sted, sier hun.
Det er ikke så vanskelig å tro at Hefte er en varm person. Hun snakker varmt, ler varmt og virker generelt å bry seg om mennesker. Men varmen stopper et sted, sier hun. Hun slipper ikke hvem som helst tett innpå.
— Jeg tror det er flere som mener de kjenner meg, enn som faktisk kjenner meg. For jeg kan prate masse, men de kommer til et visst punkt. Ikke lenger.
Hun sier hun er full av oppturer og nedturer. Før kunne hun gå inn på en pub og få alle til å synge, eller alle til å deppe. Alt ettersom hvor hun var i spekteret. Nå holder hun seg helst for seg selv i de mørke periodene.
Ikke noe hyggelig sted
— Jeg kan gå inn i et hull og bli der. Det er ikke noe hyggelig sted å være, men jeg tror det er typisk for folk som driver med dette å være høyt oppe og langt nede. Og jeg bruker det jo i musikken. Jeg kan bli sittende apatisk i en krok, men i de fleste tilfellene så tar jeg det med inn i det jeg jobber med.
Så hvordan oppleves en kreativ prosess for en selverklært einstøing som er høyt oppe og langt nede i løpet av kort tid? La oss ta et eksempel. Det ferskeste eksemplet av dem alle, bestillingsverket til The Tall Ships Races i fjor sommer.
Fase én: Hun får forespørselen av bookingsjef Jørgen Skauge mot slutten av 2014. — Det er veldig stas, men fryktelig skummelt. Det første jeg tenker er at jeg ikke er flink nok, dette får jeg ikke til. Jeg har en tendens til å se stengslene før jeg ser mulighetene. Noen er nok sånn at det første de ser er en mulighet. Jeg går andre veien. Jeg tenker at dette kommer jeg aldri til å fikse, og at jeg må si nei.
Hun bruker noen uker. Tenker, og rådfører seg med Kapstad. Han sier «for all del, ikke takk nei».
— Jeg greier å snu det. Jeg tenker at det sitter folk overalt og skriver som kan en tredjedel av hva jeg kan. De gir det fra seg og er helt sjef. Da kan jeg også. Så jeg bestemmer meg for å gjøre det.
Dårlig tid
Fase to: Arbeidet begynner. Hun har dårlig tid. Under et halvt år til fremføring, og hun skal skrive alt av tekst og musikk til et verk på femti minutter. Da kan man ikke vente på inspirasjon.
— Jeg går ned hit til kontoret hver dag om morgenen, og sitter til ettermiddagen. Noen dager er gode, andre er så tunge at jeg tenker «dette går ikke». Det er grusomt å gå opp trappene i de periodene.
Hun ringer Kapstad og sier hun ikke kommer noen vei. «Jeg har ingen ideer».
— Han sier «Sitt og jobb, det kommer. Alle som driver med dette har det sånn. Spill, øv på noe annet, hva som helst.»
Det går sakte, men sikkert fremover. Hun kommer til et punkt hvor hun har masse materiale, men hun ser ikke sammenhengen. Det føles kaotisk.
— Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå, men så går det opp for meg: Jeg har det jo, jeg må bare sette det sammen.
Det gjør hun. Og verket er klart i god tid.
Så fase tre. Den siste. Prøver, og etter hvert fremføring.
— Det er fryktelig. Veldig gøy, veldig spennende, men fryktelig. Lydprøver er forferdelige. Da vil jeg bare sove. Det er min flukt. Når jeg vil stikke av fra et problem, så sover jeg. Men når publikum kommer, så kan du ikke gjøre noe mer. Og jeg vet at de ikke er der for å ta rotta på meg, de er der fordi de vil høre på meg. Da kommer et slags sceneoverskudd.- Nyter du det når du først er i gang?
— Nja, begynnelsen er alltid tung. Det handler om å komme i siget. Når jeg har holdt på i noen minutter, så er jeg over kneika, da har jeg et overskudd inni meg. Og jeg har noen teknikker for at folk ikke skal se hvor kjørt jeg er. Jeg bruker aldri høye hæler, slik at jeg har kontakt med underlaget, og jeg bruker aldri håndmikrofon - alltid stativ, slik at hvis jeg får en skjelving så er det ingen som ser det.
— Og når det er over?
— Da har jeg et adrenalinkick som nesten ikke er til å tro. Jeg lander ikke, jeg bare svever.
Det er ingen tilfeldighet at Hefte var godt voksen før hun ga ut sitt første album. Hun hevder hun alltid har vært litt sein. Kanskje til og med litt umoden. Det endret seg da hun måtte slåss for livet i en sykehusseng.
Sliten - og syk
Hun jobbet på «konsen» på 90-tallet da hun begynte å føle seg dårlig. Ble borte fra jobb oftere og oftere.
— Jeg var syk uten helt å være klar over det. Og jeg var mer sliten enn jeg burde være.
Samtidig skulle hun spille Edith Piaf på Agder teater, et av høydepunktene i karrieren. Der kollapset hun nesten av utmattelse.
— Men jeg gjennomførte det jeg skulle. Gjorde Piaf, og en del andre ting, og så ble jeg virkelig syk, forteller hun.
Hun ble lagt inn på sykehuset for en operasjon. Hun skulle være der noen dager, men det ble flere uker.
— Jeg ble operert, og så gikk det galt i etterkant. Det ble ganske voldsomt. Alt som kunne gå galt, gikk galt, og jeg holdt på å stryke med, sier hun.
Noe større enn seg selv
Underveis hadde hun det hun kaller «en rar og fin opplevelse».
— Folk tror nok jeg er gal når jeg forteller om dette, sier hun.
— Det var en natt på sykehuset da jeg egentlig hadde gitt opp. Jeg var veldig svak og tenkte nå orker jeg ikke mer. Da hørte jeg en fugl banke på vinduet. Den ga seg ikke, men jeg hadde ikke krefter til å stå opp. Jeg døste bort, og på morgenen gjentok det seg. Jeg greide ikke stå opp da heller, men jeg kjente at det var snudd. Jeg dør ikke, tenkte jeg. Så jeg krevde å komme opp av senga. De stabla meg på beina med intravenøse greier og spykopp, forteller hun.
Hefte røykte fortsatt på denne tida. Så destinasjonen var naturligvis røykerommet.
— Det var jo helt vanvittig, men de tok meg dit. Og da jeg kom inn der, så kom det en fugl inn gjennom vinduet. En kjøttmeis. Det var nesten som han sa «det er jeg som har passet på deg». Jeg kikket på ham, og så fløy han ut igjen.
En slags religiøs opplevelse?
— Det kan du si. Jeg tror ikke på noen spesifikk religion, men jeg tror det fins noe større enn meg selv. Jeg føler at det er naivt å ikke tro det.
Hun kom seg over den verste kneika. Men måtte ta ytterligere en operasjon etter et par år.
— Etter det har jeg vært helt topp, forteller hun.
Ble voksen
Og:
— Det forandret meg nok å være så nær slutten. Jeg ble voksen, og i tillegg gjorde det meg rausere overfor omverdenen, sier hun.
Hefte er i god form nå. Hun trener flere ganger i uka, og føler seg sterk - både fysisk og mentalt, noe som lover godt for det som kan bli et hektisk år for 59-åringen. I januar spilte hun i Arendal kulturhus. 12. mars opptrer hun på Håndverkeren i Kristiansand, og i løpet av året begynner hun på en ny plateinnspilling.
Før jul ble hun hedret med Sørnorsk jazzsenters pris for 2015. — Det var stort. Og rørende. Sørnorsk jazzsenter består av både Telemark, Aust- og Vest-Agder, og det er mange bra folk i disse regionene - mange som kunne fått denne prisen.
— Føler du deg verdsatt som artist?
— Ja, det gjør jeg. Virkelig. Og det betyr mye. Av og til kan man være i ferd med å miste motet når man driver med smalmusikk. Det er ikke alltid en like takknemlig oppgave. Da er det veldig godt å hente litt varme fra folk.
Tre om Hilde Hefte
Jeg lander ikke, jeg bare svever.
Jeg tror ikke på noen spesifikk religion, men jeg tror det fins noe større enn meg selv.
Egil Kapstad, ektemann: — Hilde er en omsorgsperson som er bevisst og nøye på det hun mener og det hun står for.Bortsett fra kjærlighet, så har gjensidig respekt vært avgjørende for oss. Vi går ikke i beina på hverandre, vi er veldig private begge to og avhengige av å få være i fred,
Det er spesielt to ting som gjør Hilde til en markant artist, det er tekstbehandlingen og fraseringen.
Randi Berge Wandrup, venn: — Hilde er en ekte venn. Hun er varm, oppmerksom, bryr seg med hvordan man har det - alltid med gode råd hvis man trenger det. Vi kan snakke åpent om det meste. Slike vennskap er dyrebare.Hilde kan også være utrolig distré, lidenskapelig opptatt av tekniske duppedingser, og preget av årstidene.
Simen Hefte, sønn: — Hun er en fantastisk mor, og et varmt, omtenksomt menneske. Og hun er veldig sta.Jeg vokste opp med musikk rundt meg hele tida. Det var kult å ha en mor som var annerledes enn de andre mødrene, og hadde et lokalt navn. Det som ikke var så kult var at hun ofte jobbet om natten, så hun lå gjerne og sov når jeg kom hjem fra skolen.
Bonde søker by
Johan Remen Evensen er fortsatt i svevet
Han har aldri gått i dongeri og er en nerd etter noter
Søvnløs sjef