— Faen steike, nå må jeg stå litt.

Norges mest berømte rørlegger akker seg. Han nærmest ruller sidelengs av barstolen. Ansiktet gjør en grimase av smerte. Korsryggen masseres, han ser brått eldre ut enn sine 34 år.

— Det hender jeg våkner opp og kjenner at nå er det vondt i ryggen. Men jeg hater leger. De gir meg en boks med piller. Jeg vil ha hjelp, jeg vil ikke bli høy. Så jeg går til sånne "knakkiser" som knekker ryggen på plass.

Nilsen snakker mye. Innimellom blir ordene helt kurtsk. "Knakkiser" er kurtsk for kiropraktor.

I vår er faren stor for en overdose av Kurt Nilsen. På radio, på tv, i kulturhus og på toppen av salgslistene.

Fra deltaker til dommer

Ti år har gått siden han deltok i "Idol". Nå er han tilbake som nådeløs dommer. Ryktene forteller at det er Kurt deltakerne vil imponere. Han er musikeren, som nynner på "Surfbrett" av Vazelina Bilopphøggers, slår hardt ned på sure gitarer og krever hengivenhet til faget.

— Hva er det strengeste du har sagt til nå?

— At dette låter helt jævlig. Men hun trengte å høre det, fordi moren sto ute på gangen og pushet. Hun hadde vært med i "X-Factor", "Norske Talenter", var 16 år og sang som en kråke. Da må noen fortelle dem at du må gå hjem og øve. Jobbe med musikk, ikke prøve å bli en tv-stjerne.

— Hvordan tok hun det?

— Hun begynte å grine, ellers gikk det greit. De må tåle å høre sannheten. Jeg er ingen Alex Rosén som "dør på meg" om noen synger to rene toner. "Idol" er beinhardt, 18 timer om dagen.

Kurt Nilsen trommer på bordet.

Han har ikke tid til ryggplager. Fra den første konserten i Drammen den 16. januar går det i ett fra Mandal til Svalbard fram til den store feiringen i Bergen den 16. mai.

59 kulturhus

— Med turneen før jul er jeg innom 59 kulturhus på et halvt år. Du kan ikke gjøre to jobber og kalle det en turné. Jeg leste en gang at Bertine Zetlitz skulle på stor turné: 11 jobber på tre måneder. Jeg holdt på å le meg i hjel, det var ikke en turné. Det var ikke helgejobbing engang, kurrer mannen med landets mest berømte mellomrom.

Selv spiller han tre-fire konserter i uken. Søndag, mandag og tirsdag er han hjemme.

— Da tar jeg igjen alt det jeg skulle gjort de andre fire dagene, fikser bilen, skifter dekk, henter unger, lager middag, betaler regninger, er innom studioet og sjekker at alt er greit i tilfelle jeg skulle få noen ideer. Jeg loffer rundt i tøflene og joggebukse, og gidder nesten ikke dra på butikken fordi jeg elsker å være hjemme på tunet.

— Må konemor stå for innkjøpene?

— Nei, det gjør jeg. Etter litt om og men løper jeg rundt og handler til middag, litt sånn turbopappa. Før jul var det veldig hektisk, da var jeg ikke hjemme på halvannen måned. Nå kommer jeg hjem og hjelper til så godt jeg kan.

Før jul holdt han 32 konserter på 31 dager. Bare en gang havnet han på fylla.

— Stemmen min hadde ikke holdt om jeg festet når det er så mange jobber. Kanskje en lørdag i turnébussen for å klappe oss på skulderen etter en hard uke. Ut over det må det være veldig rolig. Jeg er blitt så rolig at det er "almost boring".

Ung og galen

Hvordan var det før?

— Er du ung og galen, er det greit å feste når det er masse folk og stor suksess. Ha-ha-ha-ha. Men når du har gått de rundene er det ikke like gøy. Ingen fortjener en fest hver dag, sier han og spør om "en skvett lake".

Kurt er kaffetørst. Han har søvn i øynene. Det er bare et par uker siden hans første norskspråklige plate kom: "Inni en god periode". Ofte har musikkanmelderne belønnet innsatsen hans med treere, denne gangen trillet flere en femmer. Platen er blitt kalt "delikat" og "smakfull", med nær og naturlig hverdagspoesi.

Kurt på norsk

— Det er veldig uvant å skrive på norsk. Jeg måtte passe på å si det riktig, slik jeg ville ha sagt det rett ut. Det betyr ikke at jeg har gitt opp engelsk, men jeg må gjøre det som er fett.

— Er det ikke enklere å nå det internasjonale markedet på engelsk?

— Den båten har nok gått for meg. Jeg gidder ikke, jeg er altfor hjemmekjær. Ha-ha, nei, er det noen i utlandet som har lyst til å satse på meg, vil det være fantastisk. Men jeg har et marked i Norge, og skjer noe med familien, går det alltid et fly. Sitter jeg i Bangladesh, er det ikke like enkelt. Jeg orker ikke det. Jeg har gjort denne biten, vært i Europa, Statene og Canada, og trivdes ikke med det. Det var slitsomt.

Hjemmekjær

— Du koste deg ikke?

— Nei, ikke ett sted. Jeg sto ikke på en scene mer enn tre-fire ganger på ni måneder. Da holdt det på å klikke for meg, jeg skrev som en gal for å få utløp for energien. Til slutt gadd jeg ikke mer og sa: "Nå stikker vi hjem og lager en plate." Jeg kan dra til Danmark, men drar jeg til utlandet vil jeg på ferie.

"World Idol"

I 2004 kom det som et sjokk da Kurt danket ut den amerikanske favoritten Kelly Clarkson i tidenes første og eneste "World Idol". Den australske dommeren mente han var en hobbit med englerøst, og ga ham en snøballs sjanse i sydensol. Den joviale godklumpen fra Bergen høstet stemmer og sympati. Nå skulle det internasjonale platemarkedet erobres.

— Det var gøy til tider, men det ble for lite musikk. Det ble alt annet. Når du har snakket om deg selv til journalister 20–30 ganger om dagen er du drittlei. På en dag gjorde jeg 47 intervjuer. Etter ni måneder var jeg helt ko-ko i pappen.

Det hyppigste spørsmålet var hvordan han opplevde seieren i "World Idol".

— For min del er følelsen av å vinne visket vekk og ødelagt. Alle ville fortelle hvordan det var for dem da jeg vant, jeg husker ikke hva jeg følte. Når jeg ser det igjen, husker jeg lydprøvene og sangen. Men alt som skjedde i ukene etterpå, sorry altså.

— Hva synes du om fokuset på utseendet?

— Nå gjør jeg langflat f … i det. Virkelig. Det er ikke noe jeg kan gjøre med. Det blir ikke så fint om du begynner å fikse på det, ta en av de kjente norske stylistene som sprøyter inn litervis med Botox i trynet. Han er ikke så fin, han heller. Jeg sparer pengene mine, hvis du skjønner poenget.

Den morsomme Kurt blir brått alvorlig. Gullstrupen har snudd opp ned på forestillinger om popstjerner: Utseendet er ikke nok, du må kunne synge, være jordnær og raus.

Starten

Han våknet opp i en Opel. Fenrik Lane hadde spilt i Førde. Teknikeren hadde meldt ham på jakten på en superstjerne og kjørte han rett ned på audition. Det visste ikke Kurt. Han fikk beskjed om å gå inn døren og opp i tredje etasje.

— Det var mikrofoner, lys og kamera. Jeg hadde på klærne jeg våknet i og kjente fyllekulen komme. Herregud, dommerne så sure ut. Jeg gjorde mitt beste, men det var ikke så bra.

Dommen var hard. Ole Evenrud mente deltaker 1161 sang jævlig bra, men han var ikke noe popidol. De sendte ham videre, under tvil.

— Jeg gikk ut, og der sto det en ivrig kameradame som ville jeg skulle juble. Men dette var første sesong, jeg visste ikke hva "Idol" var for noe. I hodet mitt surret det at jeg skulle lage pinnekjøttmiddag til 13 personer, og hadde glemt å handle.

Gåsehud

Rørleggeren ville gjerne på tv og synge en låt. Han ble en av de ti finalistene. Men fremdeles en underdog. Da han sang "Skyfri himmel" av Bjørn Eidsvåg med panneluggen rett til værs, begynte publikum å applaudere inne i låten.

— Den dag i dag husker jeg godt at jeg fikk gåsehud. Der, tenkte jeg, gjorde jeg et lite inntrykk.

Jan Fredrik Karlsen ga beskjed om at han ville bli manageren til Kurt.

— Da sto jeg på dass og jublet. Ingen utenfor bandet hadde villet jobbe med meg før.

— Du har hatt en del jubelscener i smug?

— Hold fatningen så lenge du klarer. Når du mister den, gå inn på dass.

Beatles-tilstander

Det ble Beatles-tilstander og hysteri. "She's So High" ble tidenes mestselgende singel i Norge. Samboerskapet tok slutt. Så kom Hallelujah-feberen og nytt ekteskap. Duett med Willie Nelson. Gitarhytte til åtte millioner, den ligger nå ute for salg.

— Hva om dine barn hadde stilt opp i Idol?

— De får gjøre som de vil. Men først ville jeg ha bedt dem synge for meg. Tør de ikke å synge for sin far, er det bare å glemme det. Du skjønner greia?

— Er de musikalske?

Må ha lidenskap

— Jeg tror det, men de praktiserer ikke musikk på samme måte. Jeg var aldri hjemme, jeg var alltid på øving i et stabbur med spekepølser i taket. Vi gikk alltid rundt med en gitar på ryggen, nesten ingen gjør det i dag. Det var en annen tid. Men de hører mye på musikk.

— Talent går ofte i arv?

— Det gikk ikke i arv fra min mor eller far. Jeg tror det handler om lidenskap. Jeg husker min mor sa: "Dette har du fått fra meg".

Med glimt i øyet parodierer han sin mor, som forsøker å få en del av æren.

— Det hadde jeg ikke, jeg har slitt ræven av meg i 12 år. Hun hevdet at det var hun som kjøpte strengene. Det var det heller ikke, jeg jobbet for dem. Du blir musikalsk hvis du er omgitt av musikk, og du blir fortalt hva som er stilig eller litt kleint. Jeg gjør det samme til guttungen min på seks år, og merker at han trener opp ørene sine.

Sang i gangene

Tidlig i tenårene fikk han nye kompiser som lærte ham tre grep for venstrehendte.

— Jeg gikk på Bergen yrkesskole og skulle bli kokk. Da tok jeg lånekasselån for å kjøpe meg gitar og en forsterker. Jeg byttet med naboen som hadde en kul elgitar. Broren min holdt på å slå ned den tynne gipsveggen, han var drittlei av at jeg spilte og spilte på rommet mitt.

Foreldrene ble skilt da han var fem år. Da flyttet mor, storebror Jerry og Kurt til høyblokk. Minstemann ble en skikkelig ramp som sang høyt i gangene.

— Jeg ser det er mange likhetstrekk med dem som kommer inn i Idol. Det er fint når de har lidenskapen. Mange er skolert, det er vakkert, riktig engelsk og ingen overraskelser. Platt og kjedelig, kan ikke bevege en kattunge. Det jeg leter etter er en som har noe og ikke nødvendigvis synger helt perfekt.

Flaks må til

På auditionen i Trondheim hørte han en 22-åring med en stemmekvalitet som er helt vill. Men han tør ikke si om det er en vinner. Stemmen er ikke alt, det må det være en kul fyr med en god dose flaks og publikumstekke.

— Ah, fucking hell! Getting old!

Korsryggen melder sin tilstedeværelse igjen. Småbarnspappaen skifter språk.

— Hadde det vært i dag, er det ikke sikkert jeg hadde gått inn i rommet. Da ville jeg hatt mer nerver, for nå vet alle hva Idol er.

Han må ut og ha en røyk.

— Tror du dette intervjuet gikk greit?

— Tror det.

— Men hvis jeg har bannet mye, ikke skriv alle ordene.

— ?

— Det er bare min måte å snakke på. Du skjønner, det er på grunn av mormor. Hun lar meg få høre det: "Du må slutte den banningen, jeg liker ikke det". Men jeg ble ivrig, innvender jeg. "Jaja, det driter jeg i, du trenger ikke banne."