Aksel Lund Svindal: – Jeg skulle jo slippe en bombe

To timer på et hardt sykkelsete kan gjøre enhver sår mellom bena. Men da Aksel Lund Svindal brukte fingertuppene og kjente etter den junidagen i år, var dette noe helt annet.

Ømt. Vondt. Konsentrert rundt et lite punkt på størrelse med en halv negl. «Her har noe endret seg. Sånn var det jo ikke for en måned siden», tenkte han.

39-åringen som for bare noen år siden var verdens beste alpinist, har mange gode leger på ringelisten. Når han ødela korsbånd, menisk eller akilles, ville han gjerne bli fikset av den beste. Slik økte sjansen for at han kunne fortsette karrieren.

«Men dette skal jeg gjøre som folk flest gjør det. Norsk helsevesen er fantastisk», fortalte han seg selv. Så logget han inn på Helse-Norge og lette frem et navn og et telefonnummer. Noen dager senere var han hos fastlegen for første gang.

Legen kjente, og sendte ham til en ekspert. Ventetiden var seks uker.

Eksperten kjente, brukte ultralyd, sa at han hadde gjort et «funn» og måtte sende pasienten videre til sykehuset. Allerede i bilen på vei hjem etter legebesøket ringte et nummer Aksel Lund Svindal ikke kjente. Overlegen fra Bærum sykehus sa: «Du må møte på akutten klokken 08 i morgen. Sett av én uke til dette.»

Ut mot havet

Tre og en halv måned senere, oi, som denne desembermorgenen har pyntet seg! Krisp luft, Oslofjorden som et støpt gulv, solen bare en oransje stripe over øyene. Da Aksel Lund Svindal åpner døren, ser han overraskende pigg ut til å ha vært på julebord kvelden før.

– Jeg ga meg tidlig. Det er enda et julebord i kveld, sier han.

I funkiseneboligen i den ytterste rekken mot vannkanten på Snarøya ligger hvitskjorten og dressjakken hans slengt over en stolrygg i stuen. Han tok klærne av for ikke å søle da han satte to surdeigsbrød inn i den forhåndsprogrammerte stekeovnen før han la seg for natten.

– Jeg vet at det høres litt «nerd» ut, men det var enten dét eller knekkebrød til frokost i dag, sier han.

Da Innsbruck-bosatte Svindal for tre–fire år siden skjønte at siste målseil nærmet seg, begynte han å finkjemme boligannonser i Oslo. Han lette etter en leilighet i sentrum. Så oppdaget han dette under oppføring: 250 kvadratmeter over to etasjer, takterrasse og vinduer fra gulv til tak ut mot vannet.

Alpinisten var singel på den tiden. Han tenkte: «Hva skal jeg med et helt hus for meg selv?» Men utsikten og avstanden til sjøen ble avgjørende da han meldte flytting hjem til Norge. Han padler, bader, blir bedre og bedre i vannsporten wingfoil og tenker at det er en luksus å kunne ta våtdrakten på i sitt eget bad og gå rett ut i vannet.

Dessuten er han ikke singel lenger, for her kommer hun som satte juletreet inn allerede i november. Mens Aksel Lund Svindal er idrettspensjonist, skal hekkeløperen Amalie Iuel (28) ut til enda en melkesyrefremkallende treningsdag.

Den vanligste kreftformen

I midten av august i år skulle Svindal til München og se kjæresten i sesongens konkurranse-høydepunkt: 400 meter hekk i EM. Han ringte henne for å si at han måtte legges inn på sykehus, og husker at han «gikk litt rundt grøten».

– Jeg skulle jo slippe en bombe. Legene hadde forklart meg at de tok dette veldig alvorlig, men de forteller ting på en pedagogisk måte. Jeg prøvde å fortelle på samme måte, sier han.

Da han merket at noe var annerledes under beltestedet, husket han noe han nettopp hadde lest: Testikkelkreft er den vanligste kreftformen hos menn mellom 15 og 49 år. Han husket også at prognosen er svært god for denne krefttypen.

Alle sykehusbesøkene hans i løpet av karrieren var selvpåførte. For høy fart. For mye overmot. For mange tilfeldigheter som gikk feil vei. Kjente variabler i et fartsmonsters liv. Men nå hadde cellene inni ham begynt med ukontrollerte delinger. Det var ingenting han kunne ha gjort annerledes.

– Da jeg hadde fått diagnosen og ventet på operasjon, tenkte jeg bare: «Få dette ut av meg så fort som mulig.»

Legene opererte ut den ene testikkelen hans. Så ventet tester, blodprøver og grundige undersøkelser før de fortalte at det ikke var tegn til spredning. Da begynte Aksel Lund Svindal å analysere med en eks-toppidrettsutøvers tankegang: «Dette er status. Dette må gjøres. Hit skal jeg, og det kan ta tre uker, tre måneder eller et halvt år, men på den andre siden av dette er alt bra.»

For at han skulle få noe annet å tenke på mellom ventingen på sykehuset, holdt han hjernen opptatt med det tilfeldig valgte barnemobilspillet «Tower Defence».

– Var du redd?

– Bekymret. Veldig bekymret. Men ikke kjemperedd. Med én gang man hører kreft-ordet uttalt, er det jo lett å tenke at det verste kan skje og gå helt i kjelleren. Men norsk helsevesen er helt rått når det gjelder å behandle kreft, sier Svindal.

En av de aller første han tok kontakt med, var kameraten og eks-hopperen Bjørn Einar Romøren, som var alvorlig kreftsyk fra 2019 til 2020.

– Det var deilig å kunne ringe noen og bare fortelle uten å ... nesten måtte trøste dem. Prat med noen, det er viktig! Hvis du ikke har noen som Bjørn Einar i venneflokken din, ring Kreftforeningen. De er kjempeflinke, sier Aksel Lund Svindal.

To ribbein på Hell

Å se kjæresten i EM var ikke det eneste han hadde i kalenderen den augustuken han måtte på sykehus.

Kompisen og den tidligere lagkameraten Kjetil Jansrud skulle gifte seg. Svindal var pekt ut til å holde tale på vegne av alle alpinistene. «Jeg vet ikke om jeg kan komme», sa han og forklarte hvorfor.

– Men da jeg ble skrevet ut av sykehuset fredag ettermiddag, ringte jeg og sa: «Vet du hva, jeg tror dette går likevel, ses i morgen!»

– Så dro du?

– Ja. Men det jeg har glemt å fortelle deg, er at jeg også hadde to brukne ribbein.

– Hæ?

– Ja, helgen før jeg hadde avtale med spesialisten og måtte på sykehus, kjørte jeg el-rallycross i Trondheim.

Her sier Svindal Trondheim, men det riktige skal være tettstedet Hell, et navn som passer bedre til det som skjedde.

– Og da brakk du to ribbein?

– Jeg trente en halv dag, så det var veldig optimistisk å være med. Jeg endte i en kræsj med to andre biler. De smertene forsvant jo ganske fort da jeg fikk vite at jeg hadde testikkelkreft, for å si det sånn. Poenget er: I bryllupet var det en fin unnskyldning til å kunne gå tidlig hjem. Jeg kunne bare si at jeg var litt skakkjørt etter å ha kræsjet i en rallycrossbil.

– Så du holdt bryllupstale med to brukne ribbein og en helt nyoperert pung?

– Haha, ja. Men jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der.

I den første kontrollen etter operasjonen fortalte legene at risikoen for spredning var liten, og at han slapp cellegift. Drøyt en måned etter inngrepet la han ut en Instagram-post i samarbeid med Kreftforeningen, der han røpet hva han hadde vært gjennom. Den fikk 131.000 hjerter. Men det som gjør aller mest inntrykk på Aksel Lund Svindal, er når foreldre kommer bort til ham og forteller at de har en ung sønn som går gjennom det samme som ham, og at Svindal har gjort det lettere å være åpen.

Den rastløse mannen

Han har bodd i eneboligen på Snarøya i tre år, men ennå ikke fått noe opp på veggene. Ingenting i stuen tyder på at det bor en eksalpinist her. De 13 medaljene fra OL og VM ligger i kjelleren eller er lånt bort til utstillinger. Da Aksel Lund Svindal 36 år gammel måtte ut av et idrettsliv han gjerne skulle fortsatt i, og som han ikke ville ha byttet med noe som helst, var han opptatt av ikke å havne i fellen mange utøvere går i: den såkalte tomheten etterpå.

– Jeg skjønner godt hva den tomheten er. Husk: Jeg hadde én ting i livet mitt som var så altoppslukende at nesten alle valg jeg tok, handlet om å bli bedre i dette ene. Jeg tror det er litt farlig å slippe seg ned etter noe sånt og si «nå har jeg fortjent to års pause». Det kan bli fryktelig vanskelig å komme seg opp igjen, sier Svindal.

Det virker ikke å være noen fare for det.

Han er investor og styremedlem i flere selskaper, jobber for skifabrikanten Head, er Porsche-ambassadør og kjører racing på bane sammen med Ingemar Stenmark og svenskeprinsen Carl Philip, har investert i eiendom i inn- og utland og har en ny hytte under oppføring på Kvitfjell. I tillegg leder Svindal publikumsvinneren Mesternes mester for tredje sesong på rad når det starter på NRK den første dagen i 2023. Opplevelsene, den tette kontakten med utøverne og læringen en så stor TV-produksjon gir ham, gjør at han allerede har sagt ja til en ny sesong.

– Det virker som om du er redd for å kjede deg?

– Ja, kanskje. Jeg er muligens enda mer redd for ikke å være der det skjer.

– Redd for å bli lat?

– Tilfreds er et bedre ord. Jeg har opplevd så sykt mye, men innenfor et område som er så smalt, sier han og holder hendene tett inntil hverandre.

– Verden er jo så mye større enn det! Jeg kan ikke oppleve alt, men jeg har i hvert fall lyst å sjekke hva annet som finnes.

– Av og til kan man lese i finansavisene at «Svindals aksjer har fått juling» og at «Svindal tapte seks millioner på få timer»?

– De 12 siste månedene har vært brutale. Det meste jeg har investert i, er teknologiselskaper der forventet inntjening ligger i fremtiden. Går det bra, går det sykt bra, går det dårlig, går det skikkelig ræva.

– Men å tape i 12 måneder, plager det deg?

– Ja, men ikke på en måte som gjør at jeg må endre livet mitt. Jeg har gått ned i verdi betydelig det siste året, men jeg har jo ikke satset over evne. Det som plager meg, er når jeg ser at jeg har gjort et dårlig valg, sier Svindal, som står med over 200 millioner kroner i formue i de siste ligningstallene.

– Får du adrenalin av aksjer?

– Ikke av svingninger av verdier. Hvis et selskap jeg er tett på, er i ferd med å få et gjennombrudd, kan jeg kjenne det.

Han vil gi et eksempel. Nå henter han en liten, rund dings fra kjøkkenbenken mens han forteller at giganten Amazon er blant de største kundene. Det er en luftkvalitetsmåler fra norske Airthings, som har slått gjennom globalt. Den måler også radon, og det bør vel ikke komme som en overraskelse at en som har hatt en kreftdiagnose i år er opptatt av radonnivå.

– Jeg liker å være tett på action, også i selskapene jeg er inne i. Det er spennende å være i stormens øye og se hvor nær et selskap er suksess. Men jeg prøver å frigjøre tid nå.

– Hvorfor?

– Jeg ønsker meg en timeplan der det er litt luft. Tenk for eksempel at det dukker opp en dag som i dag, sier han og peker ut mot solen og det stille vannet.

– Det hadde vært deilig å kunne ta en to timers pause på sykkel, ski eller kajakk midt på dagen. Det er mulig det jeg sier nå er litt dumt, at jeg er et dårlig forbilde, men jeg tror det hadde vært verdifullt å finne tid til.

40-årskrisen kom ikke

To dager etter julaften fyller Aksel Lund Svindal 40 år. Det eneste han tenker om det, er: «Så sykt fort det har gått!»

For hvis han lukker øynene, kan han jo fortsatt se alt så levende for seg: Han var 17 og hadde bilder av idolene Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt på hybelveggen på Oppdal før han i neste øyeblikk ble lagkameraten og vennen deres. Han var 24 og vant sitt første VM-gull i Åre.

Han var 30 og sto i paddocken omgitt av 50.000 hysteriske fans i østerrikske Schladming, og han visste med seg selv at han endelig hadde klart å kjøre det som må ha vært det perfekte løp. Han tenkte «jeg må stå her litt til, suge på denne karamellen alene, for i det sekundet jeg går ut herfra, må jeg dele den med alle andre».

Han var 36 og avsluttet karrieren med VM-sølv i den samme bakken som han vant sitt første VM-gull i. Denne gangen spilte ikke gull eller sølv noen rolle. Den eneste som slo ham, var kameraten Jansrud, og Svindal får fortsatt gåsehud på armene når han tenker på hvor fint det var.

Men fort, det gikk det. På alle måter.

– At livet går fort, er jo en klisjé. Det er sånn gamle folk sier. Så da sier det seg jo selv at jeg er blitt gammel. Men det er «no stress». Jeg føler ikke på noen 40-årskrise. Det er sikkert folk som vil hevde det, siden jeg har begynt å kjøre racerbil.

– Ja?

– Men hvis dét er 40-årskrisen, tenker jeg at det ikke er så aller verst å ha det, sier Svindal.

I et stort intervju med A-magasinet i 2017 åpnet han litt opp om tanken på å bli pappa: «Det folk kaller «A4-livet» – to barn, stasjonsvogn, golden retriever og hytte på fjellet – jeg synes det høres helt nydelig ut!» sa han. Nå har han en nesten 12 år yngre samboer som er i sin egen fine idrettskarriere, og det er ikke så mye å si om det som ikke er for privat.

– Du blir uansett den eldste pappaen i barnehagen?

– Ja, hvis ikke noen er på runde to, da. Jeg tar heller bare én runde og valg som jeg er helt sykt fornøyd med, enn en runde to.

– Å kunne få barn, det er kanskje noe av det man tenker tidlig på når man står på badet og kjenner noe ømt, sårt og uvanlig i en testikkel?

– Ja, det er én av tingene det er lett å bli bekymret for. Men igjen, norsk helsevesen har så god kontroll og så bra datagrunnlag at også slike bekymringer blir lettere å slippe. Vi har jo to av det meste i kroppen! Og all statistikk tilsier at den andre virker.