Eva Hansen åpnet døren til den lille kjellerleiligheten til venninnen. Det var mørkt.
Alle gardinene var trukket for. Vinduer og speil var dekket med aluminiumsfolie. En klokke var surret inn i plastfolie.
– Jeg er redd for at noen overvåker meg, og at jeg blir sporet, sa Trine Halhjem.
Hun var sikker på at amerikanerne sto bak. At de ville ha tak i henne.
I speilet så hun folk og skygger.
Eva hadde ikke forstått hvor alvorlig det var. Nå så hun selv hvor syk Trine var blitt. Det var skremmende.
Hun satte seg rolig ned i sofaen og smilte til henne. Så forsøkte hun å spore samtalen inn på noe helt vanlig og hverdagslig.
Trine Halhjem (36) var en veldig sjenert jente da hun vokste opp, men hun hadde det bra og forteller om en fin barndom.
Første gang hun kjente at ikke alt var som det skulle, var da hun begynte å jobbe på et sykehjem etter videregående. Hun ble veldig redd for å gjøre feil. Hun kunne plutselig glemme gebiss og bleier til pasientene, og det liknet ikke henne. Frykten for å feile ble bare større, og hun ville ikke fortsette.
Trine dro til Chicago i USA for å studere videre. Langt bort fra sykehjem og spørsmål om å ta vakter der.
Det første året omtaler hun som fantastisk, men under andreåret ble det tydelig at hun ikke hadde det bra. Hun ble deprimert.
Hun var redd, lei seg og utrygg. Hun følte seg desperat. I et forsøk på å få bort smerten hun kjente inni seg, begynte hun å skade seg selv. Den fysiske smerten ble mer konkret og enklere å forholde seg til.
Det gikk så langt at hun til slutt forsøkte å ta livet sitt.
I 2010 ble hun tvangsinnlagt på lukket avdeling for første gang.
Det ble et av mange opphold. Det ble så mange innleggelser at hun fikk beskjed om at hun ikke kunne fortsette på skolen.
I mars 2011 kom foreldrene og hentet henne hjem igjen til Norge.
De dro rett til legen, og så til time ved Solli distriktspsykiatriske senter (DPS). Hun ble innlagt med det samme.
– Det var selvmordsfaren som var verst da, forteller Trine.
Diagnosene ble mange. Hun var emosjonelt ustabil, led av psykose, paranoid schizofreni, depresjon, generalisert angst og hadde engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse.
– Det var kaos lenge. Jeg husker mye, men alt er litt blandet sammen. Jeg sliter med tidsperspektivet.
Hun vet at det var mørkt, men det er vanskelig å huske hvor mørkt det faktisk var.
20-årene og begynnelsen av 30-årene besto for det meste av sykdom. Det var ikke plass til annet.
Det var opphold både på Sandviken sykehus og på Solli. Noen opphold varte i flere måneder, andre et par uker.
Hun hadde sommerjobb som renholder på Sandviken noen år før hun selv ble innlagt, og hun husker at hun som 19-åring ble skremt av det hun så.
Nå vet hun bedre.
– Det er jo bare helt vanlige mennesker som har opplevd at livet er blitt for hardt, sier hun.
Trine ser ned på arrene sine. På høyrearmen er det flere brede kutt langs hele underarmen. På venstrearmen har hun tatt hardere i. Det er så mange arr at de glir i hverandre.
– Jeg er høyrehendt, forklarer hun.
– Dette var livshistorien jeg fikk. Dette ble livet mitt.
Hun trekker pusten.
– Noen får kreft, jeg ble alvorlig psykisk syk.
Trine fikk plass i et bofellesskap for mennesker som trenger tilrettelegging på grunn av sin psykiske helse. I seks år ble hun der. Samtidig var det jevnlige innleggelser.
Hun var gjennom samtaleterapi, eksponeringstrening og diverse kurs. Og medisiner.
Så kom korona. Trine var i så dårlig fysisk form på det tidspunktet at hun tenkte at hun ville dø umiddelbart dersom hun ble smittet.
Derfor begynte hun å gå tur.
En runde på 700 meter. Det gikk sakte, men hun gjennomførte.
Hun skammet seg over den dårlige formen, og gikk kun med helsepersonell eller alene i starten.
– Det positive med å være i så dårlig form, er jo at man raskt ser bedring.
Gradvis opplevde hun mestring. Hun ble dessuten sliten på en helt annen måte. Der hodet med alt tankekjøret, angsten og bekymringer pleide å gjøre henne utmattet, var det nå kroppen som ble sliten.
– Ute på tur får jeg liksom ikke tid til alle de vonde tankene. Jeg blir sliten, så fokus blir på stien. På fjellet og turen. Det er et fristed.
Hun ler litt. Sier at det er litt ironisk at en som hadde forsøkt å dø så mange ganger, plutselig gjorde alt hun kunne for å overleve.
I fem måneder gikk hun den samme turen annenhver dag. I starten brukte hun to timer, nå tar den kun femti minutter.
At trening er bra for den mentale helsen, er ingen hemmelighet. Nå skal det forskes på hva det kan gjøre for de aller sykeste, som Trine.
Studier har nemlig vist at mennesker med alvorlig psykiske lidelser har 20 år kortere forventet levealder enn andre. Dette skyldes i stor grad ulike livsstilssykdommer som følger med det å være alvorlig psykisk syk.
Kristine Sirevåg er forskningsleder ved Solli DPS, og prosjektleder for den nye studien.
Hun forteller at man tidligere har vært litt forsiktig med denne sårbare pasientgruppen, blant annet fordi man er redd for å forsterke symptomer og påføre stress. Nå skal de teste hvordan de vil reagere på litt hardere trening.
– Det kan være utfordrende å trene med denne gruppen. Mange er veldig syke, og initiativ og motivasjon kan være vanskelig. De trenger mer sammensatte tjenester og oppfølging over tid, sier Sirevåg.
Med et stadig mer presset helsevesen, sier hun at de må se på ulike behandlingsformer for psykiske lidelser. Det handler om å gi behandling til flest mulig med lavest mulig ressursbruk.
Målet er at pasientgruppen skal få bedre livskvalitet, unngå livsstilsrelaterte sykdommer – og leve lenger.
Trine sier at hun har tapt uendelig mye mens hun har vært syk, og at hun kunne ha ønsket seg en lettere vei i livet. Samtidig er hun glad for å være der hun er nå.
36-åringen er hentet inn som brukerrepresentant i prosjektet, og ser frem til å bruke egen erfaring for å bidra.
– Selv om du har de tyngste diagnosene, så kan livet bli bra. Jeg vil vise at det er håp, sier hun.
Hun går på treningsstudio og i fjellet, og jogger. Det hadde hun ikke trodd for noen år siden, hun hadde tross alt aldri løpt frivillig i hele sitt liv.
– Det handler ikke om maraton eller six pack, trening er så veldig mye mer enn det. Det hjelper ikke bare når du er i dyp krise, det hjelper også på helt vanlige, stressende dager.
I starten av sykdomsforløpet ble Trine invitert med når noen skulle finne på noe sammen, men jo oftere hun sa nei, jo sjeldnere kom invitasjonene. De fleste sluttet å spørre.
Bortsett fra én.
– Jeg pleier ikke å ringe på, jeg bare går rett inn, sier Trine når hun åpner døren i det rødmalte huset på Søfteland.
Her bor venninnen Eva Hansen (43). Hun som aldri tok nei for et svar. Hun som ble værende.
– Dette er jo blitt en fantastisk, lykkelig historie. Sykdommen tok ikke livet av henne og hun er blitt en kjemperessurs, sier Eva.
Her er ingen gardiner trukket for, alle solstrålene ønskes velkommen inn.
De to har kjent hverandre fra de var unge, og det var aldri aktuelt for Eva å gi slipp på vennskapet.
Men veien har vært lang, og det har vært tøft å stå på sidelinjen. Eva forteller at hun har vært veldig redd. Hun har fryktet for livet til venninnen flere ganger.
– Hun har alltid vært «der inne», selv om hun har vært veldig syk. Det var skremmende, men hun var jo fortsatt Trine, sier Eva.
Trine løfter på brillene og tørker en tåre. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye venninnen har betydd.
– Hun var det normale inn i det kaoset jeg levde i. Jeg trengte aldri å gjøre noe spesielt, hun bare var der med meg. Hun så meg, ikke alt rundt, forteller hun.
Sammen med sønnen Elias Hansen Gaassand var Eva mye på besøk.
Elias er blitt 21 år og student. Han har et godt forhold til Trine, men var så ung at han aldri helt forsto hvor syk morens venninne var.
– Men jeg husker at jeg syntes det var rart at hun var redd for å gå ut og på butikken, sier han.
Et av stedene hun var innlagt sto det et skilt på døren om at det ikke var adgang for barn under tolv år. Da hvisket Eva i øret til sin ti år gamle sønn og sa «du må ikke si hvor gammel du er».
– Jeg trakk nok vinnerloddet. De er som en familie for meg, sier Trine med et stort smil.
Også storebroren ble viktig, hun omtaler ham som klippen hennes. Tre år eldre, alltid stødig og til å stole på. Alltid der for henne.
Sykdommen har preget alle rundt henne, og hun roser foreldrene for støtten de har gitt. I nesten 15 år har hun handlet med far annenhver uke. Nå er det mest for tiden sammen, men i starten var det fordi hun ikke våget seg på butikken.
Men nå kler hun seg i grønt fra topp til tå annenhver uke.
Det er veldig stort for henne.
Å gå på jobb, og å bli inkludert i personalmøter og sosiale arrangementer. Det rørte henne til tårer første gang hun ble invitert med. Etter mange år på utsiden av alt, ble det sterkt å føle seg som «en del av gjengen».
Hun har opplevd det som et tøft stempel, det å være psykiatrisk pasient.
Nå er hun bare Trine. Verken mer eller mindre. Det betyr mye.
– Jeg har ikke tenkt å skamme meg. Jeg vil eie historien min, og bruke den til å kunne hjelpe andre.